– litt om hans liv og diktning
110 år før Kingo ble født, begynte Martin Luther sitt banebrytende arbeid med salmer. 1524 var det store salmeåret. Luther diktet og utga en rekke fengende salmer på morsmålet, enkle for folk å lære seg, og han ba vennene sine om at også de måtte sette i gang og lage nye sanger. Disse ble sunget i gudstjenestene i kirken og ikke minst i hjemmene i hverdagen, og de fikk enormt stor betydning for utbredelsen av den lutherske læren. Reformasjonen kom ganske tidlig til tvillingriket Danmark–Norge, og også her oppe sto det fram en del dyktige salmediktere. Kingo kan sies å ha vært den første virkelig betydelige av dem, og han gjelder fortsatt i dag som en av de aller største.
Thomas Kingo kom til verden den 15. desember 1634 i Slangerup, en gammel liten by på Sjælland i Danmark. Navnet Kingo er en forenklet form av det skotske Kingshorn. Hans far var nemlig født i Skottland, men innflyttet til Danmark som liten gutt og senere gift med ei bondejente fra Sjælland. Av yrke var han vever, et typisk mannsyrke på denne tiden, der man sto ved vevstolen og produserte ulike slags tekstiler av blant annet lin. Så det var en vanlig, litt fattig arbeiderfamilie Kingo vokste opp i. Foreldrene var fromme og gudfryktige folk som ga ham en god kristen oppdragelse. Han skrev senere: «Jeg var tilfreds med mine kår og stolte på mitt Fadervår». Den begavede gutten fikk begynne på byens latinskole da han var seks år gammel. Der var det strenge forhold, blant annet var det forbudt å snakke dansk; den som gjorde det fikk smake pisken. Dansk var språket for bønder og arbeidere, mens finere folk med dannelse uttrykte seg på tysk og latin.
Femten år gammel fikk Kingo flytte over til en bedre skole i en annen by, Hillerød, nord for København. Her, på Fredriksborg slott, var kong Kristian 4. blitt født i 1577, og han hadde pålagt denne latinskolen å legge vekt på sang og musikk. For den musikalske veversønnen var dette helt perfekt. Skolens rektor var glad i dansk diktning, slik at Kingo disse årene fikk en stor kjærlighet til det danske språk.
Nitten år gammel reiste Kingo videre til København for å studere teologi. Men det året, 1654, brøt det ut en forferdelig pest der, og tusenvis døde. Universitetet ble stengt, og kongen og hoffet flyktet ut på landet. Men året etter ble det endelig mulig å få begynt på teologistudiet. Det var et hardt liv, studentene måtte stå opp grytidlig, klokken fire i sommerhalvåret, og klokken fem om vinteren. Det var forelesninger, andakter, og aftensang-gudstjenester. Klokken åtte om kvelden var det sengetid og dørene ble låst, så da måtte studentene være tilbake hvis de for eksempel hadde drevet idrett, vært på kneiper eller i slagsmål. Universitetet hadde sitt eget fengsel, et fangehull som stadig ble fylt opp av studenter som hadde brutt reglementet. Men på Kingos attest etter avgangseksamenen i 1658, sto det at han tilhørte «de seriøse studenter» og hadde holdt seg borte fra dårlig selskap. Samtidig tyder hans tidligste dikt på at han var en munter og humoristisk ung mann, med ikke så lite lidenskap og temperament, en «brusende kunstnernatur».
Barokkstilen
I sin diktning er Kingo påvirket av samtidens stilretning, som ettertiden har gitt navnet barokken. Barokkstilen kjennetegnes av overdådighet, med kreativ fantasi, oppfinnsom billedbruk, ordrikdom, ordspill og lek med ord, gjentakelser og variasjoner, frodige detaljer, ofte sterke virkemidler og effekter, kontraster som lys og mørke, osv.
Det lyder barokt når Kingo i en morgensang oppfordrer sin sjel til å «trenge inn i himlens stjerneborg»:
Våkn opp og slå på dine strenger,
syng meg en deilig morgensang!
Min sjel, du må ei dryge lenger,
gjør med din takk en himmelgang!
Treng inn i himlens stjerneborg
og glem så lenge verdens sorg!
La, Jesus, nå ditt lys få skinne
i meg, at jeg som lysets barn
meg ikke lar av verden blinde
og snøres inn i Satans garn!
Rettferdighetens sol er du,
som fyller hjerte, ånd og hu.
Skal sykdom, sorger og ulykke,
skal trengsel eller fattigdom
meg etter Herrens vilje trykke,
la aldri troen støtes om,
men gi meg kraft i større mål
å drikke prøvens kalk med tål!
Velsigne, Herre, fra det høye
mitt kall, mitt arbeid og min sved,
gi meg til frukten av min møye
en frelst og god samvittighet!
