«Hils Priska og Akvilas!» 

003-paul-corinth
Teltmakerne Paulus, Akvilas og Priskilla. (FreeBibleImages.org)

Etter at Paulus på sin andre misjonsreise hadde besøkt Aten, kom han til Korint. «Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ påbud om at alle jøder skulle forlate Roma» (Apg 18,1-2).

Akvilas, opprinnelig fra Pontos, en region ved sørkysten av Svartehavet, og Priska, også kalt Priskilla, hadde antagelig tatt imot troen på Jesus i verdensbyen Roma mot slutten av førtitallet. Men så, ca år 50, skjedde det som også den romerske historikeren Sveton nevner, at keiseren utviste jødene fra byen «på grunn av stadige forstyrrelser ved jøder som oppmuntret til å følge «Chrestus» (som høyst sannsynlig må være Kristus Jesus).

Ekteparet slo seg altså først ned i den greske byen Korint. «Paulus oppsøkte dem, og fordi de hadde samme håndverk, ble han boende hos dem, og de arbeidet sammen. De var teltmakere av fag» (Apg 18,2-3). Så begynte oppbyggingen av menigheten i Korint. Hver sabbat hadde Paulus samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.

Da Paulus etter halvannet år skulle reise videre, ble ekteparet med ham. De kom til Efesos, hvor de to ble igjen mens Paulus dro videre til Syria. I synagogen i Efesos fikk Priska og Akvilas senere høre en ivrig omreisende evangelist ved navn Apollos. Han kjente bare til Johannes-dåpen og behøvde mer undervisning, så ekteparet «tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (Apg 18,26).

Priska og Akvilas flyttet tilbake til Roma, antagelig etter at keiser Nero (54-68) var kommet til makten. Paulus skriver mot slutten av brevet til romerne: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter takker dem for. Hils også menigheten som samles i huset deres» (Rom 16,3-5). Paulus refererer muligens her til en farefull situasjon som oppsto under opptøyene i Efesos (Apg 19,23-41). Også i sitt andre brev til Timoteus hilser Paulus til de to: «Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus» (2 Tim 4,19).

Ekteparet dro på et eller annet tidspunkt tilbake til Efesos. For når Paulus er der rundt påsketider i år 57 og skriver brev til menigheten i Korint, nevner han: «Akvilas og Priska og menigheten som samles i deres hus, hilser dere hjertelig i Herrens navn» (1 Kor 16,19).

Ifølge en tradisjon led disse to ivrige disiplene martyrdøden der i Lilleasia. En annen kilde sier imidlertid at dette skjedde i Roma.

Vær stolt av Herren Jesus!

Stone_cross,_Leiasundet,_Kvitsøy_RogalandPreken over 1 Kor 1,26-31

Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

Ja, den som er stolt, skal være stolt av Herren, skriver Paulus. Eller som det også kan oversettes, Den som roser seg, skal rose seg av Herren. Paulus siterer her fra profeten Jeremias bok, kapittel 9.

Selvskryt og selvros er helt upassende for en kristen, og naturligvis også for alle andre. Ydmykhet, derimot, er en dyd, det motsatte av hovmod, en overdreven stolthet. Her i Norge har vi jo noe som kalles Janteloven, som har holdt folk litt på plass. Men det er likevel akseptert og lov å være litt kry og glad og stolt når du eller dine nærmeste, eller venner, eller kanskje fotballaget du heier på, har lykkes med noe og gjort det veldig bra. Kanskje Norge under vinter-OL har vunnet flere medaljer enn Sverige, Finland og alle andre land. Da er det vel naturlig som nordmann å være litt stolt? Ja, og det er også helt lov.

Men vi skal likevel legge merke til at Bibelen altså ofte advarer imot selvskryt, å rose seg selv, å være så veldig selvsikker, overdrevent stolt, hovmodig istedenfor ydmyk. «Kjærligheten er tålmodig og velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig», skriver Paulus til korinterne litt senere i brevet. Og til Timoteus skriver han at «i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige» osv. (2 Tim 3,1-2).

I Salomos ordspråk leser vi: «La en annen rose deg, ikke du selv, en fremmed, ikke dine egne lepper» (Ordsp 27,2). Det å gi ros, skryte av andre, skal vi ikke være redde for. Dette er en god ting, som sikkert mange av oss kan bli bedre til.

I Jakobs brev kan vi også lese: «Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger» – og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. Dere skulle heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.» Men dere skryter og bruker store ord. Alt slikt skryt er av det onde» (Jak 4,13-16).

