To ulike kjønn
«Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). Kjønn er biologisk, kropp og kjønn henger sammen. «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere …; er det en jente, skal hun …» (2 Mos 1,15-16). Å leve og oppføre seg i strid med sitt eget kjønn, er vanærende. Kles- og hårstiler er i stadig endring, men kjønnsforskjellene i en kultur må opprettholdes, ikke utviskes (1 Kor 11,4-16). «En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær. For Herren din Gud har avsky for hver den som gjør dette» (5 Mos 22,5). Jesu ord i Matt 19,12 om at «noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv», refererer muligens til såkalte interkjønnede (tidligere kalt «hermafroditter»), med misdannede kjønnsorganer som kan gjøre det uklart hvilket kjønn man tilhører.
Seksualiteten og ekteskapet.
Gud har innstiftet ekteskapet, en livsvarig forening mellom en biologisk mann og kvinne. Menn og kvinner skal finne seksuell tilfredsstillelse innenfor ekteskapet. «Mannen skal forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mos 2,24). Mannens og kvinnens kropp passer perfekt sammen, og dette er kilden til nytt liv. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange!» (1 Mos 1,28). Gud har imidlertid ikke befalt at alle må gifte seg; også et liv som enslig (i sølibat) kan være til Guds ære. Jf. Herren Jesus selv, og apostelen Paulus (Matt 19,11-12; 1 Kor 7,1.7). At «kvinnene byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige … og mennene sluttet å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre», var en villfarelse (Rom 1,26-27). Et viktig bilde på Guds kjærlighet er Jesus som brudgom og kirken som hans brud (Åp 19,7-8).
Ulike roller
Kvinnen ble gitt til mannen som en hjelper (Hebr. Ézer, 1 Mos 2,18), et ord som ikke tilsier mindre verdighet eller ære (Jf. Sal 54,4: «Se, Gud er min hjelper»). Mann og kvinne er skapt for å supplere, berike og tjene hverandre med sine ulike egenskaper og gaver. Hun kan unnfange, føde og amme barn, og er spesielt utrustet til å vise omsorg. «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar?» (Jes 49,15; 66,12-13; Sal 131,2). Han skal tjene som kvinnens hode, beskytte og vise selvoppofrende kjærlighet, «slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp». «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5,23.25). «Vis omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part. Vis henne ære» (1 Pet 3,7). (Kvinner er som kjent fysisk generelt svakere og dermed mer sårbare). «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,23), dvs. frivillig. (NB: Bibelen sier aldri at mannen skal tvinge sin kone til underordning, eller at enhver kvinne skal underordne seg enhver mann). For øvrig gjelder det alle kristne: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!» (Ef 5,22). Selv om mannen skal lede sitt hus (1 Tim 3,5), ses det som en naturlig ting at begge ektefeller er med og arbeider for føden (Ordsp 31,1-31).
Gjensidig avhengighet og likeverd
Menn trenger kvinner, og kvinner trenger menn. «I Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud» (1 Kor 11,11-12). Begge var skapt i Guds bilde, og ved syndefallet ble begge like fordervet. Men Frelseren ga av kjærlighet sitt liv for hver eneste kvinne og mann. Med hensyn til verdi og status, er det i Guds øyne ingen forskjell: «Her er ikke mann og kvinne … Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26-28). Jesus viste kvinnene ære og respekt, og de første oppstandelsesvitnene var kvinner. Likevel var de tolv utvalgte apostlene menn, og det er menn som kalles til å lede kristne menigheter (1 Tim 2,12). Mannen og kvinnen er like mye verd selv om Gud har gitt dem ulike roller.
(Fra Bibel og Bekjennelse, nr 3/2018)
Evan Luth 