Gud, vis meg veien jeg skal gå
for i din frykt mitt brød å få!
Jeg aldri vil på verden bygge,
om lykken enn vil med meg stå,
men som min dag tar til å rygge,
vil jeg mitt hjerte minne på
at glasset rinner, tiden går,
og evigheten forestår.
En litt typisk luthersk tanke ser vi også her, i linjene «Velsigne, Herre, fra det høye, mitt kall, mitt arbeid og min sved». Før reformasjonen hadde det vært vanlig å tenke at dersom man virkelig ville tjene Gud, skulle man bli munk eller nonne, leve i sølibat og be til Gud dag og natt. Men Martin Luther protesterte. Ditt daglige strevsomme arbeid som bonde, gårdsjente, slakter, student eller hva det måtte være, dette er din daglige gudstjeneste som Herren Gud har behag i. Det kan du regne som ditt kall. Du trenger slett ikke å gå i kloster for å tjene Gud.
Vi finner også – i de siste linjene – et mye brukt bilde på denne tiden: timeglasset som renner ut, mens evigheten venter. 1600-tallet var et århundre med usedvanlig mye krig, nød og død. «Skal sykdom, sorger og ulykke, skal trengsel eller fattigdom meg etter Herrens vilje trykke…», leste vi. I tillegg til den dødelige pestepidemien i København og andre steder, ble danskene rammet av annen slags ulykke. I 1658, det året Kingo avsluttet teologistudiene, gikk Sverige til krig mot Danmark. Også tidligere hadde det vært en rekke militære konflikter. Kong Fredrik III var den som nå måtte lede forsvarskampen, og det gikk ikke særlig bra. Danmark mistet store landområder. Det vi i dag tenker på som den sørlige delen av Sverige, dvs. Skåne og omkringliggende landskaper, hadde før denne krigen vært danske kjerneområder; en stor del av Danmarks innbyggere bodde der i øst, og Malmø var den nest-største danske byen. Dette hadde vært dansk territorium i 600 år, siden vikingtiden. Men nå erobret svenskekongen alt sammen (og i tillegg blant annet Trøndelag i Norge). Det var så vidt at ikke hele Danmark ble erobret. Landet var i dyp økonomisk krise, på konkursens rand, og nøden og sorgen var stor ute blant folk etter at fiendens soldater hadde plyndret og drept mange.
Den dramatiske situasjonen førte til omveltninger i styret av landet. Mens det tidligere hadde vært en fordeling av makten, der adelsfamiliene hadde mye de skulle ha sagt, ble kongen i København nå den eneveldige, suverene hersker. Dette skjedde i 1660.
Kingo var på den tiden 25 år og litt skjermet fra den verste dramatikken. Han hadde fått ansettelse som huslærer for barna til forstanderen på slottet i Hillerød. Litt senere ble han huslærer for en annen rik familie på godset Vedbygaard, på Vest-Sjælland, der han i tillegg hadde oppgaven å være sikkerhetsvakt på gården i de urolige tidene som var. Han trivdes godt og skrev i ledige stunder kjærlighetsdikt og humoristiske dikt, samt lærte seg fektekunsten.
En dag rir en svensk offiser inn på tunet på gården, går rett til stallen, løser en av hestene og tar den med seg. Men da dukker huslærer og sikkerhetsvakt Kingo opp. Han trekker fektekården sin og hugger av tøylen på hesten slik at dyret snur og går rett tilbake til stallen. Offiseren blir rasende, trekker sin egen kårde, og det utvikler seg til en fektekamp på liv og død. Svensken snubler plutselig, blir liggende hjelpeløs for Kingos føtter, og må be om nåde. Så får han lov til å ri vekk fra gården. Kingo nyter triumfen en liten stund. Men brått er offiseren tilbake, denne gang med pistol. Han sikter på Kingo og fyrer av et skudd som går på skrått gjennom munnen hans. Resten av livet hadde han et arr etter dette skuddet, og den dramatiske episoden førte til at Kingo ble enda mer kritisk til svensker enn før. Da han mange år senere arbeidet med en ny dansk salmebok, ekskluderte han svensk salmediktning fullstendig. Og den dag i dag er det fortsatt nokså få salmer av svensk opprinnelse å finne i de danske salmebøkene som er i bruk, noe som skal skyldes tradisjonen fra Kingo.
Luthersk ortodoksi
Kingo kalles ofte for «ortodoksiens salmedikter». 1600-tallet var århundret for den lutherske ortodoksi (rettroenhet). En var svært opptatt av å bevare den bibelsk-lutherske lære uforfalsket og ren. Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652) var den mest betydningsfulle luthersk-ortodokse teologen i Danmark-Norge. Han var professor ved universitetet i København og biskop på Sjælland og hadde forfattet flere av lærebøkene Kingo leste som ung teologistudent. Brochmand forsvarte ivrig den lutherske lære mot angrep fra den romersk-katolske kirke – og mot reformert-kalvinistisk lære bl.a. om nattverden, som hadde fått innpass blant mange av landets teologer.
