Den anfektede personen sier: Troen min er så svak. Noen ganger føler jeg den ikke i det hele tatt i hjertet mitt. Når jeg ber til Gud er det uten noen som helst inderlighet. Jeg frykter at jeg har mistet troen, at den har sluknet. Og hvis troen er sluknet, da fins det vel ikke noe håp eller frelse igjen for meg? Jeg ransaker meg selv, om jeg er i troen (2 Kor 13,5), og jeg føler ingen tro i hjertet mitt.
Trøsteren sier: Den Hellige Ånd hjelper oss i vår svakhet. «For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). Noen ganger føler vi ikke hva vi tror eller hvordan vi tror, men Ånden nærer og bevarer likevel troen i hjertene våre.
En gnist kan ligge gjemt under asken. Troen holder iblant til i hemmelige kroker av hjertet, selv om vi ikke føler det. Du skal aldri konkludere ut fra det at du ikke føler troen din, at den har sluttet å eksistere. Du har fortsatt lengselen. Du sukker og ønsker å tro. Også denne lengselen, dette sukket, denne viljen kommer fra troen.
Det er to helt forskjellige ting: å ikke føle noe av sin tro og det å ikke ville tro. I det ene tilfellet handler det om en strid. I det andre tilfellet handler det om stivnakket vrangvilje.
Kristus bor i hjertet ditt ved troen (Ef 3,17) selv om du ikke føler hans nærvær. Den Hellige Ånd, Trøsteren, bor også i hjertet ditt selv om du ikke alltid føler hans trøst. Slik Abraham, de troendes far, trodde og håpet selv om alt håp var ute (Rom 4,18), skal også du bare stole på Ordet selv om du ikke kan føle noe.
Hver tanke må tas til fange under Kristus (2 Kor 10,5). Ta også denne mangelen på følelser til fange under troen. Grip Ordet med hjertet ditt og fortsett å holde et fast grep på det! Et frø ligger gjemt under jordens mold før det bringer fram synlige aks. Troens frø ligger gjemt i hjertet selv om ingen frukt ennå har vist seg åpenlyst.
Når du sover, føler du ikke noe av troen din, men ingen kan si at troen har opphørt å eksistere. I denne fristelsen har en søvn lagt seg over din sjel, så du ikke kan føle den minste bevegelse hos troen. Gud forby at du av den grunn skulle tenke at troen din er totalt utslettet.
Fra Johann Gerhards «Trøstehåndbok» (Enchiridion consolatorium). Oversatt fra John M. Drickamers engelske utgave av Carl J. Boettchers tyske utgave.
I vår tid er det ganske vanlig å tenke og snakke litt diffust og utydelig om «kampen mellom det gode og det onde». Men det er viktig å være våkne for det store alvoret i situasjonen: Paulus skriver: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi formanes til å ruste oss mot djevelen, så vi kan holde stand mot hans lumske angrep (Ef 6,11-13). «Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like,» som vi synger i den berømte reformasjonssalmen.
Men svært mange moderne mennesker anser djevelen for ikke å være et virkelig eksisterende personlig vesen. Bare en oppdiktet figur, et symbol på ondskap. Og på Halloween er det ganske populært å kle seg ut som en ildrød geitebukk-lignende person med to horn i pannen, hover og hale, og gjerne med en stor gaffel i hånden. Dette bildet av djevelen ble utviklet av kunstnere i middelalderen. Men i Bibelen står det ikke om noen med et slikt utseende. Det nærmeste må vel være visjonen med «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» i Johannes’ åpenbaring (Åp 12,3).
Djevelen som vi har å gjøre med, tilhører åndeverdenen. Så han har ikke kjøtt og blod, og han opptrer vanligvis usynlig. Vi får ingen beskrivelse av hvordan han så ut da han fristet Jesus i ødemarken (Matt 4,1-11). Men det er helt klart at det ikke bare var en slags upersonlig «ond kraft» som snakket til Jesus og fristet ham ved å sitere fra Skriften, tok ham med opp på et høyt fjell osv. Nei, dette er en person, et personlig åndsvesen med betydelig intellekt og makt, og sterk vilje til å overtale og bedra.
