Påskepreken over Matteus 28,1-8
«Frykt ikke,» sa en engel til Maria Magdalena og den andre Maria da de kom fram til Jesu grav tidlig påskemorgen. Slike ord finner vi ganske mange ganger i Bibelen, «frykt ikke, vær ikke forferdet, ikke vær redde.» Det er så mye som kan gjøre oss redde her i verden. Døden er noe som skremmer oss og gjør oss urolige. For eksempel når vi hører i nyhetene at mange mennesker døde i en bussulykke, eller i krig eller et terrorangrep, blir vi triste – og redde for at noe lignende skal hende oss. Eller kanskje vi er redde fordi vi mistenker at vi har en livstruende sykdom, – eller legen forteller oss at vi faktisk har det. Vi blir redde, fylt av frykt. For vi vil jo ikke dø. Men det må vi, før eller senere. Døden er en fiende.
«Frykt ikke» – de samme ordene sa en engel til noen sauegjetere i Betlehem den natten Jesus ble født. Gjeterne ble jo livredde da det plutselig sto en lysende engel der. Det er en naturlig reaksjon å bli redd da, blant annet fordi vi alle er syndige mennesker som innerst inne vet at vi må stå til ansvar for livet vårt. Vi har ikke levd slik Gud forventer og krever av oss. Så Gud har grunn til å være sint på oss. Gud er hellig, hellig, hellig. Og englene hans er også hellige. Så derfor, når det plutselig dukker opp en engel fra Gud, er det ikke rart at sauegjetere, Maria Magdalena og andre blir redde, og tenker: «Hjelp, hva skjer nå? Har Gud kommet for å straffe oss?»
Men engelen på påskemorgen har et gledesbudskap: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!»
Jesus var blitt korsfestet langfredag, og disse kvinnene hadde vært til stede på Golgata da han døde. De og alle de andre vennene hans var helt knust av sorg – og redde for hva som skulle skje videre nå. Disiplene låste seg inne, i frykt for at også de skulle bli arrestert. Jesus var blitt pint og plaget så fryktelig, og folk hånte og foraktet ham mens han døde en skamfull, langsom og ufattelig smertefull død på korset. Han var som en makk og ikke en mann. Helt uten ære. Vennene hans gråt mye og syntes alt virket helt meningsløst; de klarte ikke å forstå hvorfor dette måtte skje med deres herre og mester. Hvorfor?
Ja, det som skjedde var jo en del av Guds frelsesplan. Jesus hadde flere ganger sagt til dem at han snart skulle lide mye vondt og bli slått i hjel, og på den tredje dagen oppstå igjen fra de døde. Men de hadde ikke forstått det da, de klarte ikke å tenke på noe slikt. Senere husket de det og forstod. Menneskesønnen skulle jo gi livet sitt som løsepenge for alle oss syndige mennesker. Han måtte komme og kjøpe oss fri. Fordi vi var fanget, på grunn av synden. Synden skilte oss fra Gud. Jesus var «Guds Lam som bærer verdens synd». Skylden vår og straffen vår tok han på seg. Som profeten Jesaja hadde skrevet: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Så ved sitt liv og sin lidelse og død på korset har Jesus vår frelser reddet oss fra syndens og dødens makt, og fra djevelen og den evige fortapelsen. Jesus fullførte oppdraget sitt, Guds frelsesplan lyktes.
Men hvordan kan vi være så sikre på at planen lyktes? Hvordan kan vi vite at den løsepengen Jesus betalte virkelig var nok? Vi kan vite det fordi han sto opp igjen, slik som han sa han skulle gjøre. Da Gud reiste sin Sønn opp fra døden, var dette som en kvittering fra Ham – på at betalingen var gyldig, betalingen er i orden, den var nok! Jesus har betalt hele løsepengen, slik at gjelden vår er blitt slettet, strøket ut. Betalingen er godkjent. Jesu oppstandelse er en erklæring fra Gud til alle mennesker i verden: «Syndene er tilgitt! På grunn av hva frelseren deres har gjort. Han har skapt fred mellom Gud og mennesker. Dette er en gave. Dere skal ikke betale eller gjøre noe for å få gaven, for Jesus har betalt alt det kostet, med sitt liv og sitt blod og sin død på korset. Jeg elsker menneskene og tilgir dere», sier Gud, «bare ta imot gaven, bare tro på frelseren, bare stol på Jesus.» For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).
