(forts.)
Man skulle sannelig tro at det burde være ytterst vanskelig for en kristen pastor å lære at sakramentene virker frelse ex opere operato, men likevel er det dette som skjer om og om igjen. Denne alvorlige vranglæren blir til og med utlært av pastorer som vil gå for å være ekte og nidkjære lutheranere, når de diskuterer sakramentene. Når de er ferdige med å legge fram sin lære om dåpen, har tilhørerne fått det absolutte inntrykk at det bare er nødvendig for dem som vil til himmelen å underkaste seg dåpen. Og på samme måte er det når de er ferdige med sin presentasjon om Herrens nattverd: Menigheten er blitt overbevist om at alt som skal til for å få syndenes tilgivelse, er å ta del i sakramentet, for Gud har knyttet sin nåde til denne ytre handlingen.
Når det er et faktum at Ordet ikke gagner noen uten at det blir tatt imot i tro, så vil heller ikke dåpen eller nattverden gagne uten at en tror. Når en opplyser et menneske om at han frelses ved troen, så betyr det at intet annet enn Guds nåde teller i den sak. Men mange uttrykker saken slik: «Hvis du vil bli frelst, må du utføre det og det, men du må ikke glemme å tro. For Gud krever troen.» Men husk hva som står i Rom 4,16: Derfor er den (rettferdiggjørelsen) ved tro, så alt skulle være av nåde.)
Hver eneste læresetning som stilles opp mot det vi her har sagt – at et menneske ikke blir frelst ved noen gjerning, men bare av nåde, er en alvorlig vranglære som river ned selve fundamentet under den kristne tro. Når det heter: «tro bare», betyr det: «Ta bare imot det som her gis deg.» Vår himmelske Far gir oss syndenes tilgivelse, rettferdighet, evig liv og frelse. Men hva gagn er det i en gave som ikke blir tatt imot? Mottakelsen av gaven er ikke en gjerning som fortjener gaven, men viser at jeg holder fast på og klamrer meg til den.
Mark 16,16: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Han sa ikke «Den som blir døpt og tror», han sa det akkurat omvendt. Troen er det primære, dåpen er noe som troen holder seg til. Og videre sa Herren: «Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det viser at om et menneske ikke kan få dåpen, av en eller annen grunn, vil han likevel bli frelst ved sin tro.
Apg 8,36-37: «Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» Det eneste Filip krevde av hoffmannen, var troen. Det var som om han ville si: «Hvis du ikke tror, vil ikke det at du lar deg døpe, gagne deg noe.» Ved vår dåp er det ikke vi som utfører noen gjerning, men Gud.
Gal 3,26-27: Paulus skriver: For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Dette verset viser at man blir kledd i Kristus i dåpen bare dersom man tror. Den vanlige tolkningen i dag er at alle døpte har kledd seg i Kristus. Men det apostelen skriver, er at det er de som er «Guds barn ved troen» som har ikledd seg Kristus. En ikke-troende som kommer og lar seg døpe, kler seg ikke i Kristus, men beholder den flekkete synderklesdrakten han har av naturen.
Ved innstiftelsen av den hellige nattverden, sa Herren: «Ta, spis, dette er mitt legeme, som utgis for dere.» «Drikk alle derav. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som er utgytt for dere til syndenes forlatelse.» Han tilføyde: «Gjør dette til minne om meg.» Den som tror at Kristus med denne tilføyelsen bare ville formane disiplene om ikke å overgi ham til glemselen, kjenner ikke Frelseren.
Den rette ihukommelsen av Kristus består i at nattverdgjesten tenker på Jesus med tro og tillit i sitt hjerte: «Dette legemet ble gitt for meg og blodet utgytt til forlatelse for mine synder. Det gir meg frimodighet til å komme fram til alteret. Til den sannheten skal jeg klynge meg ved troen og vise min Frelsers løfte den største høyaktelse.» For når Gud tilføyer en synlig garanti til sitt ord, hvem er det da som våger å tvile på at hans ord sier sannheten og at hans løfte helt sikkert vil bli oppfylt? Så ofte som du går til nattverden, la disse ordene skinne for deg: «Gitt for deg», «utgytt for deg til syndenes forlatelse.» Hvis du ikke gjør det, men forestiller deg at du ved å gå til nattverdbordet enda en gang har gjort din plikt og at Gud vil bifalle denne gjerningen din, så er nattverddeltagelsen din noe som fører med seg fordømmelse. Det er en uforskammet og frekk gjerning å behandle Jesu legeme og blod slik.
