Historisk – Side 2

Luther brenner pavens bulle

500 ÅR SIDEN — 10. desember 1520

Det som hadde begynt den 31. oktober 1517 med Martin Luthers protest mot avlatshandelen i Tyskland, utviklet seg raskt til en strid om enda større ting. Romersk-katolske teologer argumenterte med at når avlatshandelen var godkjent av selveste paven, burde selvfølgelig også alle kristne godkjenne den. Men Luther svarte at man måtte avvise paven dersom han talte eller skrev i strid med Bibelen. Han sa at paver og kirkemøter ofte har tatt feil, og at den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål. Han kritiserte romerkirkens lære om avlat, bot, synd, nåde, tro, skjærsilden, og pavens lederstilling i kirken.

Sett fra Roma var dette noe av det mest provoserende og utålelige på lang tid; Luther var en kjetter (vranglærer) som måtte stanses. Han ble formant til å tie stille, men til ingen nytte. Pave Leo X ba til slutt noen av sine ledende teologer forfatte en «bulle» mot opprøreren fra Wittenberg. Og 15. juni 1520 ble bullen Exurge Domine utsendt, med innledningsordene: «Reis deg, Herre, og før din sak! Et villsvin har brutt seg inn i din vingård.» Luthers lære fordømmes på 41 ulike punkt. Paven forbyr folk å lese skriftene hans, de inneholder pest og virus som ikke kan tolereres og bør derfor brennes. Luther trues med ekskommunikasjon, dvs. utvisning fra kirkens fellesskap. Han får en frist på seksti dager til å trekke bøkene og prekenene sine tilbake; hvis ikke vil han automatisk bli lyst i bann.

Da pavens representant reiste omkring i Tyskland for å presentere bullen, ble den mange steder møtt med sterk motstand. Men blant annet i Køln og Mainz ble det laget bokbål der Luthers skrifter ble kastet på ilden.

Pavens banntrusselbulle nådde fram til Wittenberg den 10. oktober, og Luther hadde dermed frist på seg til 10. desember. Først mistenkte han at bullen var en forfalskning, fordi han syntes den inneholdt så svak teologisk argumentasjon. Men etter hvert innså han at den faktisk var ekte.

Den 10. desember klokken ti samlet en skjelvende og bedende Luther mange av sine tilhengere ved Elsterporten i Wittenberg og sa: «Siden de har brent mine bøker, brenner jeg deres.» I tillegg til banntrusselbullen, kastet han på ilden også andre pavelige skrifter, først og fremst den store kirkelige lovsamlingen, Corpus iuris canonici, «for Luther en av de fremste manifestasjoner av kirkens maktmisbruk, av pavens tyveri av den kristne frihet fra de troende i Kristi navn. Her viste kirken seg tydeligere enn noe annet sted som en falsk lovgiver, som bandt de troende med en lang rekke unødvendige regler … For å markere hvilket uvesen den kanoniske retten representerte, og hvilket alvor som lå i Luthers brudd med denne tradisjonen, måtte det et bokbål til.» (Tarald Rasmussen, «Luthers reformasjon. Hovedtekster 1517-1520», Oslo, 2004, s.13)

Med denne dramatiske handlingen markerte Luther at han brøt med romerkirken; han ble ikke stående og vente til han ble kastet ut. Å brenne både bullen og andre pavelige skrifter ble betraktet som svært skandaløst og grovt. Kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen fant det derfor nødvendig å skrive til keiseren for å unnskylde Luther. Han argumenterte med at det var uakseptabelt at Luthers egne skrifter var blitt brent uten at det først var bevist at de inneholdt vranglære. Luther burde vel ikke ha svart med samme mynt, men forhåpentlig kunne keiseren overse dette, siden det var de andre som hadde begynt?

Den 3. januar 1521 ble Luther så endelig offisielt bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem. Nå var det alles plikt å betrakte ham og hans støttespillere som kjettere. Paven oppfordret alle erkebiskoper, biskoper og andre kirkelig ansatte til å bekjempe den lutherske lære og forsvare den katolske tro.

Tre måneder senere står Luther foran keiser Karl V. ved riksdagen i Worms. Han skal få en aller siste sjanse. Han bes på ny om å trekke tilbake det han har skrevet, men nekter å gjøre dette såfremt ingen kan vise ham ut fra Bibelen at han har tatt feil. Luther blir erklært fredløs og oppholder seg de neste ti månedene i skjul på festningen Wartburg.

En kristens frihet

For fem hundre år siden, mot slutten av november 1520, utga Martin Luther et av sine mest berømte skrifter, «Om et kristenmenneskes frihet».

På dette tidspunktet hadde han nylig mottatt en banntrusselbulle fra paven i Roma og tenkte at han derfor hadde relativt kort tid igjen å leve. I dette skriftet skriver Luther likesom en sammenfatning av alt det han har oppdaget og lært om evangeliet.

