Stikkord: preken

Døperen Johannes’ hode på et fat

Preken på Døperen Johannes’ dag

Maleri av Franz von Lerbach. Public domain.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Amen.

Den største av alle profetene, ifølge Jesus, var døperen Johannes, som vi markerer fødselen til i dag. Han ble født et halvt år før Jesus. Vi har hørt i dagens evangelietekst (Lukas 1,57-80) hva som skjedde og ble sagt da Johannes ble født. Faren Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og forkynte at den lille gutten skulle bli forløperen for Messias og rydde veien for ham. Den profetien gikk i oppfyllelse. Men det var nok like greit at foreldrene til Johannes ikke visste hvordan denne etterlengtede sønnen deres skulle ende sine dager her på jorden.

Det får vi blant annet høre om i dagens prekentekst, fra Markus 6,14–29:

Kong Herodes fikk høre om Jesus, for navnet hans var blitt kjent. Noen sa: «Døperen Johannes er stått opp fra de døde, derfor virker slike krefter i ham.» Andre sa: «Han er Elia.» Og noen sa: «Han er en profet, som en av de gamle profetene.» Men da Herodes hørte dette, sa han: «Det er Johannes, som jeg lot halshogge. Han er stått opp igjen.»

Det var denne Herodes som hadde sendt folk for å gripe Johannes og kastet ham i fengsel og bundet ham. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med Filip, en bror av Herodes. Henne hadde Herodes giftet seg med, og Johannes hadde sagt til ham: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept, men kunne ikke få det til. For Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann og holdt sin hånd over ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig og rådvill, men likevel hørte han gjerne på ham.

Men så bød det seg en anledning: På fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias’ datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa: «Jeg vil at du med én gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne. Han sendte straks en bøddel med ordre om å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshogde Johannes i fengselet, kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor. Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og hentet liket og la det i en grav.

Dette er en sterk historie. Bibelen forteller oss ikke bare om fine og gode ting, men gir oss en ærlig og sannferdig framstilling av menneskene og livet på jorden. Det skjer mye vondt. Og av og til trenger vi å minnes at det ikke bare er verden rundt oss som er preget av synd og kaos, men at vi også selv er det – mer eller mindre.

Det er uhyggelig å lese om det som hendte med døperen Johannes. Den største av alle profetene ble halshogd – i forbindelse med et festmåltid, der mange menn ble helt betatt av en ung, lettkledd danserinne. Herodes’ fødselsdagsselskap var overdådige, det var mye vin som gikk ned, og kongen var tydeligvis ikke ved sine fulle fem da han sverget å gi danserinnen hva hun enn ba om, «om det så var halve kongeriket». Ett av problemene med å si det, var at Herodes ikke engang hadde sitt eget kongerike, han styrte bare på vegne av den romerske keiseren over to provinser, Galilea og Perea. Han hadde liten reell makt, og ingen som helst rett til å gi bort noen deler av et kongerike. Det var bare tomme ord og fylleprat, da han lovet å gi henne hva hun enn ville.

Da han hørte hva hun ønsket, etter å ha rådført seg med moren sin, ble han sjokkert og trist: Johannes’ hode på et fat. Men siden han hadde lovet og sverget foran alle gjestene, våget han ikke å si nei. Han var mer redd for gjestene og hva de ville tenke – mange var jo viktige personer i landet – enn han var for hva Gud syntes.

For et uverdig og lavt nivå det var på kongen og selskapet, og for noen uverdige og kaotiske omstendigheter da den største av alle profetene skulle forlate dette jordelivet!

Grunnen til at Johannes havnet i fengsel til å begynne med, var at han hadde påpekt synd. Han hadde sagt til kong Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.» Herodes Antipas, sønn av Herodes den store (han som i forbindelse med Jesu fødsel rundt tretti år tidligere beordret barnedrapene i Betlehem), hadde plutselig skilt seg fra sin kone etter å ha stukket av med sin brors kone, Herodias, og giftet seg med henne heller. Ifølge andre historiske kilder var Herodias dessuten niesen til Herodes, så det var tale om et incestforhold, forbudt etter Moseloven. Herodias var svært sint på Johannes, som våget å si rett ut at dette forholdet deres var galt. Det betydde noe hva Johannes sa, fordi folket respekterte ham. Selv kong Herodes hadde respekt for ham.

