Stikkord: David

Hva er da et menneske?

Andakt over Salme 8

Til korlederen. Etter Gittit. En salme av David.

     2 Herre, vår herre,
          hvor herlig ditt navn er over hele jorden,
          du som har bredt ut din prakt over himmelen!
     3 Fra småbarns og spedbarns munn
          har du reist et vern mot dem som står deg imot,
          for å gjøre ende på fienden og hevneren.
     4 Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
          månen og stjernene som du har satt der,
     5 hva er da et menneske – at du husker på det,
          et menneskebarn – at du tar deg av det?
     6 Du satte ham lite lavere enn Gud
          og kronet ham med herlighet og ære.
     7 Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
          alt la du under hans føtter:

     8 småfe og storfe i samlet flokk,
          de ville dyrene på marken, 
     9 fuglene under himmelen og fisken i havet,
          alt som ferdes på havets stier. 
    10 Herre, vår herre,
          hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

En nordisk sommernatt for noen år siden lyste himmelen opp da en meteor kom susende gjennom atmosfæren og kraftige smell ble hørt. Kanskje ligger det nå små rester ute i naturen – steiner fra verdensrommet, som går an å finne og holde i hånden.

Slike hendelser minner oss om hvor ufattelig stort universet er. Og de vekker den samme undringen som vi møter hos David i Salme 8, ofte kalt for «Astronomens sang»: Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske?

Vi kjenner det: Følelsen av å være liten. Kloden vår er bare en prikk i et ufattelig stort univers. Det finnes millioner av stjerner, planeter, galakser. Midt i dette: et menneske. Et kort liv, som et pust her på jorden. Så sårbart menneskelivet er. Vi kan kjenne oss ubetydelige, svake og verdiløse. Men Davids ord i fortsettelsen er til trøst: «Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» Den store og mektige Gud følger med og bryr seg!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Vi ble ikke bare en del av naturen, men satt til å forvalte den. Vi tilhører verken planteriket eller dyreriket. Mennesket har en egen verdighet. Det kristne menneskesynet står i kontrast til tanker som reduserer mennesket til bare et avansert dyr, et resultat av blinde prosesser der vi gradvis i løpet av millioner av år har utviklet oss fra laverestående arter til der vi er i dag. Men Bibelen sier: Du er villet av Gud, skapt av Ham og verdifull. Dette er et høyt syn på mennesket! Jøde eller greker, mann eller kvinne, og uansett bakgrunn, hudfarge, egenskaper, livshistorie eller status i samfunnet – ingen mennesker er i Guds øyne mindre eller mer verdt enn andre. Alle er vi i slekt, for alle stammer fra det samme foreldreparet, mann og kvinne. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden» (1 Mos 1,28).

Fra begynnelsen av fantes ingen synd, ingen ondskap, ingen sykdom, ingen død. Som skapt «i Guds bilde» hadde menneskene del i Guds hellighet og rettferdighet, med rett kunnskap om Gud (Ef 4,24; Kol 3,10). De kjente ham og levde i harmonisk fellesskap med ham og med hverandre. De erfarte fullkommen frihet og glede.

Men nå er vi ikke lenger slik vi var ment å være. Noe er gått i stykker. Menneskene, som er så fint skapt og verdifulle, er falt og fortapt i seg selv. Fordi synden, ondskapen, lidelsen og døden kom inn i verden. Dette ser vi både i vårt eget liv og i verden rundt oss.

På grunn av syndefallet ble menneskenes fellesskap med Gud brutt. Herredømmet over dyreriket ble også redusert – nå blir mennesker ofte drept av dyr, ja til og med et lite virus kan ta livet av oss og sette samfunnet nesten ut av spill. Og mennesker blir ofte drept av andre mennesker. Mørke, djevelske krefter er i aksjon. Når Gud ser ned på menneskene, er alle som en fordervet av synd. Det fins ikke én som er rettferdig, alle er kommet på avveier. Ja, for vi er alle født med skyld, med synd ble vi til i mors liv (Sal 14,1ff; Sal 51,7). Vi kjenner den onde lyst i hjertet og klarer ikke å holde opp med å synde, i tanker og ord og gjerninger. Derfor er det så mye vold, lidelse, død, sorg og nød her på jorden.