Han har ikke eksistert fra evighet av, «den gamle slangen, han som kalles djevelen (fra gresk: diabolos,anklager, baktaler) og Satan (hebraisk: fiende, motstander) og som forfører hele verden» (Åp 12,19).Han er en frafallen engel. I likhet med alle de andre englene var han opprinnelig god, skapt av Gud: «Han befalte, og de ble skapt» (Sal 148,5; 2 Mos 20,11; Kol 1,16; Job 38,4-7), antagelig skjedde dette tidlig i skapelsesuken. Da Gud mot slutten av den sjette dagen så på det han hadde gjort, var alt «svært godt» (1 Mos 1,31); det fantes ingen ond fiende, ingen synd og ingen død. Men en tid senere er Satan på plass i Edens hage, i en slanges skikkelse, for å friste menneskene til å synde mot Gud. Så før dette har det vært et opprør i åndeverdenen: en stor mengde engler syndet og stilte seg bak sin sterke leder (Åp 12,7-8). (Og siden stjerner og engler i Bibelen iblant assosieres med hverandre, kan ordene i Åp 12,4 om at djevelen «rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen», være en antydning om at så mange som en tredjedel av Guds engler ble revet med i fallet.) Hvorfor dette opprøret? Bibelen antyder at stolthet og hovmod var grunnen (1 Tim 3,6).
Etter at opprøret var slått ned og djevelen og alle hans engler vist bort, prøver disse å gjøre størst mulig skade på Guds gode skaperverk. Med ordene «Har Gud virkelig sagt…?» (1 Mos 3,1) fikk den gamle slangen menneskene til å mistro Gud, en taktikk han har brukt utallige ganger siden. Etter syndefallet i Eden er menneskeheten og resten av skaperverket underlagt en forbannelse, alt er merket av forgjengelighet og død. Djevelen ble «verdens fyrste» (Joh 14,30), og i og med arvesynden er menneskene av naturen hans barn, fanget i hans garn, skilt fra Gud og hjelpeløst fortapt.
Men allerede like etter syndefallet forkynner Gud protoevangeliet, det første løftet om frelse fra synden og djevelen, med disse ordene sagt til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (avkom) og hennes ætt (avkom). Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15). En frelser født av en kvinne skal altså knuse Satans makt, men nettopp idet han gjør dette blir frelseren selv dødelig såret. Lang tid senere, når Jesus lider og dør på Golgata på grunn av «syndens slangegift», går dette løftet i oppfyllelse. Ved sin død skulle han «gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).
Men hvorfor forsto ikke den kløktige djevelen at han faktisk ødela fullstendig for seg selv da han arbeidet for å få Jesus drept? Satan kjente utvilsomt til Skriftens profetier om Messias og hans frelsesverk. Likevel så ledet han Judas Iskariot til å forråde sin herre og sette det hele i gang? Djevelen må der og da ha vært forblindet av hat, så han ikke skjønte betydningen av det som skjedde. Noen og tretti år tidligere hadde han forsøkt, forgjeves, å rydde det lille Jesusbarnet av veien, med Herodes sitt massedrap på smågutter i Betlehem. Men nå skulle det endelig lykkes! Menneskesønnen ble tatt til fange og dømt til døden. Svak, blodig og elendig så han ut da han ble ført til Golgata for å henrettes. Det syntes som at alt var tapt for Jesus da han døde en skamfull, langsom og pinefull død der på korset.
I virkeligheten var det motsatt. Dødens og djevelens makt ble overvunnet! Døden og graven som «oppsluker» alle mennesker, ble nå selv oppslukt for evig (Jes 25,8) av Herren vår Gud. Én døde for alle, Guds hellige og uskyldige Sønn fornedret seg og ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. I Kristus forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke tilregner oss våre misgjerninger. Og siden den gangen proklameres budskapet om denne forsoningen til menneskeheten (2 Kor 5,14.19.21). Han overrekker oss sin nådes gave i ord og sakrament. Evangeliet er Guds kraft til frelse, og vi får bare ta imot i tro, helt gratis og ufortjent. Han kaller oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9), gir oss nytt liv ved troen.