I vår tid er det ganske vanlig å bare finne seg en annen menighet og prest hvis man ikke liker det en kristen predikant sier – hvis man synes forkynnelsen er for streng, gammeldags eller ikke politisk korrekt. Herodes kunne sikkert også funnet en annen forkynner som var mer behagelig å høre på, men han lyttet likevel til Johannes – merkelig nok. Men det er viktig ikke bare å høre Guds ord, men også ta det til hjertet, bøye seg for det, og følge det.

Herodes hadde respekt for Johannes og lyttet til forkynnelsen hans, men han var også påvirket av Herodias, sin kone, og ønsket å beholde henne. Selv om han ble urolig i samvittigheten, ville han ikke bøye seg for Guds ord og bud.

Det sjette bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet», betyr at vi skal «frykte og elske Gud, så vi lever et rent og anstendig liv i ord og gjerning, og enhver skal elske og ære sin ektefelle», som det står i katekismen. I dag er det også nødvendig å minne om at ekteskapet ikke er for like kjønn, men Guds gode ordning for en mann og en kvinne. «Mannen skal forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp,» sier Bibelen. Ingen må stikke av med ektefellen til en annen, og ingen skal leve sammen som om de var gift – før ekteskapet. Seksuallivet hører hjemme innenfor ekteskapet. Dette er Guds vilje og bud.

På grunn av Herodes’ vantro, fyll og feighet ble Johannes et hode kortere og endte sitt jordeliv i fengselet den dagen. Hodet ble til slutt gitt til Herodias, moren til den unge danserinnen som ifølge andre kilder het Salome.

Vi minnes Johannes’ ord om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta.»
Og vi kan kanskje tenke: «Stakkars mann, for en tragisk og begredelig måte for Johannes å ende livet sitt på. Noe så trist og mørkt!» Men vi trenger ikke egentlig synes synd på ham. Johannes var beredt til å dø, for han kjente Messias, Frelseren, og trodde og stolte på ham. Jesus hadde sendt en hilsen spesielt til ham i fengselet: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Tenk om det ikke var kong Herodes og Herodias, men deg og meg døperen Johannes konfronterte med synden i våre liv? Hvordan reagerer vi når Gud eller mennesker påpeker synd hos oss? Går vi rett i forsvar og kommer med unnskyldninger? Ingen av oss liker å få lovens pekefinger rettet mot seg. Men det er ingen tvil om at det finnes mye synd og rot i våre liv, dessverre. Selviskhet, misunnelse, urene tanker og begjær, mange unyttige ord, kanskje sladder og baksnakkelse, mangel på barmhjertighet, materialisme, pengekjærhet. Det sjette budet har også vi syndet mot, ved ikke å vise ekteskapet den respekt og ære Gud krever. Og når ekteskapet angripes, eksperimenteres med eller vanhelliges i samfunnet rundt oss, er de fleste av oss ikke flinke til å si imot. Vi tier stille, fordi vi er redde for å «si sannheten i kjærlighet». Verdens mennesker vil at kirken og de kristne skal godkjenne syndige handlinger og ideologier. De mener at kjærlighet innebærer å tolerere, godkjenne og velsigne nær sagt alt det folk har lyst å gjøre. Mange mener det er hatefullt å si imot. De ville nok kalt døperen Johannes en «hatpredikant» fordi han forkynte Guds lov og påpekte synd.

Men å la være å snakke om synd er svært alvorlig. For det er først når et menneske blir bevisst sin synd, at han eller hun søker Guds nåde og tilgivelse. Vi må ikke frarøve mennesker friheten som finnes i tilgivelsen!

Når vi kjenner at samvittigheten vår blir tung på grunn av synd og skyld, får vi lov å komme til Jesus, som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Vi får bekjenne våre synder, be om tilgivelse, og han gir oss tilgivelsen – i evangeliet. Vi får ta imot den, i tro og tillit til vår Frelser Jesus. Og han vil gi oss ny kraft til å vende oss bort fra synden.

Døperen Johannes forkynte Guds lov, men han forkynte også evangeliet. Han pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd.» Johannes døpte mange ved elven Jordan, idet de bekjente sine synder, og de fikk tilgivelse for alt sammen, i dåpen.

Da vi ble døpt, fikk også vi all synd og skyld vasket bort. Og dåpen du ble døpt med, gjelder fortsatt den dag i dag. Guds løfter til deg har ikke gått ut på dato.

