Evan Luth

Evangeliet er Guds kraft til frelse

Åpningsforedrag ved Den Lutherske Bekjennelseskirkes 9. kirkemøte – på leirstedet Solgry i Sveio 1 – 3 august 2025

«Evangeliet er Guds kraft til frelse» – disse ordene er fra Romerne 1,16 – nærmere bestemt andre del av vers 16. I første del av verset står disse ordene: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet» – det som vi har satt som tema for denne kirkemøte-helgen. Apostelen Paulus’ brev til menigheten i Roma – skal vi fokusere på disse dagene.

Martin Luther mente at Romerbrevet er det viktigste skriftet i Det nye testamente: «Det inneholder evangeliet i all dets klarhet og renhet. Og det er vel verdt at alle kristne lærer det brevet utenat, ord for ord, og tar det til seg hver eneste dag som det daglige brød for sjelen sin. Vi kan aldri lese og grunne på det for mye, for jo mer vi fordyper oss i det, jo mer dyrebart blir det. Og jo bedre smaker det. (…)

I dette brevet finner vi i rikeste monn de tingene en kristen burde vite, nemlig hva lov, evangelium, synd, straff, nåde, tro, rettferdighet, Kristus, Gud, gode gjerninger, kjærlighet, håp og korset er for noe, og hvordan vi skal oppføre oss overfor alle, enten de er rettferdige eller syndere, sterke eller svake, venn eller fiende.»

Ja, Romerbrevet skiller seg ut blant Paulus sine brever. I de andre brevene skriver han til menigheter eller personer som han personlig allerede kjenner fra før. Han har vært på besøk hos dem tidligere og gitt undervisning i den kristne apostoliske læren. Og Paulus skriver brev til dem fordi det kanskje er en spesiell situasjon som har oppstått. Han har hørt om noen utfordringer de har, som han vil skrive om for å hjelpe og oppmuntre.

Men når det gjelder menigheten i Roma, som dette brevet er adressert til, har Paulus ennå aldri vært på besøk der. Derfor er brevet ganske annerledes. Det er litt som et introduksjonsbrev, der han presenterer den læren han forkynner. Så dette er først og fremst et teologisk lærebrev, med en systematisk og nokså grundig framstilling av den kristne læren, med dens forskjellige lærepunkter.

Tidspunktet da Paulus skrev dette var antagelig ca 57 e. Kr., og apostelen oppholdt seg sannsynligvis i byen Korint i det sørlige Hellas. Han var på sin tredje misjonsreise. Det var gått om lag 27 år siden Jesus døde på korset og oppsto på den tredje dagen, fór opp til himmelen, og utøste sin Ånd på pinsedagen.

Når vi leser om pinsedagen i Apg 2, nevnes det der at jøder fra mange ulike land var til stede og hørte sine egne språk bli talt – deriblant noen fra Roma. Så det er ikke usannsynlig at den kristne menigheten i Roma ble grunnlagt av noen jøder som var blitt døpt i Jerusalem på pinsedagen og etterpå reiste tilbake til Italia. Men da Paulus skrev Romerbrevet noen tiår senere, var det nok blitt et flertall av ikke-jødiske kristne i menigheten i Roma.

Romerbrevets innledning

Jeg tenker nå først å gå relativt raskt gjennom de femten første versene av kap 1 – som utgjør en lang og fin innledning – før vi skal se nærmere på vers 16 og 17, to veldig berømte vers som uttrykker selve temaet for hele Romerbrevet.

Vi leser fra begynnelsen: Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. 5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Det er mye flott her som vi kunne ha stanset opp ved. Vi kan merke oss at Paulus gjør et poeng ut av at han som skriver dette er kalt av Gud til å være apostel og forkynne Guds evangelium. Det er ikke sitt eget budskap Paulus driver og lærer ut til andre, og han har ikke kalt seg selv til dette. Nei, han er utsendt og har fått aposteloppdrag av Jesus, Kristus, Messias, som profetene i Det gamle testamente hadde talt og skrevet om. På veien til Damaskus, hadde Jesus møtt kristenforfølgeren Sauulus og kalt ham til apostel. Evangeliet handler om ham, Jesus, Guds Sønn, sann Gud og sant menneske, og hva han har gjort for oss.

Vi leser videre fra vers 8: Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.

13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. 14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.

«Grekere og barbarer», står det i vers 14, og dette er et uttrykk som betyr: alle folkeslag utenom jødene. Barbarer høres nokså negativt ut for oss; vi snakker jo iblant om at noen oppfører seg barbarisk. Men her er ordet barbarer ikke egentlig et skjellsord, men et ord som ganske enkelt betegner folk som ikke snakket verdensspråket gresk eller som var fremmed for gresk kultur. I Roma var gresk språk og kultur allment kjent. Men, når det gjelder kunnskap om evangeliet og det å få del i frelsen, stiller alle likt, uansett grad av dannelse, intelligens og kultur.

Paulus «står i gjeld til alle», sier han, så han forkynner ikke evangeliet bare fordi han har lyst. Nei, han skylder medmenneskene sine å dele evangeliet med dem. Det er hans plikt. Tidligere hadde han vært en som med stor iver prøvde å hindre den kristne kirken og evangeliet. Han hadde ødelagt for de kristne så mye han kunne. Nå var han svært lei seg for dette og desto ivrigere etter å utbre evangeliet og få se det bære rik frukt og kirken vokse. Han ønsket inderlig at de kristne i Roma måtte bli styrket i troen sin, ved Den Hellige Ånd. «Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma. For… – og så kommer det:

Romerbrevets tema

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Her gir Paulus leserne temaet for brevet. Det er dette som er selve kjernen i det budskapet han forkynner som apostel. Her får vi det likesom i et nøtteskall.

Han skammer seg ikke over å forkynne dette budskapet over alt der han kommer, for både jøder og grekere. Nei, han forkynner evangeliet med stor frimodighet, selv om han godt vet at dette er en dårskap for grekerne og denne verdens vise. Og han vet at de fleste blant jødene tar veldig anstøt av budskapet om Jesus, den korsfestede og oppstandne Messias. For jødene gikk jo og forventet at Messias skulle være den herlige, ærerike, mektige jødiske kongen. Men Paulus reiste nå rundt og forkynte at Jesus fra Nasaret – som var blitt hengt som en forbryter på et kors for å dø den mest ydmykende og pinefulle døden som kunne tenkes – at han var Guds Messias og at på grunn av denne korsfestede mannen så er vi frelst, uten at vi behøver å gjøre noe eller bidra med noe selv, ja vi kan heller ikke gjøre noe selv for å bli frelst! Det er en gave – og helt gratis. Dette virket bare helt dåraktig, syntes mange. Jesus hadde forberedt disiplene sine på at de kom til å bli foraktet og hatet av mennesker for hans skyld (Joh 15,20), og for Paulus var slike reaksjoner som forventet.

