Stikkord: kvinner

– og hvorfor evangelistenes påskeberetninger fremstår som så ekte og troverdige

En gruppe kvinner var de første vitnene til at Jesu grav var tom. Evangelisten Lukas forteller at de var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, sammen med noen andre kvinner (Luk 24,10). Evangelisten Markus gir oss et navn i tillegg: Salome (Mark 16,1). Tidligere hadde Jesus reist omkring og forkynt i lag med de tolv apostlene «og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.»

På langfredag ettermiddag i Jerusalem, like etter at jødenes konge var død på korset, vendte de fleste tilskuerne hjemover. «Men alle de som kjente Jesus, sto på avstand og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.» (Luk 23,49). De var fortvilet over å ha mistet ham som de var så glad i og hadde satt sitt håp til. Nå var alt falt i grus.  

Disse kvinnene var også vitner til at Jesu døde kropp ble tatt ned fra korset, svøpt i et linklede og lagt i en ny klippegrav i nærheten av Golgata. Rådsherren Josef fra Arimatea ordnet med dette. Noen fullverdig begravelse ble det ikke tid til, fordi det straks var sabbat.

Men da hviledagen var over, gikk de grytidlig om morgenen med velluktende oljer og salver for å gjøre Jesus en siste tjeneste. Da fant de graven åpen og tom, og engler fra Gud fortalte at Jesus var stått opp. De fikk i oppdrag å gå med beskjed til de andre vennene. Mens de var på vei, redde, men jublende glade, møtte Jesus dem og sa: «Vær hilset!» og «Frykt ikke!» De omfavnet føttene hans og tilba ham, før han sendte dem videre til apostlene (Matt 28,8-10).

Apostlene «mente det hele var løst snakk, og trodde dem ikke» (Luk 24,11). Men litt etter litt gikk det opp for dem at Jesus faktisk var blitt levende igjen. For han viste seg og snakket med den ene etter den andre: Peter, to Emmaus-vandrere, og flokken med apostler som var samlet om kvelden bak stengte dører. Han «sto levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til» (Apg 1,3-4). De hallusinerte ikke, så ikke syner, det var ikke et gjenferd som viste seg. Jesus spiste jo brød og stekt fisk sammen med dem og lot dem som ville få berøre naglemerkene i hendene og føttene hans. Han viste seg for både små og store grupper av disipler.   

Ikke uventet fins det mange i vår tid som er svært skeptiske til det kristne påskebudskapet om oppstandelsen. Disse fortellingene må være oppdiktet, mener de. Moderne, rasjonelle mennesker kan da ikke akseptere noe slikt? (Også for to tusen år siden var det svært mange som ikke ville akseptere dette). De første kristne må vel bare ha konstruert en historie for å prøve å overbevise folk om at deres henrettede læremester var blitt levende igjen.

Men: noe som taler sterkt imot at evangelistenes beretning skulle være oppdiktet, er nettopp dette at kvinner fikk oppgaven å være de første oppstandelsesvitnene. Alle de fire evangelistene nevner det. Dersom de var ute etter å få folk i samtiden til å tro på en oppdiktet hendelse, ville de helt sikkert valgt å la menn få rollen som de første sannhetsvitnene. Hvorfor? Har ikke kvinner alltid gjennom kirkens historie vitnet for sine medmennesker om Frelseren. Jo, og de har på mange ulike måter spilt en svært viktig rolle i kirkens liv. «Her er ikke mann og kvinne, dere er alle én i Kristus Jesus,» skriver apostelen Paulus (Galaterne 3,28), samtidig som det er klart at det ikke er meningen at menn og kvinner skal ha nøyaktig de samme tjenesteoppgavene. Likevel er det bemerkelsesverdig at kvinner gis en rolle som vitner om oppstandelsen. For: i det jødiske samfunnet på denne tiden ble kvinner faktisk ikke regnet som gyldige vitner på lik linje med menn. Hverken GT eller NT sier noe om at Gud vil ha det på den måten, men det var dessverre slik det hadde utviklet seg i kulturen den gang. Dersom en kvinnes vitneutsagn i en rettssak sto i strid med hva et mannlig vitne hadde sagt, ble vanligvis ikke det kvinnelige vitnet tatt alvorlig.

Så derfor – hvis jeg hadde vært en disippel av Jesus mens han levde her på jorden, og jeg gjerne ville dikte sammen en beretning for å overbevise flest mulig om at han etter sin død på korset faktisk var blitt levende igjen! – da ville jeg vel ikke være så dum at jeg ga en gruppe kvinner rollen som de første oppstandelsesvitnene? Det ville jo bare svekke tilliten til fortellingen min. Maria Magdalena, «som sju onde ånder hadde fart ut av» – var det strategisk lurt av de fire evangelistene å presentere en som henne som et viktig første vitne om Jesu oppstandelse? Nei, men evangelistene ville bare fortelle sannheten, hva som faktisk skjedde den morgenen, uansett hvor lite ideelt det var å nevne denne detaljen om kvinnene. Vi kan altså være temmelig sikre på at en oppdiktet fortelling fra denne tiden ville ha sett annerledes ut.

