Kristus på korset – et maleri

altar_der_peter

Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innenfor kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært mye opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det den kristne læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham personlig, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.

Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).

Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Lucas Cranach gir oss forklaringen ved å male inn en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags drakelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetets ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.

Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er Israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).

Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.»

Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»

Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»

Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham på hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på dette. Jeg tror på den korsfestede og oppstandne Herren Jesus og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»

Like ved kunstneren står hans gode venn, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelboken viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort for Gud ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde, ikke på grunn av egne gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Det står skrevet. Dette er sant og visst. Hva Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.

Lucas Cranach den eldre begynte å male dette bildet i 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen hans, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.

 

(Fra Bibel og Bekjennelse 1/2017 )

Dronning Ester og purimfesten

400px-Esther_haram
Dronning Ester, maleri av Edwin Long

Den årlige jødiske purimfesten feires de fleste steder på den fjortende dagen av måneden adar, som i 2017 faller på 12. mars. Purim er til minne om en hendelse det fortelles om i den gammel-testamentlige Esters bok:

Store deler av jødefolket var blitt bortført til riket i øst, og Haman, perserkongen Xerxes’ øverste rådgiver, som var fornærmet på jøden Mordekai, la en plan om å utrydde alle jøder i hele riket. Haman fikk overtalt kongen til å sende ut befaling om at jødene skulle drepes på en og samme dag; datoen var bestemt ved loddtrekning (purim, lodder) – den 13. dagen i den 12. måneden. Men Mordekai ba dronning Ester om å være modig og gå, med fare for sitt eget liv, inn til kongen for å be om redning: «Hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» (Est 4,14).

Hamans jødeutryddelse ble avverget; på den fastsatte dagen var jødene blitt utstyrt med våpen så de kunne forsvare seg, og de vant seier over fiendene sine. Dagen etter festet de, og det ble bestemt at gjennom alle tider og i alle slekter skulle jødene feire purim med glede, fest og gjestebud, en dag da de sender mat som gaver til hverandre og til de fattige. «Purim-dagene skulle aldri falle bort blant jødene og aldri gå av minne hos etterkommerne deres» (Est 9,28).

I våre dager er purim-feiringen fremfor alt en fest for barna. De kler seg ut i karnevalsdrakter, oftest som helter eller skurker fra den bibelske fortellingen. Det fremføres også komiske skuespill. Alle forventes å lytte til en opplesning av Esters bok, og da er det tradisjon å trampe med beina, rope/bue eller svinge med skraller hver gang navnet Haman nevnes i fortellingen, dette er for å «utviske» fiendens navn. Man spiser og drikker mye godt, sender ut gaver med mat og drikke, og gir gaver til gode formål. Mange baker og spiser hamantaschen (Hamans lommer), trekantede små kaker fylt med syltetøy.

800px-Homemade_hamantaschen
Hamantaschen med sviskefyll

Kjemp troens gode kamp!

olympic_pictogram_boxingSom troende kristne står vi midt i en kamp. «Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til,» skriver apostelen Paulus til unge Timoteus (1 Tim 6,12). Ordet for strid/kamp i dette verset har på gresk med idrett å gjøre. De olympiske leker som akkurat nå pågår i Brasil, var jo også på apostlenes tid et svært berømt arrangement. På flere andre steder i Paulus’ brever sammenlignes den troendes kamp med en idrettskonkurranse: «Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner» (1 Kor 9,24-26). Ja, målet for en kristen er noe mye større enn en olympisk gullmedalje eller seierskrans, og æren og berømmelsen som følger med: målet er evig liv. «Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til.» Vi som tror på Jesus må ikke sjangle omkring som i ørske og ikke vite hva vi holder på med; her behøves full konsentrasjon. Vi står jo midt i en stor kamp, mye viktigere enn noen olympisk finale! Iblant bruker Paulus også ord fra det militære liv for å beskrive den kristne kampen, det minner oss om at vi er involvert i en alvorlig og hard strid, en åndelig krig på liv og død. Hvor viktig er det vel ikke å holde seg våken og følge med!