Han underviser om at en kristen er blitt rettferdiggjort ved troen alene, uten gjerninger, er blitt ett med Kristus og er rik og har nok av alt i Ham. Dermed er den kristne helt fri og ikke undergitt noen. Men: samtidig er også den kristne blitt en tjener her på jorden som er alle og enhver undergitt. Etter Kristi forbilde og av takknemlighet for hans nåde, vil det nye mennesket i oss tjene i kjærlighet og gjøre godt mot alle.

Et utdrag fra skriftets første del:

«Den ære og verdighet som Kristus har i og med sin førstefødselsrett, deler han med alle troende, ifølge ekteskapsretten. Etter den har bruden del i alt som tilhører brudgommen. Derfor er alle som tror på Kristus, prester og konger, jf. 1 Pet 2,9: «Dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk … og skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys.»

Dette forklares slik: Med hensyn til kongedømmet hever Ånden enhver kristen så høyt at han blir fullstendig herre over alt og alle, så ikke noe kan skade ham. Alt må tjene til det beste. Det sier Paulus tydelig i Rom 8: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud,» og i 1 Kor 3,21-22: «Alt er til for dere … det være seg verden, livet eller døden, de ting som nå er eller de ting som skal komme – alt hører dere til.»

Dette må vi ikke forstå slik at de kristne har legemlig makt over alt og kan skalte og valte som de vil. Det ville i tilfelle være en stor villfarelse, som mange geistlige er fanget i. Det er en sak for konger, fyrster og stormenn, Vi skal være de små og forsakte, som både lider og dør. Faktisk er det slik at jo nærmere vi lever Gud, desto mer må vi lide, noe vi kan lære ved å betrakte den høyeste førstefødte, Kristus, og alle brødrene hans, de hellige.

Det vi her taler om, er det åndelige herredømme. Det hersker i fiendeleiren og viser seg mektig i forfølgelsene. Ja, det er mektigst og mest kraftfullt i skrøpelighet og svakhet. Alt tjener til min frelse, endog død og kors. Både godt og vondt blir mine tjenere og undersåtter. Når jeg har troen, trenger jeg ikke noe mer, bare det at troen får øve seg så den blir sterk og uovervinnelig. Det blir den nettopp når verden løper storm mot den. Dette er altså den kristne frihet og makt.

Nå er vi imidlertid ikke bare konger, men også evige prester. Det er noe langt mere, for prestedømmet gjør oss verdige til å tre fram for Gud og be og undervise andre i det som hører ham til. Foruten alle de andre kall vi har i Kristus, er vi også hans medprester som tillitsfullt i den hellige Ånd tør anrope Gud med vårt «Abba, Far» og be for hverandre og gjøre alt godt, slik det synlige presteskap gjør. Den derimot som ikke tror, har ikke nytte eller gavn av noe. Han er trell under alle ting, for han bruker det til egen nytte, og ikke til Guds pris. Han er da ikke prest, men vanhellig, og hans eventuelle bønner er ikke rette for Gud. De når aldri hans ører, for Gud bønnhører ikke syndere.

Hvem kan nå fatte en kristens ære og høyhet? Med kongelig makt hersker han over alt, har makt over alt, både død, liv og synd osv. Og ved sin prestelige æresstand har han Guds makt og formår alt i Ham, fordi Gud jo gjør alt han ber om og ønsker, slik salmen uttrykker det: «Gud gjør etter deres vilje som frykter ham, og han hører deres bønn og frelser dem.» Til en slik ære og heder kommer et menneske aldeles ikke ved noen gjerning, men bare ved troen.

Nå skulle en vel kunne se hvorfor en kristen er fri og herre over alt og ikke trenger noen gjerning for å være rettferdig og frelst. Troen gir ham jo alt. Og skulle noen være så tåpelig å mene at han kan bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, ville han miste troen og alle de goder den gir. Denne dumskap kan neppe belyses klarere enn ved fabelen om hunden som løp ut i vannet. Den hadde et kjøttstykke i kjeften, men da den så speilbildet sitt – og kjøttet – åpnet den munnen for å snappe det, og dermed mistet den alt, både det virkelige kjøttet og skyggebildet.

Hvis du nå spør hvilken forskjell det er i menigheten mellom prestene og de øvrige – for alle er jo prester, sier du – blir svaret: Det er vi mennesker som har delt menigheten i to stender, den geistlige og den lege. Men Skriften gjør ikke et slikt skille. Ut av den store flokken kaller den de som roser seg av flotte titler som pave, biskop og herremenn, til å være tjenere for menigheten, Ordets tjenere som forkynner og underviser om Kristi tro og om den frihet Guds barn eier i Ham. For selv om det er sant at vi alle er prester, vil ikke det si at alle skal lære offentlig og på menighetens vegne. Det har de ikke lov til, selv om de maktet det. For Paulus sier i 1 Kor 4: «Man skal betrakte oss som medhjelpere for Kristus og forvaltere av de guddommelige hemmeligheter.»

