Hallgrímur Pétursson – Islands store salmedikter

Hallgrimur_petursson

Han ble født i 1614 på Island, der faren var klokker i domkirken i Hólar. Allerede som barn skrev han dikt. Atten år gammel ble han teologistudent i København, og etter fire år der møtte han sin fremtidige hustru, med en dramatisk forhistorie:

En dag i 1627 da Guðríður Símonardóttir, den 29 år gamle konen til en fisker, befant seg på stranden hjemme på Island, ble hun tatt til fange av en brutal sjørøverbande fra Nord-Afrika (!) Piratene bortførte fire hundre islendinger til Algerie som slaver og krevde løsepenger av danskekongen.

Først ni år senere ble hun fri, og ankom København sammen med 49 andre løslatte. Teologistudenten Pétursson fikk i oppgave å være deres lærer og friske opp kristenkunnskapen etter så lang tid i muslimsk fangenskap. Han og den 16 år eldre Guðríður ble forelsket. Men da hun ble gravid, fikk han brått oppsigelse, og de to reiste sammen hjem til Island. Der var ektemannen hennes blitt gift på ny, fordi han trodde Guðríður var død, og nylig hadde han omkommet i en ulykke på havet. Dermed var hun fri til å gifte seg med Pétursson.

Etter sju år under svært fattige kår, gikk det litt bedre da han fikk et prestekall. De ble foreldre, men flere av barna døde tidlig, og denne store sorgen ga inspirasjon til nye salmer. Dikterpresten ble kjent for sin fremføring av egne og andres dikt og sanger. Han var livsglad av natur, folkelig i væremåte, og en følsom og inderlig person, noe også salmene hans vitner om. Men flere prøvelser ventet. Familiens gård brant ned, og femti år gammel ble han spedalsk, noe som medførte mye lidelse i ti år, til han døde i 1674. Hustruen Guðríður overlevde sin mann og døde i 1682, 84 år gammel. (En historisk roman, «Bortføringen», av Steinunn Jóhannesdóttir, forteller om hennes tid som slave i Algerie.)

Pétursson er aller mest kjent for sine femti Pasjonssalmer, utgitt i 1666. Disse inneholder hele Jesu lidelseshistorie, fra Getsemane og til gravleggingen, samt trøsteord og bønner. Her vitnes det klart om Kristi stedfortredende sonoffer på korset, seieren over synd og død, og håpet som derfor lyser midt i all lidelse, sorg og nød. Pasjonssalmene ble allemannseie på Island, høyt elsket og lært utenat; ord herfra ble brukt til barnebønner og til trøsteord ved dødsleiet. De har utkommet i nesten hundre utgaver, oftere enn noen annen islandsk bok. Selv om de også synges, er de først og fremst tekster til lesning og meditasjon. I fastetiden blir salmene daglig opplest i islandsk radio, og det regnes som en ære å bli valgt til å fremføre dem.

Vi siterer noen vers fra den femtiende og siste pasjonssalmen (oversatt av Arve Brunvoll):

Deg tyngde mine synder hardt,

av skulda mi du plaga vart.

At du stod opp att, Herre kjær,

gjev pantet her

på at din daude siger er.

 

Du la mi skuld i grav med deg,

rettferda di gav du til meg,

kasta mi synd og hennar ve

i havet ned.

Ho er i æva gløymd med det.

 

No er for synda seglet sett,

striden med Gud er sjela kvitt.

Æveleg rettferd eig ho glad

ein annan stad.

Den von skal trua alltid ha.

 

800px-Reykjavik's-church
Den kjente Hallgrímskirkja i Reykjavik er oppkalt etter Hallgrimur Petursson. Wikipedia.

