Tese 23

For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovens krav, trusler eller løfter forsøker å drive de uomvendte til å legge av synden og gjøre gode gjerninger for slik å bli fromme og gudfryktige; på den annen side blir det feil å anvende lovens befalinger istedenfor evangeliets formaninger når man vil drive de omvendte til å gjøre godt.

_______________________________________________________________________

Forsøket på å gjøre mennesker gudfryktige ved hjelp av loven og å påvirke selv troende til å gjøre gode gjerninger ved å holde opp lovbud og krav for dem, er en meget alvorlig sammenblanding av lov og evangelium. Dette er stikk motsatt av hva som er hensikten med loven etter syndefallet .

Jer 31,31-34: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre, sier Herren. Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden.»

Loven var skrevet i menneskenes hjerter allerede før syndefallet og hadde ikke til formål å gjøre oss gudfryktige, for vi var allerede skapt gudfryktige og rettferdige for Gud. Eneste grunn til at menneskene måtte ha loven i hjertene sine, var at de skulle vite hva som behager Gud. Det trengtes ikke noe ytterligere bud for å informere om dette. For menneskene ville ganske enkelt bare gjøre slikt som var Gud til behag.

Men denne situasjonen endret seg ved fallet. Riktignok gjentok Gud lovens krav og opprettet på ny en lovens pakt med jødene etter israelittenes utgang fra Egypt, skrevet på steintavler. Men hva sa ikke Gud ved profeten Jeremia? Jo, at denne lovens pakt ikke hadde endret situasjonen, for Gud måtte tvinge dem til å adlyde hans vilje, og en lydighet av tvang er ganske enkelt ingen lydighet. Følgelig gir han dem ved profeten løfte om en tid da han vil opprette en helt ny og annerledes pakt.

Dette betyr ikke at den nye pakt ikke også var virksom i den gammeltestamentlige tid. Pakten – slik den var blitt opprettet med israelittene – var en lovens pakt, men i løpet av den tid denne gjaldt, pekte profetene stadig hen til den kommende Messias og den nye pakt som ikke skulle grunnes på nye bud og krav, men som skulle bli skrevet direkte i nye og rene hjerter, som Gud da ville skape. Han skulle fjerne stenhjertene og gi «kjøtthjerter» i stedet. Da ville man ikke kunne argumentere mot eller ha ulyst til Guds vilje. En slik endret situasjon kunne ikke Moseloven makte, siden ingen kan holde den fullkomment.

Alle er vi av naturen kjødelige, og åndens frukter kan aldri tvinges fram av loven. Gud sier: «Jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden.» Det er derfor loven er innskrevet i hjertene. Dette betyr at det som loven ikke maktet å få til blir virket ved evangeliet, ved budskapet om syndenes tilgivelse. Det var akkurat slik man ble frelst i den gamle pakt også, noe Peter tydelig erklærte ved det første apostelmøtet. Hva er det ikke de gjør de som bruker loven så bakvendt og feil i den nytestamentlige tid? De gjør kristne til jøder, og det av verste slag, som bare har øye for lovens bokstav og ikke gjenløserens frelsesløfte. Ikke bare blander de sammen lov og evangelium, men de lar faktisk loven erstatte evangeliet.

Rom 3,20: «For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» Loven har nå ingen annen hensikt enn å avsløre og vise synden. Den fjerner ikke synden, men tvert imot øker den. Når en kjenner den onde lyst i sitt hjerte, roper loven: «Du skal ikke begjære.» Det får mennesket til å betrakte Gud som grusom, siden han forlanger det som er umulig for oss. Det er altså slik loven øker synden: den dreper den ikke, men vekker den opp. Se også Rom 7,7-13 og 2 Kor 3,6.

Hvor tåpelig er da ikke den forkynner som tror at forholdene blir bedre i hans menighet når han bare tordner løs med loven og tegner helvetes fordømmelse i skarpe bilder. Noe slikt gjør ikke folk bedre. Det er sant at det kommer tider da det blir nødvendig med en slik lovforkynnelse for å rykke de sikre og forherdede synderne ut av sine villfarelser og få dem til å omvende seg, men å forandre hjertene så de begynner å elske Gud og nesten, kan aldri skje ved loven. Om det virkes enkelte gode gjerninger som følge av lovforkynnelsen, blir de gjort av tvang, slik som israelittene måtte tvinges ved lovens skremsler.