Men vent litt! Hvordan henger dette sammen? Må vi kjempe? Må vi gjøre noe? Er vi ikke frelst av nåde alene? Jo, det er vi, ifølge Guds ord: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Jesus er din stedfortreder, som har levd for deg og oppfylt alle kravene i Guds lov for deg. Jesus har også lidt og dødd på korset for deg; han tok den straffen du og jeg hadde fortjent på grunn av våre synder. Og da Guds reiste sin Sønn opp fra de døde på den tredje dagen, erklærte han hele verden rettferdig, for Kristi skyld. Du og jeg står nå rettferdige for Gud, helt ufortjent, av bare nåde, ved troen. «Det er fullbrakt!» Vi får bare ta imot frelsen ved troen, troen som jo også er en gave. Men: Når vi nå er glade og takknemlige for at Herren Jesus har kjøpt oss fri fra slaveriet under synden, så vil troens menneske naturligvis ikke lenger leve i synd. Vi vil jo ikke tilbake til slaveriet under synden. Nei, den troende har fått en helt ny vilje og vil nå kjempe mot synden og fristelsene, som vi møter nær sagt overalt. Troen møter stadig på fiender og motstand. Derfor er det helt klart at det må bli en kamp. Men altså ikke en kamp for å bli frelst, men en kamp som finner sted fordi vi er frelst, av nåde, ved troen. At kampen foregår, er et livstegn som viser at troen ikke er død, men levende.

Vi bidrar ikke med noe til vår frelse, men vi er likevel i stand til å kaste fra oss frelsen gjennom egen likegyldighet. Derfor formanes vi i Skriften til å stride troens gode strid. Fiendene truer stadig. Men Den Hellige Ånd styrker og bevarer troen gjennom evangeliet i ord og sakrament. Vi har tre hovedfiender: 1. Djevelen er en morder og en løgner, ja løgnens far, en farlig motstander som går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. «Stå ham imot, faste i troen! Vær edru og våk!» formaner apostelen Peter. 2. Verden er alliert med djevelen. Evangeliet er en dårskap for verdens barn. Verden forfulgte Jesus og hans apostler, og vi skal ikke forvente å bli behandlet så mye bedre. 3) Vår egen syndige menneskenatur, «den gamle Adam» i oss, vil heller ikke det som Gud og troen vil, men kjemper imot av all kraft.

For en konflikt det er vi står midt oppe i! Er vi ikke i en håpløs situasjon, med så mange sterke fiender? Luther svarer i sin mest kjente salme: «Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret. Men én går frem i denne ferd, som Herren selv har kåret. Vil du hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i ham kun frelse er. Han marken skal beholde!»  Ja, på vår side i denne kampen er Herren Gud selv! Og dette har jo alt å si. Det betyr alt. Når vi bare ser på ham og holder oss tett inntil ham, skal vi vinne seieren, selv om kampen kan bli hard. Vi kan ikke kjempe og vinne i vår egen kraft, bare med Guds kraft og de åndelige våpen han gir oss: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep … Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,10ff).

Å være en kristen er slett ikke enkelt. Men midt i den vanskelige kampen, der vi ofte snubler og faller, gir Jesus oss stor glede i hjertet. Gjennom nådens midler, – evangeliet i ord og sakrament, får vi stadig og på ny tilgivelse og nåde, forfriskning og fornyelse, så vi kan reise oss og kjempe videre. Han har lovet å være med oss alle dager og holde oss oppe i troen. Han skal gi oss den kraften vi behøver. Derfor mister vi ikke motet. Den store seierherren går med oss, og på grunn av ham har vi seieren inne og kan kjempe videre med frimodighet, midt i alle trengsler, «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen … Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser» (1 Pet 1,5-6). Det vi må lide i den tiden som nå er, kan ikke regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår (Rom 8,18). Så la oss fortsette å stride troens gode strid og gripe det evige liv som vi er kalt til.

Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK) – 40 år

lbklogo

Den 7. september 1974 ble Lutherska Bekännelsekyrkans stiftelsesdokument undertegnet i Uppsala, Sverige av en gruppe prester og lekfolk som hadde tatt steget ut av Svenska kyrkan fordi den kirken ikke lenger forkynte Guds ord klart og rent. Etter hvert oppstod det flere menigheter i Sverige, og i 1978 ble den første norske menigheten opprettet, Den Lutherske Forsamling i Avaldsnes. Helt fram til 2009 bestod LBK av svenske og norske menigheter, men den 18. juli det året ble LBK i Norge konstituert som et eget, selvstendig kirkesamfunn. LBK har siden 1993 tilhørt den verdensomspennende lutherske organisasjonen KELK (Den Konfesjonelle Evangelisk-Lutherske Konferanse).

LBK er en bekjennelseskirke. En bekjennelseskirke er en kirke der alle medlemmene med munnen bekjenner sin tro på Jesus Kristus og med livet viser at de vil følge Guds bud og Jesu ord.

En bekjennelseskirke er ikke identisk med den usynlige kirken, de helliges samfunn. Intet ytre kirkesamfunn eller vennesamfunn er identisk med Kirken (med stor K). For i ethvert kirkesamfunn kan det finnes hyklere – dvs. mennesker som har en kristen bekjennelse med munnen uten å ha en kristen tro i hjertet. Men det er heller ikke noe poeng for oss å avgjøre hvem som er en troende eller ikke. Det er det bare Gud som vet. Bare han kan se til hjertet. Det som imidlertid er viktig, er at alle har den samme bekjennelsen både i lære og liv, både i ord og gjerning. I en bekjennelseskirke kan ikke to ulike bekjennelser stå side om side. En kirke som tolererer ulike meninger og lærer om en og samme sak, er ingen bekjennelseskirke. For å konkretisere: Dersom noen hevder at Jesus ikke ble født av en jomfru, mens andre hevder at Jesus ble født av en jomfru, og begge disse to oppfatningene blir tolerert og tillatt forkynt i den samme kirken, er ikke denne kirken en bekjennelseskirke. Den tillater to forskjellige bekjennelser. Og det samme gjelder alle andre lærespørsmål.

Det som er typisk for de skandinaviske folkekirkene er nettopp at de tolererer forskjellige lærer å eksistere. I en folkekirke må takhøyden være stor. Ja, det ses til og med som noe positivt at forskjellige læreoppfatninger blir tolerert. Men dermed er ikke folkekirkene bekjennelseskirker. De har ikke en og samme bekjennelse. De følger ikke Skriftens formaninger om å vise enighet og ikke la det være splittelse (1 Kor 1,10). Formaningene om å vokte seg for falske profeter blir egentlig absurd i en slik kirke. For hvem er de falske profetene, når alle slags lærer og oppfatninger tolereres og tillates å bli forkynt fra prekestolene?

En luthersk bekjennelseskirke er en bekjennelseskirke der alle medlemmene bekjenner seg til den lutherske læren. Det er en kirke som både i skrift og tale bekjenner seg til den lære som vi finner utmeislet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Disse skriftene fins samlet i Konkordieboken av 1580. Disse bekjennelsesskriftene fungerer ikke som en autoritet på samme linje som Bibelen. Men vi bekjenner oss til disse skriftene fordi vi har sett at de gir en riktig sammenfatning og utlegning av Guds ord.