To tusen år senere er det ikke fritt for at mange av oss kristne dessverre iblant skammer oss litt. Kanskje fordi vi merker at vi er ganske få, og majoriteten i samfunnet rister litt på hodet av oss. Vi skulle ønske at vi hadde mer frimodighet når vi merker motstanden. Blant forskjellige ting ved det bibelske budskapet mange reagerer imot, er dette at menneskene av naturen er hjelpeløst fortapt på grunn av synden i oss, at vi alle trenger frelse, men ikke selv har noen evne og kraft til å bidra til vår frelse. For de fleste i samfunnet vårt er opplært til å tenke at de er ressurssterke og gode på bunnen selv om de ikke er helt perfekte, og at de bør stole på seg selv og sitt eget hjerte og si med selvtillit: «you can do it!». Men så kommer vi og sier: «Nei, det er ikke slik i åndelige ting, i det som har med Gud og frelsen å gjøre». Da blir det reaksjoner.

Paulus hadde tidligere hatt veldig god selvtillit fordi han var en lovlydig og vellykket fariseer, men alt det regnet han nå som som verdiløst skrap, som han skriver i Filipperbrevet. Nå hadde han sin stolthet i Kristus Jesus (Fil 3,3). Og han skammet seg overhodet ikke over evangeliet om Jesus, dette var hans store skatt og det mest verdifulle for ham. La oss tenke som ham, selv om vi er fullt klar over at mange andre anser det kristne budskapet som en anstøtelig dårskap.

Guds kraft til frelse

For Paulus vet at evangeliet «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker». Evangeliet om Jesus er overhodet ikke noe svakt og ubetydelig og noe å skamme seg over. Tvert imot. Kristus er Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,24). Her er noe som er visere og sterkere enn all menneskelig visdom, styrke og kraft.

Evangeliet er Guds kraft. Det greske ordet for kraft her er dynamis, som vi finner igjen i det norske ordet dynamitt. Evangeliet har sprengkraft i seg, det er sterke saker. Guds ord er levende og virkekraftig (Hebr 4,12). Jesus sier: De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv (Joh 6,63). Gud Den Hellige Ånd virker gjennom sitt ord, han virker med en overnaturlig kraft når et menneske hører eller leser ordet, synger det, minner seg selv på det, tenker på det.

Evangeliet er «Guds kraft til frelse – for hver den som tror». Alle mennesker er i behov av frelse, på grunn av synden som stenger oss ute fra himmelen og saligheten og livet med Gud. Evangeliet er budskapet om frelsen, frelse fra synden, døden, djevelen og helvete. Men, det gir ikke bare informasjon om denne frelsen. Nei, det lover og overrekker også selve gaven, frelsen. Og det har altså som nevnt i seg en aktiv, overnaturlig og guddommelig virkekraft som skaper den troen som trengs for at gaven skal bli tatt imot og mennesker få personlig del i frelsen som Jesus har vunnet for oss. For Guds løfter om frelse kan vi bare ta imot ved troen, ikke på noen annen måte.

Evangeliet er Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker. Uttrykket «jøde først og så greker» handler kun om en rekkefølge, at jødefolket fikk løftene om Messias før andre. Tenk på Abraham, som fikk vite av Gud at i hans ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet (1 Mos 12,3). Messias ble senere født i Davids by, Betlehem, og noen jødiske sauegjetere fikk høre nyhetene først. Jesu første disipler, som han underviste i tre år, var jøder. Og når apostelen Paulus, som selv var jøde, kom til en ny by for å forkynne evangeliet, gikk han vanligvis først til synagogen for å snakke med jødene. Deretter gikk han til de andre, grekerne. Ordet «greker» her i teksten står for alle som ikke er jøder. Løftene om frelse gjelder alle folkeslag. Og både jøder og grekere behøver å ta imot evangeliet om frelsen ved troen. Det er den eneste måten. Sånn sett er det ingen forskjell. Men med hensyn til rekkefølgen var det en forskjell. Og det er viktig at evangeliet om Jesus må bli forkynt blant jødefolket også nå i vår tid.

Guds rettferdighet

Evangeliet er altså Guds kraft til frelse – for hver den som tror, jøde først og så greker.

«For…» står det videre, i begynnelsen av vers 17 – og her får vi en forklaring på hvorfor evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror: For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Guds rettferdighet er nødvendig for å bli frelst. Mennesket trenger å eie Guds rettferdighet, «rettferdigheten fra Gud», eller «den rettferdighet som gjelder for Gud», som det greske uttrykket dikaiosyne Theou også kan oversettes. Vi trenger å stå som rettferdige for ham, dvs. at vi i Guds øyne er akkurat slik Gud vil ha oss. Og Hans vilje er at vi skal være hellige, rene og rettferdige.

Men mange har blitt forvirret når de har lest dette verset: Hva menes egentlig med uttrykket «Guds rettferdighet»? Det kan ha ulike betydninger i ulike sammenhenger. Og det naturlige mennesket tenker da med en gang på betydningen at Gud er en som dømmer rettferdig; Gud er hellig og streng, fordømmer synden vår og lar ikke den skyldige slippe straff. Denne Guds rettferdighet står det jo en hel del om i Bibelen. Men er dette evangeliet? «Evangelium» (gresk: evangelion) betyr jo «et godt og gledelig budskap». Og Guds rettferdige fordømmelse av synden som bor i oss alle – det er vel ikke et budskap som gjør oss glade? Nei, dette er lovens budskap, og ikke evangelium.

Martin Luther fortalte at han hadde pleid å hate dette uttrykket – «Guds rettferdighet». For han tenkte da bare på Guds dømmende rettferdighet, at Gud krever at vi syndige mennesker lever et hellig og rettferdig liv. Men dette klarte Luther ikke! Han ble fortvilet og sint på Gud fordi han skjønte at det var umulig for ham å oppfylle kravene. Som munk i augustinerklosteret skjønte han ikke hva Paulus mente i dette verset i Romerbrevet. Men etter hvert begynte det å lysne for han, da han fordypet seg i studiet av Bibelen der han gikk til grunnteksten på gresk.

Og en dag i året 1518 eller tidlig i 1519, mens han satt i studiekammeret sitt og grublet over dette verset, fikk Luther sin store aha-opplevelse. Han så plutselig noe som han ikke hadde sett klart tidligere: Uttrykket «Guds rettferdighet» handler jo ikke her om Guds dømmende rettferdighet, men om Jesus og hans rettferdighet – en rettferdighet fra Gud, en rettferdighet som gjelder for Gud og som åpenbares, overrekkes og gis til oss i evangeliet, i ord og sakrament. Troen får lov å bare helt passivt ta imot denne rettferdigheten fra Gud som en gave. Dette verset handler ikke om noen krav, men om at Gud har forbarmet seg over oss og i evangeliet gir oss alt det vi behøver!

Luther forteller: «Nå kjente jeg meg nesten som om jeg var født på ny, som om portene til paradis hadde åpnet seg, så jeg kunne gå inn. Nå viste hele Skriften seg med et annet ansikt for meg. Jeg fløy gjennom de forskjellige skriftene etter hukommelsen og fant frem parallelle uttrykk.» Nå var det som om alle puslespillbrikkene likesom falt på plass.

Ja, det står jo også bare noen kapitler senere i Romerbrevet om «Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror … Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, fordi de er blitt frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,22-24), frikjøpt med hans blod. Vi får bare tro på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5), fordi Menneskesønnen har gitt seg selv som løsepenge for oss (1 Tim 2,5-6; Matt 20,28).Gud venter ikke til han ser at vi har fått skikk på livet vårt. Nei, han overrekker gaven til oss med en gang, uten betingelser. Vi får bare ta imot og stole på dette herlige og sanne budskapet. Og ved troen, som tar imot gaven, eier vi da Guds fullkomne rettferdighet, allerede her og nå. Og den rettferdige skal leve ved troen.

Den rettferdige skal leve ved troen

Den siste setningen der siterer Paulus fra den gammeltestamentlige profeten Habbakkuks bok, det 2. kapitlets 4. vers. På Habakkuks tid var det dramatiske tilstander i Israel. Verden holdt på å rase sammen for folket. For på grunn av den åndelige utroskapen deres mot Gud, ble kaldeerne, et nabofolk fra øst, sendt for å tukte israelsfolket. De herjet, og situasjonen var skremmende og fryktelig. Da, når alt ser veldig mørkt ut, lyder budskapet fra Herren Gud, at, de hovmodige og oppblåste skal falle og gå til grunne. Men «den rettferdige skal leve ved sin tro».

Det er interessant at i denne sammenhengen er det ikke noen teologisk diskusjon om hvordan et menneske blir frelst og rettferdig for Gud. Men Paulus siterer dette verset likevel. For selv om det på en måte er annerledes, er det også mye likt: Deres eneste håp den gangen for lenge siden var Guds løfte, å bare stole på det, stole på Guds ord. Det var alt de hadde å klamre seg til. Troen alene. Og det er det samme for oss alle, slik Paulus skriver om i Romerbrevet: Samtlige av oss er fortapte syndere, og det eneste håpet vårt er rettferdigheten fra Gud, den han åpenbarer og overrekker oss i evangeliet, som en gave, helt gratis – Jesu fullkomne rettferdighet, som absolutt holder mål overfor Gud. Vi får klamre oss til sannheten at vi for Jesu skyld står som rettferdige for Gud. Og den rettferdige skal leve ved sin tro. Ved troen alene.

«Av tro til tro», som Paulus skriver – hva betyr det? Dette forteller oss at frelsen fra begynnelse til slutt er uten lovgjerninger eller prestasjoner fra vår side. Vi hører det glade budskapet om det Jesus har gjort for oss, at det er fullbrakt, og av bare nåde, uten at det kreves noen lovgjerninger. Gaven skal bare tas imot fritt og for intet – av troen. Vær så god! Og når vi hører dette, er det et så fantastisk budskap at det også vekker troen til live i oss. Det fører oss til tro. Så altså: «Av tro – til tro».

Guds rettferdighet åpenbares

Tro er det motsatte av fortjenstfulle gjerninger (Ef 2,8-9; Gal 2,16). Tro er å bare tillitsfullt stole på løftet fra Gud. Det er ikke tro «pluss noe annet» som frelser oss. Det fins ingen tillegg som kreves. Det er bare troen alene. «Av tro til tro» handler derfor ikke om at det er troen som virker eller får i stand rettferdigheten. Å tro er å ta imot det Gud har gjort ferdig og som tilbys i evangeliet. Den rettferdigheten som gjelder for Gud – og som åpenbares i evangeliet – er ikke en «potensiell» rettferdighet, men en virkelig rettferdighet fra Gud. Den fins der allerede før noen forkynner om den og før noen tar imot den i tro.

Det er ikke slik at Guds frelsende rettferdighet plutselig blir til – begynner å eksistere – når et menneske tror. Nei, når det står at den guddommelige rettferdigheten «åpenbares» – eller helt ordrett oversatt: «avdekkes» (gresk: apokalýptetai) – i evangeliet, forutsetter det at den allerede fins før denne avdekkingen og åpenbaringen skjer.

En god sammenligning er en skulptur som snart skal avdukes og presenteres for offentligheten. Kunstneren er allerede ferdig med arbeidet, skulpturen eksisterer og står helt klar, tildekket av en duk. Og så, når tiden er inne, blir den avdekket og åpenbart for menneskene som er til stede. Nå ser de den endelig.

På en lignende måte er det med evangeliet og den frelsende rettferdigheten som gjelder for Gud. Av naturen ser ikke vi mennesker denne. Vi skjønner oss ikke på den. Men Jesu fullkomne rettferdighet og det fullbragte frelsesverket hans er uansett en realitet – før vi kommer til tro på ham, tar imot rettferdigheten hans og får del i alle velsignelsene av frelsen han har vunnet for oss. Troen får ta imot noe som allerede eksisterte og som Gud Den Hellige Ånd åpenbarer og avdekker for oss i evangeliet.

Dette er det evangeliet vi i den kristne kirken og i Den Lutherske Bekjennelseskirke har fått motta. Et herlig budskap som setter fri og gjør oss glade og som vi overhodet ikke trenger å skamme oss over – at Gud «i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss» (2 Kor 5,19). Gud har betrodd dette budskapet til oss for at vi skal dele det med andre, nye generasjoner av mennesker både her i Norge og i andre land. Menneskene innbiller seg jo i utgangspunktet at vi må jobbe på for å oppnå eller vinne frelsen ved vår egen lydighet og trofasthet. Men den som søker rettferdigheten fra Gud, kan bare få den ved å ta imot den som en gave. Den er helt ferdig. Vi er bare mottakere – ikke vinnere – av rettferdigheten. Det er Jesus som har vunnet den – for oss.

Dette er hovedtemaet i Paulus’ brev til romerne. Han skammet seg ikke over evangeliet, og det vil heller ikke vi gjøre. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Hold dere unna dem!

«Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!» Rom 16,17

Dette bibelverset er et kall til sann enhet og troskap mot Bibelens lære. Herrens apostel formaner til å være på vakt mot dem som forvrenger den kristne læren og dermed skaper splittelse. Det som er splittende og som kan føre troende til fall, er altså de lærene som er i strid med den apostoliske lære. Jesu disipler kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som står for slike lærer, men må dra seg vekk fra dem, uansett hvor sympatiske og fine de ellers måtte fremstå.

Dette verset taler sterkt inn i vår tid. For det er så vanlig i dag å mene at sannhet er noe relativt og at vi derfor bør være tilbakeholdne med å uttale oss tydelig om hva som er sant og usant. Det kan oppleves støtende for mange at Paulus her vektlegger sannhet over toleranse og ytre enhet. Idealet nå er jo felleskristen aktivitet og samarbeid, at det må være høyt under taket og rom for vidt forskjellige læreoppfatninger.

Vi i Den Lutherske Bekjennelseskirke blir ofte oppfattet som veldig strenge når det gjelder læren om kirkefellesskap, fordi vi vil rette oss etter Skriftens mange formaninger og advarsler mot falsk lære. Ekte kristen enhet og enighet må alltid være basert på sannhetens ord i Bibelen. Avvik fra Guds Ords undervisning er aldri ufarlige, selv om de kanskje iblant kan virke små og ubetydelige. Som skrøpelige syndere er vi helt avhengige av å få den rette og uforfalskede medisinen. Falsk lære er som en surdeig som gradvis gjennomsyrer hele deigen (1 Kor 5,6; Gal 5,9), og det har fått alvorlige konsekvenser i kirkesamfunn rundt om i verden at Guds ords formaning om ikke å gi plass til falske lærere i så stor grad har blitt ignorert.

