Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN 10. desember 1520

Tresnitt fra 1557

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

Religiøs salatblanding?

I Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater, bygges for tiden «Det abrahamske familiehus», et prosjekt som etter planen skal bli ferdig i 2022: En ny kirke, en ny moské og en ny synagoge skal da stå side om side rundt et felles torg i byen. Emiratene ønsker nemlig å bli kjent for religiøs toleranse. Det nye prosjektet ble påbegynt etter et besøk av pave Frans, som skrev under på en avtale sammen med en muslimsk leder. Avtalen forplikter de troende til å samarbeide til det beste for alle og imot religiøs ekstremisme. Dersom dette initiativet fra Emiratene faktisk kunne være et lite bidrag til en fredeligere verden, ville det selvfølgelig vært svært gledelig.

Men en del er nervøse for at pavens mål er noe mer enn bare fredelig sameksistens. Han beskyldes for å fremme synkretisme (religionsblanding). Fra Vatikanets kontor for interreligiøs dialog forsikres det derfor om at det abrahamske familiehuset «ikke vil bli en smeltedigel, men en rik, blandet salat!» Ikke alle synes dette høres så beroligende ut.

I teaterforestillingen «Abrahams barn», som den norske skuespilleren Svein Tindberg har hatt stor suksess med, et forsøk på brobygging mellom kristendom, jødedom og islam, uttales følgende framtidshåp eller tro: «Ein dag vil alle menneske plutselig tru på den same gud. Det vil jo vere eit sjokk for ein del. Og så vil det vere fred. Det vil rett og slett plutseleg vere fred på jorda!»

Men tilber ikke allerede kristne, muslimer og jøder den samme gud? Mange mener det. Og siden det jo bare fins én gud, må det vel være det samme om vi kaller vedkommende for «Allah» eller «Gud»? I katekismen til den romersk-katolske kirke står det faktisk å lese: «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud…» (paragraf 841). Her blir virkelig de kristnes Gud og muslimenes Allah ansett som en og samme Gud! Dette er et nokså nytt syn innen romerkirken, og det er oppsiktsvekkende og uhyre problematisk. For muslimene forkaster jo treenigheten og fornekter at Jesus er Guds Sønn og at det er nødvendig å tro på ham for å bli frelst.

At «alle mennesker er Guds barn», som det ofte sies, er i en viss forstand sant, ettersom Gud jo er den som har skapt alle. Han er alles Far. Men problemet er at menneskene har vendt ham ryggen og gått sine egne ville veier. «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet» (Rom 3,12). Men i sin store kjærlighet vil Gud ha oss tilbake til seg. Derfor sendte han oss sin Sønn, Jesus, som er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved ham, ved troen på ham og hans fullbrakte frelsesverk. Bare ved å bli født på ny, ovenfra, åndelig, blir vi Guds kjære barn på ny og lukket inn i hans rike. «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12).

Som kristne vil vi gjerne behandle muslimer og alle andre med vennlighet og respekt (Fil 4,5) og om mulig leve et stille og fredelig liv side om side med dem. Men det blir fullstendig feil å begynne å snakke om at vi tilber den samme Gud. Sann, bibelsk kristendom er ulik andre religioner, der man må forsøke å klatre opp til Gud ved gode gjerninger. For vi har en Gud som har kommet ned til oss, som ble født som et lite menneskebarn og lagt i en krybbe! Vår Gud er en Gud som levde for oss, døde på et kors for oss, og oppsto igjen for oss. Uten frelseren Jesus er Gud som en fortærende ild som må si: Kom ikke nærmere! For ingen kan se mitt ansikt og leve. Men fordi han har kommet til oss som menneske i Kristus Jesus, kan han si: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Av bare nåde gir han oss alt vi behøver for å bli frelst, tilgivelse, fred med Gud og evig liv. Ved troen på Jesus står vi for Gud fullkomment hellige og rettferdige. Tilhengere av andre religioner tilber ikke denne Gud, dessverre. Det er derfor misjonærer sendes ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Bare de som tror på frelseren Kristus Jesus er Abrahams sanne barn, og Guds kjære barn og arvinger, ifølge Bibelen, Guds ord (Rom 8,17; 9,6-8).

(Redaksjonelt-artikkel, Bibel og bekjennelse 4/2019)

500 år siden Leipzigdisputasen

Julius_Hübner_DisputationSommeren 1519 var universitetet i Leipzig åsted for en stor, offentlig religionsdebatt som ble et vendepunkt for den lutherske reformasjonen.

Mindre enn to år var gått siden Martin Luthers berømte 95 teser. Hensikten hans hadde ikke vært å starte noe opprør mot paven. Og han hadde i grunnen ikke kritisert kirkens lære om avlat, bare det utbredte misbruket i forbindelse med avlatshandelen. Den uventet sterke motstanden som kom førte til at han ble nødt for å fordype seg enda mer i Bibelen. Da oppdaget han gradvis at en hel del av pavekirkens lærer og lover jo var ubibelske. Og med den berømte «tårnopplevelsen» høsten 1518 eller kanskje tidlig i 1519, hadde Luther fått klarhet i Skriftens lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, av bare nåde.

Nå ble det invitert til en stor religionsdebatt eller disputas i Leipzig, fra og med 27. juni 2019. Byens universitet sto som vertskap og hertug Georg av Sachsen var til stede sammen med bl.a. en stor mengde Leipzig-studenter. De heiet ivrig på professor Johannes Eck, kjent som en forsvarer av kirkens lære og en av Tysklands mesterdebattanter. Dr. Eck debatterte først mot professor Andreas Karlstadt, Luthers kollega i Wittenberg, om nåden og den frie vilje.