Sentralt i den lutherske lære står læren om Skriften alene, nåden alene og troen alene. For Luther og reformatorene var Guds ord den høyeste autoritet, den eneste norm og rettesnor for all lære og alt liv. De hevdet med styrke at et menneskes frelse er av nåde alene og at den tas imot ved troen alene, uten gjerninger. En bekjennelseskirke som vil være luthersk, må framfor alt bekjenne seg til Skriften alene, nåden alene og troen alene. Det betyr blant annet at bibelkritikk ikke kan godtas i en luthersk bekjennelseskirke, heller ikke en synergistisk omvendelsesforkynnelse eller en lære som ikke innebærer at frelsen er 100% Guds verk ved Jesu Kristi gjenløsning.

Av pastor Egil Edvardsen.

(Denne artikkelen er hentet fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke, 2014. Publisert her med forfatterens tillatelse.)

Lucas Cranach – «reformasjonsmaleren»

Cranach, portrettert av Albrecht Dürer
Cranach, portrettert av Albrecht Dürer

Den tyske maleren Lucas Cranach (den eldre) (1472-1553) regnes blant renessansens betydeligste kunstnere. Mesteparten av sitt liv bodde han i Wittenberg, hvor han ble en nær venn av Martin Luther og laget en mengde portretter av ham og familien.

Cranach spilte en betydelig rolle for reformasjonens utbredelse. Fra boktrykkeriet han startet, utkom det i årenes løp mye viktig luthersk litteratur. Han illustrerte Luthers berømte oversettelse av Det nye testamente (1522) med en mengde tresnitt. Enten folk kunne lese eller ikke, ga Cranachs bilder verdifull hjelp til å forstå reformasjonens sentrale spørsmål.

Som hoffmaler hos kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen og hans etterfølgere, portretterte Cranach medlemmene av fyrstefamilien, laget tresnitt

Katharina von Bora, malt ca 1530.
Katharina von Bora, malt ca 1530.

og malerier fra jakt og turneringer, og mynter med fyrstens bilde. Han utsmykket kirker og kapeller, dekorerte rommene i de saksiske slottene, og designet klær for hoffet.

Cranach åpnet i 1523 hjemmet sitt for tolv rømte nonner, blant andre Katharina von Bora, og han var senere delaktig i å få Katharina gift med Luther. Kunstneren og hans kone Barbara var bryllupsvitner og blant de få tilstedeværende ved vielsen i juni 1525. Cranach og Luther sto også fadder for hverandres barn.

Luther fortalte om Cranach: ”Da Lucas Maler den eldre hadde fått sin hustru og bryllupsfesten var overstått, ønsket han alltid å være så mye som mulig i nærheten av sin brud.

”La de små barn komme til meg” (detalj) - henger i Larvik kirke.
”La de små barn komme til meg” (detalj) – henger i Larvik kirke.

En venn sa til ham: «Kjære deg, ikke hold på slik! Før det er gått et halvt år kommer du til å ha fått mer enn nok…”

Cranach var en mann av mange talenter, som han forvaltet godt. I tillegg til all virksomheten i det store kunstnerverkstedet like ved bytorget, hvor 10-12 unge svenner fikk undervisning og hjalp til med arbeidet, eide og drev Cranach Wittenbergs apotek, samt et vertshus i rådhuskjelleren. En tid drev han også bokhandel og vinutsalg. Han ble en av byens rikeste og mest respekterte menn, var i mange år byrådsmedlem og i flere perioder borgermester.

Christian II av Danmark - Norge, malt 1523.
Christian II av Danmark – Norge, malt ca. 1523.

Da den landflyktige kong Christian II av Danmark-Norge kom til Wittenberg i 1523 sammen med sin dronning Elisabeth, bodde de i Cranachs hus. (Den nyankomne Katharina von Bora bodde samme sted, og i gave fra kongeparet fikk hun en ring som senere antagelig ble hennes giftering.) Cranach malte det mest kjente portrettet av Christian II.

Lucas Cranach d.e. døde og ble begravet i byen Weimar. Han ble 81 år gammel.  Ett av hans fem barn ble selv en kjent maler, Lucas Cranach den yngre (1515-1586)

Et særdeles innholdsrikt billedarkiv: http://www.lucascranach.org/digitalarchive.php