… til strid imot oss står Selv om Satan er beseiret etter dette avgjørende slaget, fortsetter han å kjempe til siste slutt imot Gud og alt og alle som tilhører Ham. Som en rasende, brølende løve går djevelen omkring for å finne noen å sluke og ødelegge (1 Pet 5,18). Han vet han har begrenset med tid (Åp 12,12) før han en gang skal kastes i den evige ild (Matt 25,41). Sammen med englehæren sin er han derfor fullt fokusert på å skade mennesker, både kroppen og eiendelene deres, men mest av alt sjelen, ved å lede dem til vantro og holde dem nede i fangenskap. «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet» (2 Kor 4,4). Og de troende prøver han å føre vill. Når ordets såkorn sås ut, prøver Satan og englene hans å forstyrre og ta ordet bort, så det ikke skal få slå rot i hjertene til tilhørerne, og leserne. Han er spesielt opptatt av å ødelegge for Guds barn, forfølge den kristne kirken, men også ivrig etter å bryte ned forståelsen av rett og galt og Guds gode ordninger for familien, sivilsamfunnet osv.
Djevelen spyr ut en stri strøm av falsk lære, ondskap og åndelig forurensning etter de kristne, for å få dem til å miste fotfestet og rive dem bort. Via alle mulige slags kanaler jobber han med å styre sin destruktive påvirkning inn i alles hjerter og hjem. Han er en særdeles dyktig bedrager, «løgnens far» og en morder (Joh 8,44), som kan «skape seg om til en lysets engel» (2 Kor 11,14), det vil si: han kan få ondskap, urenhet og falsk lære til å virke vakker, sympatisk og harmløs. Mot slutten av endetiden vil det stå fram falske profeter og lærere med kraft fra Satan, som skal virke med stor makt, imponerende under og falske tegn, for å forføre mennesker så de må gå fortapt (2 Tess 2,9-10; Matt 24,24).
Hvordan kan noen av oss, skrøpelige som vi er, klare å bli stående oppreist i en strid mot så mektige og kløktige fiender, «makter og myndigheter i himmelrommet», ondskapens åndehær som kjenner til våre svake punkter og fort kan invadere tanker og sinn? Vel, om fiendene våre er mange, uhyre farlige og sterke, så er vår gode Gud enda sterkere. Han er allmektig, allvitende og allestedsnærværende, noe herskeren over de onde åndene derimot ikke er. Gud beskytter oss mot mange slags farer ved hjelp av sine gode engler, og lar oss iføre oss hans fulle rustning: rettferdighetens brynje, sannhetens belte rundt livet, fredens evangelium som sko på føttene, frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Med troens skjold kan vi slukke alle den ondes brennende piler, skriver Herrens apostel (Ef 6,14ff).
Så vil vi holde oss våkne, være edruelige, og be! Vende oss bort fra synd, ikke fylle på med hva som helst av underholdning og annen innflytelse, ikke gi djevelen rom. Gjøre oss stadig bedre kjent med Bibelen, Guds ord, så Han får gi oss visdom og styrke til å stå imot alle slags fristelser og angrep som stadig ruller på. Regelmessig også hente ny styrke i Herrens hellige nattverd, der Jesus forsikrer oss om syndstilgivelsen han har vunnet for oss med sin kropp og sitt blod, og der vi blir forent med ham som greinene med vintreet.
Er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennom mange trengsler må de kristne gå inn til hans fullendte og evige rike. Vi må forvente forfølgelse, farer og litt av hvert her i verden. Ikke noen dans på roser, et sorgløst liv. Men det vi må lide nå i denne tiden er ikke for noe å regne mot den himmelske herligheten vi en gang skal få oppleve, for evig, av bare nåde, for Kristi skyld. «Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,18.31.35-39). Amen.
«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus i Luk 11,31.
Davids sønn Salomo er et forbilde på Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,32). Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus inn i byen på et esel og mottar kongehyllesten som «Davids sønn». Men «tronen» han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en pinefull død, som stedfortreder for alle syndere i hele verden. «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32).
Kong Salomo var byggherre for det vakre tempelet i Jerusalem, Guds hus. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser, med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).
Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, … tjenerne som vartet opp, og deres klær» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken at «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Men han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden og ble fattig – for å gjøre oss rike. Han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv i nattverdsmåltidet, en forsmak på den evige, himmelske festen i det nye Jerusalem.
Men det som framfor alt imponerte dronningen, var visdommen. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud, og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon. Det betydde likevel ikke at han selv alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han helt på villspor og fulgte ikke den visdommen han hadde lært andre.
Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3). Han er «Guds kraft og Guds visdom» (1 Kor 1,24), i den hellige Skrift får vi visdom til frelse ved troen på ham (2 Tim 3,15). I dag sitter et menneske ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Og vi får når som helst snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.
