Han ble født i 1614 på Island, der faren var klokker i domkirken i Hólar. Allerede som barn skrev han dikt. Atten år gammel ble han teologistudent i København, og etter fire år der møtte han sin fremtidige hustru, med en dramatisk forhistorie:
En dag i 1627 da Guðríður Símonardóttir, den 29 år gamle konen til en fisker, befant seg på stranden hjemme på Island, ble hun tatt til fange av en brutal sjørøverbande fra Nord-Afrika (!) Piratene bortførte fire hundre islendinger til Algerie som slaver og krevde løsepenger av danskekongen.
Først ni år senere ble hun fri, og ankom København sammen med 49 andre løslatte. Teologistudenten Pétursson fikk i oppgave å være deres lærer og friske opp kristenkunnskapen etter så lang tid i muslimsk fangenskap. Han og den 16 år eldre Guðríður ble forelsket. Men da hun ble gravid, fikk han brått oppsigelse, og de to reiste sammen hjem til Island. Der var ektemannen hennes blitt gift på ny, fordi han trodde Guðríður var død, og nylig hadde han omkommet i en ulykke på havet. Dermed var hun fri til å gifte seg med Pétursson.
Etter sju år under svært fattige kår, gikk det litt bedre da han fikk et prestekall. De ble foreldre, men flere av barna døde tidlig, og denne store sorgen ga inspirasjon til nye salmer. Dikterpresten ble kjent for sin fremføring av egne og andres dikt og sanger. Han var livsglad av natur, folkelig i væremåte, og en følsom og inderlig person, noe også salmene hans vitner om. Men flere prøvelser ventet. Familiens gård brant ned, og femti år gammel ble han spedalsk, noe som medførte mye lidelse i ti år, til han døde i 1674. Hustruen Guðríður overlevde sin mann og døde i 1682, 84 år gammel. (En historisk roman, «Bortføringen», av Steinunn Jóhannesdóttir, forteller om hennes tid som slave i Algerie.)
Pétursson er aller mest kjent for sine femti Pasjonssalmer, utgitt i 1666. Disse inneholder hele Jesu lidelseshistorie, fra Getsemane og til gravleggingen, samt trøsteord og bønner. Her vitnes det klart om Kristi stedfortredende sonoffer på korset, seieren over synd og død, og håpet som derfor lyser midt i all lidelse, sorg og nød. Pasjonssalmene ble allemannseie på Island, høyt elsket og lært utenat; ord herfra ble brukt til barnebønner og til trøsteord ved dødsleiet. De har utkommet i nesten hundre utgaver, oftere enn noen annen islandsk bok. Selv om de også synges, er de først og fremst tekster til lesning og meditasjon. I fastetiden blir salmene daglig opplest i islandsk radio, og det regnes som en ære å bli valgt til å fremføre dem.
Vi siterer noen vers fra den femtiende og siste pasjonssalmen (oversatt av Arve Brunvoll):
Deg tyngde mine synder hardt,
av skulda mi du plaga vart.
At du stod opp att, Herre kjær,
gjev pantet her
på at din daude siger er.
Du la mi skuld i grav med deg,
rettferda di gav du til meg,
kasta mi synd og hennar ve
i havet ned.
Ho er i æva gløymd med det.
No er for synda seglet sett,
striden med Gud er sjela kvitt.
Æveleg rettferd eig ho glad
ein annan stad.
Den von skal trua alltid ha.
Evan Luth 