Ignatius av Antiokia

Hosios_Loukas_(south_west_chapel,_south_side)_-_Ignatios
Ignatius, fra freskomaleri i klosteret Hosios Loukas, Hellas.

Ignatius ble født ca. år 37 e. Kr. i Lilleasia (dagens Tyrkia), sannsynligvis av syrisk avstamming. Han ble elev av apostelen og evangelisten Johannes og ca. år 70 innsatt som biskop i Antiokia i Syria, ved Middelhavet, nær grensen mellom nåtidens Tyrkia og Syria. Antiokia var på den tiden Romerrikets tredje største by, etter Roma og Alexandria. Der holdt den første store hedningekristne menigheten til, og der oppsto uttrykket ”kristen”/”de kristne” (Apg 11,26). Ignatius virket som biskop i Antiokia i om lag førti år.

I år 107 beordret keiser Trajan de kristne til å ofre til de romerske gudene, slik som alle andre borgere; Å nekte ble straffet med døden. Biskop Ignatius ble snart arrestert og sendt fra Antiokia til Roma.

På vei til Roma skrev han sju berømte brev, seks av dem til ulike menigheter, og ett til den unge kristne lederen Polykarp som han møtte på reisen, i Smyrna. Brevene vitner om frimodighet med tanke på dødsdommen han har i vente, han ser på lenkene sine som et smykke, et kjede av ”åndelige perler”, og gleder seg over å skulle bli martyr i Roma – ”min fødsel forestår”. Til unge Polykarp skriver han: ”Stå fast lik en ambolt under slag. Det tilkommer en stor kjempe å få slag og å seire. Vi må framfor alt utholde alle ting for Guds skyld. Vis enda større iver enn hittil, og lær tidene å kjenne.”

Nattverden kaller han for ”udødelighetens legemiddel, en motgift mot døden”, og han advarer mot fellesskap med vranglærere: ”Må ingen bli bedratt … Legg merke til dem som lærer falskt om Jesu Kristi nåde, som har kommet til oss, hvordan deres meninger står imot Guds sinn. De bekjenner ikke at eukaristien (nattverden) er vår Frelsers Jesu Kristi kjøtt, som led for våre synder, og som Faderen i sin godhet vekket opp igjen. Man skal holde seg borte fra slike mennesker.”

I Roma sto Ignatius imot alle overtalelsesforsøk og ble til sist dømt til døden og kastet til løvene i Det flaviske amfiteater (”Colosseum”).

Luthers 95 teser

portrait_of_martin_luther_as_an_augustinian_monkDet var overhodet ikke Martin Luthers hensikt å starte noe stort opprør mot pavekirken da han 31. oktober 1517 presenterte sine 95 teser, skrevet på latin. Han ønsket bare å invitere prester og universitetsfolk til en debatt – om handelen med avlatsbrev og hvordan dette hadde utviklet seg. Vi leser noen av tesene:

1. Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot.

27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.

28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. Kirkens forbønn er derimot alene i Guds hånd.

37. Enhver sann kristen, enten han er levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens goder, også uten avlatsbrev.

50. Man må opplyse de kristne om at hvis paven kjente til avlatshandlernes pengeutpressing, ville han heller se Peterskirken brent enn bygd av hans fårs hud, kjøtt og ben.

Slottskirken i Wittenberg var hjemmet for en av Europas største relikviesamlinger, eid av kurfyrst Fredrik den Vise, og på allehelgensdag den 1. november skulle relikviene settes på utstilling. Da var det ventet mye folk. De kunne komme og få «avlat» etter å ha betraktet for eksempel en liten bit fra Moses’ brennende busk, biter fra både Jesu krybbe og kors, og rester av jomfru Marias melk…

Luthers kritikk i de 95 tesene var ikke rettet mot selve tanken om avlat. Men han var opprørt over avlatshandelen slik den ble praktisert av den pavelige utsendingen Johann Tetzel, som akkurat da var på en stor salgsturné fra by til by i Tyskland. Der så Luther et forferdelig misbruk av den kristne læren om omvendelse og tilgivelse.