Mange har ment og sagt at den lutherske ortodoksi var altfor opptatt av «den rette lære»; hva med hjertet og fromheten? Hva med det kristne livet, den rette livsførsel? Dette var de visst ikke særlig opptatt av, ifølge en del historikere. Men denne vanlige oppfatningen må være delvis feil eller en overdrivelse. Vi ser i hvert fall over alt i Kingos salmer at han er opptatt av begge deler. Han har en glad frelsesvisshet, på grunn av læren, den rene læren. Fundamentet han bygger på er Guds sanne og sikre løfter i Bibelen, i nådemidlene, Guds ord og sakramenter, evangeliet om tilgivelse og nåde på grunn av Jesu liv, lidelse og død og oppstandelse; dette er noe objektivt og fast som vi kan stole fullt og fast på og som gir glede og takknemlighet i hjertet, samt en ny vilje og kraft til å leve rett. Det personlige, hjertets tro, den rette fromme livsførselen og kampen mot synden skriver Kingo altså også mye om.
Godt luthersk innhold finner vi også i «Gud Faders navn og ære», en salme om den kristne kirke, der Jesus lar seg finne og trøster oss gjennom nådens midler, Guds ord og sakramenter. I det første verset henviser Kingo til Jesu ord som 12-åring i tempelet, «Jeg må være i min Fars hus»:
Gud Faders navn og ære,
hans hus og helligdom
skal Jesu omsorg være;
derfor til oss han kom.
Et tempel har han bygget
og grunnet med sitt blod.
Det får ei Satan rygget,
det står på klippen god.
Hver sjel som ham mon savne,
skal i Guds kirkes bo
ham søke og omfavne
og finne trøst og ro.
Der vil han alltid blive
forklaret i sitt ord
og sakramenter give
av nådens rike bord.
Der vil han sjeler løse
av alle syndens bånd,
der vil han trøst utøse
i hver bekymret ånd.
Der, Jesus, vil du finnes.
Vel dem som søker deg!
Av dem skal kronen vinnes –
o, Herre, hjelp du meg!
«Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte»
Vi kommer nå til en sang som mange kristne setter svært høyt. I salmeboken vår har den kun ett vers. Men Kingo diktet og utgav faktisk så mange som 29 (!) vers, der ”Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte…” sto som vers nummer 15. Dette er en omfangsrik og mektig langfredagssalme med tittel ”Bryder frem I hule sukke”:
Bryder frem I hule Sukke
Af mit dybe hiertes Grund,
Ingen kand min sorrig slukke,
Ingen holde for min Mund!
Thi min Sorg som Hiertet bær,
Og min Indvold i mig skiær
Skal aff mine Øyne flyde,
Og ud fra min Tunge bryde.
Kingo innleder altså salmen ved å henvende seg til sitt eget hjerte, og dermed også til de andre troendes hjerter, de som skal synge salmen: Nå vil vi leve oss inn i Jesu lidelse og sørge og gråte. Deretter følger mange vers om hva som utspiller seg når Jesus blir dømt til døden, tornekronet, hengt på korset osv.
Etter å ha sunget om hvordan Pilatus skrev en innskrift, som ble hengt på korset – Jesus fra Nasaret, jødenes konge – og om at jødenes overprester var kritiske og ville at innskriften måtte endres eller fjernes, fortsetter Kingo med å bli personlig og anvende dette ordet på seg selv; han vil at denne innskriften må bli skrevet tydelig her inne i hjertet! Og at den alltid må vitne om at Jesus er min konge, og min ære og salighet. For det fins jo mange krefter i livet vårt som ønsker at Jesusnavnet skal miste sin betydning for oss og bli slettet ut.
Skriv dig Jesus paa mit hierte,
O min Konge og min Gud!
At ey Vellyst eller smerte
Dig formaar at slette ud;
Denne Opskrifft paa mig sæt:
Jesus ud af Nazareth
Dend Korsfæste, er min Ære,
Og min Salighed skal være.
Fra det femtende verset hopper vi til de to siste, vers 28 og 29, der Jesus dør, etter å ha sagt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»
Jesu, Jeg din Død begræder,
For Jeg der til Aarsag gav;
I din Død Jeg mig dog glæder,
Ja min støv udi min Grav!
Thi mit Liv er i din Død,
Og der hand dit Hierte brød,
Da din søde Naade-Kilde
Mig til Liv opbriste vilde.
O min Jesu, gid Jeg kunde,
Jesu, gid Jeg kunde dog
Døe med samme Ord i Munde,
Hvor med Du din Affskeed tog!
