(forts.)
Legg merke til at det ifølge Skriften slett ikke er så vanskelig å bli omvendt. Men det å forbli omvendt, er vanskelig. Følgelig er det en feilaktig tolkning å hevde at Frelserens ord om å gå inn gjennom den trange port (Matt 7,13), gjelder boten. For den er slett ingen trang port som et menneske må presse seg gjennom. Boten er noe som Gud selv må få virke i en. Enhver form for bot som et menneske virker ved egen innsats, er en etterligning og noe avskyelig i Guds øyne. Vi trenger slett ikke bekymre oss over vår egen evneløshet til å virke botferdighet. Vi skal bare ta Guds ord til oss, så har vi oppfylt vår første del av boten. Deretter vil det rene evangelium virke tro i oss. Det eneste en kan gjøre når en hører evangeliet, er å ta imot.
Men dette fører straks til en indre konflikt. Og feilen som vranglærerne gjør nå, er at de plasserer denne konflikten før omvendelsen. En uomvendt er slett ikke klar for en slik konflikt ennå. Den kommer senere, og er meget alvorlig. Den smale vei er korset som kristne må bære, nemlig at de må undertrykke sitt syndige kjøtt, og bli spottet, utskjelt og skjendig trampet på av verdens barn. De må kjempe mot djevelen og forsake verden med dens fornøyelser, skatter og gleder. Dette er en kamp som fører til at mange faller fra igjen like etter omvendelsen, og altså mister troen.
Over alt hvor Guds ord blir forkynt i ånd og kraft, blir langt flere omvendt enn vi er klar over. Dersom vi kunne se inn i kirkegjengernes hjerter når Ordet blir forkynt rent og klart på denne måten og uten at alskens menneskeverk blir blandet sammen med Guds frelsende nåde, ville vi legge merke til at mange lover seg selv at de nå ved Guds nåde vil bli kristne, for de er blitt overbevist om at forkynneren har rett i det han sier. Men mange undertrykker disse tankene med en gang de går ut av kirken og forsøker å overtale seg selv om at de bare har hørt på en fanatikers overveielser. Slik forherder de seg selv, søndag etter søndag og kommer i den alvorligste tilstand som tenkes kan, etter omvendelsen. Frelseren sa selv ved en anledning at «mange tar imot Ordet med glede» (Matt 13,20), men tar anstøt av det straks det blir trengsel eller forfølgelse på grunn av det.
Trengsel og forfølgelse behøver ikke nødvendigvis bety alvorlige djevelske anfektelser eller bedrøvelser, men kan gå på trettende og langvarige åndelige fristelser og prøvelser som f.eks. sløvhet i bønn, motvilje til å høre og lese Guds ord, ondsinnethet fra verdens barn etc. Alt dette kan spre og fjerne de inntrykk som hadde begynt å slå rot i hjertet. Men vi skal altså ikke glemme at Frelseren sa: «De trodde for en tid» (Luk 8,13). Denne andre klasses tilhørere som så villig tok imot evangeliet og trodde, tillot ikke Ordet å få feste seg i hjertet. Allerede ved den første prøvelse de ble stilt overfor, vendte de igjen tilbake til verden og sin egen kjødelige lyst, og de mistet alt de hadde fått.
Vokt deg, derfor, for den vrangforestilling at mennesker kan bli kjødelig sikre om de blir fortalt hvor raskt de kan føres til bot og omvendelse. Nei, tenk i stedet på hvor uendelig stor Guds nåde og barmhjertighet er. Etter at en person er blitt en omvendt kristen, må han bli fortalt at han i fortsettelsen er nødt for å engasjere seg i en daglig kamp mot den gamle, syndige menneskenaturen, det skal skje en åndelig vekst dag for dag, en øvelse i kjærlighet, tålmodighet og ydmykhet. Dette er en oppgave for omvendte kristne, som nå begynner å samvirke med den guddommelige nåden i dem.
Men med den helt avskyelige læren til fanatikerne, blir denne åndelige striden og kampen plassert foran og før omvendelsen, og Gud blir frarøvet den æren som tilhører ham. Hvor det fins den aller minste gnist av lengsel etter nåde og barmhjertighet, der er troen. For å tro er det samme som å lengte etter disse tingene. Et menneske hvor lengselen har festet seg, er ikke bare vakt, som noen feilaktig påstår. Nei, han er omvendt.