Samtidig som vi skal være på vakt mot avvik fra den sanne læren, skal vi enda mere glede oss over sannheten, den rene bibelske læren, slik Jesus vil: «Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen» (Joh 15,11). I Romerbrevet er apostelen Paulus full av jubel over læren om vår rettferdiggjørelse av nåde alene, ved troen alene, for Kristi skyld alene.

Vi har også grunn til å glede oss stort over enheten og enigheten med andre kristne, i vår egen lille kirke og i søsterkirker i andre land. I KELK-fellesskapet (Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse) har vi nå mer enn tretti søsterkirker rundt om i verden med samme tro, lære og bekjennelse. Dette fellesskapet er en herlig gave fra Gud og viktig å verne om. Kirkefellesskap handler ikke om å isolere seg, men først og fremst om noe positivt og gledelig, om å få være medarbeidere for sannheten, samarbeide om oppdraget å forkynne evangeliet for alle folkeslag og vinne mennesker for Guds rike.

«Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Rom 15,5-6).

Om dødshjelp

«Selvmordsturisme» er et nytt fenomen. Folk reiser til Sveits for å få hjelp til å avslutte livet. Ny teknologi er tilgjengelig: «Sarco-poden» er en elegant utformet kapsel med plass til ett menneske. Den aktiveres med én knapp, og på ett minutt erstattes oksygenet i kapselen med nitrogen, så personen dør raskt og angivelig smertefritt – helt alene, uten medisinsk assistanse. Siden den er bærbar, gir den mulighet til å dø med utsikt til naturskjønne omgivelser.

I Norge er det ulovlig å bistå ved selvmord, så utleie av Sarco-poder er foreløpig uaktuelt. Selvmordsforsøk er i seg selv ikke straffbart, men loven forbyr både eutanasi – også kalt aktiv dødshjelp (f.eks. når en lege setter en dødelig sprøyte) – og assistert selvmord (f.eks. når en pasient selv tar et medikament skrevet ut av lege).

I Belgia, der eutanasi er lovlig, kan nå ikke bare fysiske, men også psykiske lidelser, inkludert spiseforstyrrelser, gi grunnlag for dødshjelp. Den opprinnelige 18-årsgrensen er fjernet.

I Norge er omtrent halve befolkningen positive til dødshjelp. I medisinske miljøer og i politiske partier har det derimot mest vært skepsis. Men nylig har flere innenfor partiene ønsket seg en utredning av «selvbestemt assistert livsavslutning». TV2-dokumentaren Dødsenglene gjorde inntrykk – om menn som tilbyr seg å drepe folk som vil dø. Burde ikke alvorlig syke, fortvilte mennesker heller få et slikt tilbud fra helsevesenet?

Dette handler om menneskesyn. Det er forskjell på mennesker og dyr. Veterinærens oppgave kan være å avlive gamle og syke dyr, mens legens oppdrag alltid har vært å redde liv og lindre smerte – ikke å avslutte liv. I den gamle hippokratiske ed for leger, heter det: «Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd om hvordan de kan ta sitt liv.»

Legalisering av eutanasi kan lett gi syke og funksjonshemmede følelsen av å være en byrde for samfunnet – at deres liv, med «lavere kvalitet», ikke lenger har verdi. Det er ille at i Canada mener mange at fattige og hjemløse gjerne kan tilbys dødshjelp.

Men mennesket er skapt i Guds bilde, og budet sier: «Du skal ikke slå i hjel.» Gud ga oss livet, og hvert menneske er verdifullt – uavhengig av alder, sykdom og funksjonsevne. Bibelen forteller om Job og hans store lidelser. Han ønsket at han aldri var blitt født (Job 3). Likevel var det ikke en aktuell løsning å ta sitt eget liv. Selvmord er å gjøre seg selv til herre over liv og død.

Det bør nevnes at «behandlingsbegrensning» er noe annet enn eutanasi og legeassistert selvmord. Iblant er det bedre å la døden inntreffe naturlig enn å fortsette å gi en pasient livsforlengende medisin. Begrensning av behandlingen betyr ikke at en slutter å gi pleie og omsorg.

Vi vil ha barmhjertighet med de lidende, gi trøst og lindring. Troen på Jesus gir håp midt i lidelse og død: «En mann av smerte, kjent med sykdom … Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» (Jes 53). Ved sin korsdød og oppstandelse vant han over syndens og dødens makt. Alle som tar sin tilflukt til ham, har full tilgivelse, seier over døden og evig liv.

Tor Jakob Welde

(fra Bibel og Bekjennelse 2/2025)

En oppsiktsvekkende ekteskapsinngåelse

500 år siden – 13. juni 1525. Fra Wittenberg i Tyskland går det ut en nyhet som vekker stor oppsikt over hele Europa: Reformatoren Martin Luther har inngått ekteskap med Katharina von Bora, en tidligere nonne.

Hva var egentlig så oppsiktsvekkende med dette? Mange var opptatt av at brudgommen var en tidligere munk, som jo i klosteret hadde avgitt løfte om å leve i livslangt sølibat. Bruden hans hadde også som sekstenåring lovet at hun aldri skulle gifte seg. Nå gjorde de det likevel. Hvordan kunne det være greit å bryte hellige løfter på den måten? Dette var en skandale, mente motstanderne av reformasjonen.

Etter grundige bibelstudier hadde Luther forstått at både pavekirkens syn på ekteskapet og praksisen med klosterløfter var i strid med Guds ord. Det ekteskapelige samlivet ble foraktet som noe verdslig og kjøttslig. mens det å leve i kloster derimot ble betraktet som noe svært hellig. Luther begynte derfor å lære folk at klosterløfter ikke var bindende, og at de fullstendig burde avskaffes, siden de var i strid med Guds skaperordning. Det var galt å nekte noen å gifte seg. Ekteskapet er en gudgitt og god ordning for menn og kvinner, også for prester og tidligere munker og nonner.

Klosterløftene var blitt avgitt under falske premisser, folk var blitt lurt av kirken til å bøye seg for menneskelige påfunn som var i strid med Guds evangelium. Da var det ikke feil å bryte slike løfter, erklærte Luther. Det var problematisk når de som levde i kloster innbilte seg at de førte et bedre liv enn vanlige kristenmennesker, og at de ved sin lydighet, disiplin og prestasjon forbedret sin stilling overfor Gud og hjalp seg selv til himmelen. Dette var jo å fornekte Kristus og Guds nåde. Det menneskeskapte systemet med klosterløfter og krav om et liv i sølibat tok heller ikke hensyn til de kristnes skrøpelighet og la på skuldrene deres en byrde de ikke var i stand til å bære. Resultatet var mye forskrekkelig umoral og hykleri i klostrene og blant prester og biskoper.

Luthers skrifter fra årene 1520-1522 om nådens evangelium, om de kristnes frihet, om ekteskap og klosterløfter ble lest av svært mange, også i klostrene. Derfor hadde allerede mange mer ukjente prester, munker og nonner gått hen og giftet seg. Men det at den berømte reformatoren selv i 1525 tok steget inn i ekteskapet var en begivenhet som gjorde langt større inntrykk. Motstanderne gjorde et stort poeng av at dette viste klart hvor villfaren, umoralsk og farlig denne mannen og læren hans virkelig var.