Bøy, O bøy dit Hoved ned
Til mig udi Dødsens sved,
At min Siæl din Kys maa nyde,
Når Jeg skal min Aand udgyde.
Prestetjeneste og ekteskap
Kingo hadde jo ikke studert teologi for å bli huslærer, men fordi han ønsket å bli prest. Og da han var 26 år dukket det endelig opp en ledig stilling som kapellan i Kirke Helsinge, på vestkysten av Sjælland. Soknepresten som han her fikk tjene under, var en eldre mann ved navn Peder Worm som var gift for tredje gang og hadde mange barn. Eldstemann blant alle barna het Jakob, og denne Jakob Worm kom senere til å bli en pest og en plage for Kingo. Men den nye kapellanen trivdes til å begynne med godt i stillingen. En gang fikk han lov å preke i København, med selveste Hans Majestet Kongen blant tilhørerne, og gjorde et godt inntrykk. Etter fire år som kapellan var han blitt litt utålmodig og skrev brev til kongen med en liten bønn om et såkalt ekspektansebrev på et prestekall. For i Slangerup, fødebyen, der hans gamle mor fortsatt levde, var sognepresten nå blitt gammel og skrøpelig. Så Kingo ba altså kongen om at han måtte få lov å komme i betraktning når det snart ble aktuelt å ansette en ny sokneprest der. Og kongen svarte ja.
Det gikk flere år, uten noen forandring. Men så i 1668, da Kingo hadde vært kapellan i sju år, skjedde det ting. Først døde gamle Peder Worm i Kirke Helsinge og etterlot seg enke og en barneflokk. Og så, måneden etter, døde også soknepresten i Slangerup, Kingos hjemby. Kingo fikk nå overta prestestillingen i sin barndoms kirke. Det var forventet at den ugifte nyansatte også skulle overta enken etter den avdøde presten. For slik fungerte pensjonsordningen på den tiden, presteenken i Slangerup trengte jo en til å forsørge seg. Men Kingo hadde ønske om noe annet. Han holdt så mye av Kirke Helsinges presteenke, etter Peder Worm som han hadde vært kapellan for. Hun het Sille, var seksbarnsmor og kun fem år eldre enn Kingo. Så han fridde til henne i stedet. Og etter sørgeåret hennes var omme, giftet de seg. Dette var slett ikke problemfritt med tanke på den andre enken. Saken løste seg imidlertid etter hvert.
Dessverre døde den kjære Sille etter bare et halvt års ekteskap. En stor sorg for Kingo. Han sto nå igjen med en hel barneflokk å forsørge og oppdra. Etter et år som enkemann fridde han derfor til en enke på litt over 50, seksten år eldre enn ham selv. Johanne het hun og var i stand til å passe på både hans egen gamle mor og alle barna han hadde arvet etter Peder Worm og Sille. Dette var et såkalt gammeldags fornuftsekteskap, men de levde sammen i 23 år, til hun døde.
Salmedebut
Denne første tiden i Slangerup fikk Kingo sitt store gjennombrudd som salmedikter, med utgivelsen av et lite andaktshefte, «Aandelige Siunge-koors Første Part», fra 1674. Heftet inneholder sju morgensanger, en for hver dag i uken, og sju kveldssanger, samt sju sanger basert på de gammeltestamentlige botssalmene (Davids salme 32 og 51 m.fl.). Til flere av sangene bruker han ikke-kirkelige melodier, fordi han vil at sangene skal være lette for vanlige folk å bruke til husandakten i hjemmet og ellers i hverdagen. Han vil understreke at gudstjeneste jo ikke er noe som bare skjer i kirken på søndagen, men hver dag fra vi står opp til vi legger oss; den daglige gudstjenesten der vi vil at alt vi gjør skal være til Guds ære. Ikke minst legger han vekt på den daglige omvendelse, med syndsbekjennelse og tillit til syndstilgivelsen som vi får for Jesu skyld.
En av de sju nye morgensangene er «Nå rinner solen opp i østerlide», som handler om at Guds nåde er ny hver morgen. Vi legger merke til frisk barokk billedbruk i første verset, der Kingo oppfordrer sin sjel til å «svinge» seg opp til himmelen med takk og tro:
Nå rinner solen opp
av østerlide,
forgyller fjellets topp
og bergets side.
Vær glad, min sjel,
og la din stemme klinge,
stig opp fra jordens bo
og deg med takk og tro
til himlen svinge!
Utallig liksom sand
og uten måte
som havets dype vann
er Herrens nåde,
som han mitt hode
daglig overgyder;
hver morgen i min skål
en nåde uten mål
ned til meg flyter.