Nå har man imidlertid av dette forvalterskap skapt et så verdslig, utvortes og fryktelig herredømme, at ingen hedensk eller verdslig makt kan sammenliknes med det. Som om lekfolket skulle være noe annet enn kristenfolket! Det er snudd slik på hodet at vi helt har tapt den fulle og hele forståelse av hva nåde, frihet, tro og Kristus er og betyr. I stedet har vi fått en mengde menneskelige bud og forordninger, og er kommet i et slaveri så forferdelig at vi minnes Jeremias’ klagesanger om trelldommen under jordens udugeligste mennesker, som misbruker vår elendighet til egen vinning og fordel.

For å vende tilbake til det vi begynte med, mener jeg at det ikke er nok rent overfladisk å preke om Kristi gjerninger, liv og død, som om det dreide seg om en historiefortelling å innrette livet etter. For slik preker de som i våre dager går for å være de høyeste. For ikke å snakke om at man bare taler om ytre og perifere ting fordi man er så opptatt av lover og kirkefedrenes dekreter. Andre taler så sødmefylt om Kristus at menneskenes følelser kommer i kok. Man vil få hjertene til å føle den dypeste ynk med Kristus. Men dette fører kanskje bare til raseri mot jødene, som man mener slo Jesus i hjel, og forkynnelsen kommer på den måten til å gi næring til barnegriller og sentimentalitet.

Men Kristus skal forkynnes slik at en får tro og tillit til ham, og forstår at han ikke bare er Kristus, men min frelser, som arbeider og gjør meg til himmelens barn. Troen vokser og blir bevart når jeg hører hvorfor Kristus kom, hva han bragte og ga og hvordan jeg skal «bruke» og «nyte» ham. Og det kan bare skje når jeg får forklart og lært hvilken frihet han satte meg i, og at jeg er både konge og prest med makt over alle ting, og dessuten lærer å leve i den tillit og fortrøstning at alt jeg gjør, er velbehagelig for Gud og vil få sin bønnhørelse.

Når jeg hører om en slik frelser, må hjertet fryde seg og elske ham til gjengjeld. Så langt vil det aldri komme med det menneske som er under loven. Og hva kan nå skade en slik kristen som elsker Gud og er under hans vern? Om samvittigheten er skremt av synden eller hjertet engster seg for døden, vil en straks søke Kristus, og blir sterk og glad og frykter ikke lenger noe. Han kan tvert om se ned på sine fiender, for han tror at Kristi rettferdighet er hans eiendom, og hans synder er ikke lenger hans, men Jesu Kristi.»

Sitert fra «En kristens frihet», utgitt av Chronos forlag.

Stekt gås og syngende svane

Maleri i domkirken i Schwerin (Wikimedia Commons)

«Dere skal nå brenne en gås, men om hundre år skal dere høre en svane synge, og den kommer dere ikke til å brenne, den blir dere nødt til å høre på.»

Sitatet er fra den tsjekkiske teologen Jan Hus (etternavnet hans betyr «gås» på tsjekkisk), som skal ha uttalt dette den 6. juli 1415, like før han ble brent på bål som «kjetter». Han hadde nemlig blant annet våget å stille spørsmål ved pavens autoritet og kritisere kirkens avlatshandel. Hus er også kjent for å ha tatt initiativ til at legfolket ikke bare skulle få motta brødet i nattverden, men også vinen. Han innførte dessuten bruk av morsmålet i gudstjenesten, bibellesning, preken og salmesang på tsjekkisk. Ikke helt ulikt en viss tysk teolog og kirkeleder.

Nesten nøyaktig hundre år senere ble Martin Luther den syngende svanen som de ikke klarte å tyste ned. 31. oktober 1517 publiserte han sine 95 teser mot pavekirkens avlatshandel, en hendelse som ble startskuddet for reformasjonen, med fokus på «Skriften alene», «nåden alene» og «troen alene». Mange merket seg likhetene mellom den tyske reformatoren og Jan Hus, og identifiserte Luther med svanen som var forutsagt. I kirkekunsten ble han derfor ofte framstilt sammen med en svane.

Tegninger til minnemynt fra reformasjonsjubileet i 1617. (Wikimedia Commons)

Luther var en dyktig sanger og musiker. På grunn av alle salmene han og etterfølgerne hans laget til gudstjenestebruk, ble den lutherske kirke kjent som den syngende kirken.

