Tese 1

GUDS NEI OG GUDS JA
Om å skjelne rett mellom lov og evangelium

av C.F.W. Walther

(For å lese forfatterens innledning, samt en innholdsoversikt,
se bloggposten fra 29. desember.)

______________________________________________________________________


Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side – og evangeliet på den andre.

______________________________________________________________________

 

 

Forskjellen mellom loven og evangeliet består ikke i at evangeliet skulle være en guddommelig lære og loven en rent menneskelig lære. Slett ikke; begge finnes i rikt mål i Skriften og er ord fra den levende Gud selv.

Heller ikke er forskjellen at bare evangeliet er nødvendig, ikke loven, som om sistnevnte skulle være en tilføyelse vi kunne vært foruten. Nei, begge er like nødvendige. Uten loven blir evangeliet ikke forstått, og uten evangeliet gagner loven oss ingenting.

Vi kan heller ikke gi dem rett som hevder at loven er Det gamle testamentes undervisning, mens evangeliet er Det nye testamentes. For det fins evangelisk innhold i Det gamle testamente, som det også fins lovforkynnelse i Det nye testamente.

Heller ikke når det gjelder deres endelige mål skiller lov og evangelium seg fra hverandre. Det er sagt at mens evangeliet sikter henimot menneskenes frelse, er lovens siktemål menneskenes fordømmelse. Men nei, begge har menneskets frelse som sitt endelige mål. Det er bare det at siden syndefallet er loven ikke i stand til å lede oss til frelse; den kan bare forberede oss for evangeliet. Forøvrig er det kun ved evangeliet at vi settes i stand til å oppfylle loven til en viss grad.

Heller ikke kan vi påpeke en ulikhet ved å hevde at loven og evangeliet motsier hverandre. Der er ingen motsigelser i Skriften. Hver er forskjellig fra den andre, men begge er i den mest fullkomne harmoni med hverandre.

Til sist består heller ikke forskjellen i at bare en av disse lærene er bestemt for kristne. Selv for den kristne beholder loven sin betydning. Ja, sannelig, dersom en person avfeier en av dem, er han ikke lenger en sann kristen.

Den egentlige forskjell mellom dem er følgende:
1. De atskiller seg fra hverandre med hensyn til arten av åpenbaring.
2. Med hensyn til innholdet.
3. Med hensyn til de løfter de gir.
4. Med hensyn til truslene.
5. Med hensyn til deres funksjon og effekt.
6. Hva angår de personer som enten loven eller evangeliet skal prekes for.

(1) Som sagt skiller de seg fra hverandre når det gjelder arten av åpenbaring. Mennesket ble skapt med loven skrevet i hjertet. På grunn av syndefallet er denne skriften i hjertet blitt helt sløv og fordunklet, men er likevel ikke visket helt ut. Når derfor loven blir forkynt selv for et aldri så ugudelig menneske, vil samvittigheten si ham at dette er sant. Men forkynnelsen av evangeliet vil derimot gjøre ham rasende. Den verste slave av alskens laster vedgår at han bør gjøre det som er skrevet i loven. Hvorfor er det slik? Fordi loven er skrevet i hjertet. Situasjonen blir en annen når han hører evangeliet. For det åpenbarer og roper ut at alt er en fri akt av den guddommelige nåde, og dette er slett ikke noe selvsagt. Det Gud har gjort ifølge evangeliets utsagn, var Han ikke nødt til å gjøre.

(2) For det andre skiller de seg fra hverandre med hensyn til innhold. Loven sier oss hva vi skal gjøre, men evangeliet utelukkende hva Gud gjør og gjorde. Loven omtaler våre gjerninger, evangeliet om Guds store verk. I loven hører vi det tusenfoldige ”Du skal,” mens evangeliet ikke stiller noe krav overhodet. Loven har ingenting å si om tilgivelse og nåde. Den inneholder bare ordrer og krav. Evangeliet derimot bringer utelukkende trøst og ingenting annet enn nåde og sannhet.

(3) For det tredje skiller de seg fra hverandre på grunn av sine løfter. Hva loven lover, er akkurat like mye som evangeliet, nemlig evig liv og frelse. Men akkurat her er vi ved det som mektig skiller dem:

Alle lovens løfter blir gitt på den betingelse at vi holder den til punkt og prikke. Derfor blir lovens løfter mer nedslående for oss, jo større de er. Den lover oss mat, men rekker den oss ikke. Den sier vitterlig: ”Jeg vil slukke sjelens tørst og stille dens sult.” Men den er ikke i stand til å oppfylle løftene, fordi den alltid tilføyer: ”Alt dette skal du få hvis du gjør hva jeg byr.”

Evangeliets språk lyder motsatt av lovens og står høyere: Det lover Guds nåde og frelse uten å stille betingelser. Det er et løfte om fri nåde. Det spør ikke om annet enn dette: ”Ta det jeg gir, og du eier det. Det er ingen betingelse knyttet til, det er en vennlig invitasjon.”

