Vi tror på Den Hellige Ånd!

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn… Hver søndag bekjenner kristne over hele jorden sin tro på den treenige Gud, på tusen ulike språk. Det er et mirakel. Ingen av oss kan av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus, vår Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. I Fadervår ber vi om at Guds rike må komme til oss, og katekismen forklarer at dette skjer «når vår himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd, så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et hellig og gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten».

Men vi lutheranere beskyldes ofte for å ha for lite fokus på Ånden. Beskyldningen kommer imidlertid gjerne fra folk som ikke har spesielt god forståelse for Ånden og hans arbeid. Vi vet at Guds kraft er evangeliet (Rom 1,16), som har fokus på Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2,2). Når Kristus og hans frelse forkynnes, da er Ånden i arbeid. Hvis vi derimot snakker mest om Den Hellige Ånd og hans kraft, vil Ånden neppe være i arbeid iblant oss. Han ønsker ikke en masse oppmerksomhet og oppstyr om seg selv, men å vitne om Kristus, å herliggjøre Jesus, gjennom ordet om korset, for at mennesker skal bli frelst ved tro.

Vil vi at Ånden skal virke i oss, må vi gjøre bruk av nådens midler, som er Guds ord og sakramenter. «Vi forkaster alle oppfatninger som forventer at Den Hellige Ånd skal skape tro utenom nådemidlene. Vi forkaster alle oppfatninger som går ut på at vi skal søke åpenbaringer om Guds nåde og frelsen utenfor det evangelium som vi har i Skriften.» (Dette tror vi, VI,6)

Men i vår tid er den karismatiske kristendom på frammarsj, der man gjerne forventer at Ånden skal virke og tale til enkeltmennesket direkte, ut av det blå, eller innenfra i hjertet. «Gud sa til meg…». Man søker sterke følelser og åndsopplevelser og skiller mellom «åndsfylte» kristne og andre kristne. Aposteltidens tungetale og store tegn og under forventer man skal være nærmest dagligdags i menigheten også nå i dag. I stedet for å tenke at dette var fenomener som var ment å bekrefte det kristne budskapets sannhet spesielt i oppstartfasen, og ikke for all tid.

Det er lett å forstå at kristne ønsker seg gode følelser, stor kraft og herlighet mens vi kjemper troens strid her i verden. Men hvor lett kan vi ikke bli bedratt. Så det er nødvendig for både unge og gamle å ikke være alt for åpen for påvirkninger, men lære å «prøve åndene, om de er av Gud» (1 Joh 4,1), ettersom Herren Jesus jo har forutsagt at folk «skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24). Luther har følgende påminnelse: «Troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet.»

(«Redaksjonelt»-artikkel fra Bibel og Bekjennelse, 3/2021)

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Kjemp troens gode kamp!

olympic_pictogram_boxingSom troende kristne står vi midt i en kamp. «Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til,» skriver apostelen Paulus til unge Timoteus (1 Tim 6,12). Ordet for strid/kamp i dette verset har på gresk med idrett å gjøre. De olympiske leker som akkurat nå pågår i Brasil, var jo også på apostlenes tid et svært berømt arrangement. På flere andre steder i Paulus’ brever sammenlignes den troendes kamp med en idrettskonkurranse: «Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner» (1 Kor 9,24-26). Ja, målet for en kristen er noe mye større enn en olympisk gullmedalje eller seierskrans, og æren og berømmelsen som følger med: målet er evig liv. «Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til.» Vi som tror på Jesus må ikke sjangle omkring som i ørske og ikke vite hva vi holder på med; her behøves full konsentrasjon. Vi står jo midt i en stor kamp, mye viktigere enn noen olympisk finale! Iblant bruker Paulus også ord fra det militære liv for å beskrive den kristne kampen, det minner oss om at vi er involvert i en alvorlig og hard strid, en åndelig krig på liv og død. Hvor viktig er det vel ikke å holde seg våken og følge med!