Etter at noen oversatte Luthers teser til tysk og fikk dem trykket og spredt vidt og bredt, begynte inntektene fra avlatshandelen å gå dramatisk ned. Dette var problematisk for paven, som trengte penger til å bygge ferdig Peterskirken i Roma. Og Luther fortsatte med å kritisere stadig flere ting ved den romersk-katolske kirkes lære og praksis. Reformasjonen var i gang!

Nesten tretti år senere, den 16. februar 1546, skriblet en døende Luther sine aller siste ord på et stykke papir: «Vi er tiggere! Det er sant.» De ordene er som et ekko av den første tesen: «Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot (vend om)» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot (omvendelse).» Som kristne skal vi leve av evangeliet hver eneste dag; vi bekjenner syndene våre, vi «tigger» Gud om nåde, og vi tar vår tilflukt til ordet om korset og tilgivelsen. Og evangeliet stiller ingen krav. Nåden er gratis (selv om den er svært dyrekjøpt, av Jesus) og mer enn dyp nok til å dekke over alle syndene til tiggere som Luther og oss.

Keiser Augustus og barnet i krybben

Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma. (Wikipedia)
Augustus fra Prima Porta, statue i Chiaramonti-museet, Roma.

”Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall…” (Luk 2,1). Hans egentlige navn var Gaius Oktavian, og han var født i Roma i år 63 f. Kr. Han kom til makten etter sin grandonkel Julius Cæsars død, det romerske senatet ga ham da tittelen ”Augustus” (”den opphøyde”, ”majestet”). Dette var slutten på den romerske republikken – Augustus ble den første romerske keiser, i et nytt keiserrike. Han hersket eneveldig i 45 år (31. f.Kr. – 14. e.Kr.), en tid preget av fremskritt og fred innad i Romerriket, som tidligere hadde vært opprevet av lange kriger. Nå begynte Pax Romanum (”den romerske fred”), en to hundre år lang periode med relativt fredelige forhold.

Augustus var verdens mektigste mann. Romerriket dekket på den tiden nesten hele området rundt Middelhavet, fra Spania og de britiske øyer til Iran, fra Tyskland til Nord-Afrika. Keiseren sørget for å få orden på sakene i riket sitt. Han fikk bygd et nettverk av solide veier med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, utvidet riket ved militære erobringer, reformerte det romerske skattesystemet, og samlet inn enorme verdier fra alle provinsene. Augustus var svært velvillig overfor jødene, blant annet bekostet han personlig to daglige offer i tempelet i Jerusalem.

Han skrev en opptegnelse (som er bevart) over alt det han hadde oppnådd, og ved sin død i år 14 e.Kr. ble han av senatet erklært for å være en gud — dvs. at han fortjente å bli dyrket av romerne. Den åttende måneden i den romerske kalender fikk nytt navn – august, etter den store keiseren. Hans adoptivsønn Tiberius overtok tronen og var keiser ved tiden for Jesu død og oppstandelse.

______________________________

Når den mektige keiser Augustus ga befaling om at alle innbyggerne i verdensriket hans skulle innskrives i manntall, var det for å få oversikt over hvor mye skatt det var mulig å kreve inn. ”Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by,” for alle måtte adlyde keiseren, også Josef fra Nasaret, av Davids hus og ætt, og hans trolovede, Maria, som ventet barn. Uten å være klar over det, var Augustus med sine planer og befalinger et redskap for Guds langt større og viktigere plan om å gi verden en frelser, den Messias som var lovet. Gud styrte begivenhetenes gang, alt skjedde slik at det ordet skulle oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten Mika, om at Fredsfyrsten skulle fødes i Davids by.