Jesus har sagt at han er «veien og sannheten og livet». Men hvordan vet vi at det er sant, – at han virkelig er sannheten? Og Jesus har sagt at han er «oppstandelsen og livet», og at hver den som tror på ham «skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Flotte og mektige ord, som han sa til Marta fra Betania. Men hvordan vet vi at det er sant? Dersom Jesus bare hadde blitt værende i graven, måtte vi vel mistenke at han bare var en person, en av mange, som ga alt for en viktig sak, men som til slutt mislyktes og tapte da fiendene klarte å rydde ham av veien. Men: Jesus sto opp igjen! Som han hadde sagt. Han gikk fysisk levende ut av graven sin. Han er virkelig Guds Sønn. Han er virkelig Gud. Alt han har sagt er sant og til å stole på. Det han lover oss, det holder han også. Og vi kan vite sikkert at vi har fått tilgivelse og frelse; Jesu oppstandelse på påskemorgen er beviset på at det er sant! Gud har i Kristus «forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Jesus «ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25).
Maria Magdalena og den andre Maria var fulle av sorg og bekymring tidlig den morgenen da de var på vei ut til graven med velluktende oljer til å salve Jesu døde kropp med. Det var modig gjort, ikke uten risiko, på denne måten å vise at de var venner av Jesus, den korsfestede. Så de var nok nervøse og redde. De tenkte på en spesiell utfordring: Hvem skulle de få til å hjelpe dem med å rulle vekk den store, tunge steinen fra inngangen til graven?
Det var Josef fra Arimatea som hadde sørget for å få steinen på plass. På langfredag gikk han til landshøvdingen Pilatus og ba om å få ta med seg Jesu døde kropp, så han kunne gravlegges i denne ubrukte klippegraven. Overprestene og fariseerne gikk etterpå til Pilatus og ba om at han måtte sette ut vakter ved graven. For de kom til å tenke på noe Jesus hadde sagt – noe om å oppstå igjen den tredje dagen. De trodde vel ikke noe på det, men de var redde for at disiplene hans skulle stjele liket og så lure folk til å tro at Jesus var oppstått. Derfor ble det plassert ut vakter ved graven.
Mens kvinnene var på vei tidlig påskemorgen, merket de plutselig at det ristet i bakken, – et jordskjelv! Men de gikk videre, og fremme ved graven så de: Steinen var rullet til side! Graven var åpen. Hva har skjedd? Det sto ingen vakter der. For en engel hadde nettopp kommet ned og rullet steinen til side, og vaktene hadde besvimt av redsel, før de kom seg på beina igjen og flyktet vekk derifra.
Kvinnene ble også redde da en engel var der og tok imot dem. Men han sa altså «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.
Men ble de trodd da de andpustne kom fram og delte det glade budskapet? Nei. De andre tenkte at det måtte ha tørnet for disse stakkars kvinnene. Hvem kan vel tro på noe sånt? Men i løpet av dagen ble det tydelig for disiplene at det virkelig var sant. For Jesus kom og viste seg for den ene etter den andre. De snakket med ham, fikk ta på ham, og han spiste et stykke stekt fisk mens de så på. Han kom inn til disippelflokken som var samlet bak låste dører. De måtte klype seg i armen. Nei, det var ikke et spøkelse eller noe. Det var virkelig Jesus, han var sannelig stått opp fra de døde, med både kropp og sjel. Nå ble de jublende glade.
Maria Magdalena og andre hadde bekymret seg med tanke på den store steinen foran graven. Kanskje hadde også noen av oss som er her mange bekymrede tanker om forskjellig da vi gikk hjemmefra i dag for å gå på gudstjeneste? Det kan være vanskelig å takle alle utfordringer som dukker opp i livet vårt, de kan kjennes som en stor, tung stein som står i veien og ødelegger for oss. Men Gud forkynner i dag det herlige påskebudskapet til oss alle – «Frykt ikke! Jesus, den korsfestede, er stått opp fra de døde.» Og når vi tenker over hva dette faktisk betyr, skjønner vi på ny at Jesu oppstandelse er noe som bærer i seg en dyp glede. Ikke noe annet budskap i verden kan gi oss mennesker en større og bedre glede enn denne. Dette er et budskap som ruller den fortvilede, tunge steinen vekk fra hjertene våre og gir oss håp og mening med livet. Selv om det nok likevel blir igjen en del utfordringer i tilværelsen, så er Jesu oppstandelse noe som forandrer på alt.
Jesu oppstandelse betyr at frelseren vår har vunnet seier over døden, og denne seieren er vår seier over døden. Jesus er oppstandelsen og livet, den som tror på ham skal leve om han enn dør. «Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,» har han sagt (Joh 11,25-26).
Døden ser vi jo fortsatt mye til, den er rundt oss på alle kanter. Men den har mistet sin makt over oss, på grunn av Jesu seier. Døden har mistet de skarpe tennene og klørne sine. Vi kan tenke på et rovdyr, kanskje en ulv, som rasende hyler og brøler imot oss og gjør oss redde. Men så blir vi gjort oppmerksomme på at dette rovdyret har mistet alle tennene og klørne sine. Da kan det ikke skade oss likevel. Slik er det også med døden nå, for alle som tror på Jesus. Døden kan nok fortsatt gjøre oss redde, den er en fiende og virker skummel. Men den kan ikke lenger gjøre oss noen skade, det har Gud fortalt oss. Fordi frelseren vår tok bort syndeskylden vår, har han samtidig tatt bort det som gjorde døden farlig, det som førte til evig fordømmelse. Døden blir for oss nå bare som en søvn, som Gud skal vekke oss opp fra. Han har gitt oss evig liv. «Jeg lever, og dere skal også leve,» har Jesus sagt (Joh 14,19). Sjelen vår skal han hente hjem til seg, når vi en gang sovner inn i døden. Men også kroppen vår har han frelst. Og på den ytterste dagen skal kroppene få livet tilbake og bli gjenforent med sjelene – og få leve evig med Gud, som skal skape en «ny himmel og ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).
Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, har Gud overrakt til oss personlig, i dåpen! «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6,3-5)
Påskebudskapet gjør at livet vårt her på jord ser helt annerledes ut. Livet blir nytt. Gud «har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10). I evangeliet, i ord og sakrament, gir Gud oss udødelighetens medisin og bevarer vår kropp og sjel til evig liv. Så la oss da holde oss tett inntil ham, lytte til hans ord, leve av evangeliet og nåden hans hver dag.
«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde,» skriver Paulus. Han mener at når stedfortrederen Jesus har dødd og gjort opp for syndene våre, er det akkurat som om vi alle har dødd og gjort opp for syndene våre. «…Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem» (2 Kor 5,14-15). «Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover» (1 Tess 5,10).
Nå er vi frikjøpt, vi er fri til å tjene ham. Han vil vi skal leve livet vårt her på jorden sammen med ham, elske Gud og elske våre medmennesker, gjøre godt mot alle. Leve etter Guds gode vilje, hans bud. Si sannheten i kjærlighet. Vende oss bort fra all synd, og være trofaste på den plassen i livet der han har satt oss. Han vil bruke oss i arbeidet med å bygge Guds rike her på jord. Vi skal få være med å spre evangeliet, det gode budskapet, så flere kan komme til tro: Graven er tom, Jesus er oppstått, frelseren vår lever og er med oss alle dager inntil verdens ende, som han har lovet.
Så frykt ikke! Ikke vær redd! Jesus har seiret over døden. Halleluja. Gud være takk og lov! Amen.
Evan Luth 