Himmelfartsglede

Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.
Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.

Preken på Kristi himmelfartsdag

Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

«Vi fryder oss av hjertens grunn og jubler høyt i denne stund,» synger vi i en salme som passer veldig fint på denne dagen. Kristi himmelfartsdag er en gledesfest og en viktig høytid i kirkeåret. Men hva er årsaken til gleden? Hvorfor egentlig juble og være glade når vi minnes at Jesus ble tatt opp til himmelen, så disiplene ikke lenger kunne se ham? Er ikke det heller ganske trist? Vanligvis når vi tar avskjed med noen vi er glad i, som skal reise med for eksempel tog eller fly, og vi vet det blir lenge til neste gang vi ser dem; da synes vi det er leit. Mange av oss har sikkert noen ganger sukket og tenkt at det måtte vært så mye bedre for oss å få gå omkring sammen med Jesus slik apostlene gjorde; de så ham, snakket med ham, spiste og drakk sammen med ham, var vitne til undergjerningene og hørte på undervisningen hans. Dette var stort for dem å få oppleve, og de følte seg trygge i lag med Mesteren. Vi derimot, ser jo ikke Jesus, for han har fart opp til himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Har ikke vi mistet noe da? Er det ikke trist?

Nei, det er faktisk bedre for oss slik som dette. Jesus sa rett ut til disiplene at hvis de elsket ham, skulle de være glade for at han gikk til Faderen. «Det er det beste for dere at jeg går bort», sa han og lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» (Joh 14,28;16,7). Jesus er nemlig ikke et sted langt borte fra oss nå. Kristi himmelfart betyr ikke avstand, men nærvær. Han er oss nærmere nå.

Den tiden Guds Sønn gikk omkring her nede på jorden, var han som menneske til stede bare ett sted om gangen, slik som oss andre mennesker. For eksempel kan ikke jeg være i Oslo samtidig som jeg er i Bergen. Det går ikke. Jesus var heller ikke i Galilea og helbredet spedalske samtidig som han var i Jerusalem og helbredet en mann som var født blind. Han sto ikke i en båt på Gennesaretsjøen og stilte stormen – samtidig som han sto ved en grav i Betania og ropte «Lasarus, kom ut!» Nei, som menneske var Jesus begrenset av tid og rom de ca tretti årene han levde her på jord.

Men: etter sin himmelfart er han både som Gud og menneske til stede over alt. Og at han «sitter ved Guds høyre hånd» betyr jo at han har all makt i himmel og på jord, som sann Gud og sant menneske. Mens han levde her som menneske, var han fattig. Han ble svett og sliten og måtte sette seg ned for å hvile, han var svak og led vondt. Han gjorde altså ikke alltid full bruk av alle guddommelige evner han hadde. Men det gjør han nå. Mens Jesus var her på jorden kunne han ikke være hos deg når du er på sykehus, på ferietur, eller hjemme. Men det er han nå. Så han er nærmere enn før, og det skal vi være glade for. Han er ikke på avstand, ikke langt borte fra oss.

Russeren Jurij Gagarin var blant de mest berømte astronautene, en av de aller første  som reiste ut i verdensrommet. I 1961 ble han skutt ut i en romrakett og fòr i bane rundt jorden. Etter dette uttalte Sovjetunionens president, som var motstander av all religion: «Da Gagarin var der ute i verdensrommet, så han seg omkring, men kunne ikke se Gud noe sted…» (Som om noen troende har sagt at det er mulig å få øye på Gud dersom man reiser langt nok ut i rommet.) Men nå hadde Gagarin egentlig heller aldri uttalt seg slik presidenten antydet. Astronauten var en kristen og hadde skjønt at Gud og hans himmeltrone ikke befinner seg på et bestemt fysisk sted her i universet, slik at det ikke nytter å prøve å få øye på ham ute i verdensrommet.

Så Kristi himmelfart har altså ingenting med romfart å gjøre, selv om Jesus ble «løftet opp mens disiplene så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». Han «sitter ved Gud Fader, den allmektiges høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som vi sier i trosbekjennelsen. «Guds høyre hånd» er ikke et sted langt borte fra oss. Tvert imot er Guds høyre hånd veldig nær oss. Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende, som han har lovet.

