Stikkord: hellig hverdagsliv

Det er ganske vanlig å tenke at dersom man virkelig vil tjene Gud «med hele seg» og leve et hellig liv i hverdagen, bør man bli misjonær, pastor, kirketjener eller noe lignende. Søndagsskolelærer og organist er også veldig bra, for da gjør du noe av betydning i den kristne kirken. Mens når en kristen jobber i klesbutikk, eller som bussjåfør, bilmekaniker, båtbygger, pizzabaker eller noe annet der ute i verden, så utfører vel han eller hun ikke egentlig noen hellig hverdagstjeneste for Gud… Men er dette riktig?

Martin Luther tenkte i de baner da han som ung mann gikk i kloster. Som munk skulle han gi avkall på verden, leve fattig, ikke ta seg vanlig arbeid, og aldri inngå ekteskap og stifte familie, men leve i sølibat. Nå mente han at han gjorde noe virkelig hellig og bra! Mens vanlige folk der ute bare levde helt ordinære liv som ektepar, foreldre, bønder, slaktere, kjøpmenn osv.

Senere oppdaget han at dette var feil. Han hadde presentert en falsk fromhet og hellighet som Gud ikke hadde bedt om. Og Luther begynte i stedet å holde fram hva Bibelen lærer om at alle troende, både kvinner og menn, unge og gamle, er «et kongelig presteskap, et hellig folk» som Gud har «kalt ut fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Og der i lyset får de tjene Gud og sin neste på hver sin plass – både i familien, i menigheten, og i det verdslige samfunnet. De skal ikke dra noe annet sted eller trekke seg tilbake fra verden. Nei, som Paulus skriver til korintermenigheten: «Enhver skal leve sitt liv der Herren har satt ham, der han var da Gud kalte ham» (1 Kor 7,17).

Et sant og hellig kristenliv til Guds ære blir da å leve og tjene hvor han har satt oss. «Gud smiler sammen med alle sine engler – ikke fordi faren vasker bleier, men fordi han gjør det i kristen tro,» skrev Luther. Gud ser ikke egentlig forskjell på vanlige legfolk og pastorer, prinser og biskoper, selv om de jobber med ulike ting. «Tjenestejenta som feier på kjøkkenet gjør Guds vilje like mye som en bedende munk – ikke fordi hun kanskje synger en kristen salme mens hun feier, men fordi Gud er veldig glad i reine golv. En kristen skomaker gjør sin kristne plikt ikke ved å lime små kors på skoene, men ved å lage gode sko, fordi Gud er interessert i godt håndverk.» De daglige syslene våre er betydningsfulle i Hans øyne.

Mandag, tirsdag… 
På søndagene samles menigheten til gudstjeneste. Vi tilhører «den hellige alminnelige kirke, de helliges samfunn», som vi sier i trosbekjennelsen. At vi er hellige er ikke en innbilsk tanke vi har. Vi vet godt at vi er syndere. Men vi blir tilregnet Jesu hellighet! I Guds hus får vi motta tilgivelsen for all synd. Gud trøster, styrker og utruster oss med evangeliet i ord og sakrament. Vi får glede oss over å være frelst av bare nåde, ved tro, helt ufortjent, ikke på grunn av egne prestasjoner og gjerninger. Vi er takknemlige for å tilhøre Gud med liv, sjel, kropp og alt vi har.

Men så kommer mandagen. Hvor er den hellige kristne kirken nå? Har den tatt en pause? Nei, den er i full aktivitet, spredt rundt på mange forskjellige arbeidsplasser og institusjoner, i ulike hus og hjem, der de troende virker og lever et hellig kristent liv i tjeneste for Gud og sine medmennesker. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2,10).Gode gjerninger i Guds øyne er ikke minst de oppgavene og forpliktelsene vi har fått i de ulike kallene våre. Åndens frukt i livet vårt lar oss møte folk vi omgås med kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22f). 

Å være pensjonist eller yrkesaktiv, å være hjemme med småbarn, skifte bleier og gi omsorg, – alt er Guds kall. Å være noens onkel eller tante, noens sønn eller datter, foreldre og besteforeldre er ulike kall. Å være statsborger i et land, er også et kall. En kristen student som utdanner seg til lærer, har i studietiden dette som sitt kall. Gud vil at hun eller han nå både studerer flittig og er en god kollega for sine medstudenter. Samtidig har studenten kanskje en bijobb i en butikk, dette er også et kall. Da er ikke oppgaven å prøve å evangelisere kundene som er innom butikken, men bare å behandle dem vennlig og profesjonelt. Det er verdifullt i Guds øyne. Men forhåpentligvis kan det snart by seg en mulighet til å snakke om åndelige ting med en kollega. Det siste en kristen ønsker er å holde evangeliet helt for seg selv.

Guds masker 
Som det står i katekismen, er det Gud som har skapt oss og gitt oss «kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles bevarer alt dette». Det er også han som gir oss «klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, åker, husdyr og alle gode ting». Han sørger for alt vi trenger til kropp og liv, beskytter oss mot farer, bevarer oss mot alt ondt. Men: Vi kan ikke egentlig se at det er Han som gjør det. Han bruker jo for en stor del andre mennesker til å gi oss dette. Bonden dyrker korn på åkeren, og senere lager bakeren brød som vi kan kjøpe og spise.