Det fins faktisk flere forbindelser mellom «svanen» Luther og gjess: Han ble døpt da han var bare én dag gammel, 11. november, minnedagen for St. Martin av Tours, og derfor også oppkalt etter ham. I Tyskland og Østerrike spiser man tradisjonelt stekt gås den dagen, fordi også St. Martin har vært assosiert med denne fuglen. Alexia Rohmer, malerikonservator ved Arkeologisk Museum i Stavanger, kommer inn på dette i en rapport om et maleri i Mariakirken i Bergen; maleriet forestiller Luther og en svane, men: røntgenundersøkelser viser at det, mystisk nok, under svanen skjuler seg en gås (!) https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/2495947/Oppdragsrapport%20inv.nr.%2021%20%282013-5%29.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Luther, pest og korona

1200px-Lutherhaus

Epidemier er noe kirken har lang erfaring med. Håpet om det evige liv har gitt trøst og mot i møte med sykdom og smitte, og kristnes omsorg for medmennesker i nød har ofte medvirket til kristendommens utbredelse. Nå i koronatiden er det interessant å lese hva Martin Luther skriver om hvordan man bør forholde seg ved en epidemi. Hans tid var annerledes, medisinsk kunnskap og sykepleie var på et helt annet nivå. I dag er verden «mindre», folk har mer kontakt, reiser mer til og fra andre land og verdensdeler, alt går raskere. Og Covid-19 er litt spesiell ved at man visstnok kan være smittet og lett smitte andre uten å ha symptomer selv. Mye er annerledes, men likevel føles Luthers undervisning aktuell.

Det var i august 1527 pesten kom til Wittenberg. Etter bare to uker var atten mennesker døde. Dette var byllepesten, den samme som under Svartedauden på 1300-tallet. En pestbakterie spredte seg fra rotter via lopper til mennesker og førte til høy feber, mye smerter og store væskefylte byller på kroppen. Man ble lett smittet, av loppebitt eller ved at syke hostet. Uten behandling døde man ofte innen fem dager. I 1527 visste man at det var farlig å være nær de syke og at man kunne bli smittet gjennom luften, men generelt var det nokså liten kunnskap om årsaker og smitteveier.

Kurfyrsten ville at Luther skulle flykte fra byen, slik mange andre gjorde, inkludert Melanchthon og andre lærere ved universitetet. Men han valgte å bli værende, for å tjene de syke og engstelige. Sammen med fru Katharina, som var gravid, gjorde han deler av hjemmet sitt i «Svarteklosteret» om til en stor sykestue.

I et åpent brev han ble oppfordret til å skrive, sier han at som hovedregel bør en kristen pastor ikke flykte fra pest. Som en god hyrde skal han bli igjen, tross dødsfare, fordi hjorden trenger ham til å trøste og styrke dem i dødens time. Ellers er det ikke nødvendigvis noe galt i at folk flykter for å berge livet. Men dersom naboer eller andre er avhengige av vår hjelp i nøden, skal vi bli igjen. Vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Det vi lar være å gjøre mot en av Jesu minste søsken, lar vi være å gjøre mot Gud selv (Matt 25). Når Kristus ga sitt liv for oss, skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken (1 Joh 3). Djevelen har glede av å fylle oss med skrekk og frykt, men vi skal svare: «Vik fra meg, Satan. Her er Kristus, og jeg er hans tjener i denne gjerning. Han skal herske, amen.»

Men smittevern er også viktig. En bør tenke slik: «Vel, så har nå fienden med Guds tillatelse sendt oss gift og dødelig smitte; da vil jeg be Gud om å være oss nådig og beskytte oss. Deretter vil jeg desinfisere og hjelpe til å rense luften, og gi og ta imot medisinsk hjelp. Jeg vil unngå steder og personer hvor jeg ikke behøves, for å unngå å forderve meg selv og at kanskje også mange andre ved meg blir forgiftet og smittet, så jeg ved min uforsiktighet blir årsak til deres død. Hvis Gud ønsker å ta meg, skal han nok finne meg. Jeg har nå gjort hva han forventet av meg, så jeg ikke er skyld i hverken min egen eller andres død. Men hvis min neste behøver meg, vil jeg hverken unngå sted eller person, men frimodig gå til ham og hjelpe ham. Se, det er en rett, gudfryktig tro, som ikke er dumdristig eller overmodig og ikke setter Gud på prøve.»

«Hvis man forholdt seg slik i en by, at man var frimodig i troen når nestens nød krevde det, og derimot forsiktig når det ikke var nød, og enhver slik hjalp til med å hindre giften så godt man kunne, så skulle det nok bli en mild sykdom i den byen. Men når det går slik til, at en del er alt for redde og flykter fra sin neste i nøden, mens andre er alt for dumdristige og ikke hjelper til å hindre, men til å øke plagen, da har djevelen god anledning, og da må dødeligheten bli større.»

Ellers vil Luther at folk formanes til å gå i kirken og høre forkynnelsen, så de av Guds ord kan lære hvordan de skal leve og dø. Og pastoren må kalles til et sykeleie så tidlig som mulig, før den syke mister bevisstheten og det blir for sent å hjelpe og trøste.