Til dette kan tilføyes det faktum at evangeliene framstiller de mannlige disiplene som veldig lite standhaftige og heltemodige. Både før og etter korsfestelsen og oppstandelsen er de troløse, svake, feige og redde. De sovner i Getsemane, flykter når det blir farlig, og Peter fornekter tre ganger at han kjenner Jesus. Hvis beretningene om påsken hadde vært oppdiktede, hvorfor da inkludere slike pinlige detaljer om den nye kristne trosbevegelsens lederfigurer og viktige ambassadører? Hvorfor ikke heller fremstille dem i et bedre lys? Også dette er noe som vitner om at evangelistene bare har gitt oss den usminkede sannheten.   

Noen mener at det svekker troverdigheten at de fire evangelistene skiller seg fra hverandre når det gjelder en del detaljer, blant annet hvilke av kvinnene ved graven som nevnes ved navn.  Men: tenk på at for eksempel i rettssaker regnes det tvert imot som mer troverdig dersom ulike vitner ikke avgir nær identiske forklaringer. For det er helt naturlig at uavhengige vitner vil se på samme sak fra litt ulike vinkler og derfor nevner ulike detaljer. Dersom flere vitner står fram og sier nøyaktig det samme, oppstår det straks en mistanke om avtalt spill, at de på forhånd har blitt enige med hverandre om hva de skal si.

Andre ting som taler sterkt imot at budskapet om oppstandelsen skulle være oppdiktet:

Overprestene og de eldste satte ut et rykte om at disiplene hadde stjålet Jesu døde kropp mens de romerske vaktene sov (Matt 28,11-15). Og så sent som ca år 150 e.Kr skriver Justin Martyr at jødiske utsendinger på den tiden reiste rundt i middelhavsområdet og forsikret folk om akkurat dette («Dialog med jøden Tryfo»). Men hvis sannheten var at de hadde stjålet et lik, hvordan kunne den tidligere så deprimerte og redde Peter stå fram sammen med vennene sine bare noen uker etter påskedagen, midt i Jerusalem, og forkynne offentlig om oppstandelsen? Glade og frimodige og «med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp» (Apg 4,33). De var som forvandlet! Myndighetene forbød dem å forkynne, men de svarte: «vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4,19). Som øyenvitner til den oppstandne, var de villige til å risikere å bli arrestert, torturert og henrettet på grunn av vitnesbyrdet sitt. De hadde ingenting å vinne på å gå i døden for en oppdiktet historie. Men i de kommende årene møtte nesten alle apostlene martyrdøden.  

Rabbineren Saulus fra Tarsus, en beryktet kristenforfølger, ble omvendt etter at den oppstandne Kristus åpenbarte seg for ham på veien til Damaskus. Apostelen Paulus, Jesu spesielt utvalgte «redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15), forfattet store deler av Det nye testamentes hellige skrifter. De kristne var til å begynne med naturlig nok skeptiske til ham, fordi han jo for kort tid siden hadde prøvd å utrydde dem. Hvordan var en slik ekstraordinær forvandling mulig dersom oppstandelsen var noe oppdiktet? Uten oppstandelsen ville vår tro vært helt tom og meningsløs, skriver Paulus (1 Kor 15,14ff), og han forteller at Jesus ved et tilfelle «viste seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn» (1 Kor 15,6f). Dette skrev han ca år. 55 e.Kr. Han nærmest inviterer sine samtidige til å sjekke saken, det er bare å finne fram til noen av de flere hundre levende øyenvitnene og spørre dem ut.

Som troende kristne ønsker vi at mennesker skal innse at Jesu oppstandelse virkelig fant sted. Evangelistenes beretninger er troverdige. Guds ord gir oss sannheten. Men minst like viktig er å forstå hvorfor det skjedde, hvilken betydning oppstandelsen har: Han ble overgitt til døden på grunn av våre synder og oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Jesu oppstandelse betyr at han som vår stedfortreder har vunnet seier over synd og død. Oppstandelsen var kvitteringen som viser at hele vår skyld virkelig er betalt. Og hver og en av oss får sette sin lit til at alt dette skjedde for meg. Vi som tror på ham skal leve om vi enn dør. Fordi han sto opp, skal også vi som tilhører ham en gang stå opp til evig liv.