Ambrosius av Milano

250px-AmbroseOfMilan
Gammel mosaikk i kirken St. Ambrogio i Milano

Ambrosius var en av oldkirkens mest berømte ledere. Han vokste opp i Roma, tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur, og ble i ung alder utnevnt til guvernør, stasjonert i Milano, en av Romerrikets største og viktigste byer.

Noen år senere døde biskopen der, og det oppsto stridigheter mellom arianerne (tilhengere av teologen Arius, som lærte falskt om Kristi guddommelige natur) og de bekjennelsestro om hvem som skulle velges til ny biskop. Ved bispevalget var Ambrosius til stede i den fullsatte kirken, og fordi det var hans ansvar å holde ro og orden i byen, grep han ordet for å prøve å roe den anspente stemningen. Mens han talte, hørtes plutselig i forsamlingen en barnestemme som ropte «Ambrosius, biskop!» Dette ble oppfattet som Guds røst, og mange flere begynte å rope det samme. Han motsatte seg først å skulle bli biskop, men det endte med at han ikke klarte å stå imot, da til og med keiseren ville dette. På det tidspunktet var han ennå bare katekumén (en som mottar undervisning som forberedelse til dåp). Men ikke lenge etter ble han døpt og en uke senere vigslet til biskop, den 7. desember i år 374.

Ambrosius kastet seg over de teologiske studiene og ble snart en fremragende teolog og dyktig kirkeleder. Han forfattet mange skrifter, men underviste likevel først og fremst gjennom sine prekener. Han la dessuten stor vekt på sanger og hymner som et middel for å nå ut til folket og fremme den rette tro. Hans aller mest kjente sangtekst er adventsalmen «Folkefrelsar, til oss kom» (Veni, redemptor gentium).

Under den lutherske reformasjonen på 1500-tallet henviste reformatorene ofte til Ambrosius’ skrifter for å bevise at læren om rettferdiggjørelse og frelse av nåde alene, ved troen alene, uten gjerninger, ikke var noe nytt og ubibelsk som Luther hadde funnet på:

I Den augsburgske bekjennelse, artikkel 6 (Om den nye lydighet), skriver Melanchthon: «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen.»

I Apologien, forsvarsskriftet for Den augsburgske bekjennelsen, inkluderer Melanchthon et lengre sitat av Ambrosius: «Men verden ble underlagt ham ved loven, for ved lovens bud blir alle anklaget. Ved lovens gjerninger blir ingen rettferdiggjort, dvs. Ved loven lærer vi synden å kjenne, men vi blir ikke befridd fra skylden. Loven kunne synes å være til skade, siden den har gjort alle til syndere. Men da Herren Jesus kom, tilgav han alle den synd som ingen kunne slippe fri fra. Ved sitt blod som han øste ut, slettet han ut det skyldbrevet som gikk oss imot. Det er dette Paulus sier: ‘Ved loven øket synden, men ved Jesus ble det en enda større overflod av nåde’ (Rom 5,20). For etter at hele verden ble underlagt ham, tok han bort hele verdens synd, slik Johannes vitner om det, da han sa: ‘Se der er Guds lam, som bærer verdens synd’ (Joh 1,29). Og derfor må ingen rose seg av sine gjerninger, fordi ingen blir rettferdiggjort ved det han har gjort. Men den som er rettferdig, har dette som en gave, fordi han etter dåpen er rettferdiggjort. Derfor er det troen som rettferdiggjør, for ‘salig er den som har fått sin synd tilgitt, og som har fått nåden skjenket’ (Sal 32,1).» Dette er Ambrosius’ ord, som klart støtter vårt standpunkt. Han fraskriver gjerningene rettferdiggjørelsen og tilskriver troen den, den tro som frigjør oss ved Kristi blod.» (Apol., art. 4., Om rettferdiggjørelsen, Konkordieboken, red. J.O. Mæland. s. 85)