Til slutt ber han alle om å være med å kjempe med bønn til Gud og med undervisning imot Satans virkelige, åndelige epidemier, som han forgifter og smitter verden med ved falsk lære.

Hele skriftet kan leses på nettet, på dansk (www.lutherdansk.dk – «Hvordan man skal forholde sig ved epidemier»), på tysk («Ob man vor dem Sterben fliehen möge»), eller engelsk («Whether one may flee from a deadly plague»).

(Illustrasjon: Lutherhaus, bilde fra Wikipedia av Marcus Singer)

Ulrik Vilhelm Koren (1826-1910) – «patriarken» blant de norsk-amerikanske lutheranere

ulrik Koren

Ulrik Vilhelm Koren var født og oppvokst i Bergen, hvor han ble elev ved Katedralskolen. Han var sønn av skipskaptein Paul Stub Koren og Henriette Christiane Rulffs. Etter sin fars død bodde han noen år hos sin onkel på Selje i Nordfjord. Årene 1844-1852 studerte han teologi ved Universitetet i Kristiania (Oslo). Der i hovedstaden ble han også venn av dikteren J.S. Welhaven.

Skoleåret 1852/1853 var han ansatt som lærer ved Nissens Latin- og realskole i Kristiania. Dette året fikk han også et kall til å reise til Amerika og være prest for de norske utvandrerne vest for Mississippi River, i nordøstlige Iowa. Så langt vest var det ennå ingen norske prester.

I juli 1853 ble han ordinert til tjenesten, i august samme år giftet han seg med sin tremenning Else Elisabeth Hysing fra Larvik, og i september gikk de to ombord i ei skute med kurs for Amerika.

Etter en både lang og strabasiøs reise, kom de den 23. desember endelig fram til målet, Washington Prairie i Iowa. De var på forhånd blitt lovet en prestegård å bo i, men det viste seg at tomten ennå ikke var kjøpt. De neste tre månedene fikk de bo sammen med ekteparet Egge som hadde to barn, i et 1-roms tømmerhus på bare 20 kvadratmeter.

Området den nye presten hadde fått ansvar for dekket åtte store kommuner i Nordøst-Iowa og Sørøst-Minnesota. Veier var ikke bygget ennå, så det ble mange og lange turer fram og tilbake i terrenget på hesteryggen for å besøke folk og lede gudstjenester.

Koren kom til å spille en viktig rolle i norsk-amerikanernes samfunn. Den Norske Synode (Synod of the Norwegian Evangelical Lutheran Church in America) var blitt grunnlagt samme året han ankom, og han tjente som dens sekretær, viseformann og formann i over femti år. Han gjorde en stor innsats for å få utgitt Synodens Salmebog (1874), og han gikk i bresjen for å opprette Luther College i 1861, den første høyere utdanningsinstitusjon grunnlagt av norsk-amerikanere, hvor han også selv underviste en periode. Senere var han med å grunnlegge Luther Seminary i St. Paul, Minnesota.

Koren hadde usedvanlig gode bibelkunnskaper og var også kjent som en meget dyktig taler. Han kjempet iherdig for den bibelske og lutherske læren om nåden alene, utvelgelsen og omvendelsen, som det blant norsk-amerikanerne var delte meninger om. Mange av hans prekener, foredrag, taler og artikler er utgitt i 4 bind, både på norsk og engelsk, deriblant en kjent tale med tittel Kan og bør en kristen være viss om sin salighet? og et essay om hans store amerikanske helt, president Abraham Lincoln.

I 1903, da Den Norske Synode feiret femti år, ble han tildelt en teologisk doktorgrad fra Concordia Theological Seminary i St. Louis, Missouri, samt St. Olavs orden av den svensk-norske kongen, for lang og trofast tjeneste i det norsk-amerikanske samfunnet.

Ulrik og Elisabeth Koren fikk åtte barn sammen. Elisabeth Koren er kjent for sin dagbok, som ble utgitt i engelsk oversettelse som The Diary of Elisabeth Koren, 1853-1855, der hun forteller om reisen fra Larvik til Iowa og om den første tiden i det amerikanske midtvesten.

Ambrosius av Milano

250px-AmbroseOfMilan — Gammel mosaikk i kirken St. Ambrogio i Milano

Ambrosius var en av oldkirkens mest berømte ledere. Han vokste opp i Roma, tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur, og ble i ung alder utnevnt til guvernør, stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer.

Noen år senere døde biskopen der, og det oppsto stridigheter mellom arianerne (tilhengere av teologen Arius, som lærte falskt om Kristi guddommelige natur) og de bekjennelsestro om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Han motsatte seg først å skulle bli biskop, men det endte med at han ikke klarte å stå imot, da til og med keiseren ville dette. På det tidspunktet var han ennå bare katekumén (en som mottar undervisning som forberedelse til dåp). Men ikke lenge etter ble han døpt og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.

