(forts.)
2 Kor 5,14: «Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde.» Dette vil jo si det samme som at alle har gjort opp for sin synd ved sin død. Når da hele verden er blitt forsonet med Gud og forløst, er det forferdelig å høre at folk oppfordres til ikke å tro verken at de har en forsonet Gud eller at de er forløst og har fått sine synders forlatelse. En slik lære nekter jo aldeles både den fullkomne forsoning og forløsning.
Og hva mer er, så står jo en slik lære i åpen motsetning til evangeliet. Da Kristus hadde fullendt sin forsoner- og gjenløsergjerning, sa han til disiplene: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Mark 16,15). Det å forkynne evangeliet betyr ikke annet enn å bringe den gode nyhet om at de er forløst, at himmelen er åpen for dem alle, at det er skaffet til veie en rettferdiggjørelse, at alle er satt i rett stand, og at alle skal få komme og gå gjennom rettferdiggjørelsens port som de en dag også skal få gå inn gjennom porten til den evige salighet og frelse. Er det ikke da grusomt at noen oppfordrer folk til å vente med dette? Hvert menneske skal tvert imot få vite at evangeliet gjelder nettopp ham, at Gud har bragt den glade nyhet like hen til ham for at han skal tro og sette sin fortrøstning til det. Nekter han å tro, gjør han Gud og alle profeter og apostler til løgnere. Er det ikke forferdelig da å fortelle folk som vet seg knuste og elendige og fortapte syndere og som stadig henger hjelpeløst fast i syndens gjørme, at de ennå ikke kan få tro, for de har ikke nådd så langt som de bør i sin omvendelsesprosess, og det etter at Gud er blitt så fullkomment forsonet? Ved en slik reddsom lære blir synderen villedet til å tro at han må samvirke med Gud når det gjelder frelsen. Dette er ikke langt fra blasfemi.
Det harmoniserer heller ikke med det faktum at Gud allerede har gjort klart for himmel og jord i nærvær av engler og mennesker: «Min sønn har forsonet meg med verden. Jeg har godkjent hans offer og er fullt ut tilfreds. Han var deres kausjonist og mellommann, og jeg har frikjent ham. Fryd dere derfor, for dere har ingenting å være redd for.» Ved Jesu oppstandelse fra de døde har Gud erklært at alle syndere i hele verden er tilgitt. Er det ikke da forferdelig av mennesker å si at selv om dette er et faktum, skal en person ennå ikke få lov til å tro det? Er ikke dette egentlig å kalle Gud for en løgner og fornekte Kristi oppstandelse fra de døde?
I tillegg står ovennevnte lære i motsetning til læren om absolusjonen. Da Jesus Kristus hadde forløst hele verden, ga han sine disipler og etterfølgere makt til å tilgi et menneske dets synd. Noen tolker Jesu mening på dette område slik: «Når en pastor finner at det er rett fatt med et menneske, skal han overtale ham til å tro sine synders forlatelse.» Men dette er mennesketanker, for Herren sier noe helt annet, nemlig: «Dine synder er deg tilgitt.» Denne uttalelsen blir riktig forstått av alle som tror på den fullkomne forløsning og forsoning med Gud i Kristus.
Ved Kristi oppstandelse fra de døde har Gud erklært at han er fullkomment forsonet med verden og vil la sin vrede og straff fare. Dette har han gjort kjent for all verden ved sitt evangelium, og dertil har han befalt hver eneste som forkynner evangeliet at de de skal forlate menneskene deres synder, idet Gud ga løfte om at han ville la det skje i himmelen som pastoren uttalte på jorden. Pastoren skal ikke først se opp mot himmelen for å finne ut hvordan Gud stiller seg, nei, han skal straks utføre her på jorden hva han har fått befaling om: tilgi synden og stole på Guds løfte om at også Han forlater.
