Det klare evangeliet

Embed from Getty Images

Preken i Leif Ø Mælands begravelse
9. november 2012 i Bremnes kyrkje.

Kjære alle venner, slektninger og familie av Leif Ø Mæland. En begravelse er en alvorstung anledning, og tårer renner nedover kinnet på mange her i dag. For vi sørger over en vi kjente og var glad i. Samtidig – når en mann har dødd i troen på sin frelser Jesus Kristus, slik som Leif har gjort, da kan vi ha en herlig trøst:

For Jesus har jo sagt, som vi leste i sted, «Den som tror på Sønnen, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Leif skal stå opp igjen; den nå livløse kroppen hans skal få livet tilbake. Som vi hørte i minneordet tidligere, var Leif glad i blomster; det vokste massevis av blomster i hagen hans. Nå i november er blomstene visnet. Men det er godt å vite at om noen måneder, når vinteren er slutt og våren kommer, da strekker blomstene seg opp av jorden (!) og slår ut i full blomst, med stor fargeprakt. La oss tenke på Leif når vi ser det. Han skal oppstå igjen; det er ufattelig, men helt sikkert og visst, ifølge Jesus, Guds egen Sønn. Da, på oppstandelsens dag, skal kroppen gjenforenes med sjelen; kropp og sjel kommer sammen igjen.

Ja, for Leifs sjel – den er ikke her i dag, den er ikke i kisten. Nei, den er hos Jesus og lever med ham hjemme i himlen. Så han har det vidunderlig godt der han er nå; inderlig glede og fred i sjelen opplever han. Ingen sykdom eller smerte plager ham lenger.

Torsdag den 1. november var dagen Leif forlot denne verden, det var jo nesten på Allehelgensdag. Søndagen før hadde han vært på gudstjeneste, i Den Lutherske Bekjennelseskirke på Avaldsnes, der han var medlem. Han deltok i nattverdfeiringen, og jeg fikk pratet litt med ham ved kirkekaffen. «Kjør forsiktig!» sa vi til ham og Nora da de skulle gå. Fire dager senere fikk vi budskapet at Leif var død. Det kom nokså brått og uventet. Så kom Allehelgensdag og jeg leste i gudstjenesten den kjente bibelteksten fra Johannes’ Åpenbaring om helgenskaren i himmelen, en stor flokk av folk fra alle verdensdeler, som står foran Guds trone, kledd i hvite kapper og med palmegreiner i hendene, og lovpriser Gud og Lammet. Og jeg tenkte at «ja, nå er jammen han Leif også en av dem, nå har han nådd fram til målet». Han trodde han skulle få komme dit, og hadde ofte sett fram til det.

Men vent litt: Hvorfor trodde egentlig Leif at han skulle få komme dit? Hvorfor? For det er vel ikke slik at alle mennesker som dør, kommer til himmelen? Nei, Jesus er helt klar på at det fins to utganger fra dette livet; den ene fører til den evige saligheten hos Gud; den andre utgangen fører til den evige fortapelsen, der en er skilt fra Gud for alltid.

Mente Leif kanskje at han var bedre enn mange andre mennesker, siden han trodde han skulle få komme til himmelen? Nei, det var jo ikke slik. Var det da fordi han syntes han hadde gjort så godt han kunne, anstrengt seg for å gjøre flest mulig gode gjerninger i livet sitt? Og derfor regnet han med at Gud ville si: «Ok, Leif, det er bra nok, jeg er fornøyd med deg og innsatsen din, du er god nok til å få komme til himmelen»? Nei, det var heller ikke slik. Bibelen, Guds ord, sier ikke at vi blir frelst hvis vi gjør så godt vi kan. I så fall måtte vi ha vært helt 100 % fullkomne, uten synd. Men det er jo ingen av oss, vi er syndere alle sammen og har ikke fortjent å få komme til himmelen. Dette visste Leif godt.

Hvorfor trodde han så likevel at han skulle få komme dit? Ja, da skal vi legge merke til hva de sier for noe, den store hvitkledde flokken i himmelen: De sier ikke «Se på oss, folkens! Vi har klart det! Vi har anstrengt oss for å bli frelst, og vi har levd så rett og godt at Gud ble fornøyd med oss og slapp oss inn i himmelen!» Nei! Hør hva de roper: «Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet» (Apg 7,10).

Leif visste at det ikke kom an på ham selv og hans anstrengelser og prestasjoner. Seieren og frelsen var ikke noe som kom fra ham, den er ikke noe som kommer fra vårt liv. I så fall ville det ha vært en temmelig usikker seier og frelse. Nei. Seieren og frelsen kommer jo fra Gud, og Lammet, altså Jesus, han som kalles «Guds Lam, som bærer verdens synd». Derfor kunne Leif ha et sikkert håp om å få komme til himmelen. All ære for seieren og frelsen tilhører Gud. Kristendom handler ikke om at vi må være bra nok, men at Jesus har vært bra nok – for oss!