Ambrosius kastet seg over de teologiske studiene og ble snart en fremragende teolog og dyktig kirkeleder. Han forfattet mange skrifter, men underviste likevel først og fremst gjennom sine prekener. Han la dessuten stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folket og fremme den rette tro. Hans aller mest kjente sangtekst er adventsalmen «Folkefrelsar, til oss kom» (Veni, redemptor gentium).

Under den lutherske reformasjonen på 1500-tallet henviste reformatorene ofte til Ambrosius’ skrifter for å bevise at læren om rettferdiggjørelse og frelse av nåde alene, ved troen alene, uten gjerninger, ikke var noe nytt og ubibelsk som Luther hadde funnet på:

I Den augsburgske bekjennelse, artikkel 6 (Om den nye lydighet), skriver Melanchthon: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»

I Apologien, forsvarsskriftet for Den augsburgske bekjennelsen, inkluderer Melanchthon et lengre sitat av Ambrosius: «Men verden ble underlagt ham ved loven, for ved lovens bud blir alle anklaget. Ved lovens gjerninger blir ingen rettferdiggjort, dvs. Ved loven lærer vi synden å kjenne, men vi blir ikke befridd fra skylden. Loven kunne synes å være til skade, siden den har gjort alle til syndere. Men da Herren Jesus kom, tilgav han alle den synd som ingen kunne slippe fri fra. Ved sitt blod som han øste ut, slettet han ut det skyldbrevet som gikk oss imot. Det er dette Paulus sier: ‘Ved loven øket synden, men ved Jesus ble det en enda større overflod av nåde’ (Rom 5,20). For etter at hele verden ble underlagt ham, tok han bort hele verdens synd, slik Johannes vitner om det, da han sa: ‘Se der er Guds lam, som bærer verdens synd’ (Joh 1,29). Og derfor må ingen rose seg av sine gjerninger, fordi ingen blir rettferdiggjort ved det han har gjort. Men den som er rettferdig, har dette som en gave, fordi han etter dåpen er rettferdiggjort. Derfor er det troen som rettferdiggjør, for ‘salig er den som har fått sin synd tilgitt, og som har fått nåden skjenket’ (Sal 32,1).» Dette er Ambrosius’ ord, som klart støtter vårt standpunkt. Han fraskriver gjerningene rettferdiggjørelsen og tilskriver troen den, den tro som frigjør oss ved Kristi blod.» (Apol., art. 4., Om rettferdiggjørelsen, Konkordieboken, red. J.O. Mæland. s. 85)

Hallgrímur Pétursson – Islands store salmedikter

Hallgrimur_petursson

Han ble født i 1614 på Island, der faren var klokker i domkirken i Hólar. Allerede som barn skrev han dikt. Atten år gammel ble han teologistudent i København, og etter fire år der møtte han sin fremtidige hustru, med en dramatisk forhistorie:

En dag i 1627 da Guðríður Símonardóttir, den 29 år gamle konen til en fisker, befant seg på stranden hjemme på Island, ble hun tatt til fange av en brutal sjørøverbande fra Nord-Afrika (!) Piratene bortførte fire hundre islendinger til Algerie som slaver og krevde løsepenger av danskekongen.

Først ni år senere ble hun fri, og ankom København sammen med 49 andre løslatte. Teologistudenten Pétursson fikk i oppgave å være deres lærer og friske opp kristenkunnskapen etter så lang tid i muslimsk fangenskap. Han og den 16 år eldre Guðríður ble forelsket. Men da hun ble gravid, fikk han brått oppsigelse, og de to reiste sammen hjem til Island. Der var ektemannen hennes blitt gift på ny, fordi han trodde Guðríður var død, og nylig hadde han omkommet i en ulykke på havet. Dermed var hun fri til å gifte seg med Pétursson.

Etter sju år under svært fattige kår, gikk det litt bedre da han fikk et prestekall. De ble foreldre, men flere av barna døde tidlig, og denne store sorgen ga inspirasjon til nye salmer. Dikterpresten ble kjent for sin fremføring av egne og andres dikt og sanger. Han var livsglad av natur, folkelig i væremåte, og en følsom og inderlig person, noe også salmene hans vitner om. Men flere prøvelser ventet. Familiens gård brant ned, og femti år gammel ble han spedalsk, noe som medførte mye lidelse i ti år, til han døde i 1674. Hustruen Guðríður overlevde sin mann og døde i 1682, 84 år gammel. (En historisk roman, «Bortføringen», av Steinunn Jóhannesdóttir, forteller om hennes tid som slave i Algerie.)

