Den 22 år gamle teologi-studenten Magnus B. Landstad sitter en dag i 1824 og ser i en tysk salmebok han nylig har kjøpt på auksjon. Han kommer over en salme av dikteren Philipp Nicolai, «Wachet auf, ruft uns die Stimme» fra 1599, en gripende sang om Jesu gjenkomst, og bestemmer seg for å prøve å oversette den til norsk. Resultatet blir «Sions vekter hever røsten», en svært kjent og kjær og fremdeles mye brukt salme. En bra start for en av Norges største salmediktere.
Magnus Brostrup Landstad var prestesønn. Faren hadde studert ved universitetet i København og blitt påvirket av tidens rasjonalistiske teologi. Men sønnen begynte ved det nye universitetet i Kristiania (Oslo), og der ved det teologiske fakultetet hadde man vendt seg bort fra rasjonalismen mot en mer klassisk, bibelsentrert kristendom inspirert av Luther. Dette var noe som kom til å sette sterkt preg på salmedikteren og presten Landstad.
For ikke lenge siden, i 1814, hadde Norge fått sin egen grunnlov, etter å ha vært under dansk styre i flere århundrer. Bibler, salmebøker og andre bokutgivelser hadde lenge vært bare på dansk. Så nå var det tid for å satse på norsk språk og kultur. Landstad interesserte seg for gamle norske folkeviser, og ble i 1840-årene en pioner i arbeidet med å samle inn slike, som han utga i et stort verk, «Norske folkeviser» (1853). Den folkelige enkelheten i disse visene påvirket ham da han selv satte i gang for fullt med å skrive nye kirkesalmer på norsk.
Salmebok
En undersøkelse fra midten av 1800-tallet viste at det i Oslos arbeiderbydeler fantes en salmebok i 92 prosent av hjemmene, og dette var ofte den eneste boka folk eide. Den var familiens diktsamling, sangbok, lærebok og bibel (for salmebøkene inkluderte vanligvis også bibeltekstene som ble lest i kirken på søndagene.) Men altså på dansk. Blant dem som var i bruk, var Evangelisk-christelig Psalmebog fra 1798. Mange var misfornøyd med den, fordi den var så sterkt preget av opplysningstidens kritiske holdning til klassisk kristendom.
Regjeringen bestemte at det nå måtte lages en ny salmebok på norsk. Landstad ble kontaktet, om han kunne ta på seg ansvaret. Han ble regnet som kompetent på grunn av erfaring som folkevisesamler og kjennskap til folkelig norsk språk, i tillegg til store kunnskaper om teologi og salmer og erfaring som salmedikter. I 1852 tok han fatt. Det ble et svært krevende arbeid.
Sytten år senere, den 16. oktober 1869, ble Magnus B. Landstads Kirkesalmebog autorisert for bruk i Den norske kirke. Den skulle komme til å få enorm betydning i tiårene som fulgte, i kirker, skoler og hjem. «Her var luthersk kristendom, men med åpning for noen før-reformatoriske tekster. Her var høyverdig poesi, men med sterk vekt på at salmene skulle formidle trosopplæring. Her var både skapelses- og frelsesteologi i varm poetisk drakt» (Egil Sjaastad, Salmesang «i jorderiks daler» – Landstad og hans salmebok, avisa Dagen, 11. juni, 2019). Det store arbeidet til Landstad betydde en fornyelse av norsk salmediktning og inspirerte nye diktere.
Kirkesalmeboken inneholdt 634 numre, organisert etter kirkeårets søndager. Inkludert var 65 av Landstads egne salmer, samt 82 han hadde oversatt og 20 omarbeidede eldre danske salmer. Blant oversettelsene hans var perlene «Vår Gud, han er så fast en borg», «Av dypest nød jeg rope må», «Velt alle dine veier», «Jeg synger julekvad», «Kom Hellig Ånd med skapermakt» og «Gladelig vil vi halleluja kvede».
Adventstidens salmedikter
Landstads egne salmer handler mye om synd og frelse, håp og forventning, og er ofte svært bibeltekstnære. Blant mange kjente titler finner vi «Gud er nådig, han vil ikke noen synders dom og død», «O Jesus, gjør oss ganske små og fattige i ånden», «Gud, la ditt ord i nåde lykkes», «Hvor to og tre forsamlet er», «Fra fjord og fjære», «Der mange skal komme fra øst og fra vest», og nattverdsalmen «Herre Jesus, kom til stede». Blant flere adventsalmer som fortsatt er i bruk, finner vi under 2. søndag i advent den som regnes som hans mesterstykke, og som gjør at han iblant kalles for «adventstidens salmedikter», nemlig: «Jeg løfter opp til Gud min sang». En jublende glad og trøsterik salme full av forventning om Jesu gjenkomst:
1 Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.
2 Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!
3 Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.
4 En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!
5 Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!
6 Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!
Evan Luth 