Død, hvor er din brodd?

Preken i begravelsen til Ragnhild Hjelmaas. Hun var medlem i Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes (LBK) siden grunnleggelsen og tjente i mange år som forsamlingens organist. Lørdag 30. desember 2023 sovnet hun stille inn i Herren, og 5. januar 2024 ble hun gravlagt ved Olavskyrkja på Avaldsnes.

Kjære alle nære venner, familie og slektninger av Ragnhild. Vi føler med dere i sorgen. Hun etterlater seg et tomrom og kommer til å bli sårt savnet. 93 år er en høy alder, og ingen hadde vel forventet at hun bare skulle fortsette å bli eldre; en dag måtte jo livet hennes her på jorden ta slutt. Men det gjør naturligvis likevel vondt å bli adskilt fra et menneske vi er veldig glade i. Samtidig, når en person har dødd i troen på sin frelser Jesus Kristus, slik som Ragnhild har gjort, da kan vi ha en herlig trøst, i hvert fall hvis vi har den samme troen og samme synet på liv og død som henne. Da behøver vi ikke å sørge uten håp (1 Tess 4,13).

Vi leser i 1. Korinterbrev 15,54-57: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

Ragnhild var nok en av de mest trofaste gudstjenestegjengerne her i landet. Hun var nesten alltid til stede, søndag etter søndag, året rundt. Det er riktig at som organist var hun jo forpliktet til å være der; men også de årene da hun ikke var organist møtte hun så godt som alltid opp i kirken. Og etter gudstjenestens slutt hadde hun ofte et vennlig og oppmuntrende ord til oss andre, gjerne med et ørlite skøyeraktig glimt i øyet, hvis det passet seg slik.

«Seier’n er vår!» sa hun til meg en gang. Jeg mener det må ha vært i påsken – og at jeg i prekenen den dagen hadde sitert de ordene fra apostelen Paulus som vi nettopp hørte, om at «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» osv. «Seier’n er vår,» sa Ragnhild, med klare assosiasjoner til en kjent fotballsupportersang.

Døden er en fiende. Bibelen kaller døden for «den siste fienden» (1 Kor 15,26). Men denne fienden er blitt beseiret, av Jesus. Vi får seier over døden ved vår Herre Jesus Kristus, står det i teksten. Og «Død, hvor er din brodd?» var et av spørsmålene som ble stilt. En brodd er jo noe skarpt og spisst. Vi kan tenke på stikkbrodden til en veps, bie eller humle, eller kanskje en skorpion. Disse små krypene og insektene kan jo stikke oss med en brodd de har på kroppen sin, og et slikt stikk gjør vondt, på grunn av en gift vi får i oss.

En kort fortelling som kan være til hjelp: En mann og ei lita jente sitter i en bil. La oss si at jenta heter Ragnhild. Plutselig er det kommet inn en litt hissig bie, den flyr og surrer rundt der inne. Jenta blir redd og roper «Pappa! Hjelp!» For hun vet at det kommer til å gjøre veldig vondt hvis bien stikker henne. Hva gjør faren? Han reagerer raskt. Med den ene hånden klarer han å fange bien; han holder den der inni hånden sin. Etter noen sekunder slipper han bien løs igjen, og da fortsetter den å surre rundt i bilen. «Pappa! Hjelp!» roper jenta på ny. Men nå sier faren: «Ikke vær redd, lille venn. For bien har stukket meg nå – se her i hånden mi, her står brodden! Nå kan ikke bien stikke deg, når den har mistet brodden sin.» «Men… får ikke du vondt nå da? spør hun. «Jo, sikkert, men jeg ville uansett gjøre det fordi jeg er så glad i deg,» svarer han.

Mannen i denne fortellingen er et bilde på Jesus, og jenta kan vi si er Ragnhild; men vi kan også tenke at jenta er oss, deg og meg.

Teksten vår nevner «dødens brodd», og hva er dette? «Dødens brodd er synden». Det er all synden som gir døden sitt farlige stikk. Og synden er alt det gale, egoistiske og vonde vi mennesker har tenkt, sagt og gjort, alt som er imot Guds vilje, imot Guds bud, Guds lov. Syndene våre er lovbrudd, og lovbrudd må jo straffes. Men hvis Jesus har tatt all synden vår på seg, altså hvis han har tatt skylden for alt det gale vi har gjort, da har jo han tatt imot dødens brodd for oss, siden «dødens brodd er synden». Og Bibelen forteller oss at det var akkurat dette Jesus gjorde. Han ble dømt til døden, ikke på grunn av noe galt han selv hadde gjort; nei, den egentlige grunnen var alt det som alle vi andre har gjort.