Pétursson er aller mest kjent for sine femti Pasjonssalmer, utgitt i 1666. Disse inneholder hele Jesu lidelseshistorie, fra Getsemane og til gravleggingen, samt trøsteord og bønner. Her vitnes det klart om Kristi stedfortredende sonoffer på korset, seieren over synd og død, og håpet som derfor lyser midt i all lidelse, sorg og nød. Pasjonssalmene ble allemannseie på Island, høyt elsket og lært utenat; ord herfra ble brukt til barnebønner og til trøsteord ved dødsleiet. De har utkommet i nesten hundre utgaver, oftere enn noen annen islandsk bok. Selv om de også synges, er de først og fremst tekster til lesning og meditasjon. I fastetiden blir salmene daglig opplest i islandsk radio, og det regnes som en ære å bli valgt til å fremføre dem.

Vi siterer noen vers fra den femtiende og siste pasjonssalmen (oversatt av Arve Brunvoll):

Deg tyngde mine synder hardt,
av skulda mi du plaga vart.
At du stod opp att, Herre kjær,
gjev pantet her
på at din daude siger er.

Du la mi skuld i grav med deg,
rettferda di gav du til meg,
kasta mi synd og hennar ve
i havet ned.
Ho er i æva gløymd med det.

No er for synda seglet sett,
striden med Gud er sjela kvitt.
Æveleg rettferd eig ho glad
ein annan stad.
Den von skal trua alltid ha.

800px-Reykjavik's-church — Den kjente Hallgrímskirkja i Reykjavik er oppkalt etter Hallgrímur Pétursson. Wikipedia.

Bibelen trykket på skandinavisk språk

Det danske nytestamentet fra 1524

I 1524, to år etter utgivelsen av Martin Luthers berømte tyske nytestamente, utkom for første gang en trykt bibel på et skandinavisk språk: et illustrert nytestamente på dansk. (Første svenskspråklige NT utkom ikke så lenge etter, i 1526.) Det danske NT var ikke oversatt direkte fra gresk, men dels fra en latinsk bibeloversettelse (av Erasmus av Rotterdam) og dels fra Luthers tyske NT. Oversetterne het Christiern Vinter, Hans Mikkelsen (tidligere borgermester i Malmø og kongelig sekretær) og Henrik Smith. Boktrykkeren Melchior Lotter i Wittenberg, som hadde arbeidet med Luthers «Septembertestamentet», sto for trykkingen også av det danske NT.

christian-ii-of-denmark-and-norway

Initiativtakeren til utgivelsen var kong Christian II av Danmark/Norge og Sverige – i utenlandseksil, som nylig var gått over til den lutherske bevegelsen. Sammen med sin dronning, Elisabeth (søster av den katolske keiser Karl V), hadde han høsten 1523 oppholdt seg i Wittenberg, bodd i huset til kunstneren Lucas Cranach d.e. og vært til stede ved Martin Luthers gudstjenester i bykirken.

Fordi utgivelsen også inneholdt et opprop mot den katolske kirke i Danmark/Norge, ble verket forbudt i riket (hvor reformasjonen ikke ble offisielt innført før 1536). Med store vanskeligheter måtte lutheranerne smugle nytestamentet inn i landet.

Den første danske helbibelen ble utgitt i 1550, i København. Dette var Christian III’s Bibel, også kalt Reformasjonsbibelen. Den hadde et opplag på tre tusen; men bare 96 av disse kom til Norge.

Etter dansketiden ble Det Norske Bibelselskap stiftet, i 1816. Den første norskproduserte helbibelen utkom i 1854; den var ikke oversatt fra grunnspråkene, men fra dansk. Den aller første oversettelsen direkte fra gresk til norsk var Ivar Aasens versjon av lignelsen om den bortkomne sønnen. Denne kom ut på landsmål i 1859. Det Norske Samlagets fullstendige nytestamente på landsmål ble utgitt i 1889.

500 år siden Leipzigdisputasen

Sommeren 1519 var universitetet i Leipzig åsted for en stor, offentlig religionsdebatt som ble et vendepunkt for den lutherske reformasjonen.

Mindre enn to år var gått siden Martin Luthers berømte 95 teser. Hensikten hans hadde ikke vært å starte noe opprør mot paven. Og han hadde i grunnen ikke kritisert kirkens lære om avlat, bare det utbredte misbruket i forbindelse med avlatshandelen. Den uventet sterke motstanden som kom førte til at han ble nødt for å fordype seg enda mer i Bibelen. Da oppdaget han gradvis at en hel del av pavekirkens lærer og lover jo var ubibelske. Og med den berømte «tårnopplevelsen» høsten 1518 eller kanskje tidlig i 1519, hadde Luther fått klarhet i Skriftens lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, av bare nåde.

Nå ble det invitert til en stor religionsdebatt eller disputas i Leipzig, fra og med 27. juni 2019. Byens universitet sto som vertskap og hertug Georg av Sachsen var til stede sammen med bl.a. en stor mengde Leipzig-studenter. De heiet ivrig på professor Johannes Eck, kjent som en forsvarer av kirkens lære og en av Tysklands mesterdebattanter. Dr. Eck debatterte først mot professor Andreas Karlstadt, Luthers kollega i Wittenberg, om nåden og den frie vilje.