«Det klare evangeliet» var noe Leif var veldig opptatt av og snakket om. Han trengte å høre «det klare evangeliet», dette stolte han på, og det bygde han livet sitt på, for det er noe fast og sikkert. Hva er egentlig det klare evangeliet? Det er det gode budskapet om at seieren kommer fra Gud og Lammet; da Jesus hang på korset, sonte han straffen for alle syndene dine og mine. Frelsen er helt ferdig, «Det er fullbrakt!» ropte Jesus fra korset, like før han døde. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra de døde på den tredje dagen, var dette en kvittering, et bevis på at all skyld var betalt. Gud erklærer, roper ut, til menneskeslekten: Hør på meg! All synd er tilgitt! Jesus, Guds Lam, har båret verdens synd. Han er Herre over dødens makt. Han har kjøpt dere fri fra synd og død, djevel og fortapelse.

Dette er det klare evangeliet – og at vi bare får ta imot seieren og frelsen helt gratis, uten betingelser, det er en gavepakke, for frelsen er ferdig, fullbrakt, fullkommen. Det fins ikke noe vi må legge til. Det er ikke liksom 99 % Guds gjerning, og 1 % må vi gjøre selv for å bli frelst, et slags samarbeid, slik at vi i hvert fall bidrar litegrann selv. Nei, hele æren for frelsen og seieren tilhører Gud, ikke oss. Det klare evangeliet er nettopp at «Alt er av nåde», det er ikke «nåden – pluss noe annet, noe vi må prestere selv». Så derfor skal vi ikke se på oss selv, lete i hjertet vårt, om vi kanskje kan finne noe der å bygge på, noen lyspunkt å trøste oss med, som kan gi oss håp. Der inne skifter jo følelser og stemninger fra dag til dag, fra time til time. Nei, rett blikket et annet sted, på noe som er fast og sikkert: Seieren kommer fra Gud og Lammet! Se på Jesus! Han er frelseren din, han er din rettferdighet.

Hvordan tar vi imot den store gaven (seieren, frelsen) som Gud gir oss? Ved bare å stole på det Gud sier til oss i sitt ord, ved å tro på det løftet han har gitt oss. Troen er ikke noen prestasjon fra vår side, troen er som en tom hånd som Gud legger presangen i. Troen gir ikke noe bidrag til frelsen, men tar bare imot den fullt ferdige frelsen. Og så holder den rundt gaven som den har fått helt gratis, av bare nåde.

Det «klare evangeliet» er flott uttrykt i den salmen vi sang sammen, en av Leifs favorittsalmer: Ren og rettferdig, himmelen verdig. I oss selv er vi syndere, men Gud ser på oss og regner oss som rene, rettferdige, himmelen verdige, på grunn av verdens frelser, Jesus, som vi tror på. Vi er kledd i ham. Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mere i hu. Å, jeg er frelst og salig fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri – fri ifra nøden, dommen og døden, amen, halleluja! … Lammet har vunnet, blodet har runnet, … Kristus har kjøpt oss just som vi er! Han måtte lide, kjempe og stride, Han måtte stå mot helvedes hær. Nu er vi frie – hør og gi akt: Synden på verdens Frelser er lagt! Gud nu forkynner nåde for synder, amen, halleluja! Dette er det klare evangeliet, som betydde så mye for Leif.

Helt til slutt – en kort, liten fortelling. Siden Leif var veldig glad i å kjøre bil, han likte godt å hente og bringe de kjære barnebarna sine, og andre familiemedlemmer, tenkte jeg at denne vesle illustrasjonen måtte passe bra:

En mann og en liten jente er på biltur. Mens de kjører er det plutselig en hissig, sint bie som surrer rundt omkring dem. Jenten blir redd og roper «Pappa! Hjelp!» For hun vet at hvis bien stikker henne med giftbrodden sin, kommer hun til å få veldig vondt. Faren reagerer raskt: han rekker ut ene armen og klarer å fange bien! Han holder den inni hånden sin, en kort liten stund, noen sekund. Deretter slipper han bien løs igjen. Og insektet fortsetter å surre rundt som før «Pappa! Hjelp!» roper datteren på ny. Men da svarer faren: «Ikke vær redd, lille venn. For nå har bien stukket meg, se på hånden min: her står brodden! Nå kan den ikke stikke deg mer.»

Faren i denne fortellingen er Jesus, og datteren er Leif og oss andre. Døden ser fortsatt farlig ut, den er ikke god, vi blir redde for den. Men Jesus sier til deg og meg: Ikke vær redd! Jeg har seiret over døden! Den kan ikke skade deg, for jeg har tatt imot dødens brodd, som er synden. Brodden rammet meg, jeg døde for deg!

«Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» spør apostelen Paulus. «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,54-57). «Seieren kommer fra Gud og Lammet,» som de roper, den frelste skaren i himmelen. Leif får nå være en blant dem. Og det står at «Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7,17).

Så kjære venner, Leif har nådd fram til målet. La oss gjøre som ham, følge hans eksempel og holde godt fast på den gaven Gud har gitt oss, holde godt fast ved det klare evangeliet; høre og lære det, stole på det. For det er Jesu ord: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden» (Joh 8,51). Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)