Ifølge Jesus fins det to kjønn: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne?» Men i syndefallets verden er det mye forvirring. Av hensyn til de såkalte ikke-binære, personer som verken føler seg som mann eller kvinne, har flere land nylig innført et juridisk «tredje kjønn». Norges regjering har saken til utredning.
Den offentlige skolen lærer allerede ut at «noen av oss er gutter, noen av oss er jenter, og noen av oss er verken gutt eller jente», som det står i samfunnsfagboka Arena for 5. trinnet. Ikke-binære August presenteres over to sider og sier: «Etter en stund skjønte jeg at det var helt normalt å ikke føle seg som jente eller gutt.» «Jeg pleier å forklare at man aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, og at kjønnsidentiteten er inne i oss … Jeg sier også fra om at det finnes flere kjønn enn to, og at man kan være noe annet enn gutt og jente, og at man kan være en blanding.»
Det er dessverre grunn til å frykte at den nye kjønnsideologien vil føre til mye unødvendig identitetsforvirring blant den store mengden av barn, som jo i puberteten blir usikre på det meste.
Oppfatningen av identitet har endret seg veldig de siste par hundre årene, i takt med at Bibelens Gud er blitt byttet ut med mennesket selv og hva det føler og mener. Og den nye ideen om at følelsene bestemmer identiteten, henger utvilsomt sammen med en annen, litt eldre, idé om at «alt er relativt», at ingen virkelig sannhet finnes, bare din og min subjektive sannhet.
Men «hjertet er mer svikefullt enn noe annet» (Jer 17,9), og følelsene bør ikke få bestemme identiteten vår. Syndefallet har satt sitt preg på samtlige av oss, og det er derfor ikke slik at livet blir godt om vi bare får være «oss selv» og uttrykke alle følelser og begjær. Men all forvirring, all synd, lidelse, problemer og fortvilelse får vi ta med til han som inviterer: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Alle trenger vi denne legen. Og Jesus vet godt hva det vil si å være menneske her i verden, selv om han hele tiden var syndfri. Han kan lide med oss i vår svakhet.
I ham som døde for våre synders skyld og oppsto for vår rettferdiggjørelses skyld, får vi en helt ny identitet! «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!» (1 Joh 3,1). Dette er det ikke følelsene som forteller oss, men Guds ord og løfter. Vi tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5). I dåpen er vi blitt ikledd Kristus og hans fullkomne rettferdighet, av bare nåde. Så da er vi hellige – samtidig som vi er syndere som kjenner at vi trenger tilgivelse hver dag. Dette kan ofte være forvirrende, selv om det først og fremst er vidunderlig godt. Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. Og «troen tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet» (Luther). Gud ser oss i Kristus som sine elskede barn, rene og rettferdige, himmelen verdige, Dette er vår identitet som kristne. Gud være takk og lov.
(«Fra redaksjonen», i Bibel og Bekjennelse 1/2022)
Evan Luth 