Martin Chemnitz

Martin-Chemnitz«Hvis ikke den andre Martin hadde kommet, ville ikke den første Martin ha blitt stående.»

Dette «ordtaket», formulert av romersk-katolske teologer, er litt av et kompliment til teologen Martin Chemnitz og hans iherdige arbeid med å forsvare arven etter Martin Luther, den evangeliske og bibelske lære.

Martin Chemnitz ble født den 9. november, 1522, i byen Treuenbrietzen i Brandenburg. Da han var elleve år gammel, døde faren hans, en kjøpmann, og dette førte til økonomiske problemer for familien. Martin fikk likevel fortsette sin skolegang, blant annet i Wittenberg, der han studerte under Philipp Melanchthon og også fikk høre Luther preke i kirken.

Etter Luthers død i 1546, kom noen svært turbulente tiår for den unge lutherske kirken. Pavekirken startet en «motreformasjon» ved kirkemøtet i Trient (1545-1563), for å gjenvinne kontrollen etter den protestantiske reformasjonen. Keiser Karl V sendte militære styrker mot lutheranerne fordi de ikke ville bøye seg for den romersk-katolske lære. Samtidig oppstod det innenfor den lutherske leiren harde teologiske lærestrider, med Melanchthons tilhengere på den ene siden – og de såkalte «gnesio»- (ekte) lutheranerne på den andre. Stridene gjaldt nattverden og Kristi person, arvesynden og fri vilje, de gode gjerningenes betydning, m.m. Det kunne se ut som om det rene evangeliet Gud gjennom sin tjener Martin Luther hadde latt lyse så klart i kirken, var i ferd med å bli formørket igjen.

«Den andre Martin» befant seg først litt på avstand fra kampens hete, da han var blitt ansatt som bibliotekar hos hertug Albrecht av Preussen, i byen Königsberg (nåtidens Kaliningrad, Russland). Der, i et av Europas fineste bibliotek, hadde han anledning og ro til fordype seg i Bibelens teologi samt studium av kirkehistorien. Senere vendte han tilbake til Wittenberg, ble ordinert til pastor og underviste ved universitetet. Deretter ble han kalt til superintendent (biskop) i Braunschweig, hvor han tilbrakte resten av livet. Han og hustruen Anna fikk tre sønner og sju døtre, men fire av barna døde i ung alder.

Concordia,_Dresden_1580_-_fba
Konkordieboken, Dresden 1580

Chemnitz så det store behovet for å få en slutt på stridighetene blant lutheranerne og førte an i arbeidet med å oppnå enighet og forsoning. Han var en av hovedforfatterne bak det svært betydningsfulle skriftet Konkordieformelen (1577), en fremstilling av den bibelske/lutherske lære og avvisning av en mengde falske lærer. Konkordieformelen ble etter hvert underskrevet av majoriteten av lutherske teologer og ledere i Tyskland, over 8000 personer, som et tegn på enighet. Skriftet ble så inkludert i Konkordieboken («Enighetsboken») av 1580, sammen med de andre lutherske bekjennelsesskriftene. Tretti år med strid var til ende, og den lutherske kirke var blitt stående. Etter sin viktige innsats, døde Martin Chemnitz den 8. april, 1586.

Andre kjente bøker forfattet av Chemnitz: «Herrens måltid» (1560), «De to naturer i Kristus» (1570), og firebindsverket «Examen concilii Tridentini» (Undersøkelse av Trientkonsilet) (1565-73), som inneholder grundige studier og tilbakevisning av romerkirkens lære slik den ble fremlagt ved kirkemøtet i Trient.

Reklamer

Guds vrede og Guds nåde

Debatter i media for tiden viser at det fins et stort behov for undervisning om «lov og evangelium». Følgende artikkel av dr. Siegbert Becker (1914-1984) har jeg hentet fra hjemmesiden til Den Lutherske Bekjennelseskirke (www.luthersk-kirke.no).