Så – den 4. juli – var det Luthers tur. I løpet av de neste ti dagenes debatt avviste han blant annet pavekirkens lære om avlaten, boten, skjærsilden og pavens lederstilling i kirken. Mens Eck mest henviste til kirkefedrene og kirkemøters uttalelser, pekte Luther på hva som står skrevet i Bibelen.

Et øyenvitne har beskrevet debattantene:

Martin er middels høy og tæret av bekymringer og studier så du kan skimte beina hans gjennom huden. Han er på høyden av sin kraft og har en klar og gjennomtrengende stemme. Han er lærd og kan Skriften til fingerspissene. Han er gresk- og hebraiskkyndig nok til å bedømme tolkningene. En hel skog av ord og begreper står til hans rådighet. Han er elskverdig og vennlig, på ingen måte tverr eller arrogant. Han takler alt. Sosialt er han livlig og spøkefull, alltid munter uansett hvor hardt presset han er av motstanderne. Alle klandrer ham for å være litt for uforskammet og skarp i sin kritikk enn hva som passer seg for en religiøs foregangsmann eller er kledelig for en teolog. 

Mye av det samme kan sies om Karlstadt, om enn i mindre grad. Han er lavere enn Luther og hudfargen hans er som røkelaks. Stemmen er tykk og ubehagelig. Han er tregere i hukommelsen og raskere til å bli sint.  

Eck er en tung og firkantet kar med en stor, tysk stemme som stiger opp fra en mektig brystkasse. Han kunne vært tragedieskuespiller eller utroper, men stemmen hans er mer røff enn klar. Øynene, munnen og hele ansiktet hans minner mer om en slakter enn en teolog. (Fra «Here I stand» av Roland Bainton)

Hundre år tidligere var teologen Jan Hus blitt brent på bålet fordi han hadde utfordret pavens autoritet. Derfor var det svært risikabelt og modig av Luther å si det han nå sa: Apostelen Peter og pavene i Roma hverken var eller er overhoder for den kristne kirke; bare Kristus Jesus selv er kirkens overhode. Og pavene og kirkemøtene har ofte tatt feil; den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål.

Resultatet av Leipzigdisputasen ble en ytterligere tilspissing av konflikten mellom Luther og pavekirken. Luther selv var bare blitt enda mer overbevist i sin sak. Noen betydningsfulle personer var også blitt vunnet for reformasjonen, blant andre Caspar Cruciger, selv om de fleste av tilhørerne holdt med dr. Eck. I Roma satte pave Leo X seg ned sammen med Eck og andre teologer for å skrive en «bulle» som fordømte mange av Luthers lærer og truet ham med ekskommunikasjon.

Luthers 95 teser

portrait_of_martin_luther_as_an_augustinian_monkDet var overhodet ikke Martin Luthers hensikt å starte noe stort opprør mot pavekirken da han 31. oktober 1517 presenterte sine 95 teser, skrevet på latin. Han ønsket bare å invitere prester og universitetsfolk til en debatt – om handelen med avlatsbrev og hvordan dette hadde utviklet seg. Vi leser noen av tesene:

1. Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot.

27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.

28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. Kirkens forbønn er derimot alene i Guds hånd.

37. Enhver sann kristen, enten han er levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens goder, også uten avlatsbrev.

50. Man må opplyse de kristne om at hvis paven kjente til avlatshandlernes pengeutpressing, ville han heller se Peterskirken brent enn bygd av hans fårs hud, kjøtt og ben.

Slottskirken i Wittenberg var hjemmet for en av Europas største relikviesamlinger, eid av kurfyrst Fredrik den Vise, og på allehelgensdag den 1. november skulle relikviene settes på utstilling. Da var det ventet mye folk. De kunne komme og få «avlat» etter å ha betraktet for eksempel en liten bit fra Moses’ brennende busk, biter fra både Jesu krybbe og kors, og rester av jomfru Marias melk…

Luthers kritikk i de 95 tesene var ikke rettet mot selve tanken om avlat. Men han var opprørt over avlatshandelen slik den ble praktisert av den pavelige utsendingen Johann Tetzel, som akkurat da var på en stor salgsturné fra by til by i Tyskland. Der så Luther et forferdelig misbruk av den kristne læren om omvendelse og tilgivelse.

Etter at noen oversatte Luthers teser til tysk og fikk dem trykket og spredt vidt og bredt, begynte inntektene fra avlatshandelen å gå dramatisk ned. Dette var problematisk for paven, som trengte penger til å bygge ferdig Peterskirken i Roma. Og Luther fortsatte med å kritisere stadig flere ting ved den romersk-katolske kirkes lære og praksis. Reformasjonen var i gang!

Nesten tretti år senere, den 16. februar 1546, skriblet en døende Luther sine aller siste ord på et stykke papir: «Vi er tiggere! Det er sant.» De ordene er som et ekko av den første tesen: «Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot (vend om)» osv., så vil han at hele livet til de troende skal være en bot (omvendelse).» Som kristne skal vi leve av evangeliet hver eneste dag; vi bekjenner syndene våre, vi «tigger» Gud om nåde, og vi tar vår tilflukt til ordet om korset og tilgivelsen. Og evangeliet stiller ingen krav. Nåden er gratis (selv om den er svært dyrekjøpt, av Jesus) og mer enn dyp nok til å dekke over alle syndene til tiggere som Luther og oss.