«Jeg løfter opp til Gud min sang» – Landstads salmebok 150 år

Portrett_av_Magnus_Brostrup_Landstad_(7981820681)Den 22 år gamle teologi-studenten Magnus B. Landstad sitter en dag i 1824 og ser i en tysk salmebok han nylig har kjøpt på auksjon. Han kommer over en salme av dikteren Philipp Nicolai, «Wachet auf, ruft uns die Stimme» fra 1599, en gripende sang om Jesu gjenkomst, og bestemmer seg for å prøve å oversette den til norsk. Resultatet blir «Sions vekter hever røsten», en svært kjent og kjær og fremdeles mye brukt salme. En bra start for en av Norges største salmediktere.

Magnus Brostrup Landstad var prestesønn.  Faren hadde studert ved universitetet i København og blitt påvirket av tidens rasjonalistiske teologi. Men sønnen begynte ved det nye universitetet i Kristiania (Oslo), og der ved det teologiske fakultetet hadde man vendt seg bort fra rasjonalismen mot en mer klassisk, bibelsentrert kristendom inspirert av Luther. Dette var noe som kom til å sette sterkt preg på salmedikteren og presten Landstad.

For ikke lenge siden, i 1814, hadde Norge fått sin egen grunnlov, etter å ha vært under dansk styre i flere århundrer. Bibler, salmebøker og andre bokutgivelser hadde lenge vært bare på dansk. Så nå var det tid for å satse på norsk språk og kultur. Landstad interesserte seg for gamle norske folkeviser, og ble i 1840-årene en pioner i arbeidet med å samle inn slike, som han utga i et stort verk, «Norske folkeviser» (1853). Den folkelige enkelheten i disse visene påvirket ham da han selv satte i gang for fullt med å skrive nye kirkesalmer på norsk.

Salmebok

En undersøkelse fra midten av 1800-tallet viste at det i Oslos arbeiderbydeler fantes en salmebok i 92 prosent av hjemmene, og dette var ofte den eneste boka folk eide. Den var familiens diktsamling, sangbok, lærebok og bibel (for salmebøkene inkluderte vanligvis også bibeltekstene som ble lest i kirken på søndagene.) Men altså på dansk. Blant dem som var i bruk, var Evangelisk-christelig Psalmebog fra 1798. Mange var misfornøyd med den, fordi den var så sterkt preget av opplysningstidens kritiske holdning til klassisk kristendom.

Regjeringen bestemte at det nå måtte lages en ny salmebok på norsk. Landstad ble kontaktet, om han kunne ta på seg ansvaret. Han ble regnet som kompetent på grunn av erfaring som folkevisesamler og kjennskap til folkelig norsk språk, i tillegg til store kunnskaper om teologi og salmer og erfaring som salmedikter. I 1852 tok han fatt. Det ble et svært krevende arbeid.

Sytten år senere, den 16. oktober 1869, ble Magnus B. Landstads Kirkesalmebog autorisert for bruk i Den norske kirke. Den skulle komme til å få enorm betydning i tiårene som fulgte, i kirker, skoler og hjem. «Her var luthersk kristendom, men med åpning for noen før-reformatoriske tekster. Her var høyverdig poesi, men med sterk vekt på at salmene skulle formidle trosopplæring. Her var både skapelses- og frelsesteologi i varm poetisk drakt» (Egil Sjaastad, Salmesang «i jorderiks daler» – Landstad og hans salmebok, avisa Dagen, 11. juni, 2019). Det store arbeidet til Landstad betydde en fornyelse av norsk salmediktning og inspirerte nye diktere.

Kirkesalmeboken inneholdt 634 numre, organisert etter kirkeårets søndager. Inkludert var 65 av Landstads egne salmer, samt 82 han hadde oversatt og 20 omarbeidede eldre danske salmer. Blant oversettelsene hans var perlene «Vår Gud, han er så fast en borg», «Av dypest nød jeg rope må», «Velt alle dine veier», «Jeg synger julekvad», «Kom Hellig Ånd med skapermakt» og «Gladelig vil vi halleluja kvede».