Det er verdt å merke seg hva apostelen først sier i Fil 2,12-13: «Arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt.» Like etter fortsetter han: «For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.» Vi skal altså arbeide på vår egen frelse med respekt og ærefrykt, fordi vår himmelske Far må gjøre alt det som er nødvendig til vår frelse. Det er dette apostelen forteller de omvendte at de skal gjøre. En som er forherdet, blind og død, kan ikke arbeide på sin egen frelse. Det kan bare den som er omvendt, og han gjør det også: Han arbeider på sin egen frelse. Lar han hendene falle, blir han atter en gang slått med blindhet og ender i den åndelige død.
De såkalte pietister i gamle dager og sektfanatikerne i dag gjorde ikke bare et falskt skille mellom vekkelse og omvendelse, så de nektet å betrakte «de vakte» som kristne, men de tok også feil i sitt syn på den manglende evne til å tro som de tolket slik at enkelt ikke blir tillatt å tro.
Når pietistene hadde fått et menneske til det punkt å se seg selv som en fattig, stakkars synder, ute av stand til å hjelpe seg selv og han spurte presten hva han skulle gjøre, fikk han ikke det svar som apostlene ga: «Tro på Herren Jesus Kristus, så vil du bli frelst», men som regel sa de det stikk motsatte. Folk måtte advares: de måtte ikke gripe troen for snart, ikke gå for fort fram. Når en hadde vært under lovens tukt og følt dens virkning, måtte man stadig gå fremover i troen på syndenes forlatelse. Det måtte skje en vekst og modning først. De sa at angeren måtte bli dypere og mer ektefølt. Den skulle ikke først og fremst være en frukt av vedkommendes redsel for Guds vrede og fortapelsens mulighet, men av kjærlighet til Gud. Kunne han ikke si at han inderlig sørget over å ha gjort den barmhjertige Gud imot, ble hans anger erklært for intet. Han måtte føle at Gud begynte å vise barmhjertighet, ja, komme dithen at han faktisk hørte en indre stemme si: «Vær frimodig, syndene dine vil bli tilgitt. Gud vil bli barmhjertig mot deg.» Han måtte altså stadig fortsette i kampen helt til hans kval var over, og når han så var blitt kvitt sin kjærlighet til synden og endelig var rett omvendt, skulle han få begynne å trøste seg til evangeliet.
Det er ikke slik det går for seg at vi først omvender oss og så tror. Å føle at vi er under nåden, kommer ikke som det første. Uten slike følelser skal vi tro at Gud er nådig. Siden vil vi føle – alt etter som Herren i sin nåde tildeler den enkelte. Noen må være uten de gode følelser i ganske lang tid. De merker ikke annet enn mørke og hjertets hårdhet, djevelens anfektelser og syndige begjær. Følgelig er det ikke en riktig måte å hjelpe et menneske på frelsens vei å fortelle at han må vente med å tro seg frelst, og enda galere blir rådet når personen føler seg knust og elendig på grunn av synden.
For ingen kan selv virke troen, det er det bare Gud som kan. En kan være i en slik situasjon at Gud ikke er villig til å gi ham troen ennå. Det gjelder f.eks. slike som føler seg sunne og rettferdige. «Den mette vraker den fineste honning» (Ordspr 27,7). En sjel som er åndelig mett og forspist, tramper på evangeliets søte trøst.
Joh 5,44: «Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» Ordene er uten tvil hovedsakelig rettet til fariseerne. Så lenge et menneske søker ære, kan han ikke komme til troen, for æresyke hører til de styggeste moralske synder. Herren har ganske enkelt uttalt at vil en ikke kvitte seg med en bestemt synd, kan en ikke tro på ham. Loven må da komme til og sønderknuse hjertet før han kan få evangeliets milde trøst. Men ut av dette faktum må en likevel ikke trekke den slutning at en synder ikke får tro. Det er en evig sannhet at alle og enhver og til alle tider skal få lov til å tro. Selv om han har falt i den alvorligste synd og plutselig oppdager at han har sviktet Gud, men reiser seg igjen med et hjerte som er sønderknust, skal han få tro. Den som sier til ham at han må vente med å tro, er enten et ondt menneske eller fremdeles blind.
1 Joh 2,1-2: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» Å si til et menneske at det ikke skal tro, er jo å gå stikk i strid med det vi her leser, for her pekes på talsmannen, Jesus Kristus, som er en soning for våre synder, ja, for hele verdens synder. Den Guds vrede som hvilte over verden, er nå fjernet. Ved Jesus Kristus er Gud blitt alle menneskers venn.
(fortsettelse følger: Tese 22, del 3:3)
Evan Luth 