Det å være stolt og skryte og rose seg selv, ser ut til å ha vært nokså vanlig i den greske byen Korint, der det altså fantes en kristen menighet, som Paulus skrev brev til. For uttrykket i prekenteksten vår som er oversatt «å være stolt av» eller «å rose seg av», finner vi totalt 59 ganger i NT, og hele 60 % av disse tilfellene finner vi nettopp her i første og andre korinterbrev. Så stolthet var nok et kjennetegn ved folk i Korint. Byen var ellers kjent for velstand og luksus, mange av innbyggerne var rike. Og dette var de nok stolte av. Men enda mer kjent var korinterne for umoralske og lastefulle vaner. Faktisk fantes det et eget uttrykk i det greske språket, «å leve korintisk», som da handlet om seksuell løssluppenhet. Det vrimlet av prostituerte i byen, ikke minst i et av templene der, det berømte Afrodite-tempelet, som de nok også var stolte av. Og som i resten av den greske verden, var folk i Korint svært opptatt av visdom, av filosofi, av intellektet, fornuft, og veltalenhet. Slike ting var de stolte av, og de beundret og roste den som kunne tale så fint og klokt med menneskelig visdom, og gi filosofiske forklaringer av universet.

Paulus sa: «Jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger» (1 Kor 1,23). Mange i Korint syntes at budskapet om Jesus hørtes ut som den rene dårskap. Det var en fornærmelse mot deres intelligens, syntes de, denne læren om en korsfestet jøde som liksom skulle kunne frelse hele menneskeheten. Dette stemte utrolig dårlig med alt de kjente til av menneskelig visdom. Så de gjorde narr av det. Og de foraktet og gjorde også narr av byens kristne menighet, for der var det stort sett mindre begavede folk som var samlet.

«Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt,» skriver Paulus. «Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt.» Det fantes i menigheten noen ganske få med utdannelse, blant annet en mann ved navn Erastos, som var byens regnskapsfører, en nokså høy og aktet stilling, og en håndfull andre med litt innflytelse i byen. Men ellers var det stort sett helt ukjente, anonyme og usofistikerte folk. En del var tjenestefolk og slaver eller tidligere slaver, folk som var regnet som ingenting. Men midt iblant dem var altså Jesus. Blant dem som ble foraktet og som ingen andre brydde seg om, var han i aksjon og gjorde sin gjerning.

Og dette ser vi jo igjen og igjen i Bibelen, at Gud kaller dem som står nokså lavt på strå her i verden. For eksempel da Guds Sønn skulle komme til verden, var det ikke en prinsesse ved slottet i Jerusalem som ble utvalgt; nei en fattig, ukjent jomfru, Maria fra landsbyen Nasaret skulle bli hans mor. Og da Jesus ble født, hvem var det som først fikk vite nyheten om dette? Jo, noen fattige sauegjetere. Og da Jesus var blitt voksen, kalte han til seg tolv nære disipler, der nesten ingen blant dem hadde noe særlig utdannelse eller innflytelse i samfunnet. En del var fiskere. Mens han som het Matteus var en toller og dermed blant de mest foraktede og forhatte personene i landet, Og Jesus tok også en dag inn hos tolleren Sakkeus og viste omsorg for ham, han som var betraktet som en folkefiende. For Jesus er interessert i slike. Utskuddene. Han bryr seg om uteliggere og romfolk, og dem som står langt nede på rangstigen.

Om lag hundre år etter Paulus var visst lite forandret. Da levde en gresk filosof ved navn Celsos og gjorde narr av de kristne, som ifølge ham var «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerte også på at den kristne forkynnelsen rettet seg mot syndere: at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette var dypt urettferdig og anstøtelig, syntes han.

Ja, skriver Paulus, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Og dette er poenget her, at ingen skal ha noe å rose seg av overfor Gud. Gud ville gjøre det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfullt i verden, men i Guds rike er det ikke dette det kommer an på i det hele tatt. Gud ville gjøre det helt klart at ingen av oss syndige mennesker har noe å komme med fram for ham.

Vi står helt tomhendte, vi har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører derfor ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, Guds rike tilhører de som er «fattige i ånden», som innser at de ikke har noe å komme med, enten de er byens regnskapsfører eller en nylig nettopp frigitt slave. Guds rike tilhører dem som har erkjent at stilt overfor Gud er i seg selv hjelpeløse, udugelige, dumme, små, svake, skrøpelige, ja ingenting.

Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som det står i Marias lovsang: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1, 53).

For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. For både det høye og det lave i verden står uten egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får altså isteden rose oss av Herren. Rose oss av Jesus, frelseren som Gud har gitt oss. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger.

Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv. Uansett hvor hardt vi prøver. Det er ikke vårt eget verk, og kan aldri bli det. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning».

Disse enkle kristne i Korint som ble sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen, eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike, for de tilhørte faktisk en svært betydningsfull familie, kongefamilien, Guds egen familie. Gud er en som snur opp-ned på alt.

Jesus er altså visdommen vår fra Gud. «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt vår rettferdighet. Vi har ingen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, men han er blitt vår rettferdighet. Som vår stedfortreder gikk Jesus inn og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss. «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Kristus Jesus er vår rettferdighet.

Og han er vår helliggjørelse. Vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi «han er blitt vår helliggjørelse». Han er Guds hellige rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil. (Ef 5,26-27)

Og vi får rose oss av Jesus og være stolte av ham, fordi han er blitt vår «forløsning», skriver Paulus. For han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata. Og tre dager senere fikk vi kvitteringen på at betalingen var godkjent, da Gud reiste sin Sønn fra de døde og Jesus gikk levende ut av graven. Han er oppstandelsen og livet, og hver den som tror på ham skal leve om han enn dør. Han har vunnet evig liv til oss, han som er vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.