Katharina von Bora (født 1499) var oppvokst i et nonnekloster, der hun hadde fått en god utdannelse, blant annet behersket hun latinsk språk. Men etter å ha blitt kjent med Luthers undervisning, rømte hun fra klosteret påskeaften 1523 sammen med ti andre nonner. De kom til Luthers hjemby Wittenberg, hvor de ble tatt godt imot og fikk hjelp til å starte et nytt liv. En del av dem fant seg ektemenn, men i Katharinas tilfelle gikk det ganske trått. Etter flere mislykkede forsøk på å finne en brudgom, foreslo hun frimodig at dersom det var Guds vilje ønsket hun å gifte seg med selveste reformatoren.

Luther hadde opprinnelig vært motvillig til å gifte seg med noen, han hadde bare ikke lyst, selv om han hadde anbefalt det for alle andre. Han mente også at det var lite ideelt å stifte familie for en som i 1521 var blitt lyst i bann og fredløs og derfor plutselig kunne bli tatt av dage. Men nå trengte Katharina en ektemann, og Luther innså dessuten at denne ekteskapsinngåelsen ville bli en betydningsfull offentlig bekreftelse av reformasjonens lære. Så til slutt ga han etter og sa ja.

13. juni ble de to gift i en privat seremoni i Svarteklosteret, brudgommens bolig, med bare en håndfull utvalgte gjester til stede som vitner. Pastor Johannes Bugenhagen sto for selve vielsen. Dagen derpå ble det en liten feiring sammen med vitnene. En større offentlig seremoni og feiring fant sted to uker senere, med høytidelig gjentagelse av ekteskapsløftene i bykirken, med langt flere gjester og en fest med mye god mat og drikke. Bystyret hadde donert tønner og fat med øl og vin.

Nyheten om reformatorens ekteskap førte til en flom av falske, stygge rykter og spekulasjoner om Martin og Katharinas forhold. Det ble sladret om at bruden allerede var gravid og hadde født et barn like etter bryllupet. Hun ble spottet som en «troløs nonne», en tvilsom «dansetøs» som hadde kastet seg om halsen på den «frafalne og lystige» augustinermunken i Wittenberg, som nå brukte reformasjonen til å fremme sine egne syndige lyster. I Spania gikk det til og med en historie om at Katharina tidligere hadde arbeidet på bordell.

Men blant reformasjonens tilhengere ble herr og fru Luthers bryllup derimot hyllet som et sterkt symbol på frihet fra romerkirkens strenge lover og regler. Ekteskapet og hjemmet deres kom i lange tider til å stå som et viktig forbilde for evangeliske pastorer og pastorfruer i mange land.

Det ble et lykkelig ekteskap. Ett år etter bryllupet fødte Katharina det første av i alt seks barn. Noen år senere skrev Luther: «Jeg elsker min Käthe, jeg elsker henne mer enn meg selv.» En annen gang sa han: «Käthe, du er en keiserinne.» Og: «Der det fins sannhet og tro, barn og kjærlighetens frukter, og ekteskapet ses på som hellig og guddommelig, der er det virkelig et velsignet sted å være. For foreningen og fellesskapet mellom mann og hustru er en stor ting.»

Luther kalte konen sin for «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto så grytidlig opp for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Hun organiserte husholdningen og familiens økonomi på en svært imponerende måte. I huset deres, et gammelt kloster, bodde og spiste i tillegg til familien mange studenter og andre. Katharina drev med avl og salg av storfe og var kjent for å brygge byens beste øl. Iblant drev hun dessuten et hospital, hvor hun og andre pleiere tok seg av mennesker rammet av pestsykdom. Hun var også en verdifull støtte for mannen sin når han iblant kom i åndelige kriser.

En gang Luther satt til bords sammen med familie, venner og studenter siterte han – med klar adresse til Käthe – fra Salomos Ordspråk kap. 31: En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt. Mannen stoler på henne i sitt hjerte, han mangler ikke vinning. Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt så lenge hun lever. Hun skaffer seg ull og lin, hendene arbeider med liv og lyst. Hun er som handelsskipene, hun skaffer mat langveisfra. Før dagen gryr, er hun oppe, gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det, for det hun har tjent, planter hun en vinmark. Styrke er beltet hun har om livet, hun tar i med sterke armer… Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen. Hun ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke latskaps brød. Barna står fram og priser henne lykkelig, mannen gir henne ros: «Mange kvinner har vist at de er dyktige, men du overgår dem alle.» Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros. Pris henne for frukten av hennes arbeid, hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

Luther avviste med rette pavekirkens lære om at ekteskapet er et sakrament som gir «indre og helliggjørende nåde» i hjertene. Ekteskapet er i stedet en gudgitt ordning for livet her i denne verden.

Men som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte Luther at familielivet likevel som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skrev han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord.

Tor Jakob Welde

Illustrasjoner:

1) Maleri av Lucas Cranach d.e., 1529. Wikimedia Commons.

2) Frimerke fra Deutsche Post, 1999. Wikimedia Commons.

Mattias – den nye apostel nr 12

Mattias (en variant av det hebraiske Mattitja, som betyr «Guds gave») var navnet på den av Jesu disipler som ble valgt til å erstatte forræderen Judas Iskariot. Mattias var trolig en av de syttito disiplene som Jesus sendte ut foran seg, «to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke» (Luk 10,1).

I Apostlenes gjerninger leser vi at Peter reiste seg en gang omtrent 120 troende var samlet, og sa:
«Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»

Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve (Apg 1,15-26).

Hvorfor var det viktig at antallet apostler måtte opp igjen til tolv? I Bibelen er tallet tolv forbundet med Guds folk og kirken. Som en parallell til Jakobs tolv sønner og Israelfolkets tolv stammer, hadde Jesus kalt tolv apostler. Løftet til Abraham – om at hans ætt skulle bringe velsignelse til alle jordens slekter – ble oppfylt da Jesus innstiftet den nye pakten gjennom sitt blod og sin død og deretter sendte apostlene ut med evangeliet i ord og sakramenter. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,10). Apostlene spilte en nøkkelrolle i organiseringen og ledelsen av de første kristne menighetene. De troende «holdt seg trofast til apostlenes lære» (Apg 2,42), en lære de selv hadde mottatt fra Jesus.

At apostelen Mattias fylte den tomme plassen etter Judas Iskariot, symboliserte at Guds familie igjen var komplett med tolv støttende søyler. I Johannes’ åpenbaring beskrives det nye Jerusalem, en hellig by som kommer ned fra himmelen, med tolv porter og en bymur med tolv grunnsteiner – «på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler» (Åp 21,10.14).

Ifølge en tidlig gresk beretning virket Mattias som misjonær i Etiopia. Andre tradisjoner forteller at han forkynte evangeliet i Kappadokia, i dagens Tyrkia. I kirkekunsten er han ofte avbildet med en øks, et symbol på hans martyrdød.

På gamle norske primstaver er 24. februar markert som «Mattismesse». På denne datoen er det i vår tid navnedag for Mattias, Mattis og Mats.