Lovens pekefinger er ubehagelig å få rettet mot seg. Men Jesus fikk alle lovens anklagende fingre rettet mot seg – på korset – fordi hele verdens synd ble lagt på ham. Han som var helt uskyldig, ble gjort til synd for oss (2 Kor 5,21). Frivillig led han helvetets pine på korset og døde for deg og meg. Han tømte hele begeret av Guds rettferdige vrede over våre synder – som vår stedfortreder drakk han det. På den måten vant han tilgivelse og fred til oss. I Kristus «forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger» (2 Kor 5,19). Og vi syndige mennesker får bare ta imot denne forsoningen fra Gud som en gave, i tro, ved evangeliet.

Døperen Johannes var ikke stått opp fra de døde, slik Herodes fryktet da han hørte om Jesus som gikk omkring og utførte undrene sine. Jesus derimot, sto opp fra de døde – på den tredje dag gikk han levende ut av graven. Etter at han på korset på Golgata hadde gjort opp med synden én gang for alle. Han betalte all vår skyld og gjeld da han led og døde for oss. For syndens lønn er døden.

Derfor skal både den halshogde døperen Johannes og alle vi andre som tror på Frelseren en dag få stå opp fra de døde, til evig liv og salighet med Gud. For: «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? … Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,54-57). Paulus skriver også at vi som ble døpt til Kristus Jesus, er døde og begravet med ham, og har oppstått igjen med ham, vi er blitt forenet med Jesus i dåpen (Rom 6,3-5). I dåpen har vi fått full og hel tilgivelse, vi har fått del i Jesu seier over døden, og evig liv. Han er førstegrøden, og ved hans gjenkomst følger de som hører ham til, inkludert Johannes og alle de andre martyrene – da blir vi oppreist til liv igjen, både kropp og sjel får del i det evige livet.

Derfor trenger vi ikke være redde. Selv om verden er kaotisk og døden kaster lange skygger og skremmer, så kan den ikke lenger skade oss som tilhører Jesus og tror på ham. Han sier: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden.» Han har også seiret over døden. Han gir lys og liv til oss «som bor i mørke og dødens skygge». Han gir åndelig liv og evig liv, så vi – som gamle Sakarja sa – «frelst fra fiendens hånd og uten frykt, får tjene Gud for hans ansikt i renhet og rettferd alle våre dager» (Luk 1,74-75).

Som døperen Johannes får også vi være vitner om Messias her på jorden. Det innebærer å tale sant om hva som er synd, og å peke på Guds Lam, som har båret hele verdens synd.

Da må vi forvente en del motstand. Vi blir kanskje ikke fysisk halshogd, selv om også det skjer med kristne i andre deler av verden. Men det kan bli vanskelig på forskjellige måter. Da er det viktig å være godt grunnfestet i troen, at vi ikke er som såkornet Jesus fortalte om, som falt på steingrunn og derfor ikke hadde rot, og som visnet da solen stekte – som en kristen som bare holder ut en tid, men faller fra når det kommer motgang eller forfølgelse (Mark 4,3-6.16-17). Derfor er det så nødvendig at vi flittig bruker nådemidlene som styrker oss på veien: at vi leser og hører Guds ord, deltar i nattverden og lever i dåpen og trøster oss med den hver dag.

Da kan vi synge med Luther:
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Og alt som blir tatt fra oss her på jorden, skal vi få tilbake på oppstandelsens dag, sammen med døperen Johannes og alle de andre vitnene. Gud være takk og lov. Amen.

Bortkomne sønner

Rembrandt-The_return_of_the_prodigal_son
Rembrandt, «Den bortkomne sønnens hjemkomst», ca 1668.

Preken på 3. søndag etter treenighetsdag

Lukas 15,11-32: Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

___________

«Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg,» sa den yngste sønnen. Å si noe slikt, å be om å få utbetalt arven sin mens faren fortsatt var i live og ved god helse, var på den tiden, i det samfunnet, noe uhørt. Det var nesten som å si: «Far, jeg skulle ønske at du var død.» Faren ble nok både svært skuffet og sjokkert, men lot likevel sønnen få det som han ville. Litt senere kommer et nytt sjokk: «Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt.» En stor del av familiegården, som far hadde hatt mye arbeid med i mange år, ble bare solgt bort til fremmede. Så dro den yngste sønnen til et land langt borte, der han sløste bort formuen sin i et vilt liv. Det hele var skandaløst. Sønnen førte skam over faren og resten av familien. Alle som hørte dette måtte bare riste på hodet: «For en forferdelig oppførsel!»