I evangelieteksten vår, Markus 16,14-20, står det at Herren Jesus «ble tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de (altså disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.» Så Herren Jesus hadde slett ikke forlatt dem. Selv om han hadde satt seg ved Guds høyre hånd, var han hos dem og virket med når de forkynte Ordet. Han var med dem på en ny måte; veldig nær dem, bare på en annen måte enn før.

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» hadde Jesus sagt til dem. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Å bli fordømt er jo noe alle vi mennesker på jorden har fortjent. Ja, av naturen er vi fordømt; på grunn av synden i oss, det iboende opprøret mot Gud, er vi «vredens barn». Synden vår skiller oss fra Gud, for han er hellig og hater all synd og ondskap. Men i sin store kjærlighet har han sendt oss sin egen Sønn, som en gave som frelser oss, av bare nåde. Jesus har levd for oss, helt uten synd. Han har uskyldig gått i døden for oss og sonet vår straff, og han har stått opp igjen, seiret over døden for oss. Denne frelsesgaven gir Gud til oss helt gratis. Når evangeliet blir forkynt, overrekkes gaven, og vi får ta imot den, ved bare å tro på den, altså akseptere den, stole på den, holde fast på den. Jesus nevner dåpen – «Den som tror og blir døpt (direkte oversatt: den troende og døpte), skal bli frelst». Dåpen er det reneste, klareste evangelium; i dåpen fikk vi Jesus i gave, Jesus og alt det han har gjort for oss. Helt gratis og ufortjent får vi bare ta imot. Gud Den hellige ånd skaper og nærer troen som holder fast på den dyrebare gaven.

Når vi snubler og synder, tviler, surrer og roter i livet vårt, som vi dessverre stadig gjør, har vi en som taler vår sak hos Faderen, «Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,1). For absolutt hele verdens synder er han en soning, Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd og taler vår sak. Derfor er det viktig at hele verden får høre budskapet, og derfor sender han oss. Evangeliet må forkynnes for alt som Gud har skapt, dvs. for alle mennesker. For utenom Jesus og troen på ham, der er det fordømmelse. Bare hos Jesus fins frelse og redning fra fordømmelsen og fortapelsen. Uten ham går vi til grunne.

På Kristi himmelfartsdag må jeg alltid tenke på Josef i Egypt, og brødrene hans (1 Mos 37-50). Josefs brødre hadde et stort problem; det var blitt hungersnød i landet deres, og de måtte til Egypt for å få tak i korn. Ellers kom de til å gå til grunne. De ante ikke at Josef var blitt den mektigste ministeren i Egypt, han var nest etter Farao. Josef kunne ha hevnet seg på brødrene som kom til ham, de som hadde syndet så grovt da de solgte ham som slave mange år tidligere. Men Josef tilgav dem alt det onde, og de fikk bo hos ham der i Egypt. Tenk hvor stor betydning det fikk for dem at han, deres egen bror, hadde fått så veldig makt og ville sørge for dem og familiene deres, så de kunne spise og drikke og ha alt de behøvde så lenge de levde. For en stor og ufortjent nåde.

Slik er det også med Jesus og oss. Akkurat som Josefs familie ikke behøvde å være urolige så lenge han, deres egen bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst når det er Jesus, vår Herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord! Vi trenger ikke å være engstelige, selv om vi må bekjenne at vi har syndet mot ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, for han har forkynt for oss at han har tilgitt oss alt sammen, for han har selv sonet straffen som vi hadde fortjent, og gjort opp for oss. Så høyt elsker han oss, den mektige broren vår. Vi må kanskje gå gjennom mange vanskeligheter og møte mye motstand her i verden. Men han som sitter ved Guds høyre hånd våker over oss, passer på oss og lar oss ikke gå til grunne.

Så Jesus har altså ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand fra et sted langt borte. Nei, han er svært nær oss nå. Han leder og styrer oss gjennom nådens midler. Han virker gjennom Ordet og sakramentene og bor i hjertet vårt. Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn; vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8,17). Den himmelske herligheten tilhører nå oss. For han som troner der ved Faderens høyre side er min og din, vår frelser og bror. Vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid høre oss og hjelpe oss, som han har lovet.

Vi kan ikke nå se ham med øynene, men vi kan høre hans røst, når vi hører og leser hans ord. Og han setter oss til bords med seg for et herlig måltid: I den hellige nattverden gir han oss seg selv, i brød og vin, til å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver nattverdgjest om at nettopp dine synder er tilgitt. Så nær oss er han nå. Han er ikke langt borte, frelseren vår som sitter ved Faderens høyre hånd. Vi er trygge når det er han som sitter ved makten, leder oss og passer på oss. Derfor har vi stor grunn til glede og jubel i dag på Kristi himmelfartsdag, og alle andre dager. Gud være takk og lov!