Keiser Konstantin og kirken

Konstantin den store var romersk keiser i perioden 306-337 e.Kr. Han gjorde slutt på forfølgelsen av de kristne og grunnla Konstantinopel som hovedstad for et nytt kristent rike.

Som ung mann hadde han vært soltilbeder og vitne til de harde kristenforfølgelsene under keiserne Galerius og Diokletian. Men i 313 innførte Konstantin allmenn religionsfrihet gjennom Milano-ediktet. Etter hvert ga han stadig større privilegier til den kristne kirken. I 321 ble søndagen erklært som helligdag, og kristne symboler begynte snart å pryde keiserens mynter. Kristendommen ble imidlertid ikke Romerrikets offisielle statsreligion før i 380, under keiser Theodosius.

Konstantin engasjerte seg sterkt i teologiske spørsmål og ønsket enhet og harmoni i kirken. Den arianske vranglæren var blitt årsak til mye splittelse og uro. Arius, en teolog fra Alexandria i Egypt, hadde rundt år 318 begynt å fornekte at Guds Sønn – i likhet med Gud Faderen – hadde eksistert fra evighet av.

For å løse konflikten innkalte Konstantin i 325 til et konsil (kirkemøte) i byen Nikea, dagens Iznik i Tyrkia. Dette var det første møtet der biskoper fra alle Romerrikets provinser, sammen med en del prester, diakoner og andre, samlet seg, totalt om lag 300 personer. Keiseren besørget transport, kost og losji for alle. Han var selv til stede under møtet og skrev under på den første utgaven av den nikenske trosbekjennelsen, der det slås fast: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen (gresk: homoousios) som Faderen.»

Arius og hans tilhengere nektet å underskrive og ble ekskommunisert. Trosbekjennelsen ble senere bearbeidet og utvidet på konsilet i Konstantinopel (år 381). Med sine formuleringer om Jesu guddommelighet har den fortsatt en viktig betydning for kirken i dag.

Stat og kirke
Nikea-konsilet markerte starten på en tett kobling mellom kirke og stat. Keiser Konstantin tok en aktiv rolle i kirkelige spørsmål og brukte kristendommen til å styrke sin politiske makt. Hans beskyttelse og støtte bidro til at evangeliet nådde flere mennesker, og de kristne fikk endelig frihet fra forfølgelse. Men samtidig førte sammenblandingen av tro og politikk til at kirken mistet sin uavhengighet. Kristendom ble en vei til makt, siden det ble obligatorisk å bekjenne seg som kristen for å få stillinger i keiserens administrasjon.

Martin Luther kritiserte på 1500-tallet hvordan kirken fra Konstantins tid var blitt stadig mer styrt av verdslige interesser. Han mente at de første kristne, som ofte opplevde forfølgelse, hadde hatt en sterkere tro. Kirkens allianse med staten førte til korrupsjon og maktmisbruk. Luther kritiserte skarpt pavens dobbeltrolle som både verdslig og åndelig hersker. Under paveveldet lå fokus ofte på politisk makt og materiell rikdom, mens evangeliet ble undergravd og etter hvert nesten glemt. Kirken trengte en reformasjon.

Et kristent kjennemerke

Khi-Rho-symbolet (☧) består av de to første greske bokstavene i navnet Kristus (ΧΡΙΣΤΟΣ): Khi (X) og Rho (P).

Allerede i den tidligste kristne perioden, da kristendommen var forbudt, ble Khi-Rho brukt som et hemmelig tegn blant de troende. Symbolet gjorde det mulig for kristne å kjenne hverandre igjen, og det var ofte brukt på gravsteder.

Khi-Rho forbindes ofte med Konstantin den store, den første kristne romerske keiseren. Ifølge kirkehistorikeren Eusebius, som kjente Konstantin personlig, hadde keiseren en spesiell opplevelse mens han var på marsj med hæren sin. Da han så opp på himmelen, fikk han øye på et lysende kors over solen, ledsaget av de latinske ordene: In hoc signo vinces («I dette tegnet skal du seire»). Eusebius beskriver så Khi-Rho-symbolet som en del av denne visjonen.

Keiserens rådgiver Lactantius forteller en litt annen versjon: Konstantin hadde en drøm om kvelden den 27. oktober 312 e.Kr., der han så det samme symbolet og fikk en befaling om å male det på skjoldene til soldatene sine. Neste dag kjempet keiseren et avgjørende slag ved Ponte Milvio i nærheten av Roma. Med Khi-Rho som beskyttende symbol ledet han hæren til seier.

Konstantin tolket dette som at han hadde fått hjelp av den allmektige Gud, og han begynte å knytte seg nærmere til kristendommen. Khi-Rho-symbolet ble etter hvert avbildet på romerske mynter, militære faner, bannere, skjold og hjelmer, og det ble et kjennemerke for kristendommens nye status i Romerriket.

Kom og spis av treet!

Glade jul, maleri av Viggo Johansen. Public Domain, Wikimedia Commons.

Skikken med å pynte trær til jul begynte i Tyskland på 1500-tallet og spredte seg senere til store deler av verden. Dikteren Goethe beskrev gleden over juletreet: «Det etterlengtede øyeblikket når døren plutselig ble åpnet og åpenbarte et pyntet tre med lys, godter og epler» kunne fylle et lite menneske med «paradisisk henrykkelse». En tradisjon oppsto hvor barna fikk plukke epler og søtsaker fra treet på trettendedagen, også kalt «helligtrekongersdag».

Stjernen i toppen av juletreet symboliserer Betlehemsstjernen som skinte da Jesus ble født. De vise menn fra Østen brukte den som ledestjerne for å finne den nyfødte kongen. Da de fant ham, knelte de og ga ham gaver. Blant annet derfor har vi også tradisjonen med julegaver under treet.

Men hvorfor henge epler og annet spiselig på treet? Dette handler om juletreet som et symbol på Livets tre i Edens hage, med god frukt og evig liv for de som spiste. Vi leser i Bibelen at «Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,9). Gud tillot menneskene å forsyne seg av alle trærne, unntatt ett – treet til kunnskap om godt og ondt. De ble advart mot konsekvensene om de spiste av det. Men menneskene lot seg friste og spiste av den forbudte frukten (om det var et eple eller noe annet er uvisst).

Dette opprøret mot Gud førte synd, lidelse, sorg, forgjengelighet og død inn i verden. Det merker vi og hele menneskeslekten den dag i dag, i vårt eget liv, vår egen kropp, og når vi ser på verdens tilstand. Adam og Eva måtte ut av hagen, og veien til Livets tre ble stengt, slik at ikke noen skulle kunne spise av livstreet og leve evig her i syndefallets verden (1 Mos 3,22-24).

Nå ble livet et slit, menneskene måtte streve for å dyrke jorden og skaffe mat. Gud sa: «I ditt ansikts svette skal du ete ditt brød» (1 Mos 3,19), på hebraisk lechem (brød, også ofte oversatt mat). Her har vi det samme ordet som i Beit Lechem/Betlehem. Bet/beit betyr hus, så dette bynavnet betyr «brødhuset».