Han har i denne natt
sin engleskare
omkring min bolig satt,
så ingen fare
fikk over meg og mine kjære råde,
men vi er frelst og fri
fra dødens mørke sti
og sjelevåde.
Min sjel, vær frisk og glad,
la sorgen fare!
Ditt legems blomsterblad
skal Gud bevare,
han lover meg i dag sin kraft og styrke,
så i mitt kall og stand
jeg Gud, min Fader, kan
i sannhet dyrke.
Du best min tarv og trang,
o Herre, kjenner,
og du har lykkens gang
i dine hender,
og hva meg tjener best i vel og våde
på forhånd klart ser.
Min sjel, hva vil du mer?
La Gud kun råde!
Solen er et stadig tilbakevendende motiv i Kingos diktning, soloppgangen fyller ham med glede og forventning. Gud sender nytt lys hver morgen og har omsorg for sine barn. Vi kan stole trygt på ham, hva som enn skal skje denne dagen, både «i vel og våde», når vi har det bra og når vi kommer i fare. For i en kristens liv er ikke alt bare glede og gode dager. Gud «oppdrar oss for sitt rike ved kors og trengsel», som vi ber i kirkebønnen. Dette er jo også typisk luthersk, vi tror på korsets teologi, ikke noen slags herlighetsteologi for livet her på jorden. Sorg og glede, opplevelsen av motgang og medgang, lykke og ulykke her på jorden – denne dobbeltheten går igjen i svært mange Kingo-salmer, f.eks. den kjente «Sorgen og gleden de vandrer til hope». Vi legger merke til at siste linjen i alle versene handler om himmelen, som et slags omkved:
Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.
Alle ting har en foranderlig lykke,
alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
stort eller litt,
himlen alene for sorgen er kvitt.
Velde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende vår
høyt over andre sitt hode kan bære,
Faller dog sammen i alderdoms år.
Alle ting må
en gang forgå,
himmelens salighet, den skal bestå.
La da min lodd og min lykke kun falle
slik som min Gud og min Herre det vil!
La kun misunnelse øse sin galle,
la også verden få drive sitt spill!
Tidsvevens bom
løper deg tom,
himlen skal vende det alt sammen om.
Sorger og gleder
Til stor sorg for Kingo i mange år var stesønnen til hans første kone. Jakob Worm var blitt rektor på latinskolen i Slangerup, han mislikte sogneprest-stefaren sin og skrev stygge spottedikt om ham. Disse ble lest opp og spredt vidt omkring for å ødelegge hans gode navn og rykte. Dette føltes svært ubehagelig for Kingo, som ikke klarte å dy seg for å svare med samme mynt, genial dikter som han jo også selv var. Han skrev blant annet at Jakob Worm var «en bøffel, en snøffel, en okse, en stut». Det tok seg nokså dårlig ut for en sogneprest å være involvert i en slik ufin dikterduell.
Samtidig var det en stor glede på denne tiden at det første andakts-salmeheftet hans fra 1674 fikk en så overstrømmende god mottakelse over hele landet. I dag regnes det som et hovedverk i dansk diktning og litteraturhistorie. På slottet i København var de også begeistret. I forordet hadde Kingo dedisert heftet til den nye kongen. Kristian V av Danmark og Norge var kommet på tronen etter sin avdøde far, fire år tidligere. Og Kingo hadde da utgitt et hyllingsdikt, Hosianna, i forbindelse med «salvingen» av kongen. Dette var også blitt tatt godt imot.
Tre år etter Kingos debut som salmedikter utnevnte kongen ham så til ny biskop i Odense, i bispedømmet Fyn. Dette kom som en overraskelse for de fleste, og vakte nok også en del misunnelse og ergrelse i enkelte kretser. Kingo var nå 39 år gammel, han flyttet inn i bispegården i Odense sammen med fru Johanne og ble en bra biskop, myndig og med gode organisatoriske evner. Bispedømmet inkluderte i tillegg til øya Fyn også Lolland og Falster i sør. Selv om han fikk det travelt med bispevisitaser rundt omkring, ble det likevel tid til salmediktning, og i 1681 utkom Part 2 av Aandeligt Sjungekor, sju år etter første delen. Denne gangen dediserte han heftet til dronningen, Charlotte Amalie av Danmark og Norge, som selv om hun var født og oppvokst i Tyskland viste glede over det danske språk. Det var noe Kingo satte svært stor pris på.
Når Kingo dediserte salmehefter til de kongelige og i tillegg skrev mange flotte hyllingsdikt til dem, var det muligens fordi han var en smiskende person som ønsket å klatre opp og frem i samfunnet? Det var nok heller fordi han som en god lutheraner tenkte at styresmaktene er innsatt av Gud; kongen er Guds tjener, Guds representant, som vi alle sammen er avhengige av, både i fredstid og krigstid, og som skal lønne dem som gjør det gode og straffe dem som gjør det onde. Så derfor: Må Gud signe kongen og dronningen!
