Tese 22 (del 1/3)

For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Embed from Getty Images

 

I første halvdel av det attende århundret var det de såkalte pietistene som mer enn andre gjorde seg skyldige i denne alvorlige sammenblandingen av lov og evangelium som gjorde at folk holdt seg borte fra Kristus. Dette skjedde ved at de gjorde et uriktig skille mellom det å være åndelig vakt og omvendelsen; for de lærte at når det gjelder frelsen, måtte menneskeheten deles i tre klasser: 1) de uomvendte, 2) de vakte, og 3) de omvendte.

Men denne klassifiseringen var ytterst ukorrekt. Den ville vært riktig dersom de med «vakte mennesker» hadde ment slike som av og til er under kraftig påvirkning av Guds ord, både av loven og evangeliet, men som straks kveler påvirkningen slik at den blir virkningsløs. For der fins jo vitterlig mennesker som ikke lenger kan fortsette å leve i kjødelig sikkerhet, men som undertrykker sin uro inntil Gud igjen slår dem med lovens hammer for deretter å la dem få smake evangeliets herlige sødme.

Men «de vakte» som pietistene henviser til, må vi ikke lenger regne blant de uomvendte. For ifølge Skriften har vi bare med to klasser å gjøre: de omvendte og de uomvendte.
Sant nok kunne det falle naturlig for oss å kalle enkelte mennesker for vakte, når vi sammenligner dem med sanne kristne, hvis det ikke hadde vært for at Skriften gir oss en annen målestokk, folk som f.eks. Herodes Antipas, Felix, Festus og Agrippa.

Personer som disse må ikke regnes som omvendte. Men det er også feil å kalle dem vakte. Når Skriften taler om vakte, mener den alltid omvendte. Derfor må vi dele menneskene i bare to grupper. Følgende skriftbevis belyser dette: Ef 5,14;2,4-6; Kol 2,12.

Imidlertid innvender pietistene at ingen som enda ikke har opplevd en ekte, gjennomgripende hjertets botferdighet, kan være rett omvendt. De er bare vakte. Og med en gjennomgripende botferdighet mener de slik som med David, som tilbragte hele netter gråtende i sengen sin og gikk fullstendig nedbøyd av sorg i dagevis. Bare den som har lignende erfaringer og som har mottatt Den Hellige Ånds segl, kan være viss på at han står i nåden og er frelst. Alle andre vil alltid bare vaie som bølger og vise seg ukjærlige, de mangler den rette tålmodighet og ekte vilje til å tjene sine medmennesker. Slike som sistnevnte, påstår pietistene, kan slett ikke være rette kristne, de er fremdeles uomvendt, i beste fall bare vakt. Men denne antagelsen er feil. Sann kristen kan en være uten å ha opplevd den angst og redsel som David gjorde. For selv om Bibelen forteller at David virkelig gjennomgikk alt dette, sier den ikke dermed at alle må gjennom samme prosess og lide som han.

Hva angår Den Hellige Ånds segl, leser vi i Ef 1,13: «I ham kom også dere til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham ble dere merket med seglet: Den Hellige Ånd som var lovet oss, han som er pantet på vår arv.» Dette seglet forutsetter at troen er til stede, selv om den ennå kan være svært svak, en tro som stadig kjemper med angst og tvil.

Gud bevilger ikke straks alle troens dristighet og heltemot. At dette virkelig er sant, kan en lære av alle vitnesbyrd fra folk som ble omvendt. Ta bare f.eks. den første pinsetilhørerskaren. De ble stukket i hjertet, leser vi, og de spurte apostlene hva de skulle gjøre. Peter sier ikke da til dem at de først må vente en stund, til de har gått gjennom en alvorlig botskamp med sukk og klage for Gud, inntil Helligånden til sist gir dem en indre forvissning om at de har fått nåde og er frelst. Nei, apostelen sier bare: «Vend om og la dere», og straks fikk de dåpen. «Vend om» betyr «vend deg til din Herre Jesus, tro på ham, og ta imot dåpen som et segl på troen, og så vil alt være vel.» Om disse nyomvendte får vi videre høre at «de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,37-38.42). De var blitt rett omvendt på noen få øyeblikk.

Slik gikk det også med den etiopiske hoffmannen. Filip sa bare: ««Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje,» dvs. dåpen. Da etiopieren svarte: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn», var Filip fullt tilfreds, for han visste at han med denne bekjennelsen ga uttrykk for sin tro på Jesus som Messias, Gud og menneske. Og da han var blitt døpt, skilte de lag og så hverandre sannsynligvis aldri mer igjen. Filip var overhodet ikke bekymret for om mannen var rett omvendt, det var han nemlig ikke i tvil om ettersom han hadde bekjent: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn» (Apg 8,37ff).

Fangevokteren i Filippi var fortvilet fordi han fryktet han ville bli henrettet for å ha latt alle fangene rømme. Paulus stanset ham fra å ta sitt eget liv med sverd, da han ropte: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» Fangevokteren mintes tankene som hadde beveget hjertet hans tidligere den natten da han hørte fangene prise og lovsynge Gud etter å ha blitt pint så ille. Han følte seg dømt på grunn av sitt hjertes ondskap og sin store synd, falt ned for apostlenes føtter og ropte: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» Nå sa ikke Paulus til ham: «Det kan ikke skje i natt. Vi må nemlig først gi deg en ordentlig undervisning og undersøke ditt hjertes tilstand. Vi skjønner at du er vakt, men du er langt fra omvendt ennå.» Nei, han sa bare: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst» (Apg 16,27ff). Fangevokteren trodde og ble fylt av glede over at han var blitt en troende. Dette var alt Paulus og Silas gjorde. De gikk fra ham, og da de senere fikk sin frihet, fortsatte de sin reise.

Se om du klarer å finne et eneste eksempel i Skriften hvor profetene, apostlene eller en av de andre hellige utpekte en annen vei for folk til omvendelse, og sa at de ikke måtte vente seg en hurtig omvendelse, for de måtte først gå gjennom den og den prosessen og høste den og den erfaringen. Alltid talte de slik at tilhørerne skulle bli urolige og redde, og så snart de innså at det ikke fantes redning så de begynte å fordømme seg selv og rope: «Fins det ingen hjelp for oss?» fikk de høre: «Tro på Herren Jesus og alt vil bli bra.»

Fanatikere hevder at dette ikke er noen rett omvendelse. Nei, den går ikke rett for seg etter deres mening, men gjør det etter Guds mening. Straks evangeliet lød i de nevnte personenes ører, gikk det rett til hjertene og de ble troende. Vi leser at David fortsatt, etter å ha mottatt tilgivelsen, måtte erfare mye angst og sorg. Men botssalmene hans er samtidig en bekjennelse om den forvissning han eide om at Gud var nådig mot ham. Det er spilt møye hvis en pastor fører en som allerede er forskrekket over sine synder, en lang vei, i måneder og år, før den personen kan si: «Ja, jeg tror.» En slik pastor er en åndelig kvakksalver, han har ikke ført denne sjelen til Jesus, men til å stole på sitt eget verk. Til alle syndere som har gått åndelig konkurs og som spør deg: «Hva må jeg gjøre for å bli frelst?» må du si: «Det er svært enkelt: Tro på Jesus, din Frelser, og alt er vel.»

(Neste gang: Tese 22 – del 2/3)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)