Til denne vesle byen i Judea kom de vise menn ridende på kamelene sine, som representanter for hedningfolkene. For her hadde Gud nå gitt verden mat. Jesus sa: «Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden» (Joh 6,50-51). Med Jesu offerdød på korsets tre ble det skapt fred mellom Gud og mennesker (Kol 1,20). Frelseren vår har vunnet seier over syndens, djevelens og dødens makt. Dermed er veien til paradiset og Livets tre åpnet igjen.

Derfor har frukt og søtsaker på juletreet en vakker og herlig symbolikk: Med Jesu komme til jorden er det åpnet en ny vei, så vi kan få lov å spise og leve! Det vil si, vi får tro på ham, bare stole på Frelseren vår, som er «veien, sannheten og livet». Jesus gir oss evig liv. Han sier: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» (Joh 14,6; 6,35). Om sin død på korsets tre sa han: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32). Gud lar nå alle få komme og spise, fra øst og vest, nord og sør.

Vi trenger ikke i dag å reise til Betlehem, «brødhuset», for å finne denne maten. Gud deler ut «det levende brødet» til oss over alt der evangeliet forkynnes. Det gode budskapet om nåde, tilgivelse, forsoning og fred med Gud for Jesu skyld lyder mange steder rundt om på kloden. Invitasjonen gjelder alle: «Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er … Vend øret hit og kom til meg, så skal dere leve! Kom og spis!» (Jes 55,2–3).

Mot slutten av Bibelens siste bok ser Johannes inn i paradiset, den nye himmel og nye jord med det nye Jerusalem. Og der, ved elven med livets vann, står Livets tre! Det bærer rikelig frukt (Johannes’ Åpenbaring 22,2). Alt som gikk tapt ved syndefallet, er gjenopprettet. Døden finnes ikke mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Gjennom Jesus har vi fått evig liv!

(Bibel og Bekjennelse nr 4/2024)

Julehilsen

Vi nærmer oss julehøytiden, til minne om Fredsfyrstens fødsel i Betlehem, Davids by. Jesu komme til jorden er selve midtpunktet i verdenshistorien og vår tidsregning; med god grunn snakker vi om før og etter Kristi fødsel – en hendelse med enestående betydning. En himmelsk hærskare sang om «fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Englene siktet til den freden som bare barnet i krybben kan gi.

En sterk kontrast til hvordan det så ut og fortsatt ser ut i verden. Hvorfor så mye krig? Mange i vår tid legger skylden på religionene og tror at ved å fjerne all religion, vil det en dag bli fred. Men i bokverket Encyclopedia of Wars (2001), som beskriver alle kjente kriger og deres årsaker, fremgår det at faktisk bare omtrent 7 prosent av alle kriger har hatt noen form for religiøs årsak. I de aller fleste tilfeller handler det om kampen for makt, rikdom og territorium.

Et håp om en fremtidig gullalder med ytre fred her på denne jord stemmer ikke med Bibelen. «Helt til enden skal det være krig,» sa Guds engel Gabriel (Dan 9,26). Samme Gabriel bar også bud til jomfru Maria om at hun skulle bli med barn og føde Jesus – en evig konge med et rike som aldri skal ta slutt; Guds Sønn. Fra krybben til korset skulle veien gå for ham. Gjennom Abrahams ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. Jesus skulle overvinne syndens, dødens og mørkets makter og grunnlegge et fredsrike ved sin soningsdød på korset. Der, løftet opp fra jorden, skulle han dra alle til seg, som han sa (Joh 12,32). Og han fullførte sitt oppdrag seierrikt.

Forsoningens budskap om fred med Gud, går ut til fjerne kyster, til jordens ytterste grenser. Hans nådes store gave forkynnes og overrekkes gjennom evangeliet. Bibelens vitnesbyrd om Jesus skaper tro og glede: Herren er konge! Han har kjøpt oss fri fra all synd og skyld, og han har beseiret døden for oss. Gjennom dåpen og troen er vi medlemmer av hans fredsrike og borgere av det nye Jerusalem.

Hvor underbart dette er, får vi ikke erfare fullt ut ennå. For dagene er onde, verden er preget av forgjengelighet og død, mørkets fyrste raser omkring vel vitende om at timeglasset er i ferd med å renne ut. Men vår framtid er lys. Vi venter på vår Herres gjenkomst, med de dødes oppstandelse og den nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor, som Gud skal skape. Først da blir det en fullkommen «ytre» fred, og da skal vi få juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender skal forstyrre oss det aller minste. Han skal tørke bort hver tåre fra øynene våre. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4).

Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede og fred i menneskenes hjerter – på grunn av Fredsfyrsten som ble født til jorden.

(Tidskriften Biblicum 4/2024)

Den første jul i Amerika

Elisabeth og Ulrik Vilhelm Koren i 1850-årene

En spesiell plass i den norsk-amerikanske litteraturen har boken Fra Pionértiden av Elisabeth Koren (1832–1918). Hun ble født og vokste opp i en overklassefamilie i Larvik, der hennes far var rektor og borgermester. Hun fikk dermed en ganske solid utdanning, som blant annet inkluderte opplæring i lesing og skriving på engelsk (men ikke muntlig engelsk) og selskapsdans.

I august 1853 giftet hun seg med den nyordinerte presten Ulrik Vilhelm Koren (1826-1910), som hadde fått et kall til å tjene blant norske utvandrere i Iowa, USA. Fra Pionértiden består av hennes dagboknotater og brev fra perioden 1853-1855. Hun beskriver først den lange reisen over havet og videre til Midtvesten og prærien. De hadde blitt lovet en prestegård å bo i, men ved ankomsten – like før jul i 1853 – viste det seg at tomten ennå ikke var kjøpt. I tre måneder bodde de derfor hos ekteparet Erik og Helene Egge, som hadde to barn, i et ettroms tømmerhus på bare 20 kvadratmeter.

Boken gir et unikt innblikk i livet til en prestefamilie blant norske immigranter og deres daglige gjøremål. For Elisabeth var det en stor omveltning å leve under så enkle forhold langt hjemmefra, samtidig som hun måtte håndtere både praktiske og sosiale utfordringer. Dagboken vitner om hennes sterke tillit til Gud, ikke minst i tider med prøvelser, sykdom og savn. Hun fant trøst og styrke i bibellesning og bønn, i gudstjenesten, nattverden og i fellesskapet med de andre i menigheten.

Elisabeth fødte og oppdro åtte barn og var en viktig støttespiller for ektemannen i hans prestegjerning, i en spredt menighet med mange prekensteder. Ulrik Vilhelm Koren ble en sentral skikkelse blant de norske immigrantene og valgt til formann for kirkesamfunnet Den norske synode.

Utdrag fra Fra pionértiden (litt språklig modernisert) :

Fredag den 23. des.