Motsetninger og kontraster
Blant salmene i heftet fra 1681 finner vi den kjente «Aldri er jeg uten våde» (Våde, et gammelt ord som betyr fare eller uhell, ulykke):
Aldri er jeg uten våde,
aldri dog foruten nåde,
alltid har jeg sukk og ve,
alltid kan jeg Jesus se.
Alltid trykker mine synder,
alltid Jesus hjelp forkynner,
alltid står jeg under tvang,
alltid er jeg full av sang.
Snart i sorg, snart vel til mote,
snart i fall og snart på fote,
ofte uten sinnets ro,
alltid fylt av Jesu tro.
Så er sorg til glede lenket,
så er drikken for meg skjenket,
besk og søt i livets skål,
dette er mitt levnets mål.
Jesus, jeg med gråt vil bede:
Hjelp du til at troens glede
fremfor synd og sorger må
alltid overvekten få!
Mange har ment at det var modig av selveste biskopen å være så ærlig som han er her i denne salmen, Kingo innrømmer jo at han strever med troen og livet som kristen. Det er ikke noe enkelt, men en kamp og strid. Men såpass ærlige bør vel egentlig alle kristne være? At kristenlivet er en kontrastfylt blanding av synd og nåde, uro, tvil og tro, er ikke noe å legge skjul på. Akkurat som i livet til apostelen Paulus, beskrevet i Romerbrevets kapittel 7: «Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (v. 21-25).
Som tidligere nevnt, er det et typisk virkemiddel i den barokke diktekunsten å sette opp tydelige kontraster, slik Kingo gjør her i «Aldri er jeg uten våde». Men akkurat dette har han også funnet i Bibelen. Paulus skriver i 2 Kor 6: «[Vi går fram] i ære og vanære, baktalt og hedret. De sier vi leder folk vill, men vi taler sant, vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått i hjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt» (2 Kor 6,8-10). Tydelige kontraster og motsetninger også hos apostelen Paulus, altså, 1600 år før barokken.
Noen få år etter utgivelsen av det andre salmeheftet, tok Kingo den teologiske doktorgraden. Han fikk også oppleve å bli adlet av kongen! Dette var en glede og stor stas. Men ikke alle var like glade på den nyslåtte adelsmannens vegne. For eksempel plageånden hans, Jakob Worm, fortsatte å skrive stygge spotte- og skandaledikt med baktaling og vanærende rykter om biskopen. Denne sørgelige historien ville visst ingen ende ta.
Men så skjedde det ting, da Jakob Worm faktisk begynte å skrive bespottelige dikt også om kongen. Det ble skjebnesvangert. For dette var jo majestetsfornærmelse, en alvorlig forbrytelse den gangen. Worm ble arrestert og dømt til døden. Kingo gikk i forbønn hos kongen for sin gamle fiende, slik at straffen ble omgjort til livsvarig fengsel og Jakob Worm sendt til Trankebar, den dansk-norske kolonien i India. Nå fikk Kingo endelig fred, etter tjue år.
Stat og kirke
Et spørsmål som melder seg når vi hører om disse kongene som blant annet utnevnte biskoper i kirken osv.: Skal ikke stat og kirke ifølge luthersk og bibelsk lære egentlig være adskilt? Jo, og Luther og de andre reformatorene tenkte en hel del på dette. De uttrykte et håp om at det snart skulle kalles sammen til et stort kirkemøte, et konsil som kunne behandle temaet om forholdet mellom stat og kirke, og innføre et tydelig skille. Men inntil videre, som en midlertidig ordning, lot de det fortsette litt på samme måte som før. I denne forbindelse er det viktig å huske at den lutherske reformasjonen sannsynligvis ville ha blitt kontant og brutalt stanset, hvis det ikke hadde vært for de lutherske fyrstenes beskyttelse. De satte evangeliet svært høyt og sto modig opp imot keiseren og hans hær som var på parti med pavekirken.
Dessverre ble det aldri noe av det store kirkemøtet som reformatorene hadde håpet på, så statskirkesystemet fortsatte og utviklet seg i århundrene som fulgte. Sett fra den lutherske kirkes perspektiv, kan det sies at dette fungerte noenlunde bra så lenge fyrstene respekterte og forsvarte den kristne og lutherske lære. Og på Kingos tid gjorde de danske kongene ennå i stor grad det.