I vesle Betlehem, i en ubetydelig avkrok av Romerriket, kom Guds Sønn til jorden som menneske. Der ble verdens frelser, Kongenes Konge, hyllet av engler og tilbedt av gjetere i en fattig stall. I vår tid er årets åttende måned fortsatt oppkalt etter keiser Augustus, men det veldige Romerriket er for lengst gått til grunne. Barnet i krybben i Betlehem er nå langt mer berømt og viktigere for oss enn noen keiser som har levd. Det er fordi Jesus vant en seier som er langt større enn noen militær seier, og han har etterlatt seg en arv som er langt rikere enn alle jordens skatter og rikdommer. Ved sitt liv og sin død og oppstandelse har han gitt oss en evig fred.

Apostlene Peter og Paulus

Bilde
Maleri av El Greco

29. juni er minnedagen for to av de mest kjente personene fra Det nye testamente. Begge led martyrdøden i Roma under keiser Neros harde kristenforfølgelse (år 64-68); apostelen Peters grav ligger med stor sannsynlighet under den nåværende Peterskirken, mens Paulus’ grav trolig befinner seg under kirken som har fått navnet «St Paulus utenfor Murene», også i Roma.

De to hadde svært ulik bakgrunn og ulik personlighet, men begge ble kalt av Jesus til å tjene ham og hans rikes sak. Fremdeles den dag i dag tjener de kirken gjennom skriftene de forfattet ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Peter skrev de to brevene som bærer hans navn og regnes dessuten som den apostoliske autoriteten bak Markusevangeliet (da det er alminnelig enighet om at Markus gjengir Peters forkynnelse). Paulus skrev tretten av brevene i Det nye testamente og regnes som den apostoliske autoriteten bak Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (fordi Lukas var Paulus’ nære medarbeider).

Simon, sønn av Johannes, var fisker av yrke, fra Betsaida, men bosatt i Kapernaum ved Gennesaretsjøen da han ble kalt til apostel. Han var gift og hadde ifølge en tidlig kilde også barn. Av Jesus fikk han det arameiske tilnavnet Kefas, som betyr «stein» eller «klippe», på gresk: Petros (Peter). Evangelieberetningene fremstiller ham imidlertid som en som ikke i seg selv er særlig klippefast, men som tenker og snakker impulsivt og brått, på sett og vis en ustabil og upålitelig person. Da Herren snakket om at han snart skulle dø i Jerusalem, ga Peter seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16,22). Dette (litt typiske) utbruddet ga Jesus ham streng refs for. Selv om Peter var først blant disiplene til å bekjenne klart og frimodig «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), hadde han likevel til å begynne med ingen klar forståelse av hva som var Jesu oppdrag. Når Jesus sier «Du er Peter (Petros), og på denne klippen (petra) vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), sikter han ikke til Peters person som noen klippefast grunnvoll å bygge på, men på den guddommelige åpenbaringen Peter hadde tatt imot og nettopp gitt uttrykk for med sin bekjennelse.

Peter tilhørte Jesu innerste krets. Han var ildfull, virksom, djerv og snar, en leder i disippelflokken, men også den som av menneskefrykt fornektet sin herre tre ganger. Etter pinsedagen sto Peter fram som en viktig talsmann for den nye kristne bevegelsen. Troen hans hadde virkelig modnet, og han var en modig og trofast leder i kirkens første tid. Han ble ikke sjalu da Paulus fikk en sentral rolle etter sin omvendelse og misjonærkallet. Paulus forteller at da Peter, Johannes og Jakob «forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne» [dvs. jødefolket] (Gal 2,9).

Paulus (inntil sin omvendelse kjent som Saulus) var spesielt utvalgt til nettopp å være hedningfolkenes apostel. Selv om Peter var først ute med å døpe en omvendt ikke-jøde (offiseren Kornelius, Apg 10), ble Paulus raskt lederen i arbeidet med å føre evangeliet ut til den gresk-romerske verden. Jesus befalte Ananias å gå og døpe Saulus, «for jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).