(Maleri av Jan Boeckhorst, Dronningen av Saba. Wikimedia Commons)
Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.» (Luk 1,35)
Det fins en del som tror at planeten vår har hatt besøk av fremmede vesener fra verdensrommet, i UFOer, flyvende tallerkener eller lignende. Bibelen gir oss ingen grunn til å tro noe slikt. Men likevel: den forteller oss at jorden har fått besøk. Av et levende vesen som er helt annerledes enn oss. Et guddommelig vesen. Gud selv har besøkt oss! Han som har skapt himmel og jord og alt som lever, kom til oss på en helt spesiell måte for om lag to tusen år siden. Han ble selv en del av menneskeslekten da han kom inn i jomfru Marias morsliv som et bittelite embryo, unnfanget ved Den Hellige Ånd.
Nå i siste del av mars minnes vi Marias bebudelse, da hun fikk budskapet om at hun skulle bli gravid og føde Guds Sønn. Vi forstår at Gud ikke ble menneske etter for eksempel tolv eller atten eller tjueto uker i morslivet, eller ved fødselen. Nei, livet hans som menneske startet ved unnfangelsen, i likhet med livet til alle andre som tilhører menneskeslekten. Fra det tidspunktet var Jesus sant menneske og sann Gud i én person. Under over alle under.
Marias barn skulle være hellig, sa engelen. Var dette så veldig viktig? Ja. Fordi ingen av oss andre som er kommet til verden etter syndefallet, er hellige. Vi er alle syndere og derfor underlagt forgjengeligheten og døden. «Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv,» skrev salmedikteren David (Salme 51). En forbannelse lå over menneskeheten. Synden skilte oss fra Gud. Hvem kunne redde oss i vår nød?
I dette barnet som er hellig og Guds Sønn, ligger løsningen. For her kommer han til oss som et menneske av kjøtt og blod for å bli vår alles stedfortreder. Vi trenger aldri å tvile på at Gud elsker oss når vi tenker på at han har blitt en av oss, et bittelite menneskebarn i Marias morsliv, som vokste og utviklet seg fra uke til uke akkurat som oss. Han fikk fingre, tær, nese, munn, et hjerte som banket, og han sprellet med armer og bein i fostervannet. Så bittesmå har vi alle vært. Og Jesus ville bli lik oss. For han skulle jo være vår stedfortreder. Og dette var han ved å leve et fullkomment hellig og rettferdig liv for oss alle. Han var helt uten synd. Likevel bar han hele vår syndebyrde og tok selv vår straff på korset. Han ga sitt liv som løsepenge for oss. Han har betalt alt vi skyldte og vunnet seier over syndens, dødens og djevelens makt.
Planeten har fått vidunderlig besøk! I sin store nåde har Gud ved sin hellige Sønn forsonet oss mennesker med seg selv. Han gir oss nå tilgivelse, fred og evig liv. Helt uten noen prestasjoner får vi bare ta imot i tro og tillit og takke ham for denne fullstendig ufortjente gaven. Gud være takk og lov.
Skjenking er for tiden et aktuelt og omdiskutert tema. Landets bartendere er nå i full sving igjen, etter uker med skjenkestopp på grunn av pandemien.
I oldtiden var munnskjenkene høyt betrodde tjenere ved de kongelige hoffene. Profeten Nehemja arbeidet som munnskjenk for perserkongen Artaxerxes (Neh 1,11ff), og vi leser også om den egyptiske faraos munnskjenk som fikk drømmen sin tydet av Josef i fengselet (1 Mos 40). Blant oppgavene til en munnskjenk var å servere vinen ved kongens bord. Og med en stadig frykt for kuppforsøk, var det ofte forventet at munnskjenken selv først skulle prøvedrikke av vinen, for sikkerhets skyld. Hvis noen da prøvde å forgifte kongen, ville dette sannsynligvis kunne merkes på munnskjenken, om han begynte å føle seg dårlig.
I Hellas var det vanlig å rekke dødsdømte forbrytere et beger med gift å drikke. Og i Det gamle testamente er «å drikke vredens beger» et billedlig uttrykk for å rammes av straff og lidelse. «Ta dette beger med vredesvin fra min hånd» (Jer 25,15). Det var det Jesus hadde i tankene da han fylt av angst og gru i Getsemane ba: «Ta dette begeret fra meg!» og «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje» (Mark 14,36; Matt 26,42).