Salmebok
Kingo var etter hvert blitt en kjent salmedikter og gjaldt nærmest som landets offisielle poet. Så da kongen i 1683 bestemte at Danmark-Norge skulle få en ny offisiell salmebok, var Kingo det naturlige førstevalget til å lede arbeidet med dette. Og han satte i gang og arbeidet intensivt med salmeboken i en årrekke. Alle søndagene i kirkeåret måtte få sine egne salmer, så Kingo diktet mange nye. Etter en del komplikasjoner, fordi noen ønsket å stikke kjepper i hjulene for Kingo, ble den nye salmeboken endelig utgitt i 1699. Tittelen var «Den Forordnede Kirkepsalmebog», men den er alltid blitt kalt «Kingos salmebok». 86 av hans egne salmer var inkludert, i tillegg til salmer av Luther og mange andre. Salmeboken ble tatt meget godt imot og var i bruk svært lenge. Ja, så sent som 1859, altså 160 år etter førsteutgaven, ble den utgitt på ny i Christiania (Oslo). Dette forteller ganske mye om dens popularitet.
Påskesalmer
Kingo er ikke bare kjent som ortodoksiens salmedikter, han kalles også «påskens salmedikter». For til den nye salmeboken hadde han skrevet mange flotte sanger for pasjonstiden og påsken. Akkurat disse hadde en spesielt stor betydning for ham personlig. I dem fører han oss steg for steg gjennom Jesu lidelseshistorie, fra palmesøndag til korsdøden på Golgata langfredag og oppstandelsen på påskesøndag. Vi har allerede sett på «Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte». I tillegg hadde han skrevet seksten andre.
For palmesøndag, når Jesus rir inn i Jerusalem, skriver Kingo:
Se hvor nu Jesus treder
hen til den morderstad,
enskjønt man ham bereder
så stort et blodebad.
(…)
Tillykke, ja tillykke,
min konge, gå av sted
min død å undertrykke!
Ha takk i evighet!
I en annen salme, «Hør en lovsang, høye himler», er vi i nattverdsalen på skjærtorsdag, der Jesus sammen med disiplene synger den store lovsangen (Hallel) ved avslutningen av påskemåltidet, som evangelisten Matteus nevner: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget (Matt 26,30):
Hør en lovsang, høye himler,
lytt til sangen, englekor!
Hør en lovsang, folkevrimler,
alle som på jorden bor!
Jesus, fylt av tro og trøst
løfter høyt i sang sin røst
før han går fra nattverdssalen
for å krysse Kedrondalen.
Så går de ut i natten, og Kingo gir oss en egen salme om den angst og nød som kom over Jesus i Getsemanehagen:
Over Kedron Jesus treder
Treder på sin bare fot,
Mot den død man ham bereder,
Å, vi burde gråte blod!
Se, hvor bladet har seg vendt,
Nå er alle buer spent;
Se, hvor de på Jesus sikter
Mens ham hele verden svikter.
Vi merket oss en kreativ og effektfull bildebruk: «Nå er alle buer spent, se hvor de på Jesus sikter.» Kingo gjentar ordet se om og om igjen, for han ønsker å gjøre det hele svært levende for oss, som om det skjer akkurat nå, som om vi selv er til stede i hagen. Se, gresset med røde dråper, fordi Jesus er så fylt av angst at han svetter blod. Han maler det for øynene våre:
Se, hvor våndefull han faller
Ned med bønn i hardest nød;
I sin angst på Gud han kaller,
Ber at denne bitre død
Og dens kalk må vike hen,
Slår seg straks til ro igjen.
Det som Gud, hans Far, behager,
Er hans vilje alle dager.
Se, hvor han med døden strider,
Engstet i sin hjerterot;
Sjelekval ham søndersliter
Og opprører alt hans blod!
Gresset hvor min Jesus lå,
Blodig dugg er dryppet på
Av hans årers purpurkilde.
Å, hvor led min Jesus ille!
Kingo har også med en salme om de sju ordene (setningene) Jesus sa mens han hang på korset: Og etter hvert av de sju har han flettet inn et vers med en bønn til Jesus:
Gå under Jesu kors å stå,
og la hans røst ditt hjerte nå!
Ja, stå i stillhet og gi akt
på det han har til avskjed sagt.
(…)
En røver stammet frem sin nød
og høstet liv ved Kristi død:
“Til Paradis, jeg sier deg,
skal du i dag få følge meg.”
La meg òg i min siste stund
få trøst, o Jesus, av din munn.
Omvend meg du, hver dag som går,
så arv i himmerik jeg får.
Da lød et ord: “Det er fullbrakt!”
Et større ord er aldri sagt.
Oppfylt er lov og profeti,
forbannelsen er nå forbi!
Det gir meg trøst i hjerterot,
det er en evig gledes-flod.
Du sonet mine synders sum,
å, dyre evangelium!
Hans siste ord var fylt av lys
og livets håp i dødens gys.
Han ropte: “Fader, i din hånd
jeg overgir min sjel og ånd!”
Det ord, det ord seg trenger inn
dypt i mitt hjerte, sjel og sinn.