Med sin bakgrunn var Paulus spesielt godt egnet til denne oppgaven. Han var født og oppvokst i Tarsus, universitetsby og gresk-romersk kultursentrum i Lilleasia (nåtidens Tyrkia). Fra sin jødiske far av Benjamins stamme hadde han arvet romersk statsborgerskap. Dette ga ham innpass i Romerriket og en viss rettssikkerhet, samt god forståelse for romersk samfunn og kultur. Han fikk utdannelse i Jerusalem under rabbi Gamaliel, fariseernes fremste lærer, som gjorde at han hadde grundig kunnskap om Skriften. I tillegg hadde han lært seg teltmakerhåndverket. Den flerkulturelle bakgrunnen og utdannelsen skinner igjennom i brevene hans, sammen med en brennende iver for Jesus Kristus og evangeliet.

På gamle norske primstaver er 25. januar «Pålsmesse», som ble feiret til minne om Paulus’ omvendelse ved Damaskus. Han som tidligere hadde forsøkt å utrydde den kristne menigheten (Apg 8,1-3), ble en av kirkens viktigste ledere. Han fikk det strabasiøst, var stadig på reise, i fare på elver og blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørkenen, på havet, blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden, som han skriver i 2 Kor 11,26-27. Og da martyrdøden nærmet seg: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg» (2 Tim 4,7-8).

Evangelisten Markus

25. april er minnedagen for evangelisten Markus.

Johannes Markus (hans fullstendige navn) var sønn av Maria som huset menigheten i Jerusalem (Apg 12,12). Ifølge tidlige kilder var han blant de sytti disiplene som ble utsendt av Jesus (Luk 10,1). Han er også blitt assosiert med den unge mannen som flyktet uten klær da Jesus ble arrestert i Getsemane (Mark 14,51f). Han ledsaget Paulus på den første misjonsreisen, sammen med Barnabas (som var hans fetter, Kol 4,10).

Noen år senere er han apostelen Peters tolk og nære medarbeider; Peter kaller ham «min sønn» (1 Pet 5,13), og ifølge tidlige opplysninger er evangeliet etter Markus mye basert på Peters muntlige prekener og taler. Nøyaktige detaljbeskrivelser i boken tyder da også på at forfatterens kilde har vært øyenvitne til hendelsene. F.eks. når det beskrives at Jesus kommer hjem til Simon Peters hus, der svigermoren ligger til sengs med feber: «Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp» (Mark 1,31). Og når det fortelles om da Jesus møtte en «døvstum» mann: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» (7,32-34)

Markusevangeliet ble trolig skrevet ned en gang mellom år 55 og 60 e.Kr., i Roma. Det er spesielt beregnet på mennesker av hedensk bakgrunn og forklarer derfor jødiske skikker for dem (7,2-4; 15,42), mens henvisninger til Det gamle testamente forekommer sjelden.

Med bare seksten kapitler er dette det korteste av NTs fire evangelieskrifter. Det kalles iblant for «handlingenes evangelium», fordi det særlig fremhever Jesu travle virksomhet, hans imponerende makt og kraft, undergjerninger, som overbeviser om at: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (15,39). Flere ganger nevnes det at Jesus og disiplene ikke hadde tid til å spise, fordi det var så mange som kom og gikk (3,20; 6,31). Den hyppige bruken av ordet «straks» (mer enn 40 ganger, av totalt 80 i hele NT) bidrar også til å gi leseren en følelse av at ting skjer ganske fort: «Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem» (2,12).

I senere år var Markus leder for den kristne menigheten i Alexandria, Egypt, og han led martyrdøden der eller i Kyrene, Libya. Levningene hans skal senere ha endt opp i Venezia; han er derfor byens «skytshelgen» og feires på minnedagen (dødsdagen) den 25. april, både på Markusplassen og i Markuskirken.

I kirkekunsten er evangelisten Markus ofte symbolisert ved en løve, gjerne med vinger. Og ved filmfestivalen i Venezia er det gjeveste pristrofeet «Gulløven», en bevinget Markusløve.

Bilde