Det var alle vi andre som hadde fortjent å drikke vredens beger, på grunn av våre mange synder. Men Gud elsker oss så høyt at han overga sin enbårne Sønn for å frelse oss. Hele vår syndeskyld ble lagt på Jesus, han ble «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21) og regnet som den verste av alle forbrytere. Derfor ble også vredens og straffens beger rakt ham. Og han ofret seg og led en forferdelig pine som vår alles stedfortreder, for at vi skulle få slippe.
Munnskjenkene ved kongenes hoff drakk bare litegrann av vinen i begeret. Men Jesus, vår egen frelser-munnskjenk, har tømt hele det store, bitre, dødelige straffbegeret for oss. Straffen er gått forbi oss. Ved å dø for våre synder på korset, tok han brodden og giften ut av vår død. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra graven på den tredje dagen, erklærte han oss alle «ikke skyldige». Gud gir oss derfor et helt annet beger å drikke; vi får si med salmisten: «Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn» (Sal 116,13). Jesus skjenker oss den aller kosteligste drikk, det levende vannet, som blir en kilde i oss som veller fram og gir evig liv (Joh 4,14). Evangeliet i ord og sakrament, med Guds rike og sanne, sikre løfter, skaper troen i oss, slukker den åndelige tørsten vår, gir oss fred og glede, styrker oss og holder oss oppe gjennom alt. Hver den som tror på Sønnen, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.
O Herre Jesus, takk for din store kjærlighet, at du ofret deg og drakk vredens beger for meg. Gi meg alltid å drikke av ditt livgivende vann. Amen.
Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»
Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte. Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?
Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.
I teksten vår gråter og sørger Jesus over Jerusalem. Og det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).
«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.
Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.
La oss be: Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.
Hva med å ikke gjøre noe annet i 24 dager enn å lese og studere alt det Bibelen forteller om frelseren Jesus Kristus?
En dag i 1741 satte Georg Friedrich Händel seg ned ved skrivebordet sitt hjemme i London. Han var 56 år gammel og for lengst en berømt komponist. Men de seneste årene var musikken hans gått helt av moten, og han var kommet i stor pengegjeld. Revmatismen plaget ham, og søvnløs og deprimert fryktet han å kanskje måtte ende sine dager i gjeldsfengsel.
Men en venn hadde foreslått at han skulle komponere et nytt sangverk bygget på bibeltekster om Messias, Frelseren. Så i tre uker og tre dager studerte Händel profetiene om Messias i Det gamle testamente, samt Det nye testamentes vitnesbyrd om Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse. Og mens han leste, satte han musikk til ordene. Tekstene ble så levende for ham: ”Jeg syntes jeg så himmelen foran meg, og den store Gud selv,” sa han senere. Han ble så grepet av alle bibelversene og av komponeringen at han nesten ikke forlot arbeidsrommet sitt hele denne perioden. Flere ganger glemte han å spise den gode maten som ble satt inn til ham. Disse ukene med fordypning i Guds ord førte til at hans tro på frelseren Jesus Kristus ble mektig styrket. Og det fortelles at mye av hans heftige temperament forsvant etter dette; Händel var blitt en forandret mann.
Det viktige kunstneriske resultatet av disse 24 dagene da han levde så nær Kristus, var oratoriet ”Messias,” et av de store mesterverkene i musikkhistorien – og en formidabel publikumssuksess fra første oppførelse. I desember måned hvert år går nå hundretusener av mennesker over hele verden på konsert for å lytte til dette praktfulle verket av Händel.
Et av de store høydepunktene i ”Messias” er tonsettingen av følgende kjente profeti fra Jesajas bok, det niende kapitlet:
Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle … For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.
I løpet av kirkeåret hører vi om mange mirakler som Jesus utførte; han gjorde vann til vin, stillet stormen, helbredet syke, ja vekket døde mennesker til liv igjen. Det største underet av alle er likevel det vi hører om nå i julen; det største underet er han selv, hans egen person. Barnet som er oss født kalles «Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste», skriver profeten Jesaja ved Gud den Hellige Ånds inspirasjon, ca 700 år før det hendte. Ja, Jesus er sann Gud og sant menneske i en person; ikke halvparten av hver, men begge deler helt og fullt, samtidig. Dette er et stort mysterium, altfor høyt og underfullt til at vi kan fatte det med vår fornuft. Men det er sant. Gud har fortalt oss det i sitt ord, så vi tror det.