Så – den 4. juli – var det Luthers tur. I løpet av de neste ti dagenes debatt avviste han blant annet pavekirkens lære om avlaten, boten, skjærsilden og pavens lederstilling i kirken. Mens Eck mest henviste til kirkefedrene og kirkemøters uttalelser, pekte Luther på hva som står skrevet i Bibelen.

Et øyenvitne har beskrevet debattantene:

Martin er middels høy og tæret av bekymringer og studier så du kan skimte beina hans gjennom huden. Han er på høyden av sin kraft og har en klar og gjennomtrengende stemme. Han er lærd og kan Skriften til fingerspissene. Han er gresk- og hebraiskkyndig nok til å bedømme tolkningene. En hel skog av ord og begreper står til hans rådighet. Han er elskverdig og vennlig, på ingen måte tverr eller arrogant. Han takler alt. Sosialt er han livlig og spøkefull, alltid munter uansett hvor hardt presset han er av motstanderne. Alle klandrer ham for å være litt for uforskammet og skarp i sin kritikk enn hva som passer seg for en religiøs foregangsmann eller er kledelig for en teolog.

Mye av det samme kan sies om Karlstadt, om enn i mindre grad. Han er lavere enn Luther og hudfargen hans er som røkelaks. Stemmen er tykk og ubehagelig. Han er tregere i hukommelsen og raskere til å bli sint.

Eck er en tung og firkantet kar med en stor, tysk stemme som stiger opp fra en mektig brystkasse. Han kunne vært tragedieskuespiller eller utroper, men stemmen hans er mer røff enn klar. Øynene, munnen og hele ansiktet hans minner mer om en slakter enn en teolog. (Fra «Here I stand» av Roland Bainton)

Hundre år tidligere var teologen Jan Hus blitt brent på bålet fordi han hadde utfordret pavens autoritet. Derfor var det svært risikabelt og modig av Luther å si det han nå sa: Apostelen Peter og pavene i Roma hverken var eller er overhoder for den kristne kirke; bare Kristus Jesus selv er kirkens overhode. Og pavene og kirkemøtene har ofte tatt feil; den hellige Skrift er kirkens ene guddommelige autoritet i lærespørsmål.

Resultatet av Leipzigdisputasen ble en ytterligere tilspissing av konflikten mellom Luther og pavekirken. Luther selv var bare blitt enda mer overbevist i sin sak. Noen betydningsfulle personer var også blitt vunnet for reformasjonen, blant andre Caspar Cruciger, selv om de fleste av tilhørerne holdt med dr. Eck. I Roma satte pave Leo X seg ned sammen med Eck og andre teologer for å skrive en «bulle» som fordømte mange av Luthers lærer og truet ham med ekskommunikasjon.

Polykarp av Smyrna

Polycarp,_Vincent,_Pancras_and_Chrysogonus — Polykarp, Vincent, Pancras og Chrysogonus. *Mosaikk fra ca år 500 i kirken Sant’Apollinare Nuovo, Ravenna, Italia.*

Polykarp ble født ca. år 69 e.Kr. Han ble døpt som barn, og i ungdomstiden var han elev av apostelen og evangelisten Johannes. Da Polykarp ca. år 96 ble innsatt som biskop av Smyrna (i dag: Izmir i Tyrkia), skal Johannes ha vært den som foretok selve vigslingen. Et brev fra Johannes til Polykarp er bevart. Det er også Polykarps brev til menigheten i Filippi i Makedonia. Han kjempet iherdig mot gnostikerne Markion og Valentins falske lære, og var i mange år en viktig kristen leder i det vestlige Lilleasia helt til han som gammel mann led martyrdøden ca. år 155.

Martyrdøden var ikke uvanlig blant de tidlige kristne, helt siden Stefanus’ tid hadde de blitt forfulgt på grunn av sin tro. Menigheten i Smyrna beskrev i et eget skrift kalt Polykarps Martyrium hva som hendte. Da keiseren satte i gang nye kristenforfølgelser, ble Polykarp arrestert og ført til amfiteatret i Smyrna, hvor den romerske stattholderen forhørte ham og sa: «Avlegg en ed ved keiserens skytsånd og avsverg Kristus!» Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser?»

Litt senere, da han ble ført til bålet, tok Polykarp av seg ytterklærne, løsnet beltet om tunikaen og tok av seg skoene, slik man gjorde når man kom hjem. Og mens bødlene tente på, ba han:

«Herre Gud, du allmektige, Jesu Kristi Far. Jeg priser deg fordi du har funnet meg verdig denne dagen og timen til å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet. Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for ditt åsyn – som et rikt og velbehaglig offer, slik som du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført, du trofaste og sanne Gud.»

I mange kirker feires 23. februar som Polykarps minnedag.