Gal 3,2: «Svar meg på én ting: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger eller ved å høre og tro?» Galaterne var blitt villedet til å mene at Paulus’ lære om frelse av tro, ved Guds nåde alene, var utilstrekkelig og ufullkommen og senere også at den var direkte farlig fordi den lett kunne føre folk i fortapelsen. Derfor aksepterte de de falske profetenes lære om loven. Full av sorg skrev Paulus og fortalte at menigheten var blitt ført helt på villspor av falske lærere. Derfor stilte han spørsmålene vi leser i dette kapitlet. Han minte dem om den store forandringen som var skjedd med dem da han forkynte evangeliet om Guds store nåde. Han fikk dem til å huske hvordan de hadde mottatt Den Hellige Ånd, som er fredens, hvilens, troens og gledens ånd. Og han spør: «Hvor er det nå blitt av den tilfredshet og glede dere hadde den gangen?» Ja, han minte dem også om at hvis det hadde vært mulig, ville de til og med ha ofret ham øynene sine (Gal 4,15). Så tvers igjennom hadde de vært grepet av Guds nåde og virkelig erkjent hvor herlig, himmelsk og strålende Paulus’ lære var. De ble omskapt i hjerte, sjel og ånd.

Og Paulus ber dem nå svare på om de hadde fått den himmelske fred, den Åndens gave og store trøst ved de vranglærerne som hadde fanget dem inn i lovens gamle bånd. Han visste nemlig at medlemmene i galatermenighetene gikk sorgfulle og nedbøyde omkring, uvisse om sin frelse. De var blitt som forhekset. Når frelsen var så stor og rik en skatt, måtte de sikkert også selv legge til noe av eget verk, mente de, og de lærerne de nå hadde, pusjet på og sa at det også var deres plikt. De begynte å betrakte sine skrøpeligheter og sin utilstrekkelighet i å gjøre det gode og følte skam over seg selv istedenfor å ta et oppgjør med vranglærerne som hadde ført dem inn i denne forvirringen.

Så sier apostelen til oss: «Hvis dere ønsker å bringe de menighetene dere får ansvar for den samme Åndens fred og glede, tro og barnlige fortrøstning og håp, den samme sjelens hvile, så bygg Hans bolig blant menighetslemmene, og hold for all del loven borte fra dette området. Skulle menigheten være blitt kraftig verdsliggjort, skal du kraftig forkynne loven, men følg straks etter på med evangeliet. Du skal ikke forkynne loven i dag og vente med evangeliet til en senere anledning. Straks loven har fått gjøre sin plikt, skal evangeliet overta.

Den sammenblandingen av lov og evangelium som tesen vår handler om, blir ofte gjort av folk som selv måtte kjempe og streve i stor kval og angst for å få en slags visshet om sin nådestand. Kampen pågikk kanskje i mange år, før de til sist fikk denne roen og trøsten, av den enkle grunn at de ikke kjente den rene lære. Når så disse senere tar til å forkynne den «rene» lære, plasserer de alltid i sin evangelieforkynnelse en mengde bemerkninger om seg selv som får menigheten til å tro at han er svært gudfryktig og from, men han vet egentlig ikke hvor arme tilhørerne er, for de er bare så altfor klare over at de ikke makter å oppfylle alle de kravene predikantene stiller. Disse predikantene representerer den verste type av vranglærere innenfor dette området.

Og for det andre vil denne forvekslingen av lov og evangelium lett oppstå når pastorer blir oppmerksomme på at evangelieforkynnelsen deres er virkningsløs siden grove, kjedelige synder går i svang i menigheten. Predikanten kan tenke at han har forkynt alt for mye av evangeliet og at han derfor bør skifte taktikk. Han lar evangeliet hvile for en tid og konsentrerer seg om loven. Da vil forholdene endre seg, tror han. Men han tar feil, folk forandrer seg ikke. Predikanter som har greidd å få fjernet enkelte onder ved sin lovforkynnelse, må slett ikke tro at de har oppnådd noe stort, men de skal vite at selv den mest korrupte menighet kan forbedres når den får høre evangeliet i dets reneste form. Noe annet makter det ikke. Den egentlige grunnen til at menigheten er så slett, er uten tvil den at pastoren ikke forkynte evangeliet godt nok. Man skal ikke undre seg over at han ikke oppnådde resultater. For loven dreper. Det er bare Ånden, m.a.o. evangeliet som levendegjør.

Må ingen pastor eller predikant tro at det er umulig å bevege trege og uvillige mennesker til å gjøre Guds vilje ved evangeliets forkynnelse, at han tvert imot må forkynne loven og peke på Guds straff og trusler. Hvis det er alt han kan, bringer han bare folk i fortapelse. Heller enn å agere politi for menigheten sin, skal han forandre hjertene så de gjør gjerninger til Guds behag av et takknemlig og glad sinn. Den som har fått virkelig kjennskap til og forståelse for Guds kjærlighet i Jesus Kristus, er forbauset over dens ild, som er mektig til å smelte alt i himmel og på jord. Straks han tror på denne kjærligheten, kan han ikke annet enn elske Gud og av takknemlighet for frelsen bringe gode kjærlighetens frukter til Hans ære.

(Neste gang: Tese 24)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)