Jeg ble vekket ved lukten av stekt flesk og kaffe i dag også, skyndte meg med min påkledning, fikk meg en bolle vann og gikk utenfor huset for å pusse mine tenner. Så satte jeg meg for å fortære mitt flesk, som forunderlig nok smaker meg like godt hver gang jeg spiser det, og det er morgen, middag og aften. Det har vært deilig vær idag, men det er kaldt. Nils og Knud har det travelt med å skaffe oss et annet losji, da det her er for trangt å være. Gid det snart ble bestemt noe, så Vilhelm kunne få ro til å studere! Om aftenen kom Knud og sa at det var bestemt at vi skulle bo hos Erik Egge, og at vi kunne flytte når vi ville. Vilhelm vil sitte oppe en stund av natten for å studere, men det ble så bitende kaldt at det ikke lot seg gjøre. Huttetu, hvor kaldt det var å legge seg den aftenen på det luftige loftet, der også Nils’s brorkone, Kari, og hennes tre barn ligger.

Juleaften 1853
Det var en underlig juleaften, denne, så forskjellig fra alle jeg hittil har opplevd. Her satt vi, Vilhelm og jeg, for første gang adskilt fra slektninger og venner, i en liten bondestue langt inne i Amerika. Til aftens har vi spist ribbestek og drukket kaffe. Vilhelm studerer på sin prediken til i morgen, vi venter hvert øyeblikk Erik tilbake fra Decorah, hvorfra han i tillegg til lys skal ha med seg den sengen vi skal ligge i. Da vi hadde spist middag i dag spente Nils sine stuter for sleden, vi sa farvel til våre vennlige verter, lovet å besøke dem, og satte oss på sleden.

Familien Egges lille tømmerhus, som i dag står ved Vesterheim Museum i Decorah, Iowa,

Vi ankom til sist Eriks hus og kom inn i en renslig stue, som konen i huset, Helene, nettopp hadde skurt. Huset var 14 x 16 fot, avdelt med calico-gardiner i to rom, hvorav det ene ga plass til to senger, som fylte den ene veggen av huset, og var skilt fra hverandre med en annen gardin. Nils satte vårt tøy opp på loftet og kjørte hjem igjen. Helene, som virker å være en snill, vennlig kone, hentet øl og fattigmannsbakkels til oss, før vi gikk opp på loftet ledsaget av Per og Kari, 3 og 4 år gamle. Jeg begriper ikke hvordan Vilhelm skal få ro til sin studering her, hvor det blir så trangt.

Hvilken motsetning i aften og for et år siden! Jeg er tilfreds og glad for å være kommet hit for høytiden; her er en slik glede over at presten er kommet – men det gjør meg ondt å tenke på far og de som jeg for første gang savner på denne helligaften. Vilhelm gikk en tur med meg. Aftenen er så deilig, det var så godt å komme litt ut. Nei, hvor deilig himmelen er, stjernene er mye klarere og større å se til her enn hjemme. Nå er Erik og Knud kommet tilbake belesset med alle slags saker. Her har det vært mye aktivitet med å få sengen i stand. Knud er nettopp gått, Erik og Helene er også gått til sengs, så her er det nå stille og rolig for Vilhelm som vel blir sittende lenge oppe ennå. Jeg er trett og vil gå til hvile.

Første juledags aften
I dag har da Vilhelm holdt sin første preken for mange tilhørere. Gudstjenesten ble avholdt i den største stue man kunne finne, hos Thorgrim Busnæs. Jeg snakket med flere av folkene, da tjenesten var over, så vidt det lot seg gjøre; der var nemlig så trangt at man måtte stå stille på sin plass. Det morer og interesserer meg å se og snakke med alle disse forskjellige mennesker, våre norske bønder som jeg før har kjent så lite. Best liker jeg dem som kommer og tar meg i hånden og sier: «Nå får du være velkommen til Amerika, da!» Så følger gjerne en del spørsmål. «Hvor er du fra? Har du foreldre og søsken? Det var vel stor sorg da du skulle reise, kan jeg tenke?» Også iblant: «Det var da en gild brystnål du har der», og en nøye undersøkelse og beundring av hva jeg har på. Da vi kom hjem fant vi gjester, noen av Helenes familie, og middagsmaten ventende på oss. Det snedde og var stygt vær, så vi holdt oss i ro inne. I morgen tenker jeg å følge med 5 mil inn i landet, hvor gudstjenesten skal holdes. Nils skal skysse oss.

Andre juledag:
Et par mil ovenfor Decorah ligger Ingebrets bolig, hvor gudstjenesten skulle holdes den dagen; den ligger i utkanten av en stor skog, hvor det skal vokse en mengde vill frukt, druer osv. Vi kom inn i en temmelig stor stue med et par senger ovenpå hverandre langs veggen; i den underste av disse lå mannen, som i lengre tid hadde vært sykelig. Værelsets øvrige møblement bestod av et stort broketmalt skap og et ditto av blackwalnut, som er så smukt til møbler, et bord, stoler, og den sedvanlige ovnen – midt på den ene veggen – en glugge i taket, hvorigjennom en stige fører opp til loftet, og var ellers fullt opp med uhøvlede planker lagt utover trekubber, hvorpå en del av menigheten allerede hadde tatt plass. Konen i huset, Ingrid, en pen, rask bondekone, som ennå hadde beholdt en del av sin nasjonaldrakt, hjalp meg av med tøyet, skaffet meg sitteplass, bød meg drikke, og viste sin vennlighet på mange måter. Da gudstjenesten var endt, skulle vi kjøre tilbake med Nils, men dette var ikke å tenke på; mor Ingrid ville ikke bare at vi skulle spise middag, men også bli der om natten, som vi jo ikke kunne. Så hun måtte la seg nøye med å ha oss til middag denne gang.

Det moret meg å være der og snakke med folkene; trohjertige, vakre folk var mange blant dem. En ung vakker kone fra Valdres vant særlig min gunst. Vilhelm pratet med mannfolkene i den nederste del av stuen, i den øverste holdt Ingrid til med sitt stell og hadde det så travelt at det ikke var måte på. Det er en rask, flink kjerring, og så pent som hun behandler alle ting, det var en fornøyelse å se. Først kom hun frem med hjemmelaget vin av ville druer og fattigmannsbakkels, og trakk den ene etter den andre bort til bordet og nødde dem til å spise og drikke. Endelig hadde hun fått sitt bord belesset med stekt flesk, ribbe, pølse, brød, smør, kaker og ypperlig kaffe. Til sist ble vi så mette og måtte tenke på å vende hjem igjen.

Det var behagelig å kjøre hjem, da det ikke lenger blåste. Anne og Knud underholdt med fæle slangehistorier og det gikk raskt av sted til vi kom til Thrond Lommen. Der måtte vi absolutt inn, da det er Knuds beste venn, som han sa, så det gikk ikke an at vi reiste forbi hans dør. Entréen til Thronds hus er ikke akkurat den behageligste, en måtte over en plass omtrent som en møkkdynge, hvor hester, stuter, kyr, svin, høns og alle slags firbente og tobente skapninger vandret i skjønn forening. Thronds bolig er en meget stor stue, som foruten ham og hans familie også huser en halv snes nykommere for i vinter. Hans gamle kone kom meg i møte med mange hjertelige og fromme ønsker om at vår ankomst hit måtte bli en velsignelse både for oss og andre. Da vi hadde smakt på hennes juleøl, måtte vi skynde oss å komme av sted, hvis vi ville nå hjem før mørket falt på, som vi likevel ikke gjorde…

(Fra Bibel og Bekjennelse 4/2024)