Lyset ditt har kommet

800px-magi_tissot

(The Journey of the Magi. Maleri av James Tissot)

 

Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»

For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).

Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.

Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).

Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.

Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.

Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.

Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.

Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.

Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.

Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.

Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.

Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

 

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)