Men hva gjør far? La oss forestille oss naboens reaksjon hvis han ble vitne til farens handlemåte: «Hva er det med den mannen?! Etter at den slyngelen av en sønn har vært ute i verden og sløst bort hele arven sin på et vilt fornøyelsesliv, så løper faren avgårde for å møte ham. Men ikke for å kjefte på ham! Neida. Han har visst slik inderlig medfølelse med ham og omfavner og kysser den skitne og stinkende gutten, ønsker ham velkommen hjem igjen og gir ham festdrakt og ring osv. Hva er dette for noe?! Hadde det vært mitt barn, skulle jeg ha skreket til ham: ‘Hvordan er det du har oppført deg?! Å, som du har ødelagt! Du har ført stor skam over meg. Du fortjener ikke en gang å få stå på trappa mi!’ Men men, okei da: Kanskje, hvis gutten ville love å skjerpe seg ordentlig, jobbe hardt og godt hver dag og oppføre seg bra, så kunne han få lov til å bo i det vesle skuret i hagen, helt nede ved porten. Men å ønske ham velkommen inn i varmen igjen på den måten naboen min nå gjør? Aldri!»

Ja, for denne farens oppførsel er uventet og oppsiktsvekkende. Kjærligheten hans er betingelsesløs og uten hemninger. Han elsker sterkere enn noen kunne forestille seg. Og: Dette er jo nettopp slik Gud elsker oss. Faren i denne lignelsen er et bilde på Gud, et bilde på Jesus og hans kjærlighet, som ikke avviste tollere og syndere som samlet seg rundt ham.

Gud er den som har skapt oss mennesker og gitt oss livet. I den forstand kan vi si at Gud er far til alle folk på jord, uansett hva de måtte mene og tro om ham. Men vi mennesker har vendt ryggen til Gud og gått våre egne veier. Vi vil være vår egen herre, bestemme over livet vårt selv. Alt det Far har gitt oss, liv og helse, intelligens, talenter, ressurser, penger, vil vi bruke akkurat hvordan vi selv har lyst. Du og jeg har gjort, sagt og tenkt mye i livet vårt som er skuffende og opprørende; vi har fornærmet og vanæret vår Far med alle syndene våre. Vi har ofte såret menneskene rundt oss og rotet det godt til både for dem og oss selv. Gud har grunn til å være veldig sint på oss. Og det er sant at han virkelig er vred på all synd og ondskap.

Men Jesus vil med denne lignelsen lære oss at Gud tar imot oss syndere med åpne armer. Vi får komme tilbake til ham; han tilgir syndere og gleder seg stort over hver og en som vender om. Han har stått og lengtet etter oss og er fylt av inderlig barmhjertighet mot oss. Du sier: «Far, jeg har syndet mot himmelen, jeg har syndet mot deg. Men hør her: Jeg har tenkt på hvordan jeg vil prøve å gjøre det bra igjen. Jeg vil jobbe som din tjener så godt jeg bare kan og …» Men Far vil ikke høre på noe slikt. I stedet bare overøser han deg med tilgivelse, nåde og kjærlighet, helt betingelsesløst, ufortjent. Du skal ikke streve og prestere noe først. Han gir deg ring på fingeren og kler deg i den aller fineste drakten, den som heter Jesu Kristi hellighets og rettferdighets drakt. Den får du ha på deg og gå rundt med. Tilgivelsen er 100%. Alle syndene dine er tilgitt. Absolutt alle. Og du får være et Guds barn igjen, en del av Guds familie.

Ingen syndere er for store eller for grove eller for langt borte slik at de ikke kan få komme hjem; hverken tollere, prostituerte eller slike som deg og meg. Gud sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» For en trøst og glede, at Gud tar imot oss akkurat som vi er, når vi kommer til ham med alle syndene våre. Han vil ikke straffe oss, men omfavner og tilgir oss. Tollerne og synderne som hørte Jesus undervise, fikk også stor trøst av denne fortellingen.