For den menneskelige fornuft er læren om Guds vrede og Guds nåde et stort problem. En Gud som både er uendelig rettferdig og uendelig nådig, kan ikke rommes innenfor den menneskelige fornufts grenser. Vi innser denne vanskelighet, og taler som Luther og de lutherske bekjennelsesskrifter om å skille rett mellom lov og evangelium. Vi mener at Dr. Walther hadde rett da han sa at for det menneske som ikke forstår å skille rett her, må Bibelen synes å inneholde flere motsigelser enn Koranen. Men vår kirke og forkynnelse viser hen til Kristi kors og til læren om den stedfortredende soning som en løsning på denne tilsynelatende motsigelse.

Luther sier at Bibelen holder fram for oss et dobbelt bilde av Gud: Et av frykt, dvs. et overveldende bilde av Guds strenge vrede som ingen kan unnfly, og som ville drive oss til fortvilelse dersom vi ikke hadde troen; og på den andre siden et motsatt bilde av Guds nåde, som troen ser hen til, og dermed får en vennlig og trøstefull tillit til Gud (WA 12,633).

I Galaterbrevskommentaren behandler han gang på gang dette skillet mellom lov og evangelium. Der sier han at lovens hensikt er å anklage, ydmyke og døde oss, føre til helvete og ta fra oss alt. Evangeliets hensikt derimot er å erklære oss skyldfrie og frikjenne, opphøye og levendegjøre oss, føre oss til himmelen og gjøre oss rike på alle ting (WA 40,1,371).

Også bekjennelsesskriftene peker på dette skillet. Apologien sier at lov og evangelium må holdes like atskilt som himmel og jord (Apol. III). Konkordieformelen lærer i femte artikkel at der dette skillet ikke holdes klart fram, gis det ikke en sann undervisning i kirken.

Dette dype skille mellom lov og evangelium blir tydelig i en av de tidligste og største åpenbaringer som Gud har gitt om seg selv i Bibelen.

Etter at han hadde knust gullkalven, ba Moses om det privilegiet å få se Gud. Han ville se hvordan Gud egentlig var. Men Herren svarte Moses at intet menneske kan se Gud og leve, men han lovet ham likevel at han skulle få se en flik av hans herlighet på avstand. Deretter får vi vite at Herren selv talte med Moses om hvilken Gud han er. Den skildring som her blir gitt, beskriver klart og tydelig lovens og evangeliets grunnbegreper. Ordene som brukes, er delvis velkjente for oss, da mange kristne har lært første delen av beskrivelsen utenat: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd.» Det er vanskelig å finne en mer uttrykksfull bekreftelse på Guds barmhjertige vilje til å tilgi menneskenes synder.

Men så fortsetter bibelordet uten avbrudd: «Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» (2 Mos 34,6-7). Disse ord forkynner like ettertrykkelig Guds rettferdige vilje til å straffe enhver synder.

Slik åpenbarer Herren seg for Moses som den Gud som tilgir og som straffer. Her ligger det grunnleggende skillet mellom lov og evangelium. I loven møter vi den Gud som straffer, og i evangeliet den Gud som tilgir. Og i Bibelen er dette én og samme Gud.

Det er blitt gjort mange forsøk på å løse denne motsigelsen. Det er de som sier at bildet av den Gud som straffer, hører til de tidligere stadier av religionens utvikling, og at begrepet nådig Gud gradvis fortrenger slike primitive oppfatninger, som fremdeles bare overlever blant teologiske mørkemenn. Andre, som ikke er fullt så radikale, reduserer Guds rettferdighet til håndterlige proporsjoner og sier at Jesus er kommet for å åpenbare en Gud som har en kjærlighet som langt overstiger hans rettferdighet og nidkjærhet. Selv om nok Gud straffer, er dette aldri ment som straff, men som et middel til forbedring, og til slutt skal den tid komme, da Gud bare er nådig.

Men slike oppfatninger kan vi ikke ha dersom vi aksepterer hele Bibelen som Guds verbalt inspirerte og ufeilbare Ord. Vi bør ikke en gang si at Jesus kom for å vende Guds vrede til barmhjertighet, for selv om vi nok kan forstå en slik påstand, har den en tendens til ikke å la Guds egen beskrivelse av seg selv stå ukorrigert. Gud er alltid og uforanderlig den som tilgir og som straffer. Den eneste virkelig tilfredsstillende løsningen finner vi i Kristi stedfortredende forsoning og i hans kors.

Fra «Skriften og saligheten»,
av Siegbert W. Becker.