Ære være faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Jomfruens sønn

nativity-detail-from-the-cental-right-crucifixion-panel-of-the-isenheim-altarpiece-1.jpg!Large
Jesu fødsel, malt av Matthias Grünewald (detalj fra altertavlen i Isenheim).

Det er alltid spennende når et nytt barn skal fødes inn i familien. Måtte bare alt gå bra under fødselen! Så stort det skal bli endelig å få møte den lille som har levd og vokst i mors liv i ni måneder. Er det gutt eller jente? Hvilket navn skal vi gi ham eller henne? Lurer på hvordan barnet ser ut – en god blanding av mor og far?

Josef og hans trolovede trengte ikke å lure på om det var gutt eller jente; de hadde fått vite det på forhånd, barnets navn likeså. Og da Josef stod der i stallen og betraktet den nyfødte som lå i krybben, var han fullstendig klar over at her ikke var noen slags blanding av moren Maria og ham selv. Han var ikke barnefaren, og Maria var fremdeles jomfru.

Hvor vanskelig det må ha vært for Josef den dagen han fikk greie på at Maria var gravid; den uunngåelige tanken var jo at hun måtte ha vært utro. Men det som hadde hendt, var at en engel fra Gud hadde vist seg for henne og sagt: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Hun var blitt forskrekket og undret seg på hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa: ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.” Marias respons: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Engelen svarte: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.” (Luk 1,28-35)

Senere hadde engelen vist seg også for Josef, og gitt ham forklaringen: ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1,20-21) Det var virkelig sant: jomfruen skulle føde en sønn.

Hvorfor er dette med jomfrufødsel så viktig? Er det egentlig helt nødvendig? Ja. Fordi det var Gud, Den hellige ånd, som sørget for unnfangelsen, skulle barnet ”være hellig og kalles Guds Sønn”. Ingen av oss andre som er født av en kvinne, ble født som hellige barn. David skriver: ”Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv.” (Sal 51,7) Det handler ikke bare om hva vi gjør, sier og tenker, men om en tilstand i oss. Vi har ”testet positivt” for arvesynd, og derfor ligger dødeligheten i menneskeslekten på konstante 100 %; på grunn av synden må vi alle dø. Dersom Jesusbarnet var blitt unnfanget ved Josef eller en annen helt vanlig, syndig kars medvirkning, var han ikke i stand til å frelse ett eneste menneske fra synd, heller ikke seg selv; da var vi fortapt.

Men i Jesu hellige unnfangelse ser vi redningen komme til oss. Fordi ingen av oss klarer å tilfredsstille kravene i Guds lov, ble Guds evige Sønn et menneske, slik at han med sitt hellige liv kunne holde Guds lov fullkomment, i vårt sted! ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede,” lød røsten fra himmelen over Jesus. (Matt 3,17) Han er unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria. Han er et sant menneske av kjøtt og blod, men helt syndfri. Og han er vår representant, en stedfortreder for akkurat sånne som oss. Helt fra unnfangelsen og mens han vokste i mors liv, fra fødselen og opp gjennom barndommen, ungdomstiden og som voksen mann, var han alltid din og min hellige stedfortreder. Også i døden. Han ble overgitt til døden på korset for våre synders skyld. Alt han hadde gjort var godt; den uskyldige tok imot straffen for verdens synd. Dermed er synden og skylden vår sonet. Dette er evangeliet, det gode budskapet til oss. Vi får gå fri, berget fra fortapelsen. Helt ufortjent, av bare nåde, ved troen på ham.

Jomfruens sønn er samtidig både sann Gud og sant menneske, helt og fullt begge deler! Martin Luther skrev: ”Der i krybben ligger himmelens og jordens skaper!” Så det er ufattelig store ting vi skal feire nå i julen. Skaperen vår er blitt et lite barn, som en av oss, en i familien vår. Samtidig er han fortsatt evig og allmektig Gud. Det svimler for tanken, men det er sant: ”I hans kropp bor hele guddomsfylden.” (Kol 2,9) Og han er født for nettopp deg og meg, han er frelseren vår. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Gud være takk og lov. Amen.