Luther kalte dette for «Guds masker». Han kunne for eksempel si at det egentlig er Gud som mjølker kua. Selv kan vi bare se at det er budeia. Men Gud skjuler seg bak henne som bak en maske. Enten hun vet det eller ikke, er hun Guds redskap som han gjør bruk av for at vi skal få melk på bordet. 

Gud bruker også styresmaktene i samfunnet, de er innsatt av ham for å opprettholde lov og orden, så vi kan få leve i ro og fred. Ordføreren, politibetjenten, og dommeren, troende eller ikke-troende, er Guds masker, forkledninger som Han skjuler seg bak for å gi oss dette gode. «Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg» (Rom 13,4).

Det sies at «mor er den personen som ga oss liv», og på en måte er vel det sant – og vi skylder mødrene våre stor takk. Men egentlig var det jo Gud. «Du har vevd meg i mors liv,» sang David til Herren (Sal 139,13), og «Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst» (Sal 22,10). Gud bruker foreldre til å gi mennesker liv, omsorg og oppdragelse, og han bruker fiskere, bønder og andre til å forsyne oss med mat, pedagoger til å gi oss opplæring i lesing, skriving og matematikk, og politifolk, vakter og soldater til å gi oss beskyttelse. Og når en pastor forkynner Guds ord klart og rent fra prekestolen, er det egentlig Jesus, den gode hyrdens stemme forsamlingen lytter til.  

De fleste yrkene i samfunnet fyller reelle behov som mennesker har. Vi trenger sjåfører, snekkere, rørleggere, sykepleiere, leger, musikere, gartnere, fabrikkarbeidere og så videre. Gud bruker altså disse og mange andre som sine masker, enten de er klar over det eller ikke. Han bruker dem til å holde verden oppe og hjelpe og velsigne menneskene som han har så stor omsorg for. 

Unntak er «yrker» som livnærer seg ved ting som i seg selv er synd, for eksempel narkolangere, bordellmammaer og nettsvindlere. Det er ikke Gud som står bak de aktivitetene.

Men når ei jente trøster en liten gutt som gråter, er det altså Gud som står bak og gir omsorg, skjult av en «maske». Likeså når vi går til en syk nabo og tilbyr hjelp med å klippe plenen, gå tur med hunden, eller andre ting.

Meningsfullt
En del synes at hverdagene er ganske grå. De står opp og går på jobb, men det føles lite meningsfullt. Så de jobber mest for pengene og bare lengter etter helgene og lønningsdagen. Også for kristne kan nok det daglige arbeidet iblant føles som et ork. Men i Guds ord, som vi får ta til oss av i gudstjenester og andaktsstunder hjemme, lyser Herren opp for vår sti, gir oss evangeliet om rettferdiggjørelsen og syndstilgivelsen i Jesus. Og vi blir på ny minnet om at vi er del av «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap», et hellig folk som Gud har vunnet for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). Forkynnelsen av hans storverk skjer når vi med ord og gjerninger bidrar til at evangeliet om Frelseren blir delt, og når vi priser Gud som takk for all hans godhet. «Herre, du har gledet meg med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er» (Sal 92,5f).

Så har alle troende et kall fra Gud til å tjene der vi er, gjennom våre daglige plikter og oppgaver, og med hele oss, 24/7, hver uke, hele året. Å hvile og lade batteriene er også etter hans vilje og en del av kallet. Når vi slik betrakter hverdagslivet gjennom troens brilleglass, vil alt det vi holder på med kjennes langt mer meningsfullt. For vi er jo en del av noe mye større! Gud selv er virkelig til stede og gjør sine gjerninger gjennom oss og vår neste hver dag, hjemme, på skolen, på arbeid og i fritiden.

Vi skal altså ikke trekke oss tilbake fra samfunnet, men være i verden, selv om vi ikke er av den (Joh 17,14f). Og ikke la oss flekke til av verden, men bære kroppen fram «som et levende og hellig offer til glede for Gud». Det skal være vår åndelige gudstjeneste (Rom 12,1). «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17)

Gud har ofret sin egen kjære Sønn for oss, som et sonoffer for vår synd og skyld, én gang for alle. Jesus ga seg selv som løsepenge og betalte hele vår gjeld. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,15). «Det er fullbrakt!» Så det vi nå vil bære fram er takkoffer. Vi vil takke for Guds store godhet og nåde ved å ofre tid, krefter, talenter, ulike ressurser, i tjenesten for Gud og vår neste. Alt sammen har vi fått, og «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

Det er godt mulig at det ikke blir spesielt mye takk og anerkjennelse fra folk, som respons. Du kan uansett være glad, for du skal utføre tjenesten din som for Herren og ikke for mennesker (Kol 3,23). Og om det enn er ufullkomment og skrøpelig, det du gjør, vet du at det likevel er verdifullt for ham som kalte deg til tjeneste. Han virker gjennom deg og det du gjør og sier i hverdagen. Dette er veldig stort og meningsfullt, om det enn kan virke smått eller uspennende sett med verdens øyne.

(Fra Bibel og Bekjennelse, 3/2022)

Illustrasjoner: Unsplash