Tese 24

For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

 

Embed from Getty Images

 

Det er bare loven som har til oppgave å dømme synden, mens evangeliet frikjenner synderen uten å stille noen betingelser. Profeten Jesaja skriver i kap 1,18: ”Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.” Og apostelen Paulus sier det slik: ”Men der synden ble stor, ble nåden enda større” (Rom 5,20).

Det vi her skal ta opp, synden mot Den Hellige Ånd, finner vi skriftmateriell til bl.a. i Matt 12,30-32. Her lærer vi at blasfemi (gudsbespottelse) av Faderen eller Sønnen skal bli tilgitt, mens samme synd mot Ånden ikke skal bli tilgitt. Nå vet vi at Ånden ikke er helligere eller mer opphøyd enn de to førstnevnte personene i guddommen, for de tre utgjør en enhet. Derfor kan meningen ikke være at nevnte synd er bespottelse mot Den Hellige Ånd som person, men uttalelsen gjelder Åndens embete, eller gjerning, slik at den som spotter Åndens gjerning, ikke kan få tilgivelse for sin synd. Og Den Hellige Ånds gjerning er å innby og kalle mennesker til Kristus og bevare dem hos ham.

Denne synden består i å spotte, opponere mot, Den Hellige Ånd, men ikke i at blasfemiske tanker vekkes i hjertet. Ikke sjelden tror kristne at de har syndet mot Den Hellige Ånd når de anfektes av stygge tanker som de ikke blir kvitt. Vår Herre forutså dette, og derfor ga han denne undervisning om at den utilgivelige synd det her gjelder, må være ytret muntlig og i opposisjon.

I Mark 3,20-30 har vi et aktuelt tilfelle av blasfemi mot Den Hellige Ånd. Da Kristus hadde drevet ut onde ånder, påsto fariseerne at det skjedde ved hjelp av djevelen – at helbredelsen m.a.o. ikke var Helligåndens gjerning. Innerst inne var de overbevist om at det var et guddomsunder de hadde vært vitne til, men fordi Frelseren nettopp hadde refset dem strengt for hykleri, var de fulle av hat. Og dette hatet drev dem så til denne blasfemien mot Åndens gjerning. Å påstå at en gjerning av Den Hellige Ånd egentlig bare er et djevelens verk – og det enda en er overbevist om det motsatte – er å spotte Den Hellige Ånds embete. Den synden gis det ikke tilgivelse for.

Det finnes ingen kristne som ikke iblant står imot den guddommelige nådens arbeid for deretter å prøve å overbevise seg selv om at det kun var dystre tanker de jaget på flukt. Men denne undervisningen fra Jesus advarer oss: Det gjelder om straks å underordne seg Den Hellige Ånds gjerning når vi merker den, og ikke stå den imot, hvis vi vil bli frelst. For i neste omgang kan personen som står i mot finne på å si: ”Denne gjerningen var slett ikke Den Hellige Ånds verk.” Det ender med at man forakter den måten Gud arbeider på til frelse, og blir av dem som driver blasfemi og annen gudsbespottelse.

Får ikke Ånden virke det den vil, kan vi aldri bli troende. Den som avviser Den Hellige Ånd, kan ikke hjelpes, selv ikke av Gud. Gud vil følge den ordningen han har bestemt til vår frelse. Han tvinger aldri noen til himmelen. Situasjonen som teksten vår gjengir, er at Jesus nettopp har helbredet en mann med en lam og vissen hånd og drevet ut en ond ånd. Alle så de ganske klart at Guds kraft grep mektig inn i Satans herrevelde. Men de som opponerte mot Jesus, sa: ”Det er Beelsebub som virker gjennom ham. Det er derfor han kan drive de onde åndene ut.” Nettopp det de hadde vært vitner til, Kristi gjerninger og ord, viste at han var rustet til strid mot Satan og i ferd med å ødelegge hans herrevelde. Det var helt absurd å tenke at djevelen ville hjelpe Kristus med dette.

Hebr 6,4-8: Noe som kjennetegner synden mot Ånden, er at den som har begått den, ikke kan bringes til anger og bot, d.e. omvendelse, dette blir simpelthen umulig. Det er ikke Gud som setter mennesket i denne situasjonen, men synderen selv som er årsak til den uopprettelige ubotferdighetens tilstand. Når denne tilstanden har nådd en viss grense, opphører Gud å arbeide på hans frelse. Forbannelsen hviler over ham, og det finnes ikke lenger noen mulighet til å bli frelst. Hvorfor? Fordi han ikke lenger kan beveges til omvendelse.

