Barnabas var en betydningsfull leder i kirkens første tid. I Apg 14,14 kalles han for «apostel». Han var levitt, fra en jødisk familie på Kypros (Apg 4,36), og blant slektningene hans var fetteren Johannes Markus (Kol 4,10) og hans mor Maria (Apg 12,12) i Jerusalem. Der i byen var han aktiv blant de kristne etter pinsedagen. Hans egentlige navn var Josef, men apostlene ga ham navnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter (Apg 4,36-37).
Da Paulus etter sin omvendelse kom til Jerusalem og de fleste i menigheten der ble redde på grunn av hans fortid som kristenforfølger, var Barnabas den som tok seg av ham, førte ham til apostlene og fortalte om hvordan den tidligere fienden deres nå var blitt omvendt og en ivrig forkynner av Jesu evangelium (Apg 9,26–27).
Da det skjedde en plutselig oppblomstring av nye kristne i Antiokia i Syria, sendte Jerusalem-menigheten Barnabas for å hjelpe til. «Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren» (Apg 11,23-24). Paulus oppholdt seg på den tiden i fødebyen Tarsos, men Barnabas reiste dit og fikk ham med seg ned til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen (Apg 11,25-26).
Deretter la de to ut på den første misjonsreisen (Apg 13,1–14,28), med Johannes Markus som medhjelper. De forkynte evangeliet først på Kypros, deretter i en rekke byer i Lilleasia (vår tids Tyrkia). Etter helbredelsen av en lam mann i Lystra, trodde innbyggerne der at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes og ville ofre til dem (Apg 14,8). Ved apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) ca år 48, fortalte de to om alt Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene.
Før den andre misjonsreisen ble det en uoverensstemmelse mellom de to kollegene om hvorvidt Johannes Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem på den første reisen (Apg 15,36ff). Paulus tok da i stedet Silas med seg på turen, mens Barnabas reiste sammen med sin fetter Johannes Markus til Kypros. En omtale av Barnabas i 1 Kor 9,6 tyder på at de på det tidspunktet var blitt gode venner igjen. Barnabas nevnes også i Gal 2,1.9.13. Og Kol 4,10 forteller at Paulus satte pris på å ha besøk av Johannes Markus under fangenskapet i Roma (ca år 61-63), antagelig kort tid etter at Barnabas var død.
Kirkefaderen Tertullian trodde at Barnabas var forfatteren til Hebreerbrevet, men dette er høyst usikkert. Et skrift ved navn Barnabas’ brev er sannsynligvis skrevet av en anonym forfatter i det andre århundret. Barnabas’ reiser er et skrift fra 500 e.Kr. som forteller at Barnabas ble værende på Kypros resten av sitt liv. En bok kalt Barnabas’ evangelium dateres så sent som ca 1300-tallet og er påvirket av Koranen.
Den kypriotiske ortodokse kirken regner Barnabas som sin grunnlegger. Hans minnedag er 11. juni, den datoen han ifølge tradisjonen skal ha lidd martyrdøden i Salamis på Kypros, ca. år 60.
Evan Luth 