Adventstidens salmedikter

Landstads egne salmer handler mye om synd og frelse, håp og forventning, og er ofte svært bibeltekstnære. Blant mange kjente titler finner vi «Gud er nådig, han vil ikke noen synders dom og død», «O Jesus, gjør oss ganske små og fattige i ånden», «Gud, la ditt ord i nåde lykkes», «Hvor to og tre forsamlet er», «Fra fjord og fjære», «Der mange skal komme fra øst og fra vest», og nattverdsalmen «Herre Jesus, kom til stede». Blant flere adventsalmer som fortsatt er i bruk, finner vi under 2. søndag i advent den som regnes som hans mesterstykke, og som gjør at han iblant kalles for «adventstidens salmedikter», nemlig: «Jeg løfter opp til Gud min sang». En jublende glad og trøsterik salme full av forventning om Jesu gjenkomst:

1 Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

2 Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

3 Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.

4 En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

5 Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!

6 Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

 

Elisabeth og Caspar Cruciger

Detalj Cranach_the_Elder_Christ_blessing_the_children
(Ukjent kvinne) – Detalj fra maleriet «Kristus velsigner barna» av Lucas Cranach d.e.

Ekteparet Cruciger tilhørte den nærmeste kretsen rundt Luther og gjorde en betydningsfull innsats for utbredelsen av den lutherske reformasjonen.

Elisabeth Cruciger (1500-1535) ble reformasjonens første kvinnelige salmedikter. Hun kom fra en tysk adelsfamilie i Pommern, men vokste opp i et nonnekloster. Omtrent tjue år gammel forlot hun klosteret, etter å ha blitt introdusert for reformasjonens tanker. Hun reiste til Wittenberg, der hun fikk bo hos familien til Johannes Bugenhagen, Luthers pastor og venn. Og der i huset ble hun som en kjær datter.

I 1524 ble det stelt til bryllup mellom henne og en ung mann, Caspar Cruciger, som studerte teologi under Luther og Philipp Melanchthon. Pastor Bugenhagen skrev til kurfyst Fredrik den vise og ba om å få ti store bord og rikelig med hjortekjøtt, slik at de kunne invitere mange gjester og ha en skikkelig bryllupsfeiring for «min Elisabeth», som han kalte henne. For adelsfamilien hennes ville nemlig verken bidra eller være til stede; de hadde brutt all kontakt med datteren fordi hun var gått over til den lutherske lære.

Det nye ekteparet fikk en sønn, Caspar, og en datter, Elisabeth (som senere ble gift med Hans Luther, reformatorens sønn). Herr og fru Cruciger satt ofte til bords hjemme hos sine gode venner Martin og Katharina Luther, der de deltok aktivt i de berømte «bordsamtalene». Melanchthon anså Elisabeth for å være en klok kvinne. Poetiske gaver hadde hun også, og Luther ble så begeistret for en salmetekst hun hadde skrevet, at han inkluderte den i de første lutherske salmebøkene som utkom i 1524. Denne mest kjente av salmene hennes har vi i nynorsk oversettelse i Norsk salmebok, der det første verset går slik:

Guds Son i krubba funnen,

frå æva er hans år

or faderhjerta runnen

som ordet skrive står,

han er den morgonstjerne

som skin for oss så gjerne

langt meir enn soli klår.

Caspar Cruciger Lucas_Cranach_d._Jüngere_Caspar_Cruciger
Portrett av Caspar Cruciger, malt av Lucas Cranach den yngre

Caspar Cruciger (1504-1548) møtte Luther for første gang i 1519, i sin hjemby Leipzig, ved disputasen mot Johann Eck. Senere studerte han ved universitetet i Wittenberg og ble teologiprofessor og predikant. Cruciger arbeidet tett med Luther ved revideringen av den nye tyske bibeloversettelsen og gjorde også en viktig innsats for å få reformasjonen innført i Leipzig. Han var redaktør av Luthers skrifter, Wittenberg-utgaven.

Etter at hans kone Elisabeth døde 35 år gammel, giftet han seg på ny med en adelskvinne fra Leipzig, Apollonia Gunterode. Da Martin Luther døde, ble Cruciger (sammen med Melanchthon) utnevnt til verge for den etterlatte familien.