”Før Abraham var, er jeg,” sa Jesus (Joh 8,58). ”Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager” (Mika 5,1). Ja, han er fra all evighet. ”Han var i verden, og verden er blitt til ved ham,” ”uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til,” skriver evangelisten Johannes (Joh 1,10, 3). Gud ”ble menneske og tok bolig iblant oss” (Joh 1,14). I Jesus Kristus er ”hele guddommen legemlig til stede,” skriver apostelen Paulus (Kol 2,9). Han er et under uten like.
Må vi ikke bli vettskremte og skjelve av skrekk over at den evige og veldige Gud kommer hit til oss? Gud er jo hellig, han kan ikke tåle synd. Vi mennesker har jo vært så ulydige mot ham, vi har gjort opprør og vendt ham ryggen. Han er vred på all selviskhet og synd i livet vårt. Ifølge Guds eget ord har vi fortjent streng straff. Må vi ikke da bli redde for han som kommer, han som er Veldig Gud?
Men hvem blir vel redd for et lite spedbarn? Hvordan er det med deg? Skjelver du av frykt når du ser en nyfødt baby? Tror du den lille vil gjøre deg noe vondt? Nei.
Gjeterne på Betlehemsmarken ble livredde da en Herrens engel plutselig stod foran dem og Guds herlighet lyste omkring dem. Da sa engelen: ”Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”
Et lite nyfødt barn i en krybbe var ikke noe å være redd for. Det skjønte gjeterne, og det skjønner vi også. Gud vil ikke at vi skal grøsse og være livredde for ham; han vil at vi skal forstå at han elsker oss og ikke har lyst å gjøre oss noe som helst vondt. Han kom til oss som et lite menneskebarn. Gud ville vel ikke ha blitt menneske dersom han hatet oss? Nei. Dette viser hvor glad han er i oss. Han kom for å hjelpe oss, frelse oss fra synd og død, djevel og helvete. ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17).
Fred på jord En visesanger hadde en fin drøm: ”I natt jag drömde något som jag aldrig drömt förut, jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut.” Ja, tenk om det snart kunne bli fred i Midtøsten, og andre urolige steder i verden. Tenk hvis palestinere og jøder kunne bli forsonet med hverandre og leve side om side i fred. Det synes vi nok alle ville vært svært gledelig.
Men det er ikke dette som er julens budskap, at det kanskje en gang i framtiden kan bli fred, i alle verdens land. Barnet som er oss født er ”Fredsfyrste,” skrev Jesaja. Og englene på Betlehemsmarken utbrøt: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker Guds velbehag.” Det var ikke slik at englene uttrykte et håp, om fred på jorden en gang i framtiden. Julens budskap er at Fredsfyrsten har kommet til oss og gitt oss fred med Gud. Gud forkynner oss i sitt ord at han har sluttet en fredspakt med oss. Han har skapt fred ved Jesu blod på korset (Kol 1,20). Guds vrede over synden og den rettferdige straffen vi hadde fortjent, tok Jesus frivillig på seg. Dermed gjorde han ende på fiendskapet mellom Gud og oss. Han har forsonet oss med Gud. Gud er en forsonet Gud (2 Kor 5,19).
Om du og jeg alltid føler denne freden, er en annen sak. Følelsene våre skifter jo stadig. Men fredserklæringen står å lese svart på hvitt i Guds ord. Den er gyldig og sann, og gjelder nettopp deg og meg.
Så lenge synden fins i menneskenes hjerter, vil det alltid være ufred og stridigheter her i verden. Vi må vente til Menneskesønnens gjenkomst før det blir en ende på all synd og ondskap. Da skal han gjøre alle ting nye, så freden blir fullkommen og uten grenser. Men allerede nå eier vi fred, vi som tror på Fredsfyrsten, frelseren Jesus Kristus. Hans rike er ikke av denne verden, og han gir oss en fred som verden ikke kan gi (Joh 14,27), fred med Gud.
Født for deg En barnefødsel vekker glede i de fleste familier. ”Et barn er oss født, en sønn er oss gitt” skriver Jesaja. Jesu fødsel i Betlehem er den mest betydningsfulle av alle barnefødsler. Og dette barnet er født for akkurat deg. Denne sønnen er en frelser for nettopp deg. Lytt til fredsbudskapet Gud forkynner deg nå i julen, ta imot det!
