Hvordan har det seg at den 6. januar – trettendedag jul – er offentlig fridag i Sverige og Finland (og mange andre land), mens det her i Norge er en vanlig dag? Og at svenskene også har fri med St. Hans, som de kaller Midtsommerdagen, mens vi ikke har det?
Årsaken er festdagsreduksjonen som ble vedtatt av Danmark-Norges regjering i 1770. I forordningsteksten het det at en del helligdager var, selv om de i utgangspunktet hadde en god og gudfryktig hensikt, blitt brukt mer til «lediggang og laster» enn til sann gudsdyrkelse. Og derfor var det bedre om de heller kunne brukes til arbeid og nyttig gjerning. Følgende festdager skulle da helt opphøre:
3. juledag, 3. påskedag og 3. pinsedag.
Hellige tre kongers dag (6. januar). Markeres nå på den nærmeste søndagen, under navnet Kristi åpenbaringsdag.
Maria renselsesdag/Kyndelsmesse (2. februar).
Maria budskapsdag (25. mars). Denne feiringen skulle heretter legges til 5. søndag i faste.
Jonsokdagen (25. juni), med feiringen av St. Hans. I vår tid feirer vi døperen Johannes’ fødselsdag i kirken på den nærmest følgende søndagen.
Maria besøkelsesdag (2. juli), til minne om jomfru Marias besøk hos Elisabet (Luk 1,39ff)
Mikkelsmess (29. september). Vi feirer nå Den hellige Mikaelsdag på siste søndag i september.
Allehelgensdag (1. november). Ifølge forordningen av 1770 skulle denne feiringen heller legges til påfølgende søndag.
Etter reformen av 1770 gjenstod elleve helligdager. Mange steder i landet ble helligdagene som var blitt avskaffet likevel videreført som prikkedager, «halv-helligdager» da tjenestefolk skulle få ha fri og man skulle gjøre minst mulig.
(fra Bibelkalender for Den Lutherske Bekjennelseskirke 2022)
Evan Luth 