1 Joh 5,16: ”Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den.” Dette verset gir oss viktige opplysninger, men vi kan ikke la vår handling bestemmes av verset, for det er ikke mulig for oss å kunne si om et menneske før sin død at han har syndet mot Ånden. Selv om han med munnen ytrer seg blasfemisk, vet vi ikke i hvilken grad hjertet hans er med i ordene, om de kanskje skyldes onde ånders besettelse, eller om han sier det han gjør på grunn av åndelig blindhet, eller om han ikke kan fornyes til omvendelse. Aposteltidens kristne hadde nådegaven til å prøve åndene. Det Johannes her mener å si, er da dette: ”Når du ser at Gud har tatt sin nåde fra den eller den personen som har falt i nevnte synd, skal du ikke ønske eller håpe at Gud tar ham til nåde igjen. Du skal slutte å be for ham.” Heller ikke skal vi si til Gud: ”Frels også dem som har syndet mot Den Hellige Ånd.”

Dette er sjokkerende, men likevel inneholder det stor trøst. Noen kan komme til deg og si: ”Jeg er et elendig menneske – jeg har syndet mot Ånden. Jeg er helt sikker på det.” Denne som føler seg helt fordømt, forteller om alt det onde han har gjort, sagt og tenkt, og det kan virkelig høres ut som han har spottet Den Hellige Ånd. Husk da på det våpenet Hebreerbrevets kap. 6 gir oss til bruk i et slikt tilfelle: Dette mennesket gleder seg overhodet ikke over det han forteller deg, han synes tvert imot at det hele bare er forferdelig. Men dette viser at Gud i det minste har begynt å føre ham til omvendelse. Alt han trenger å gjøre, er å gripe fatt i evangeliets løfte. Når du spør ham om han har begått disse stygge syndene med vilje, vil han kanskje ufrivillig bekrefte dette, fordi Satan får ham til å svare slik.

Spør du ham igjen om han ikke skulle ønske at han aldri hadde gjort disse onde gjerningene, vil han svare: ”Jo visst, disse tingene gjør meg forferdelig engstelig og bekymret.» Dette er et sikkert tegn på at Gud har begynt å arbeide på denne personenes omvendelse. Et slikt tilfelle skal en sannelig ikke ta lett på. Det forkomne mennesket må bli fortalt at ettersom det i ham fins en begynnelse til omvendelse, har han et utvilsomt bevis på at han ikke har begått synden mot Den Hellige Ånd.

Generelt, når pastoren skal forkynne om dette emnet, må han ha som mål å overbevise tilhørerne om at de ikke har begått denne synden, istedenfor å advare dem mot å begå den. For en person som virkelig har begått denne synden, har forkynnelsen ingen nytte og hensikt. Mens enhver som sørger over sine synder og hungrer etter tilgivelse, bør få høre at han er Guds kjære barn som nå gjennomgår en særdeles hard prøvelse.

Grunnen til at den nevnte synden er utilgivelig, er ikke størrelses-graden, for som vi allerede har nevnt, uttalte apostelen klart at hvor synden er stor, er nåden enda større. Men grunnen er den at personen som begår denne synden avviser det eneste som kan bringe ham til anger og omvendelse, tro, og utholdenhet i troen. Mennesker som er engstelige fordi de tror de har bespottet Den Hellige Ånd, ville ikke ha følt noen slik engstelse dersom de virkelig hadde begått denne synden, tvert imot ville de fortsatt hatt glede av å spotte evangeliet. Men kristne som engstes har fremdeles troen, og Den Hellige Ånd virker i dem, og når dette er tilfelle, har de ikke begått den alvorlige synden vi her taler om.

En utmerket forklaring av dette emnet finner vi i Baiers latinske Compendium theologiae positivae. Her sier han i part 2, kap. 3, § 24: ”Den forferdeligste av alle synder, som kalles synden mot Den Hellige Ånd, består i en ondsinnet avvisning og blasfemiske og hardnakkede angrep mot den himmelske sannheten man en gang hadde lært å kjenne.” En person som har syndet mot Den Hellige Ånd på denne måten, fordømmes ikke først og fremst på grunn av selve synden, men på grunn av sin vantro. Vantroen er den grunnleggende årsaken, mens den ondsinnede og konstante forakten og fornærmelsen mot sannheten er den særskilte årsaken til at vedkommende ender i fortapelsen.

(Neste gang: Tese 25)

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)