Sannheten gjør fri

christ_pantocrator_mosaic_hagia_sophia_656x800

Preken på 3. søndag i faste.

Tekst: Johannes 8,31-44

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du selve lykken fra ham med det samme,» er en kjent replikk fra Henrik Ibsens skuespill Vildanden. Mange mener at mennesker trenger å ha noen livsløgner og små selvbedrag for å kunne leve. Mange takler ikke helt sannheten om seg selv og sitt liv, og da er det godt å ha en livsløgn å trøste seg med, som en slags smertestillende medisin, noe som gir litt lys og mot og lykke. Og derfor må vi være forsiktige med å avsløre og frata folk slike livsløgner; la nå folk heller få beholde dem, mener noen. For mennesker vil vel ikke få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram?

Kanskje det er en mann som tenker om seg selv at han er en svært talentfull og stor oppfinner, han har alltid visst dette selv. Men verden, derimot, er ikke moden og klar ennå til å innse hvor genial denne oppfinneren egentlig er. Dessuten har han kanskje ikke oppfunnet noe særlig ennå. Men han er i hvert fall selv helt overbevist om at han «har det inne», og det er nå en trøst og en liten lykke å vite det, selv om ingen andre vet det. Eller det kan være noen som er avhengig av alkohol eller hasj, eller av gotteri og usunn mat, men som sier, «Jeg har full kontroll, dette her er overhodet ikke noe problem.» Men andre som kjenner denne personen ser at det stemmer ikke, det er bare noe hun innbiller seg, en løgn, et selvbedrag. Hun er jo hektet og tar skade av dette.

En slik person kan bli helt rasende hvis noen andre kommer der og sier, «Du bedrar deg selv, det er jo ikke sant det du går og tenker om deg selv. Du lever på en livsløgn.»

Like etter prekenteksten vår, mot slutten av kapitlet, står det at folk ble rasende på Jesus. «Vi vet at du har en ond ånd i deg,» sa de, og var så sinte at de hadde lyst å drepe ham. De tok opp steiner fra bakken for å kaste på ham. Og om noen uker, på langfredag, skal vi lese om at de fikk viljen sin til slutt, de fikk ham korsfestet og drept.

På den tiden i Israel tenkte mange, slik det også er vanlig å tenke i vår tid: «Jeg er god på bunnen.» «Vi mennesker er egentlig gode innerst inne, i hvert fall de fleste av oss.» Og de mente at hvis de gjorde så godt de bare kunne, anstrengte seg og var nøye med å følge en bråte med regler og forskrifter, for eksempel om sabbaten, så var de gode nok for Gud, og så var de frelst. «Vi er jo Abrahams slekt, vi er jo Guds utvalgte folk, og vi lever etter Guds bud og lykkes egentlig svært godt med det.» De var egenrettferdige, selvrettferdige. Men det var jo en løgn de levde på. En livsløgn.

Så da Jesus kom og avslørte dette og sa dem sannheten, ble de sinte på han. Han sa en gang: «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket». Han mente altså at de ikke dugde, at rettferdigheten deres ikke holdt mål for Gud.

De hadde alltid tenkt at de var fri, åndelig fri. Som en del av Guds utvalgte folk, jødefolket, var de hevet over andre og svært privilegerte. Det eneste de mente de trengte befrielse fra, var romerne, okkupasjonsmakten. Så de ventet på Messias, som snart skulle komme og kaste ut romerne, så de kunne bli fri igjen, politisk, og slippe å betale mer skatt og toll til den romerske keiseren. Messias skulle komme og gi jødefolket en ny storhetstid, håpet de.

Men så kommer Jesus og vil vise dem at de har misforstått. Han vil hjelpe dem å forstå sannheten, Guds sannhet, som setter mennesker fri. Han snakker som om de er ufri, slaver. Da han snakket om dette til en gruppe jøder som var kommet til tro på ham (kanskje en gang han gjorde et under?), ble den nye spinkle troen deres satt på prøve. Og mange av dem tålte visst ikke å høre sannheten han forkynte om dem. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden.» De mislikte sterkt at Jesus satte en slik diagnose på dem. Og det at han sa «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» var provoserende, syntes de, for de mente at de alltid hadde vært fri. Jesus snakket om at Menneskesønnen var kommet fra Gud som en tjener for å gi seg selv, gi sitt eget liv som løsepenge for alle oss syndige mennesker, altså kjøpe oss fri. Men dette ble ikke noen trøst for folk som insisterte på at de alltid hadde vært fri.