«Hva er dette for et negativt menneskesyn?!» sier mange. «Vi må vel heller tenke positivt! Tenke at mennesket er godt innerst inne. At vi duger og er gode nok, at vi kan få det til! Denne verden kan bli fylt av fred og harmoni hvis vi alle bare kan begynne å tenke rett. Positive tanker er løsningen.»

Men Guds ord kaller oss til sannhet og å se virkeligheten ærlig i øynene. Vi må innrømme at Bibelen har rett.

Likevel har ikke Gud vendt seg bort fra oss syndere og glemt oss. Han husker på oss og bryr seg – ja så mye at han selv ville bli et menneske!

Akkurat som Emmaus-vandrerne (Luk 24,13ff), trenger vi at Gud åpner skriftene for oss, så vi ser alt som der står om frelseren vår. Hebreerbrevet i NT hjelper oss å forstå at Salme 8 peker på Jesus – Menneskesønnen:

Hva er et menneske – at du husker på det, en menneskesønn (Hebr. ben-adam, menneskebarn, menneskesønn) – at du tar deg av ham? En kort tid har du stilt ham lavere enn engler. Men du har kronet ham med herlighet og ære, alt har du lagt under hans føtter. Forfatteren av Hebreerbrevet forklarer: Da Gud la alt under ham, da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham. Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ( = i sin fornedrings tid, mens han levde her på jorden med en tjeners skikkelse), ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle (Hebr 2,6ff).

Det første mennesket, Adam, falt fra sin opphøyde stilling. Men Jesus, den andre Adam, er kommet som hele menneskehetens stedfortreder og frelser: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle» (Rom 5,18).

Tenk så stort og ærefullt for deg og meg å få tilhøre Adamsætten, menneskeslekten, når vi vet at Guds evige Sønn er blitt en av oss, og at han jo fortsatt er en av oss – et sant menneske, og samtidig sann Gud i all evighet ved Faderens høyre hånd. Gud selv er blitt vår bror og ga seg selv i døden for oss, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16). Så høyt har Gud elsket verden, hver og en av oss. I den hellige dåpen har han gjort oss til sine barn, og Guds Sønn skammer seg ikke over å kalle oss for søsken (Hebr 2,11).

«Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden» – Den treenige Gud har satt navnet sitt på oss og gjort oss til sine familiemedlemmer. Vi får leve i fellesskap med ham allerede nå her på jorden og ære ham.

Dermed er det ingen grunn til å føle seg så liten og ubetydelig! I Guds øyne er du svært verdifull, og det samme er også alle du møter på din vei – samtlige er mennesker som Jesus, Guds Sønn har gått i døden for. Og med hans hjelp og med de gavene han har gitt oss kan vi mennesker i et ufattelig stort univers få være med å gjøre ting som har evig betydning. Hver på vår plass kan vi peke på verdens frelser og få med oss andre på himmelveien.

Når Gud anklages for det onde i verden

earthquake-502125_1920

(Opprinnelig presentert som en kommentar/respons til et foredrag av pastor Michael Müller [1]  Her omarbeidet til en frittstående artikkel.)

Troende har til alle tider strevd med spørsmålet om all lidelsen i verden. Vi hører daglig om krig og terror, jordskjelv og andre katastrofer. Hvordan kan Gud tillate at slike forferdelige og tragiske ting rammer mennesker? For han tillater det jo, selv om han er allmektig. Men å anklage Gud for det onde er egentlig vantro. En kristen bør aldri anklage Gud. Det er viktig å skille mellom to ulike måter å utspørre Gud: den syndige måten, når man stiller spørsmål til Gud ut fra arroganse og vantro – og på den annen side, den måten troende som Job og David midt i store prøvelser ropte ut sine spørsmål til Gud: «Hvorfor, Herre? Hvor lenge? Vil du glemme meg for alltid?» De urolige spørsmålene deres oppsto fra troen, ikke fra vantro. De kjente Herren som den som jo er god, rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull, og derfor spurte de: «Hvorfor, Herre?»

Ingenting er nytt under solen, men det kan virke som om det nå i vår tid forekommer mer av de syndige anklagene mot Gud enn i tidligere tider. Mange anklager Bibelens Gud for å være ond og grusom. Man mener det er Guds feil at det fins ondskap i verden, når det i stedet er vi syndige mennesker som burde innse at dette er vår skyld. Andre sier: «Avskaff all religion, på søppeldyngen med hele forestillingen om en Gud! Så vil verden bli et mye fredeligere og lykkeligere sted.»

Den såkalte opplysningstiden for om lag tre hundre år siden førte med seg en ny mentalitet. «Theodicé» er tittelen på en berømt bok skrevet av den tyske filosofen Gottfried W. Leibniz, og ordet theodicé betyr «Guds rettferdiggjørelse». Mens den lutherske reformasjonen hadde fokusert på spørsmålet om menneskets rettferdiggjørelse – «hvordan kan jeg, et syndig menneske, bli rettferdig for Gud?» – begynte man i stedet under opplysningstiden å tenke på Guds rettferdiggjørelse. Leibniz ville i boken sin forsvare Gud mot anklager fra de vise som rundt år 1700 var blitt så utrolig kloke og satte all sin lit til den menneskelige fornuft. Hermann Sasse skriver: «Under reformasjonen sto mennesket som en tiltalt framfor Guds domstol. Nå i Theodicéens tidsalder har mennesket satt seg selv på dommersetet og plassert Gud på tiltalebenken. Hvordan kan Gud, som er helt fullkommen, tillate både ondskap og lidelse i verden? Finnes det en Gud? Kan jeg tro på en Gud som tillater ting som – etter mine begrep – en kjærlighetens Gud ikke ville ha tillatt; sykdom og død, pest og hungersnød, krig og blodsutgytelse?!»[2]

Behovet for lov og evangelium

«Vi er alle tiggere, det er sant,» sa Martin Luther. Men det moderne «opplyste» mennesket sitter i stedet på sin høye hest og mener at mennesket er fritt og godt, og dets fornuft har evnen til å utforske alle verdens og menneskehetens mysterier. Så stol på din forstand, tro på deg selv! Når fornuften tillates å være dommer i åndelige ting, forsvinner mer og mer av innsikten om at «jeg er en syndig tigger». Om og mot dette skriver Luther: «[Arvesynden] er en så dyp fordervelse i naturen at ingen fornuft kan fatte den, men den må tros ut fra Skriftens åpenbaring» (De schmalkaldiske artikler, III.1,3).

Mye av kristen apologetikk i vår tid konsentrerer seg mest om filosofiske argumenter, logikk og fornuft. Men det mennesker framfor alt behøver å høre når de fristes til å anklage Gud for det onde i verden, er «lov og evangelium». Guds ord forteller oss hva som er roten til all lidelse og all ondskap, nemlig synden. Vi – ikke Gud – er ansvarlige for synden. Vi – ikke Gud – må anklages. Gud er hellig og rettferdig. Å hevde at han er urettferdig og ond, er en løgn fra djevelen. Mennesker som anklager og legger skylden på Gud, trenger å bli fortalt at de synder når de gjør dette. «La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner» (Rom 3,4). Loven behøves, «for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud» (Rom 3,19). Guds lov viser oss vår synd og forbereder oss for evangeliet. Og bare evangeliet, ingenting annet, kan overbevise oss om at Gud virkelig er god og rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull. Derfor skal vi stole på Den Hellige Ånds guddommelige kraft. Bare Han kan overbevise mennesker om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8). Og det gjør han ved evangeliet, ordet om korset, som er en dårskap for menneskets falne fornuft.

Evangeliet dytter oss vekk ifra spørsmål som «Hvor var Gud? Hvorfor hjalp han ikke? Hvorfor lot han dette skje? Hvorfor hindret han ikke disse forferdelige hendelsene?» Etter at vi har kjent loven i hjertet vårt, og øynene våre er blitt åpnet for det herlige og overraskende evangeliets budskap, glemmer vi helt å anklage og beskylde Gud. For evangeliet er så sjokkerende gode nyheter, det er noe som ikke kunne ha blitt oppfunnet i noe menneskes tanke og fornuft: at Gud la all skylden på sin egen elskede og syndfrie Sønn, at Jesus tok på seg skylden for alle våre overtredelser, hver syndig tanke, ord og gjerning. Det var våre sykdommer han bar, våre lidelser han led. Istedenfor oss led han, av kjærlighet til oss. Vi kan si at Kristi kors er senterpunktet for all menneskelig lidelse. Og korset er virkelig svaret på alle våre problem, seieren over all ondskapens makt.

Pastor Müller skriver i sitt foredrag: «Ingen bør si noe om Gud før han har betraktet og grunnet på smerten og lidelsen til mannen på korset, og årsaken til at alt dette skjedde.» «Hvorfor, Herre?» spør det hardt prøvede hjertet. Det samme som Jesus sa på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor? Hvorfor har du forlatt meg? Jesus ble forlatt istedenfor oss, på grunn av våre synder. Ingen har noen gang lidd så mye som ham.

Gud regjerer over verden

Gud er den Allmektige som i begynnelsen skapte en vidunderlig og feilfri verden. Det onde kom inn i verden med Satan som fristet de første menneskene til synd. Skaperen hindret ikke Adam og Eva i å bruke deres gudgitte frie vilje på en helt feil måte. Det er ikke lett å forstå forholdet mellom Guds ledelse og kontroll over skaperverket – og det onde som skjer. Men ut fra det som presenteres for oss i Skriften, har lutherske dogmatikere gjort en firedelt distinksjon når det gjelder Guds håndtering av det onde: Tillatelse (permissio) – hindring (impeditio) – styring (directio) – begrensning (determinatio).

  1. Gud tillater at det skjer mange onde ting her i verden. Men dette betyr ikke at han godkjenner det onde eller at han ikke bryr seg; nei, Gud hater ondskapen. David sier: «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg. Ingen hovmodige får tre fram for dine øyne. Du hater alle som gjør ondt» (Sal 5,5-6).
  2. Det er også slik at Gud hindrer mye ondt som mennesker planlegger å gjøre. Balak, konge i Moab, ville at profeten Bileam skulle forbanne det utvalgte israelsfolket. Men Gud satte en stopper for dette, og i stedet måtte Bileam forkynne en av de herligste messianske profetiene i Det gamle testamente (4 Mos 22-24).
  3. Gud styrer menneskers gjerninger i den retning han vil. Det som mennesker planla med ond hensikt, vender Gud iblant til noe godt. Josef trøstet brødrene sine da de fryktet at han ville hevne seg på dem fordi de hadde solgt ham som slave: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv» (1 Mos 50,20).
  4. Gud begrenser skadeverket de falne skapningene hans stadig prøver å iverksette. Også Satan er helt bundet av de rammene den Allmektige setter for ham, som vi ser i Jobs bok: «Da sa Herren til Satan: «Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.» – – – «Da sa Herren til Satan: «Han er i din makt. Spar bare livet hans!» (Job 1,12; 2,6).[3]

Vi ser altså i Skriften at Gud noen ganger tillater at onde ting skjer, mens andre ganger hindrer han det onde. Herrens veier er uransakelige for oss, vi kan ikke alltid forstå det han gjør. Men hvor viktig det er at vi holder oss til det Gud har sagt oss i sitt ord, og ikke til hva vi selv tenker og synes er rett. Vi er kalt til å «tro uten å se». Bibelen svarer ikke på alle spørsmål mennesker har om forholdet mellom Gud og det onde i verden. Og de urolige og plagsomme spørsmålene vil ikke forsvinne helt, selv ikke hos mennesker som tror på evangeliet. Som nevnt er det ikke nødvendigvis noe galt med å spørre «Hvorfor, Herre?» Mange av de troende vi leser om i Bibelen, gjorde det. Det er et godt råd fra pastor Müller når han skriver at «i samtalene vi har med andre kan det være til hjelp om vi åpent innrømmer at også vi selv strever med de samme spørsmålene som de har. Vi bør ikke gi et feil inntrykk av at vi har alle svarene og vet alt.»

I mange situasjoner kan det også være til hjelp å lese og grunne på hva David, ledet av Den Hellige Ånd, sier i Salme 131:

«Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig,
mine øyne er ikke stolte.
Jeg går ikke med tanker
som er for store og underfulle for meg.
Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
som et lite barn hos sin mor.
Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.
Israel, vent på Herren fra nå og til evig tid!»

[1] How do we respond to those who blame evil on God? Foredrag av pastor Michael Müller, Hartenstein, Tyskland, ved KELK-møtet i Alvesta, Sverige, juni 2015.

[2] Hermann Sasse, «Witness: Erlangen sermons and essays for the church», Magdeburg Press, Saginaw 2013, s. 292.

[3] Adolf Hoenecke, «Evangelical Lutheran Dogmatics», Milwaukee 2009, Vol II, s.261-263.

Hva er et menneske?

Betraktning under stjernehimmelen

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
(Sal 8,4-5)

De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.

Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.