Men etter den trøsterike første delen av lignelsen, fortsetter Jesus med andre delen, som står der som en advarsel mot egenrettferdighet og en fariseisk holdning. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» hadde fariseerne og de skriftlærde nylig sagt om Jesus; de likte svært dårlig at han var vennlig mot slike forferdelige folk. Den eldste sønnen i lignelsen er et bilde på disse fariseerne. Han var svært pliktoppfyllende, men han gjorde ikke noe av kjærlighet og syntes visst det var et gledesløst strev å arbeide sammen med faren på gården. Og han var opptatt av fortjeneste. Han mente visst at han hadde fortjent mer enn hva han hadde fått av faren, i hvert fall hadde han fortjent å få mye mer enn den yngre broren. «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud…» Det var jo slik også mange fariseere tenkte. De var egenrettferdige, innbilte seg at de aldri hadde gjort imot Guds bud og at de derfor hadde fortjent alt godt fra ham.

Storebroren i lignelsen var faktisk også en «bortkommen» sønn, selv om han ikke hadde reist langt bort og ut i verden. Mangelen på barmhjertighet, kjærlighet og takknemlighet viste at også han egentlig var bortkommen. Vi legger merke til at han ikke en gang vil bruke ordet «bror» om lillebroren sin; nei, han sier i stedet: «Når denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine…» Han er sjalu og sint på både faren og lillebroren. Og akkurat som fariseerne som ikke klarte å glede seg over at angrende tollere og syndere fikk tilgivelse av Gud, nekter han å gå inn og være med på feiringen av den hjemkomne broren. For en skuffelse for faren, at den eldste sønnen hans er så selvisk, kald og respektløs. Men faren er tålmodig og prøver vennlig å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Hva med oss? Hvem av de to bortkomne sønnene ligner vi mest på? Antagelig kan vi kjenne oss litt igjen i begge de to? Kanskje fra ulike perioder i livet vårt?

Det er alltid en fare for at vi kan bli som den eldste sønnen, dersom vi begynner å glemme at alt det gode vi har fått skyldes Guds kjærlighet og nåde. Dette er ikke noe vi har fortjent å få. Så vi må ikke se på andre syndere og tenke: «Skal hun og han, som har gjort det og det, mange store synder, skal de bli tilbudt det samme som meg? Er det rett? Skal også de få tilgivelse og evig liv?» I Guds rike er jo alt av nåde. Når faren sier: «Barnet mitt. Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt», så handler dette om familiebånd og kjærlighet, ikke om at sønnen har fortjent noe. Faren var bare overstrømmende kjærlig og god imot begge de to sønnene sine.

Slik som vår himmelske Far er god mot oss. I Guds rike er alt av bare nåde, ufortjent. Hvorfor? Fordi Menneskesønnen har gitt livet sitt som løsepenge for oss alle. Far var så fylt av medlidenhet med oss og ville så gjerne ha oss tilbake hjem til seg, at han sendte sin egen kjære enbårne Sønn for å ofre seg for oss, for å redde oss fra fortapelsen. Gud er vred på synd, men på korset sonte Jesus den rettferdige straffen for alle våre synder. Derfor får vi tilgivelse, fred med Gud og evig liv helt gratis, helt uten vår egen fortjeneste. Fordi Jesus har fortjent alt sammen for oss. Og slik er alt bare en stor gave som vi bare får ta imot, ved troen, som Den Hellige Ånd skaper og nærer i oss gjennom nådens midler. Og når andre bortkomne syndere også blir funnet og får ta imot evangeliets gave, har vi stor grunn til å fryde oss og være glade.

Hvordan endte historien? Faren snakket vennlig til den eldste sønnen og inviterte ham med seg inn til festen. Men om sønnen ble med inn til slutt, får vi ikke vite. Jesus lot det stå åpent. Han ville at fariseerne som lyttet til ham skulle legge bort stolthet og egenrettferdighet, vende om og bli med inn til festen, de også. Han vil ha med alle.

Enten du og jeg ligner på den ene eller den andre bortkomne sønnen – enten den yngste som hadde gått seg vill langt ute i verden – eller den eldste som holdt seg hjemme på gården men hadde gått seg vill i sitt eget hjerte; så står Gud med åpne armer for å ta imot oss og omfavne oss. Han vil ha oss hjem til seg. Til vår himmelske Far får vi alltid lov å komme. Han elsker oss og er barmhjertig mot oss og gir oss sin nåde. Gud være takk og lov! Amen.