I Rom 4,11 leser vi: Omskjærelsen fikk han [Abraham] som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Her blir vi fortalt at Abraham trodde før han ble omskåret. Omskjærelsen var ment å være bare et segl eller pant på den rettferdigheten han eide ved troen. Det er en stor nåde fra Guds side, han som vet hvor trege vi er til å tro også etter at vi er blitt troende, å føye ytre tegn til sitt ord og knytte sine løfter til dem. For sakramentene er knyttet sammen med og er omfattet av Guds ord. Den skinnende stjernen som stråler ut fra dem, er nettopp Ordet.
Vår kirke blir ofte beskyldt for å lære at dåpen ex opere operato virker at vi får barnekår hos Gud og at også Herrens nattverd gir oss syndsforlatelse ex opere operato. Det ville vært fryktelig dersom vi først sa at menneskene ikke frelses av gjerninger, for dernest å si at menneskene ved å utføre disse to usle gjerningene skal tilegne seg syndenes tilgivelse. Det er sant at mange lutheranere ser på kalenderen for å finne ut om det er på tide å gå til nattverd igjen, fordi de forestiller seg at det å gå til alters er en gjerning som en kristen må utføre og som han ikke har råd til å neglisjere. Men det som skal bevege et menneske til å gå til nattverd, er løftet om nåden som Gud har knyttet til sakramentets synlige tegn. Går en til alters med tro til dette løftet, vil en forlate Herrens bord rikt velsignet i hjertet.
Den lutherske kirke omtaler sakramentene med så stor høyaktelse at fanatikere føler avsky. Den lutherske kirke holder seg til disse ordene fra Herren: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Derfor fordømmer den alle vranglærere som hevder at dåpen bare er en seremoni som gir et menneske medlemskap i kirken. Ifølge luthersk lære «virker dåpen syndsforlatelse, befrir fra døden og djevelen og gir evig liv til alle som tror, slik som Guds ord og løfter sier.» Og den fastholder at dåpen er «et bad til gjenfødelse og fornyelse i Den Hellige Ånd» – at vannet i dåpen, som Peter uttrykker det, «frelser oss», og at alle «som lot seg døpe» til Kristus, har ikledd seg Kristus.» Med hensyn til Herrens nattverd, fastholder den evangelisk-lutherske kirke, idet den står imot alle forsøk på å få den til å tvile, at Herrens ord taler sant når det sier: «dette er mitt legeme, som utgis for dere» – «dette er mitt blod, som er utgytt for dere.» Den betrakter sakramentene som de helligste, mest nåderike og dyrebare skatter på jorden. Når Gud befaler oss å gjøre bruk av dem, befaler han oss noe som vår frelse avhenger av.
Men det må sterkt understrekes at aldri har den evangelisk-lutherske kirke påstått at mennesker blir frelst ved bare en ytre bruk av sakramentene. Det er en lære som vår kirke alltid har hevet røsten imot, for å bekjempe og fordømme.
Den blotte mekaniske handling å la seg døpe, vil ikke virke annet enn fordømmelse, dersom ikke dåpen blir ledsaget av troen. Sakens kjerne er: Gud er så mild og god at han ikke bare gjorde oss kjent med sin barmhjertighet og nåde gjennom prekenen, men han innbød samtidig å komme til sakramentene, for ved dem besegler han sitt løfte om nåde. Og dette skal vi få lov til å tro. Slik er det også en illusjon å tro at en får syndsforlatelse bare ved å spise og drikke Herrens legeme og blod ved nattverdbordet. For Kristi legeme virker ikke rent fysisk, slik modernister hevder når de påstår at det planter udødelighetens sæd i oss. En slik tanke er en fantasidrøm fra spekulative teologer, ikke noe som Skriften lærer.
Og dessuten: som Skriften heller ikke lærer at vi blir frelst ved en rent ytre hørelse av Guds ord, like lite lærer den at sakramentene frelser brukt slik. Tegnet i seg selv – stilt fram for menneskenes øyne, har ikke frelsende virkning. Det bare understreker det Ordet forteller. Vi døpes med vann, noe som uttrykker at vi blir vasket rene for synd, helliggjøres, gjenfødes og fornyes. Det som jeg har lært ved preken og forkynnelse, skuer jeg i det ytre dåpens element. Ordet og sakramentet virker sammen i hjertet.
(Neste gang: Tese 22)
Evan Luth 