Stikkord: frelse

Salomo og Kristus

«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.

Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (‭‭Joh‬ ‭12,32‬).

Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).

Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.

Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.

Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (‭‭2 Tim‬ ‭3,15)‬. I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.

(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)

Håp for verden?

Uten Guds Sønn fins intet håp  
for denne vår verden, åndelig død.
Uten Guds ord kan jeg ei se
at Herren Kristus er livet.
Herre, du ser vår nød,
bare hos deg er liv.
Herre, vi priser ditt hellige navn.
(Seth Erlandsson)

«Sjelden har det vært viktigere å løfte fram håpsdimensjonen,» skrev lederen for en kirkelig nødhjelpsorganisasjon nylig i en artikkel med tittel «Håp for en verden i krise?» – på trykk i en kristen avis. For det er svært mye uro og nød i verden nå: Ti prosent av verdens befolkning sulter. Krigen i Ukraina har ført til en sterk økning i antall flyktninger. Krigen og koronapandemien fører også til dårligere økonomi for folk i alle verdensdeler. Blant annet. Forfatteren setter sitt håp til at politikere og andre med innflytelse nå vil lede an med å få gjort visse nødvendige grep, som foreslås i artikkelen. Da er det grunn til håp midt i den ellers så dystre utviklingen.

Gud nevnes ikke i artikkelen. noe som er litt merkelig og et savn. For Kirkens herre er jo håpets Gud (Rom 15,13). I Klagesangene sier forfatteren (antagelig Jeremia), etter å ha malt fram fiendenes grusomhet, ødeleggelsen av tempelet og folkets lidelser: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham» (Klag 3,21-24).

Med «håp» menes i dagligtalen en ubestemt forventning om hjelp og forbedring. Men når Bibelen taler om en troendes håp, er det noe fast og sikkert: «Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen» (Hebr 6,19). Kristus Jesus er vårt håp (1 Tim 1,1), uten ham var vi «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12). Gud har «i sin rike miskunn født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). «Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp» (Matt 12,21).

Ja, som kristne ønsker vi inderlig at andre må få eie det samme håp som vi selv har. Kanskje litt provoserende for noen, men «det er ikke kirkens oppdrag å løse alle sosiale problemer i verden. Kirkens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse for sjeler som står i fare for å gå fortapt» (KELKs Nittifem teser for det 21. århundre, #75). Og alle kan vi få være med på dette, ved forbønn, personlig tjeneste og økonomisk støtte. Men: i takknemlighet for Gud vår frelsers store godhet imot oss, vil vi naturligvis også vise godhet og hjelpe vår neste når han er fattig, ensom, på flukt osv. Luther sa: «Den som går forbi sin neste, går også forbi Gud.» Hver og en av oss har fått et oppdrag, et kall til å tjene vår neste i kjærlighet.

(Fra Bibel og Bekjennelse 3/2022)