Men vent litt! Hvordan henger dette sammen? Må vi kjempe? Må vi gjøre noe? Er vi ikke frelst av nåde alene? Jo, det er vi, ifølge Guds ord: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Jesus er din stedfortreder, som har levd for deg og oppfylt alle kravene i Guds lov for deg. Jesus har også lidt og dødd på korset for deg; han tok den straffen du og jeg hadde fortjent på grunn av våre synder. Og da Guds reiste sin Sønn opp fra de døde på den tredje dagen, erklærte han hele verden rettferdig, for Kristi skyld. Du og jeg står nå rettferdige for Gud, helt ufortjent, av bare nåde, ved troen. «Det er fullbrakt!» Vi får bare ta imot frelsen ved troen, troen som jo også er en gave. Men: Når vi nå er glade og takknemlige for at Herren Jesus har kjøpt oss fri fra slaveriet under synden, så vil troens menneske naturligvis ikke lenger leve i synd. Vi vil jo ikke tilbake til slaveriet under synden. Nei, den troende har fått en helt ny vilje og vil nå kjempe mot synden og fristelsene, som vi møter nær sagt overalt. Troen møter stadig på fiender og motstand. Derfor er det helt klart at det må bli en kamp. Men altså ikke en kamp for å bli frelst, men en kamp som finner sted fordi vi er frelst, av nåde, ved troen. At kampen foregår, er et livstegn som viser at troen ikke er død, men levende.

Vi bidrar ikke med noe til vår frelse, men vi er likevel i stand til å kaste fra oss frelsen gjennom egen likegyldighet. Derfor formanes vi i Skriften til å stride troens gode strid. Fiendene truer stadig. Men Den Hellige Ånd styrker og bevarer troen gjennom evangeliet i ord og sakrament. Vi har tre hovedfiender: 1. Djevelen er en morder og en løgner, ja løgnens far, en farlig motstander som går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. «Stå ham imot, faste i troen! Vær edru og våk!» formaner apostelen Peter. 2. Verden er alliert med djevelen. Evangeliet er en dårskap for verdens barn. Verden forfulgte Jesus og hans apostler, og vi skal ikke forvente å bli behandlet så mye bedre. 3) Vår egen syndige menneskenatur, «den gamle Adam» i oss, vil heller ikke det som Gud og troen vil, men kjemper imot av all kraft.

For en konflikt det er vi står midt oppe i! Er vi ikke i en håpløs situasjon, med så mange sterke fiender? Luther svarer i sin mest kjente salme: «Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret. Men én går frem i denne ferd, som Herren selv har kåret. Vil du hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i ham kun frelse er. Han marken skal beholde!»  Ja, på vår side i denne kampen er Herren Gud selv! Og dette har jo alt å si. Det betyr alt. Når vi bare ser på ham og holder oss tett inntil ham, skal vi vinne seieren, selv om kampen kan bli hard. Vi kan ikke kjempe og vinne i vår egen kraft, bare med Guds kraft og de åndelige våpen han gir oss: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep … Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,10ff).

Å være en kristen er slett ikke enkelt. Men midt i den vanskelige kampen, der vi ofte snubler og faller, gir Jesus oss stor glede i hjertet. Gjennom nådens midler, – evangeliet i ord og sakrament, får vi stadig og på ny tilgivelse og nåde, forfriskning og fornyelse, så vi kan reise oss og kjempe videre. Han har lovet å være med oss alle dager og holde oss oppe i troen. Han skal gi oss den kraften vi behøver. Derfor mister vi ikke motet. Den store seierherren går med oss, og på grunn av ham har vi seieren inne og kan kjempe videre med frimodighet, midt i alle trengsler, «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen … Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser» (1 Pet 1,5-6). Det vi må lide i den tiden som nå er, kan ikke regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår (Rom 8,18). Så la oss fortsette å stride troens gode strid og gripe det evige liv som vi er kalt til.