Og la oss passe godt på, så ingen får forfalske julens budskap for oss. Til tross for all ytre uro i verden, har vi fred allerede nå på grunn av Jesus Kristus! Fredsfyrsten vår er kommet, han er midt iblant oss. Han har stiftet fred. Ja, ”han er vår fred,” skriver Paulus. (Ef 2,14). Dette budskapet skal vi også få være med på å forkynne, for dette trenger hver eneste nye generasjon av mennesker å få høre, uansett hvor i verden de bor. ”Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!” (Rom 10,15)
Georg Friedrich Händel slapp å ende sine dager i gjeldsfengsel, som han hadde fryktet. Han dirigerte sitt mesterverk ”Messias” mange ganger, gjerne på veldedighetskonserter, og siste gang bare åtte dager før han sovnet inn i døden. Verkets første del fokuserer på Jesu fødsel, andre del på hans lidelse og død, og tredje del på hans oppstandelse og herredømme ved Faderens høyre hånd. Dette budskapet om frelseren, Messias, kan også du og jeg, som Händel, både leve og dø på. Vi slipper syndens gjeldsfengsel, for ”gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset” (Kol 2,14). Jesus Kristus har gjort opp for oss, han har selv betalt alt det vi skyldte. Vi eier tilgivelsen for alle våre synder og fred med Gud, ved troen på ham, Messias. Vi har sannelig stor grunn til å feire hans fødsel!
La oss be: Kjære Gud, himmelske Far, vi takker deg for julens vidunderlige fredsbudskap. Og vi ber om at du må la din fred, som overgår all forstand, bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus. Amen.
I Daniels bok kapittel 7, vers 13 leser vi: «Jeg så i mine nattsyner, og se! – med himmelens skyer kom en som var lik en menneskesønn. Han gikk bort mot den som var gammel av dager og ble ført fram for ham.» Denne personen som var «lik en menneskesønn» og som ble ført fram for Gud Faderen, var Messias. Og Jesus brukte derfor ofte tittelen Menneskesønnen om seg selv. Det er en tittel som er svært bemerkelsesverdig, spennende og underfull når akkurat han bruker den, ettersom han jo er den evige Gud, som har blitt en menneskesønn! Han sa: «Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» Denne makten har han fordi han er Gud.
Om noen uker skal vi igjen feire det store underet, at da tiden var inne ble Guds evige og allmektige Sønn født som en menneskesønn av en kvinne her på jord. Jomfru Maria ble «Guds mor»! Frelseren måtte være et sant menneske av kjøtt og blod som oss, for å kunne være vår stedfortreder og leve et hellig og rettferdig liv for oss. Menneskesønnen var kommet for å «tjene og gi sitt liv som løsepenge» for oss, og kjøpe oss fri fra synd, død og djevel.
Etter sin lidelse og død på korset og oppstandelsen på den tredje dag, viste han seg for mange vitner, før han vendte tilbake til himmelen, og en sky skjulte ham for vennene hans. Menneskesønnen ble ført fram for Gud sin Far, og satte seg ved hans høyre side. Der ber han for oss og er vår forsvarsadvokat og konge. Han er med oss alle dager, midt i den urolige tiden vi lever i. All makt i himmel og på jord har han, vår frelser og bror som regjerer. Og derfor behøver vi aldri å være redde, uansett hva som skjer og uansett hvem som sitter som konger, presidenter eller statsministre i verdens land og riker. En dag skal han komme tilbake, synlig på himmelens skyer, holde dom på jorden og hente alle sine troende hjem. Menneskesønnen skal da føre oss fram for Faderen, og vi skal få leve med ham for alltid i hans evige rike. Lyse og herlige framtidsutsikter har vi! Gud være takk og lov. Amen.
Jesus rir inn i Jerusalem, maleri av Lippo Memmi. Wikimedia Commons.
Matteus 21,1-9
I dag begynner vi et nytt år, et nytt kirkeår, selv om verdens kalenderår ikke begynner før 1. januar. Den kristne kirken er jo annerledes, Jesu Kristi rike er ikke av denne verden, så vi lever i en parallell virkelighet, kan vi godt si. Og vi begynner året vårt med å synge «Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», med ord fra Davids Salme 24, og «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn» fra Salme 118. For ingenting er viktigere enn dette at ærens konge kommer til oss. Heller ikke i dette ganske unormale året med pandemi osv. fins det noe som er viktigere enn at Jesus kommer til oss. For hva skulle vi ha gjort hvis han ikke ville komme til oss mer? Da ville vi ha vært fortapt, hjelpeløst fortapt i syndene våre, vi ville vært i en elendig situasjon, ikke minst med tanke på framtiden, døden og evigheten.
