For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.
Embed from Getty Images
Vi har allerede sett at det må gjøres et skille mellom synder som fører til død og andre som er mindre alvorlige. Den som ikke foretar noe slikt skille, skjelner ikke rett mellom lov og evangelium. Men når en skjelner mellom disse to slags synder, må en være uhyre varsom og gjøre det helt klart at skillet gjøres i den hensikt å vise at visse synder bedrøver Den Hellige Ånd slik at Han trekker seg bort fra den troende. Når Han det gjør, er også troen borte, for ingen kan komme til tro eller beholde troen uten Ånden. Om synder som driver Den Hellige Ånd bort og fører til åndelig død, sier vi at de virker død. Enhver som har vært en kristen, vil lett merke når Den Hellige Ånd har forlatt ham, ved at han ikke lenger ber til Gud i barnlig tillit og tro og heller ikke lenger står imot synden tappert og utholdende. Han føler det som han er blitt helt slavelenket til synden. Det er en god ting hvis han i hvert fall har denne forståelse av situasjonen, for så kan han bringes tilbake til Gud. Men så lenge en slik situasjon vedvarer, har han ikke samfunn med Gud.
Men der er andre, såkalte venielle («tilgivelige») synder, som er slike som en kristen begår uten at det får til følge at Den Hellige Ånd flytter ut av hjertet hans. Disse er svakhets- eller ubetenksomhetssynder og kalles ofte for «de kristnes daglige synder». Vi må være pinlig nøye og forsiktige, så vi ikke skaper den forestilling at disse syndene er slike som man ikke trenger å bry seg noe særlig med og be om tilgivelse for. Det skjer altfor ofte at forkynnere skaper det inntrykk at disse daglige syndene er noe de kristne ikke trenger å bekymre seg over. Siden alle jo er syndere og ingen helt ut blir kvitt synden, er det ingen grunn til at en skal føle seg urolig på grunn av dem, sier de. Men den slags tale er forferdelig og ugudelig.
I Matt 5,18-19 sier Herren: «Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket.»
Det er viktig å merke seg sammenhengen disse ordene av Jesus står i. Like foran dette avsnittet slår han fast at han er kommet for å oppfylle loven. Ettersom Herren som kjent måtte oppfylle hvert eneste bud og krav i vårt sted, er det sjokkerende når et menneske, fattig syndig orm som han er, likevel vil ignorere noe Guds bud og betrakte det som ubetydelig. Folk som nærer den slags tanker kan ikke være kristne. Hvis noen har laget seg en slags hemmelig trøst av slike tanker, har han lurt og bedradd seg selv ganske kraftig. En sann kristen er redd for å begå noen som helst synd.
Herren nevner også den personen «som lærer andre slik». Det er ille nok når et menneske for sin egen del betrakter et bud for «lite» og lever i kjødelig sikkerhet, men enda mye verre når han forkynner et slikt syn offentlig og dermed leder andre i fortapelse. Han skal en gang måtte stå til regnskap for Gud for prekenene sine, og den dagen kan han ikke unnskylde seg med at det ifølge hans overbevisning bare var en ubetydelig sak som ingen behøvde å bekymre seg så mye om. En kristen bryr seg altså om både de «små» og de «store» syndene, mens ikke-kristne mener de skal kunne «slippe unna med sin urett» (Salme 56,8).
Matt 12,36: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag.» Her gir Jesus oss et konkret eksempel på hvor alvorlig det er å mene om enkelte synder at de er små og ubetydelige, og at de automatisk tilgis av Gud fordi Han ikke betrakter dem som så alvorlige. Folk som snakker slik, framstiller den hellige og rettferdige Gud som en like svak og gammel mann som Eli. Han så sønnene sine synde, men sa bare: «nei, nei, det må ikke være slik, mine sønner!»(1 Sam 2,24), og mente at han dermed hadde formant dem nok.
