For å bli overrasket må man være uvitende om eller usikker på hva som kommer til å skje, men Bibelen forteller oss at Gud er allvitende. Han vet alt, inkludert hva menneskene tenker, hva som har hendt tidligere, hva som hender akkurat nå og hva som kommer til å hende i framtiden. Før vi har et ord på tungen, vet han det (1 Joh 3,20; Jes 41,22-23; Sal 139).
Kom for eksempel syndefallet som en overraskelse på Gud? Dette hevdes iblant. I 1 Mos 3 leser vi at Herren Gud ropte på mannen: «Hvor er du?» Litt senere: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» «Hva er det du har gjort?» Men at Gud stiller spørsmål på denne måten betyr ikke at han var uvitende om eller ble overrasket av syndefallet. (Jf. når en skolelærer i en undervisningssituasjon stiller spørsmål til elevene sine.) Gud ønsker å ha kommunikasjon med menneskene han har skapt, anvender spørsmål for å lede dem til å forstå alvoret i det de har gjort og hvilke konsekvenser det må få. Ikke minst vil han gi dem løftet om en frelser som en gang skulle knuse slangens (djevelens) hode (makt), 1 Mos 3,15.
Når det gjelder Jesus fra Nasaret, sann Gud og sant menneske i en person, er det litt annerledes og spesielt. Selv om han eier all makt i himmel og på jord, og alle visdommens og kunnskapens skatter (Matt 28,18; Kol 2,3), lot Jesus under sitt liv her på jorden disse guddommelige evnene sine for en stor del ligge ubrukt. Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Så iblant står det at Jesus visste akkurat hva mennesker tenkte (Matt 9,4; Joh 2,25), han visste at Judas skulle forråde ham og Peter fornekte ham tre ganger før hanegal. Mens andre ganger ble han tydeligvis overrasket, for eksempel da han «undret seg» over den sterke troen til en romersk offiser (Luk 7,9), og over vantroen til folk i Nasaret (Mark 6,6).
Evan Luth 