Ingenting av dette er vårt verk. Ingen mennesker har noe å rose seg av her. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Vi er hans verk, slik at all æren for frelsen, 100 %, går til Gud, vår frelser. Og vi får rose oss av ham. Jesus er vår visdom fra Gud. Så derfor skal vi være stolte av Jesus og av at vi er kristne og får tilhøre ham. Takknemlige og ydmyke har vi grunn til å være, men også stolte – av evangeliet om Jesus, for det er Guds kraft til frelse for mennesker. Og han har kalt oss til å være med å utbre evangeliet i verden. For et privilegium og en ufortjent ære, å få lov å være med på noe sånn. Han kan bruke oss alle sammen. Ikke med fremragende talekunst og overbevisende visdomsord og argumenter, men med det enkle ordet om den korsfestede og oppstandne Jesus – får vi være med å så og vanne, vel vitende om at det er Gud, Den hellige Ånd som gir veksten.

Denne prekenteksten kan også minne oss om noe annet. Om hva som står høyt og lavt her i verden, hvordan Gud ser på dette, og hvordan også vi bør se på det. Mange av oss har vokst opp med en tankegang om at det er viktig å «drømme stort», og dette betyr ofte i praksis at vi vil forsøke å bli noe høyt, stort og betydningsfullt her i verden, noe mektig, veldig vakkert, berømt eller ærefullt. Tanken på at en bare skal bli et anonymt menneske som de fleste andre, bare et ansikt i mengden, kan være nokså vanskelig å akseptere for en del av oss. Voksne sier kanskje om et barn: «Hun der skal du se det kommer til å bli noe stort av en gang.» Og så begynner ungdommen å strebe etter å bli noe veldig stort og berømt, å klatre oppover, oppover, oppover, sikte mot stjernene, for å bli nummer 1! For dette forteller samtidskulturen oss er så viktig. Men oftest går det ikke helt etter planen, for de fleste, og så blir det et veldig skuffende antiklimaks når livet ender opp med å bli noe ganske anonymt, vanlig og «kjedelig».

Men vi som er kristne bør jo ikke tenke i de baner. Vi bør ikke la oss påvirke av slikt. Gud vår Far er ikke opptatt av at hans barn skal bli noe veldig høyt og stort og berømt her i verden. Han blir ikke noe imponert av slikt, og har ikke bedt oss om å strebe etter det. Så denne ideen har vi ikke fått fra Bibelen. Ved å se opp, opp, opp og trakte etter det som står høyt i verden, kan jo mennesker fort bli selvopptatte og glemme de nære ting og det som er smått og som står lavt. Gud derimot spesialiserer seg jo på det som står lavt, nederst, det som er ingenting. Der nede er Gud i aksjon, der liker han å arbeide. Han samler på det som ingen andre bryr seg om, det som ofte blir foraktet og glemt. Og vi er hans disipler som vil følge hans eksempel.

Selv var han stilt så lavt da han ble et nyfødt menneske på jorden at han ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Som voksen ble han «ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe,» som profeten Jesaja skrev (Jes 53). Og hans rike, som er «vidunderligst av alt på jord», er ytre sett heller ikke noe særlig strålende og glansfullt i verden. Nei, det er litt skjult. Han regjerer i riket sitt gjennom nådens midler, Ordet og sakramentene, litt vann, litt brød og vin, helt enkle, vanlige ting. Men de gir oss de største skattene som tenkes kan. Og uansett hva slags stilling vi har her i verden, uansett hvor anonyme og uanselige liv vi måtte ha, så er vi Guds barn, en del av kongefamilien. Gud har løftet oss opp og gjort oss til noe veldig stort og flott i sitt rike. Hva er vel bedre enn det? Hva betyr vel all verdens pomp og prakt?

Paulus skriver i Romerbrevet: «Streb ikke etter det som er høyt, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke» (Rom 12,16), og i 1. Tessalonikerbrevet: «Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv» (1 Tess 4,11). Et «vanlig» liv i kjærlighet og hellighet er svært meningsfullt og blir til glede og ære for Gud.

Samtidig vil Gud naturligvis at vi gjør vårt beste hva vi enn holder på med, for eksempel på skolen, i arbeidslivet eller hjemme. Han vil at vi skal være flittige og bruke gavene han har gitt oss. Kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, evner og ressurser er det han som har gitt oss, for at vi skal bruke det godt, til Guds ære og til glede for medmenneskene, i takknemlighet og ydmykhet over alt vi har fått, uten å rose oss selv. «Hva har du som du ikke har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du, som om du ikke hadde fått det?» skriver Paulus til korinterne (1 Kor 4,7). «Vær ikke vis i egne øyne,» skrev den vise kong Salomo (Ordsp 3,7).

Og hos profeten Jeremia leser vi: «Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden» (Jer 9, 23-24). Og det er nettopp dette verset fra Jeremia som apostelen Paulus tenker på når han sier i teksten vår:

«Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.»

Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen