Andakt over Salme 8
Til korlederen. Etter Gittit. En salme av David.
2 Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden,
du som har bredt ut din prakt over himmelen!
3 Fra småbarns og spedbarns munn
har du reist et vern mot dem som står deg imot,
for å gjøre ende på fienden og hevneren.
4 Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?
6 Du satte ham lite lavere enn Gud
og kronet ham med herlighet og ære.
7 Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:
8 småfe og storfe i samlet flokk,
de ville dyrene på marken,
9 fuglene under himmelen og fisken i havet,
alt som ferdes på havets stier.
10 Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
En nordisk sommernatt for noen år siden lyste himmelen opp da en meteor kom susende gjennom atmosfæren og kraftige smell ble hørt. Kanskje ligger det nå små rester ute i naturen – steiner fra verdensrommet, som går an å finne og holde i hånden.
Slike hendelser minner oss om hvor ufattelig stort universet er. Og de vekker den samme undringen som vi møter hos David i Salme 8, ofte kalt for «Astronomens sang»: Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske?
Vi kjenner det: Følelsen av å være liten. Kloden vår er bare en prikk i et ufattelig stort univers. Det finnes millioner av stjerner, planeter, galakser. Midt i dette: et menneske. Et kort liv, som et pust her på jorden. Så sårbart menneskelivet er. Vi kan kjenne oss ubetydelige, svake og verdiløse. Men Davids ord i fortsettelsen er til trøst: «Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» Den store og mektige Gud følger med og bryr seg!
Gud skapte mennesket i sitt bilde. Vi ble ikke bare en del av naturen, men satt til å forvalte den. Vi tilhører verken planteriket eller dyreriket. Mennesket har en egen verdighet. Det kristne menneskesynet står i kontrast til tanker som reduserer mennesket til bare et avansert dyr, et resultat av blinde prosesser der vi gradvis i løpet av millioner av år har utviklet oss fra laverestående arter til der vi er i dag. Men Bibelen sier: Du er villet av Gud, skapt av Ham og verdifull. Dette er et høyt syn på mennesket! Jøde eller greker, mann eller kvinne, og uansett bakgrunn, hudfarge, egenskaper, livshistorie eller status i samfunnet – ingen mennesker er i Guds øyne mindre eller mer verdt enn andre. Alle er vi i slekt, for alle stammer fra det samme foreldreparet, mann og kvinne. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden» (1 Mos 1,28).
Fra begynnelsen av fantes ingen synd, ingen ondskap, ingen sykdom, ingen død. Som skapt «i Guds bilde» hadde menneskene del i Guds hellighet og rettferdighet, med rett kunnskap om Gud (Ef 4,24; Kol 3,10). De kjente ham og levde i harmonisk fellesskap med ham og med hverandre. De erfarte fullkommen frihet og glede.
Men nå er vi ikke lenger slik vi var ment å være. Noe er gått i stykker. Menneskene, som er så fint skapt og verdifulle, er falt og fortapt i seg selv. Fordi synden, ondskapen, lidelsen og døden kom inn i verden. Dette ser vi både i vårt eget liv og i verden rundt oss.
På grunn av syndefallet ble menneskenes fellesskap med Gud brutt. Herredømmet over dyreriket ble også redusert – nå blir mennesker ofte drept av dyr, ja til og med et lite virus kan ta livet av oss og sette samfunnet nesten ut av spill. Og mennesker blir ofte drept av andre mennesker. Mørke, djevelske krefter er i aksjon. Når Gud ser ned på menneskene, er alle som en fordervet av synd. Det fins ikke én som er rettferdig, alle er kommet på avveier. Ja, for vi er alle født med skyld, med synd ble vi til i mors liv (Sal 14,1ff; Sal 51,7). Vi kjenner den onde lyst i hjertet og klarer ikke å holde opp med å synde, i tanker og ord og gjerninger. Derfor er det så mye vold, lidelse, død, sorg og nød her på jorden.
«Hva er dette for et negativt menneskesyn?!» sier mange. «Vi må vel heller tenke positivt! Tenke at mennesket er godt innerst inne. At vi duger og er gode nok, at vi kan få det til! Denne verden kan bli fylt av fred og harmoni hvis vi alle bare kan begynne å tenke rett. Positive tanker er løsningen.»
Men Guds ord kaller oss til sannhet og å se virkeligheten ærlig i øynene. Vi må innrømme at Bibelen har rett.
Likevel har ikke Gud vendt seg bort fra oss syndere og glemt oss. Han husker på oss og bryr seg – ja så mye at han selv ville bli et menneske!
Akkurat som Emmaus-vandrerne (Luk 24,13ff), trenger vi at Gud åpner skriftene for oss, så vi ser alt som der står om frelseren vår. Hebreerbrevet i NT hjelper oss å forstå at Salme 8 peker på Jesus – Menneskesønnen:
Hva er et menneske – at du husker på det, en menneskesønn (Hebr. ben-adam, menneskebarn, menneskesønn) – at du tar deg av ham? En kort tid har du stilt ham lavere enn engler. Men du har kronet ham med herlighet og ære, alt har du lagt under hans føtter. Forfatteren av Hebreerbrevet forklarer: Da Gud la alt under ham, da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham. Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ( = i sin fornedrings tid, mens han levde her på jorden med en tjeners skikkelse), ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle (Hebr 2,6ff).
Det første mennesket, Adam, falt fra sin opphøyde stilling. Men Jesus, den andre Adam, er kommet som hele menneskehetens stedfortreder og frelser: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle» (Rom 5,18).
Tenk så stort og ærefullt for deg og meg å få tilhøre Adamsætten, menneskeslekten, når vi vet at Guds evige Sønn er blitt en av oss, og at han jo fortsatt er en av oss – et sant menneske, og samtidig sann Gud i all evighet ved Faderens høyre hånd. Gud selv er blitt vår bror og ga seg selv i døden for oss, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16). Så høyt har Gud elsket verden, hver og en av oss. I den hellige dåpen har han gjort oss til sine barn, og Guds Sønn skammer seg ikke over å kalle oss for søsken (Hebr 2,11).
«Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden» – Den treenige Gud har satt navnet sitt på oss og gjort oss til sine familiemedlemmer. Vi får leve i fellesskap med ham allerede nå her på jorden og ære ham.
Dermed er det ingen grunn til å føle seg så liten og ubetydelig! I Guds øyne er du svært verdifull, og det samme er også alle du møter på din vei – samtlige er mennesker som Jesus, Guds Sønn har gått i døden for. Og med hans hjelp og med de gavene han har gitt oss kan vi mennesker i et ufattelig stort univers få være med å gjøre ting som har evig betydning. Hver på vår plass kan vi peke på verdens frelser og få med oss andre på himmelveien.
Evan Luth 