Gi at det blir det siste ord
jeg tale skal på denne jord.
Så kommer endelig påskemorgen, med «Som den gylne sol frembryter», et av Kingos mesterstykker:
Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde.
Takk, du store seierherre,
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
i det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.
Salmen hadde opprinnelig ti vers og avsluttes slik:
Takk for all din fødsels glede,
takk for ditt det guddoms ord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.
Kingo er her full av takknemlighet og uttrykker dette ved å repetere ordene «takk for…» i alle de sju første linjene. Dette gir en litt overdådig effekt, typisk for barokkstilen. Men så, når den aller siste linjen kommer, lar han denne være annerledes, som en kontrast. Og her uttrykker dikteren, og vi som synger, en glad luthersk frelsesvisshet: Ikke «forhåpentligvis får jeg se deg» eller «kanskje…», men «der skal jeg deg se og finne». Som kristne kan vi få stole fullt og fast på Guds løfter. Ved nådens midler har han lovet å bevare oss i troen.
Timeglasset renner ut
I en alder av 60 år ble Kingo enkemann for andre gang, da fru Johanne døde 76 år gammel. Kort tid etter ble han gift for tredje gang, med den 29 år gamle velstående Birgitte Balsløv fra Odense. De to hadde svært like interesser og ble meget lykkelige sammen. Hun var en god støtte for ham de siste åtte årene av hans liv.
I forbindelse med en reise til København våren 1703, ble han svært syk. Tilbake i Odense forble han sengeliggende i en svak tilstand og med mye smerter. Når besøkende spurte hvordan det gikk og om han hadde vondt, svarte han: «Det kan ikke være annerledes enn at det volder smerte når to så gode venner som kropp og sjel skal skilles ad. Men hver rettsindig Jesu disippel og hver god stridsmann må tålmodig lide det.»
En lørdagskveld i oktober våknet Kingo av en søvn og sa: «Herre Gud! I morgen får vi høre en dejlig musik!» Neste morgen klokken åtte, da kirkeklokkene ringte til høymesse i St. Knuds domkirke i Odense, den 19. søndag etter treenighetsdag, sovnet Thomas Kingo inn i døden, nesten 69 år gammel. Han hadde da vært Fyns biskop i 27 år. En av den lutherske kirkes største salmediktere fikk endelig oppleve gleden og sangen han hadde lengtet etter og skrevet så mye om.
Far, verden, far vel!
Jeg vil ikke lenger være din trell.
De byrder du byltet og lesset meg på,
dem kaster jeg fra meg og vil dem forsmå.
Jeg river meg løs for jeg kjeder meg ved
forfengelighet,
forfengelighet!
Hva er det vel alt,
som verden så listig har sminket og malt?
Det er bare skygger og drivende sky,
det er bare bobler som brister på ny,
det er bare gynge-is, svik og fortred,
forfengelighet,
forfengelighet!
Hva er mine år,
som smygende svinner og snikende går?
Hva er min bekymring, mitt tyngende sinn,
min sorg og min glede og tankens spinn?
Hva er vel mitt arbeid, min møye, min sved?
Forfengelighet!
Forfengelighet!
Å rikdom og gull,
du jorderiks avgud i skinnende muld!
Du er dog av verdens mest skuffende ting,
som vokser og minker og veksles omkring,
Hva er du når man deg i solen har sett?
Forfengelighet!
Forfengelighet!
Akk, ære og glans,
hva er vel din blendende krone og krans?
Misunnelse sitter deg alltid på rygg,
du hemmelig støttes og sjelden er trygg,
Så ofte du snubler hvor andre de gled –
forfengelighet,
forfengelighet!
Akk, kjødelig lyst,
din giftige leppe så mange har kyst!
Ditt fengende knusk og din flyvende gnist
ble mange til evige luer til sist.
Din skål ligner honning, men drikken er led –
forfengelighet,
forfengelighet!
Så far da, far vel!
du skal ikke lenger forføre min sjel.
Du dårende verden, jeg sier deg av
og senker deg ned i forglemmelsens hav.
Jeg lengter mot dagen da sorg blir til sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.
Der skal mine år
begynne i evighets deilige vår.
Der skal ikke dagen ved solrenning gry
og månen formørkes i ne og i ny.
Min Jesus er solen, og sæl er min sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.
Min glede og fryd
forfriskes av englebasunenes lyd.
Ja, Gud han er gleden for meg og for dem.
Far opp da, min sjel, og all verdslighet glem!
Men glem ei at gleden er lykkelig lang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang!
KILDER:
Dansk Biografisk Leksikon
Elseth, Egil, Thomas Kingo – veversønnen som ble salmedikter, Oslo 1985
Norsk salmebok, Oslo 1985
Petersen, Richard, Thomas Kingo og hans samtid, København 1887
Evan Luth 