(4) For det fjerde ser vi forskjellen når det blir tale om truslene. Evangeliet inneholder ingen trusler i det hele tatt, bare trøsterike ord. Over alt i Skriften hvor du treffer på en trussel, kan du være sikker på at det er loven du hører, for loven er intet annet enn trusler.

(5) For det femte er det forskjell i den virkning de får. Virkningen av lovens tale er trefoldig:

*For det første sier den altså hva vi skal gjøre, men gjør oss ikke skikket til å handle i overensstemmelse med kravet. Den bare skaper i oss en stadig større ulyst til å holde den.
*For det andre avslører loven våre synder, men bringer ingen hjelp til å seire over dem og bringer derfor mennesket til desperasjon.
*For det tredje virker loven anger. Den maner fram helvetets redsler og Guds vrede. Men den har ikke en smule trøst å bringe synderen.

Evangeliets virkning er derimot av en fullstendig annen natur og
• består for det første i at når det oppfordrer en til å tro, så gir det troen i og med selve oppfordringen. Når vi sier til folk at de skal tro på Jesus Kristus, gir Gud troen ved vår preken. Vi forkynner tro, og den som ikke står imot, får den.
• Den andre virkningen av evangeliet er at det slett ikke anklager synderen, men tar fra ham all frykt og angst, i det hele tatt alle kvaler, og fyller ham med fred og glede i Den Hellige Ånd.
• For det tredje krever ikke evangeliet noen fortjenstfull gjerning, slik som et godt hjerte, gode forsetter, forbedring av situasjonen, gudelighet eller kjærlighet til Gud eller mennesker. Det inneholder absolutt intet krav, men omskaper mennesket. Det virker kjærlighet i hjertet og setter i stand til all god gjerning. Det krever intet, men gir alt.

(6) Til sist er det, for det sjette, en forskjell når det gjelder hvilke personer enten loven eller evangeliet skal forkynnes for.

Loven skal forkynnes for sikre og trygge syndere, evangeliet derimot for vakte og urolige syndere. En må derfor stille spørsmålet: Hvor står den personen som enten loven eller evangeliet skal forkynnes for?

1 Tim 1,8ff: «Vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere…» Så lenge et menneske er trygg i sine synder, så lenge han viser uvilje til å kvitte seg med en bestemt synd, skal bare loven, som fordømmer og truer, forkynnes. Men i det øyeblikk han begynner å frykte for sin situasjon, skal umiddelbart evangeliet overrekkes, for fra det øyeblikket kan han ikke lenger klassifiseres som sikker og trygg synder. Følgelig, så lenge djevelen holder deg fast i en eller annen synd, som du ikke vil bli kvitt, er du ikke rede til å motta evangeliet; bare loven må forkynnes for deg.

Men til fattige sørgende syndere – jeg gjentar – må ikke ett eneste ord av loven forkynnes. Ve den forkynneren som fortsetter å preke loven for en sultende synder. Tvert imot, til en slik person må forkynneren si: ”Kom bare. Det er fremdeles plass! Uansett hvor stor en synder du er, er det likevel plass til deg. Selv om du skulle være en Judas eller en Kain, er det plass. Så kom, bare kom til Jesus!” Slike mennesker er de rette til å motta evangeliet.

Reklamer

Guds nei og Guds ja

Embed from Getty Images

 

Om lov og evangelium

Bibelen lærer at Gud er streng og stiller krav – og at Gud er nådig og tilgir. Hvordan kan dette henge sammen? Forholdet mellom «lov» og «evangelium» gjør mange bibellesere forvirret. ”… Ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, … også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst.” (C.F.W. Walther)

Den innflytelsesrike teologen C.F.W. Walther (1811-1887) har i år hatt 200-årsjubileum. Blant hans viktigste bidrag var forelesningene om lov og evangelium, som han holdt hver fredag kveld i perioden september 1884 – november 1885, i St. Louis. Etter hans død ble denne undervisningen utgitt i bokform (Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium, 1897). En sammenfatning* av boken utkom på norsk i 1977: Guds nei og Guds ja. Om å skjelne rett mellom lov og evangelium (Chronos forlag). Oversetter var Gudmund Oldereide. Forlaget har gitt meg tillatelse til å publisere dette verdifulle materialet her på bloggen, og jeg tenker å legge det ut i passende porsjoner, ukentlig (hver fredag kveld, akkurat som Walther). Jeg håper og tror at denne undervisningen kan være til hjelp for både leg og lærd.

Kort om C.F.W. Walther:

http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ferdinand_Wilhelm_Walther

http://www.lutheranhistory.org/presidents/pres_walther.htm

_____________________________________________________________

Walthers innledning:

DET RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET

Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskapen, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fått bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: ”Vi tror, og derfor taler vi”, eller med de øvrige apostlenes ord: ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.”

Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.

Luther sa en gang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunsten, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige Skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. M. Luthers føtter for av ham å lære og forstå Skriften på samme måte som han selv lærte av apostlene og profetene.

Når du sammenlikner den hellige Skrift med andre skrifter, vil du legge merke til at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen, og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f. eks det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evig liv til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner (læresetninger), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.

____________________________________________________________________

Innholdsoversikt:

Tese 1
Det læremessige innholdet i den hellige Skrift – og det gjelder både Det gamle og Det nye testamente – består av to lærer som er stikk motsatte: Loven på den ene side og Evangeliet på den andre.

Tese 2
En rett lærer er bare den som underviser i alle troens artikler i overensstemmelse med Skriften, og som også rett skiller loven og evangeliet fra hverandre.

Tese 3
Å skille rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst for de kristne generelt – og for teologer i særdeleshet. Dette læres kun av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.

Tese 4
Den sanne kunnskapen om skillet mellom loven og evangeliet, er ikke bare et herlig lys som gir den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskapen er og blir Skriften en lukket bok.

Tese 5
Den første sammenblandingen av lov og evangelium er den lettest gjenkjennelige – og den groveste. Den omfavnes f.eks. av katolikker, sekterister og rasjonalister og består i dette, at Kristus fremstilles som en ny Moses, eller lovgiver, og evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger. Samtidig blir de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, fordømt og bannlyst.

Tese 6
For det andre, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven ikke får lyde i all sin strenghet og evangeliet ikke i sin fulle sødme og vennlighet, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.

Tese 7
For det tredje, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet forkynnes før loven, helliggjørelsen før rettferdiggjørelsen, troen først og så omvendelsen, gode gjerninger først og så nåden.

Tese 8
For det fjerde, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når loven forkynnes for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som lever trygge og sikre i sine synder.

Tese 9
For det femte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når syndere som allerede er blitt forskrekket av loven, henvises – ikke til Ordet og sakramentene – men til å be iherdig og kjempe med Gud for å erobre seg en slags nådestand; med andre ord, når de blir fortalt at de må fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.

Tese 10
For det sjette, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når predikanten omtaler troen som om den kun var en akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannhetene, så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal anvendelse av Ordet å hevde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel.

Tese 11
For det sjuende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man bare vil gi evangeliets trøst til dem som på grunn av kjærlighet til Gud er blitt gjort botferdige ved loven, og ikke til dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.

Tese 12
For det åttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren framstiller det som om anger og bot sammen med troen er en årsak til at det gis syndstilgivelse.

Tese 13
For det niende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte dersom man – når det oppfordres til å tro – gir inntrykk av at et menneske selv kan klare å skape denne troen eller i hvert fall hjelpe til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å holde fram evangeliets løfter til ham.

Tese 14
For det tiende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når troen kreves som en betingelse for rettferdiggjørelsen og frelsen, som om et menneske blir rettferdig for Gud og frelst, ikke bare ved tro, men også på grunn av troen, for troens skyld.

Tese 15
For det ellevte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når evangeliet gjøres om til en omvendelsespreken.

Tese 16
For det tolvte, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynnere prøver å få tilhørerne til å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kvitt visse vaner og har latt seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakonarbeid.

Tese 17
For det trettende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man beskriver troen, både hva gjelder dens styrke og dens frukt, på en måte som ikke passer på alle troende til ulike tider.

Tese 18
For det fjortende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når menneskets allmenne moralske forderv beskrives slik at man får inntrykk av at også sanne troende fremdeles lar seg styre og regjere av synden og synder med vitende og vilje.

Tese 19
For det femtende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når forkynneren sier om enkelte synder at de ikke leder til fortapelse, fordi de er så ubetydelige og ”små”.

Tese 20
For det sekstende blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når et menneskes frelse blir gjort avhengig av medlemskap i den synlige rett-troende kirke og når frelsen nektes enhver som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Tese 21
For det syttende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, dvs. at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Tese 22
For det attende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når det gjøres et feilaktig skille mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse; og videre, når en persons manglende evne til å tro blir misforstått som hans manglende tillatelse til å tro.

Tese 23
For det nittende, blir Guds ord ikke lagt fram på rett måte når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets veiledning.

Tese 24
For det tjuende, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige Ånd er utilgivelig.

Tese 25
For det tjueførste, blir Ordet ikke lagt fram på rett måte når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.

________________________________________________________________________
* For den som er interessert i å lese en komplett utgave av boken, finnes en engelskspråklig versjon fra 1929 tilgjengelig online: http://www.lutherantheology.com/uploads/works/walther/LG/

Aller nyeste utgave (2010) av boken kan bestilles fra Concordia Publishing House: http://www.cph.org/p-8987-law-and-gospel-how-to-read-and-apply-the-bible.aspx