Det er sant at Gud er kjærlighet, men han er også hellig og rettferdig. Mot et menneske som står opp imot Ham, blir Gud en forferdelig ild, og Hans voldsomme vrede forfølger synderen like til det dypeste helvete. Et eneste vondt eller unyttig ord som synderen må stå til regnskap for på Dommens dag, er nok til at han blir fordømt. Mon tro om det fins en kristen som ved dagens slutt har frimodighet til å påstå at han overhodet ikke ytret ett eneste slikt ord den dagen, enda han har vært ganske så pratsom? Få kristne vil kunne påstå det. Selv for et ubetenksomt ord må en kristen med angrende hjerte be Gud om tilgivelse, og han må love å passe tungen sin bedre i fremtiden. Hvis ikke Gud ville tilgi ham disse ordene, var de alene nok til å fordømme ham. Ingen synder er i seg selv små eller unnskyldelige, men det fins synder som er av en slik art at de ikke hindrer et menneske i å tro på Jesus Kristus av hele sitt hjerte.
I Jak 2,10 leser vi: «For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Om en har holdt nihundreognittini av tusen bud og krav, vil han likevel være skyldig i hele loven. Dette gjelder også hver eneste en av de såkalte «små» syndene. Er en ikke helt ut oppmerksom på dette, opphører en snart å være en kristen. For det som gjør et menneske til en kristen, er at han som troende vet at han for det første er en fordømt, elendig synder, som ville gå evig fortapt om det ikke hadde vært for at Kristus døde for ham, og for det andre at Kristus Jesus, sann Gud, født av Faderen fra evighet og sant menneske født av jomfru Maria, har forløst ham, en fortapt og fordømt skapning, og fridd og kjøpt ham fra alle synder, fra dødens og djevelens makt. En kristen må først se seg som en fortapt og fordømt synder, for ellers vil all tale om troen være verdiløs og bare tomhet.
Gal 3,10: Paulus skriver, «De som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier.» Forbannelse vil komme over enhver som ikke gjør alt som er skrevet i Lovens bok. Det eksisterer derfor ikke synder som er «små» og tilgivelige i sin natur. De er tilgivelige bare for Kristi skyld.
1 Joh 1,7: «Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.» Apostelen sier: «renser oss for all synd», ikke «fra alle grove og store synder».» Følgelig var det nødvendig at Kristi blod – Guds Sønns blod – ble utøst til soning også over de såkalte «små» syndene. Da må også disse dypest sett være synder til døden. Synd er alltid noe forferdelig, for den er opprør mot loven, og dermed mot den hellige, allmektige Gud – vår høyeste, himmelske lovgiver.
Matt 5,21-22: «Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.» Mon tro om det fins kristne som kan si om seg selv at de aldri var sinte på sin bror kortere eller lengre tid? De var det kanskje i skrøpelighet og svakhet, men ikke desto mindre har de syndet og bør føle seg skamfulle. Når Herren sier: «han skal være skyldig for domstolen», behandler han vreden og mordet likt. Uttrykket «raka» betegner at hjertets vrede bryter ut i vredens ord og handlinger. Sinnet topper seg i et utbrudd som «din idiot». Og loven mener altså at også denne synden er verd helvetets ild.
Alle disse bibelsitatene viser at de såkalte «små» eller «tilgivelige» syndene ikke er små og unnskyldelige i og for seg, i sin natur, men tvert imot fordømmelsesverdige og dødelige. Bare om de troende blir det sagt: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1), men samtidig er en kristen nettopp en som betrakter synd som noe svært alvorlig.
Evangelisk forkynnelse innebærer at synden må fremstilles stor og alvorlig. Pastoren må uttale en streng dom over synden, for det er jo Guds dom han skal proklamere. Heller ikke «de daglige syndene» skal tas lett på. Du må huske at du hver dag synder så ofte og mye at Gud med rette kunne kaste deg i en evig fortapelse, men han gjør det ikke, fordi du har tatt din tilflukt til Kristus. Husk derfor alltid at hvis Gud skulle opptre mot deg etter sin rettferdighet, ville du vært evig fordømt. Du bør frykte og oppføre deg som om du var full av dødelige overtredelser.
Endelig vil også en kristen få erfare i sitt daglige liv at ingen synd er «liten» i seg selv. Alle sanne kristne vil kunne gi vitnesbyrd om den erfaring at de ble urolige og mistet sin indre fred straks de hadde syndet, og at denne tilstanden varte helt til de ba Gud om tilgivelse. Samvittigheten vil nemlig straks alarmere og vekke dem til forståelse av det faktiske forholdet.
(Neste uke: Tese 20)
Evan Luth 