Og Jesus forkynte: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.» Men de hadde aldri tenkt at de var fortapt, for de var jo Abrahams ætt!

Jesus var så freidig å si rett ut, i Bergprekenen, at menneskene på jorden er onde. Han sa: «Selv dere som er onde vet å gi barna deres gode gaver» (Matt 7,11). Menneskene er altså ikke gode innerst inne. Dette er hard kost, både nå i våre dager og den gangen.

Men hvis vi ikke tåler å høre sannheten om oss selv, kommer heller ikke sannheten om frelseren Jesus til å få noe rom i menneskehjertene. Jesus snakket om at han var gått ut fra Gud, at han var ett med Faderen, og sendt av ham. Det var sannheten. Men mange av tilhørerne ville ikke forstå, de tålte ikke å høre hans ord. De ville hverken innse sannheten om seg selv og sin egen situasjon eller sannheten om Jesus, hvem han var. Men da var de jo ikke Abrahams ekte barn, for fader Abraham hadde trodd fullt og fast på Guds ord. De påstod også at de var Guds barn, men når de nektet å tro sannheten, betydde det at de tvert imot var barn av løgnens far, djevelen, som har vært en løgner og en sjelemorder fra begynnelsen. De gjorde det som djevelen ønsket.

Epidemier har det vært mange av opp gjennom århundrene her i Europa og ellers i verden. Svartedauden på 1300-talet regnes som en av de verste. I våre dager er det fortsatt en del dødelige epidemier rundt om i verden. Og akkurat nå er vi helt forbauset og urolige når vi ser hvor store konsekvenser koronavirus-epidemien får, mens den sprer seg over store deler av verden. Dette viruset smitter uhyre lett og fort. Og ingen antibiotikakurer hjelper. Vaksiner jobbes det med, men det tar tid før de kan være klar. I Kina døde 2,3 prosent av de som ble syke. Mens i Italia er dødelighetprosenten blitt høyere, visstnok omtrent 5 prosent. Og det meldes om fullstendig kaos ved italienske sykehus. I Sør-Korea var det langt færre som døde, og myndighetene i Norge håper og tror at vi her også skal slippe unna med en ganske lav dødelighet, hvis vi lykkes med å bremse smitten slik at ikke nesten alle trenger legehjelp samtidig. Så langt er omtrent tusen nordmenn bekreftet å være smittet, og etter hvert forventes det en mengde dødsfall.

Men: så alvorlig det enn er med den epidemien, så fins det faktisk en annen aktuell smitte som er mye verre. Og du som leser dette har testet positivt for denne. Det samme har jeg, og faktisk alle andre mennesker i verden. Jeg snakker naturligvis om synden. Vi er besmittet av synden, vi har alle arvet den fra våre foreldre og er født med den. Som salmedikteren David skrev «Jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv» (Sal 51,7). Da er det snakk om en syndighet. Så det handler altså ikke bare om hva vi gjør, hva vi sier og tenker, det vi kaller gjerningsynder, eller unnlatelsessynder, når vi forsømmer å gjøre det som er godt og rett, men det handler også om en tilstand i oss, en syndighet. Arvesynden. Som Guds profet Jeremia skrev: Menneskets hjerte er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kan skjønne seg på det? (Jer 17,9). Synden har fordervet oss, og vi kjenner alle den onde lyst i hjertet.

Det var djevelen, løgnens far, han som har vært en morder fra begynnelsen, som med løgn og list fikk lokket våre første foreldre til å gjøre opprør mot Gud, deres skaper. Og etter syndefallet fins det sykdom og død her i verden, mye ondskap, mishandling og krig, og epidemier. Ingenting av dette var en del av Guds opprinnelige skaperverk. Nei, det skyldes synden. Syndens lønn er døden. Og dødeligheten ligger dessverre på konstante 100 prosent i alle verdens land. Paulus skriver i Romerbrevet: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske (dvs. Adam), og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12). Fordi alle mennesker er blitt smittet av synden.

Alle mennesker, men med ett unntak; det fins ett eneste menneske som ikke var besmittet av synden, og det mennesket er redningen vår. Gud satte i verk et helt ekstraordinært tiltak for å berge oss fra synden, den verste smitteepidemien: Gud ble selv et menneske av kjøtt og blod, sånn som oss. Så høyt elsker Gud verden, at han ville bli en av oss, og komme til oss for å frelse og befri oss.