For noen virker dette som en skrekkelig lære, men det er den mest trøsterike læren som tenkes kan, og den er fast grunnet på Guds eget blod som ble utgytt på korset. Synden er virkelig blitt tilgitt, og det eneste Gud nå bryr seg om, er at vi tror dette faktum. Vi løser mennesker fra deres synder for å styrke deres tro på budskapet de har hørt fra prekestolen. Derfor kan ingen av dem si: «Hvordan kan pastoren kjenne mitt hjertes tilstand? Hva gagn har jeg av absolusjonen når jeg er ubotferdig?» Svaret er: «Det er sant at den ikke gagner noe som helst i så tilfelle, men den er til gagn når den blir trodd. Men uansett er det likevel sant og visst at du er blitt avløst og frikjent. Den evige fortapelsen blir bare enda sørgeligere fordi du ikke trodde på den avløsningen som Gud selv har proklamert til alle syndere og som han har gitt sine pastorer befaling om å fortsette å proklamere.»
Dette gjelder også sakramentene. Vannet i dåpen frelser oss. Og når Herren rekker oss det brød som han velsignet og sier: «Dette er mitt legeme som gis for dere», er det helt klart at han ber dem om å tro, for hvis de ikke gjør det, vil hans legeme ikke gagne det ringeste. En som tror at Kristus betalte for alles synder da han ofret seg selv på korset, kan gå fra alterbordet med fryd og lovsang. Når Herren rekker begeret og sier: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som er utgytt for dere til syndenes forlatelse», er det med et særlig trykk på «syndenes forlatelse»; han vil at hver nattverdgjest som tror dette skal få rope av jubel i sitt hjerte når han går hjem fra kirken etter å ha deltatt i sakramentet.
Til slutt, det å mene at en persons manglende evne til å tro betyr at han ikke får lov til å tro, er helt i strid med apostlenes praksis. Hver gang et menneske viste tegn på at han så seg som en fattig, stakkars synder, sa de til ham at han skulle tro på Herren Jesus Kristus. Aldri ba de ham vente til hans tilstand hadde utviklet seg mere. Til tilhørerne den første pinsedagen sa Peter at mens de før hadde hatet Jesus, så trodde de nå på ham, og de skulle derfor la seg døpe i Hans navn. Glem heller ikke tilfellet med fangevokteren i Filippi, som jeg allerede han henvist til gjentatte ganger.
Fanatikerne – hvis de da ikke påstår at de ikke kjenner til noen slik apostolisk praksis – protesterer mot denne praksisen og hevder at det ville være å føre folk inn i kjødelig sikkerhet og til slutt til helvetet. Også apostlene måtte oppleve det triste at hyklere hadde kommet inn i menigheten. Jeg skal bare peke på eksemplet med trollmannen Simon. Det står om ham at «Simon trodde» (Apg 8,13), men det var bare for øynene på folk. Siden ble det klart at han var et helt gudløst menneske. Men dette fikk ikke apostlene til å bli «mer forsiktige» med å invitere mennesker til å tro på Herren Jesus. Nei, fortellingen om trollmannen Simon etterfølges av mange vakre eksempler på at de innbød syndere til å tro på evangeliet straks etter at de hadde bekjent sine synder.
Det er også en stor dårskap å appellere til menneskenes gode hensikt og vilje. Pietister og mange predikanter blant fanatikerne har tenkt at dersom tilhørernes omvendelse skulle bli grundig og ekte, måtte de ikke få lov til å tilegne seg noe som ennå ikke tilhørte dem, for det ville bli en falsk trøst for dem. Men en slik tankegang er den rene fanatisme. De burde tenke over at vår himmelske Far er klokere enn dem. Han visste meget vel at når evangeliets trøst ble meddelt alle mennesker, ville også mange ubotferdige høre på og innbille seg at de kan få tro denne. Men dette er ingen grunn til å la trøstebudskapet forstumme. Vi må ikke la barna gå sultne på grunn av frykten for at hundene kunne få tak i noe av barnas mat; vi skal i stedet frimodig forkynne Guds universelle nåde betingelsesløst. Og om folk vil tro eller misbruke budskapet de hører, det skal vi bare overlate til Gud.
(Neste gang: Tese 23)
Evan Luth 