Forferdelig og ubeskrivelig vondt hadde Jesus da han led på korset, men han var villig til å gjøre dette fordi han er så glad i oss.. Og han døde virkelig. Hjertet sluttet å slå. Han sluttet å puste. Og han ble begravd samme kveld. Han hadde da gjort soning for syndene våre, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens, sier Bibelen (1 Joh 2,2). Og etterpå viste han sin seier over døden ved å gå levende ut av graven to dager senere, på den tredje dagen. Han hadde tatt imot dødens brodd, som er synden, og han hadde vunnet seier over døden, for oss.

«Seier’n er vår,» som Ragnhild sa, fordi Jesus har delt den seieren sin med oss: den er en gave fra Gud til oss, som vi bare får ta imot helt gratis, ved tro, dvs. ved bare å stole på Jesus og det han har gjort for oss. Vi sang om dette i en salme tidligere, en Ragnhild var glad i: «Takk at du tok mine byrder!» og «Takk at du bar mine synder.» Og helt til slutt i sangen: «Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.» Dette var gaven som Ragnhild hadde fått, helt ufortjent – evig liv. Fordi Jesus har tatt imot dødens brodd, var døden noe hun egentlig ikke trengte å være redd for. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det ligger en livløs kropp der i kisten. Men Ragnhild lever likevel. Sjelen hennes er ikke her, den er hos Gud nå, i himmelen. Og der har hun det godt, ja bedre enn noen gang før. Det som har vært trist, vondt og plagsomt er borte og glemt. Alle tårer er tørket av.

Som nevnt hadde Ragnhild noen fine replikker av og til, litegrann skøyeraktige. En gang hun hadde vært syk, spurte jeg: «Hvordan går det med deg?» «Det går rette veien,» svarte hun med glimt i øyet. Og jeg forsto at hun ikke mente akkurat det samme som vi vanligvis mener når vi sier «det går rette veien», nemlig at vi er på bedrings vei og forhåpentligvis snart blir helt friske igjen. Nei, jeg skjønte at Ragnhild tenkte på at hun, en gammel dame som følte hun ble skrøpeligere for hvert år, gradvis rykket nærmere det herlige målet for livsveien hennes – det evige livet hos Gud. Hun så fram til dette, og derfor gikk det «rette veien».

Men hvordan kunne hun være så sikker på det? Mente hun kanskje at hun var et så snilt og godt og fromt og moralsk menneske, at alt var så bra med henne, og at derfor hadde hun fortjent å få komme til himmelen? Nei. I den første salmen vi sang i dag finner vi svaret på hvordan hun tenkte: «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu.» Altså ikke i seg selv, men i Jesus, verdens frelser hadde hun dette som hun stolte på og bygde på. Jesus hadde sagt til henne, i evangeliet, i Bibelen: «Vær frimodig, Ragnhild, min datter, syndene dine er tilgitt.» Så hun stolte på at hun var ren og skyldfri på grunn av Jesus og det han hadde gjort for henne, med sitt liv og sin korsdød. Bare derfor var hun «himmelen verdig», «alt nu», allerede nå. For Jesu skyld, og ikke på grunn av noe hun selv hadde prestert. Nei, av bare nåde, en helt ufortjent gave. Derfor ventet det henne en seierskrans der framme ved enden av livsveien. Derfor kunne hun tenke og si at «det går rette veien» og at «seieren er vår».

Det samme kan vi andre få lov å stole på og si med Paulus og med Ragnhild: «Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

Seieren over døden som Jesus har vunnet, den seieren gjelder for både kropp og sjel, hele mennesket, hele Ragnhild, og hele oss. Gud har lovt at kroppen ikke skal bli værende i graven for alltid, skilt fra sjelen. Nei, kroppen skal få livet tilbake! Akkurat som da Jesus gikk levende ut av sin grav.

Dette her er nokså ufattelig, men det kommer altså ifølge Guds ord en dag, oppstandelsens dag, da kroppen til Ragnhild skal få liv igjen. Og sjelen hennes skal bli gjenforent med kroppen, en forvandlet, herliggjort og udødelig kropp som skal leve for evig med frelseren Jesus sammen med alle andre som har trodd på ham. Gud har lovt å skape «en ny himmel og ny jord, der rettferdighet bor», uten sykdom og lidelse, uten synden, vondskapen, djevelen og døden. Det går rette veien! Vi kan se lyst på framtiden. Vi har seieren inne, seieren er vår! Døden har tapt, ja den er «oppslukt», leste vi. For Jesus har vunnet seieren for oss. Gud være takk og lov. Amen.