Det er han som taler til oss i prekenteksten vår. Der djevelen kom med løgn og mord og død, kommer Jesus med Sannheten og Livet, for å sette oss fri fra slaveriet under synden og djevelen, og mørkets og dødens makt, inkludert den evige døden, fortapelsen. Ja, Jesus er selv Sannheten, som gjør oss fri, og han er Livet.

Johannes skriver i sitt første brev: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,9-10). Jesus tok hele din og min syndebyrde og hele verdens synd på sine skuldre og med seg opp på korset. «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» skrev profeten Jesaja. Så der fikk vi legedom, ved det dyrebare blodet fra Jesu fullkomne hjerte, på korset. Der har vi «antistoffet» vi behøver, en rensende medisin som hjelper mot den dødelige syndeepidemien. Jesu hellige blod renser oss fra all synd.

I dåpen gjorde Gud oss til sine barn, han gjorde oss hellige og renset oss med badet i vann, i kraft av et ord. Og vi ble kledd i Jesu fullkomne rettferdighetsdrakt. Der i dåpen forente Den Hellige Ånd oss med Jesus og hans død og oppstandelse. Paulus skriver: Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. (Rom 6,4)

Hvor trøsterikt er vel ikke dette i dag, når vi så lett blir fylt av uro og usikkerhet med tanke på hva som skal skje i tiden som kommer. Trøst deg med Jesus og løftene som du fikk i dåpen. Lev i din dåp! Vær frimodig og trygg, ikke vær redd for døden, for du er jo forent med Kristus. Ingenting kan skille deg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Du kan le av djevelens forsøk på å skape frykt og fortvilelse i hjertet ditt. Ja, for han går jo omkring som en brølende løve, for å finne noen å sluke, løgner og morder som han er. Men: han har tapt. Jesus vant det avgjørende slaget mot ham, på korset. Og også vi seirer over ham ved Lammets blod og ved Sannhetens ord, evangeliet. Djevelen har ingen rett til å anklage oss lenger. Det fins nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Frelsen vår er bygd på et trygt og sikkert fundament, på Kristus alene og nåden alene. Frelsen bygger heldigvis ikke på noe i oss; den er fra Gud, han som ikke kan lyve. Han sier oss sannheten, om oss selv, og sannheten om Jesus og hva han har gjort for oss. Hans sanne og sikre løfter kan vi stole fullt og fast på.

La oss bli værende i hans ord. Da kjenner vi sannheten, og sannheten gjør oss fri, fri ifra nøden, dommen og døden, og fri ifra frykt og fortvilelse. Evangeliet, sannhetens ord, er Guds kraft til frelse, ved troen. Evangeliet om frelseren Jesus bærer oss og holder oss oppe gjennom alle hendelser og omstendigheter i livet.

Akkurat nå er det dessverre vanskelig å samles til gudstjeneste i kirken, på grunn av koronasmitten, som må bremses ved en felles nasjonal dugnad. Men vi får håpe og be om at denne unormale situasjonen må bli kortvarig. I dagene som kommer får sikkert de fleste ekstra god tid til å lese i Bibelen, eller i ei andaktsbok, eller til å synge fra salmeboka, eller lytte til lydopptak av kristen forkynnelse og undervisning. På internett ligger det mye ute. La oss nytte anledningen, så Jesu ord får ha rikelig med plass hos oss. Sannhetens ord gir oss trøst, og det gjør oss fri.

En slik krisetid, når så mange er urolige og redde, kan helt sikkert også by på fine muligheter til å gi et godt kristent vitnesbyrd for medmennesker, muligheter til å vitne om at vi ved troen på Jesus er trygge i Guds hender. La oss tenke på de andre som er rammet av denne krisen, som er bekymret for jobben og økonomien sin, eller for liv og helse. Mange sitter nokså isolert og alene disse dagene. Da kan vi kanskje ta en telefon, eller skrive noen meldinger, og vise omsorg og oppmuntre andre på den måten. Kanskje kan vi hjelpe noen med innkjøp av mat, eller gå på luftetur med en hund, eller andre små eller store tjenester. Vi er også til stor hjelp for mange medmennesker nå ved bare å vaske hendene våre grundig og ofte, holde oss mest mulig i ro, unngå samlinger av folk, og ellers følge myndighetenes anvisninger og råd. Slik unngår vi å sette andres liv i fare. Og la oss ikke minst folde hendene og gå i forbønn for landet vårt, for ledere, leger, sykepleiere, pasienter, og alle folk, også i andre land og verdensdeler.

