Sommeren 1519 var universitetet i Leipzig åsted for en stor, offentlig religionsdebatt som ble et vendepunkt for den lutherske reformasjonen.
Mindre enn to år var gått siden Martin Luthers berømte 95 teser. Hensikten hans hadde ikke vært å starte noe opprør mot paven. Og han hadde i grunnen ikke kritisert kirkens lære om avlat, bare det utbredte misbruket i forbindelse med avlatshandelen. Den uventet sterke motstanden som kom førte til at han ble nødt for å fordype seg enda mer i Bibelen. Da oppdaget han gradvis at en hel del av pavekirkens lærer og lover jo var ubibelske. Og med den berømte «tårnopplevelsen» høsten 1518 eller kanskje tidlig i 1519, hadde Luther fått klarhet i Skriftens lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, av bare nåde.
Nå ble det invitert til en stor religionsdebatt eller disputas i Leipzig, fra og med 27. juni 2019. Byens universitet sto som vertskap og hertug Georg av Sachsen var til stede sammen med bl.a. en stor mengde Leipzig-studenter. De heiet ivrig på professor Johannes Eck, kjent som en forsvarer av kirkens lære og en av Tysklands mesterdebattanter. Dr. Eck debatterte først mot professor Andreas Karlstadt, Luthers kollega i Wittenberg, om nåden og den frie vilje.
Så – den 4. juli – var det Luthers tur. I løpet av de neste ti dagenes debatt avviste han blant annet pavekirkens lære om avlaten, boten, skjærsilden og pavens lederstilling i kirken. Mens Eck mest henviste til kirkefedrene og kirkemøters uttalelser, pekte Luther på hva som står skrevet i Bibelen.
Et øyenvitne har beskrevet debattantene:
Martin er middels høy og tæret av bekymringer og studier så du kan skimte beina hans gjennom huden. Han er på høyden av sin kraft og har en klar og gjennomtrengende stemme. Han er lærd og kan Skriften til fingerspissene. Han er gresk- og hebraiskkyndig nok til å bedømme tolkningene. En hel skog av ord og begreper står til hans rådighet. Han er elskverdig og vennlig, på ingen måte tverr eller arrogant. Han takler alt. Sosialt er han livlig og spøkefull, alltid munter uansett hvor hardt presset han er av motstanderne. Alle klandrer ham for å være litt for uforskammet og skarp i sin kritikk enn hva som passer seg for en religiøs foregangsmann eller er kledelig for en teolog.
Mye av det samme kan sies om Karlstadt, om enn i mindre grad. Han er lavere enn Luther og hudfargen hans er som røkelaks. Stemmen er tykk og ubehagelig. Han er tregere i hukommelsen og raskere til å bli sint.
Eck er en tung og firkantet kar med en stor, tysk stemme som stiger opp fra en mektig brystkasse. Han kunne vært tragedieskuespiller eller utroper, men stemmen hans er mer røff enn klar. Øynene, munnen og hele ansiktet hans minner mer om en slakter enn en teolog. (Fra «Here I stand» av Roland Bainton)
Hundre år tidligere var teologen Jan Hus blitt brent på bålet fordi han hadde utfordret pavens autoritet. Derfor var det svært risikabelt og modig av Luther å si det han nå sa: Apostelen Peter og pavene i Roma hverken var eller er overhoder for den kristne kirke; bare Kristus Jesus selv er kirkens overhode. Og pavene og kirkemøtene har ofte tatt feil; den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål.
Resultatet av Leipzigdisputasen ble en ytterligere tilspissing av konflikten mellom Luther og pavekirken. Luther selv var bare blitt enda mer overbevist i sin sak. Noen betydningsfulle personer var også blitt vunnet for reformasjonen, blant andre Caspar Cruciger, selv om de fleste av tilhørerne holdt med dr. Eck. I Roma satte pave Leo X seg ned sammen med Eck og andre teologer for å skrive en «bulle» som fordømte mange av Luthers lærer og truet ham med ekskommunikasjon.
Evan Luth 