Paulus skriver: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,6-7). Og i Jesaja kapittel 41, sier Vårherre til sine barn: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Gud være takk og lov. Amen.

Religiøs salatblanding?

I Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater, bygges for tiden «Det abrahamske familiehus», et prosjekt som etter planen skal bli ferdig i 2022: En ny kirke, en ny moské og en ny synagoge skal da stå side om side rundt et felles torg i byen. Emiratene ønsker nemlig å bli kjent for religiøs toleranse. Det nye prosjektet ble påbegynt etter et besøk av pave Frans, som skrev under på en avtale sammen med en muslimsk leder. Avtalen forplikter de troende til å samarbeide til det beste for alle og imot religiøs ekstremisme. Dersom dette initiativet fra Emiratene faktisk kunne være et lite bidrag til en fredeligere verden, ville det selvfølgelig vært svært gledelig.

Men en del er nervøse for at pavens mål er noe mer enn bare fredelig sameksistens. Han beskyldes for å fremme synkretisme (religionsblanding). Fra Vatikanets kontor for interreligiøs dialog forsikres det derfor om at det abrahamske familiehuset «ikke vil bli en smeltedigel, men en rik, blandet salat!» Ikke alle synes dette høres så beroligende ut.

I teaterforestillingen «Abrahams barn», som den norske skuespilleren Svein Tindberg har hatt stor suksess med, et forsøk på brobygging mellom kristendom, jødedom og islam, uttales følgende framtidshåp eller tro: «Ein dag vil alle menneske plutselig tru på den same gud. Det vil jo vere eit sjokk for ein del. Og så vil det vere fred. Det vil rett og slett plutseleg vere fred på jorda!»

Men tilber ikke allerede kristne, muslimer og jøder den samme gud? Mange mener det. Og siden det jo bare fins én gud, må det vel være det samme om vi kaller vedkommende for «Allah» eller «Gud»? I katekismen til den romersk-katolske kirke står det faktisk å lese: «Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud…» (paragraf 841). Her blir virkelig de kristnes Gud og muslimenes Allah ansett som en og samme Gud! Dette er et nokså nytt syn innen romerkirken, og det er oppsiktsvekkende og uhyre problematisk. For muslimene forkaster jo treenigheten og fornekter at Jesus er Guds Sønn og at det er nødvendig å tro på ham for å bli frelst.

At «alle mennesker er Guds barn», som det ofte sies, er i en viss forstand sant, ettersom Gud jo er den som har skapt alle. Han er alles Far. Men problemet er at menneskene har vendt ham ryggen og gått sine egne ville veier. «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet» (Rom 3,12). Men i sin store kjærlighet vil Gud ha oss tilbake til seg. Derfor sendte han oss sin Sønn, Jesus, som er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved ham, ved troen på ham og hans fullbrakte frelsesverk. Bare ved å bli født på ny, ovenfra, åndelig, blir vi Guds kjære barn på ny og lukket inn i hans rike. «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1,12).

Som kristne vil vi gjerne behandle muslimer og alle andre med vennlighet og respekt (Fil 4,5) og om mulig leve et stille og fredelig liv side om side med dem. Men det blir fullstendig feil å begynne å snakke om at vi tilber den samme Gud. Sann, bibelsk kristendom er ulik andre religioner, der man må forsøke å klatre opp til Gud ved gode gjerninger. For vi har en Gud som har kommet ned til oss, som ble født som et lite menneskebarn og lagt i en krybbe! Vår Gud er en Gud som levde for oss, døde på et kors for oss, og oppsto igjen for oss. Uten frelseren Jesus er Gud som en fortærende ild som må si: Kom ikke nærmere! For ingen kan se mitt ansikt og leve. Men fordi han har kommet til oss som menneske i Kristus Jesus, kan han si: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Av bare nåde gir han oss alt vi behøver for å bli frelst, tilgivelse, fred med Gud og evig liv. Ved troen på Jesus står vi for Gud fullkomment hellige og rettferdige. Tilhengere av andre religioner tilber ikke denne Gud, dessverre. Det er derfor misjonærer sendes ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Bare de som tror på frelseren Kristus Jesus er Abrahams sanne barn, og Guds kjære barn og arvinger, ifølge Bibelen, Guds ord (Rom 8,17; 9,6-8).

(Redaksjonelt-artikkel, Bibel og bekjennelse 4/2019)