Ordet advent betyr «komme» eller «ankomst». «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn.» Jesu første advent, hans første komme til jord som sant menneske, synlig, var da han ble født av jomfru Maria i Davids by Betlehem og levde omtrent tretti år her på jorden, som en ydmyk og fattig person, en tjener, han som i utgangspunktet er så rik og mektig, med guddommelig makt og herlighet. Jesu andre advent, hans gjenkomst, er noe som skal skje på dommens dag. Da skal han komme tilbake med stor herlighet, synlig for alle, for å dømme alle folk, og dette hans andre komme kan være rett rundt hjørnet. Før vi aner det kan den ytterste dagen være her, og derfor bør vi alltid være beredt. I adventstiden skal vi også tenke på dette og være klar for det.
Men i mellomtiden – mellom sin første og andre synlige advent, kommer han jo stadig til oss, igjen og igjen, Han har ikke forlatt oss, den kristne kirken, som består av alle dem som i sitt hjerte tror på ham. Selv om han er usynlig for våre to fysiske øyne, kommer han likevel til oss i nådens midler, når hans ord, bibelordet, blir lest og forkynt, og i dåpen og i nattverden, og i avløsningsordene – «Jeg tilgir deg alle dine synder». Der kommer han med sin nåde og hjelp, med tilgivelse og fred. Han gir hvile til alle som strever og bærer tunge byrder, han gir oss ny kraft, fornyelse, nytt liv. «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem,» har han sagt.
Så akkurat dette er det vi spesielt er opptatt av på denne første adventssøndagen, vi begynner kirkeåret med å feire at kongen vår, Jesus kommer til oss. Fortsatt i dag kommer han til Sion, den hellige byen, det vil si den hellige, alminnelige kristne kirke. Han er ennå ikke blitt lei av oss og alt rotet og tullet i livet vårt, all synden og skrøpeligheten våres. Han vil ikke overlate oss til oss selv og la oss gå til grunne. Nei, for han er frelserkongen vår, som vil hjelpe og lede oss, regjere vennlig over oss. Han kjenner folket sitt bedre enn noen annen konge eller statsleder, og derfor er han også selvsagt den beste, og den eneste, som kan regjere oss, i sitt nåderike.
Evangelieteksten vår i dag, om Jesus som rir inn i Jerusalem, forteller oss ganske mye om hva slags konge han er, og hva slags kongerike han har og regjerer over. Det var jo ikke en vanlig verdslig, jordisk konge som kom ridende på et esel for å overta makten i et jordisk rike, eller for å skape et paradis her i denne verden før dommens dag.
Først ser vi tydelig at han har overmenneskelig, guddommelige kunnskap, når han sender to disipler i forveien og sier: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» Hvordan kunne Jesus vite disse detaljene så nøyaktig på forhånd? Eselet og folen kunne jo for eksempel vært opptatt med noe arbeid, for dette var ikke den ukentlige hviledagen. Men nei, han visste akkurat hva som var situasjonen der og da inne i landsbyen et stykke lenger framme på veien. Fordi han er Guds Sønn, Gud i egen person.
Samtidig er han et menneske av kjøtt og blod, født inn i kong Davids slekt. Derfor roper folkemengden med rette «Hosianna, Davids Sønn». Og «Hosianna» betyr «Gi frelse!» eller «Vær hilset!» «Davids Sønn» var en av betegnelsene på Messias, den store kongen israelsfolket ventet på, fredsfyrsten som Gud hadde lovet å sende.
Kong David hadde hersket som konge i Jerusalem nokså nøyaktig tusen år tidligere. Og Gud hadde gitt David et fantastisk løfte: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg … Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,12ff).
Nå vet vi at etter David var det hans egen sønn, den berømte Salomo, som ble konge, og han bygde som kjent et hus for Guds navn, det første tempelet i Jerusalem. Men kongedømmet til Salomo og kongeslekten etter ham varte jo ikke for alltid, og tronen sto ikke akkurat særlig støtt. Tenk for eksempel på bortføringen til Babylon på Jeremia og Daniels tid, da Jerusalem og tempelet ble lagt i grus. Så det er klart at den herlige profetien, løftet til David, handlet mest om Messias, en Davids Sønn som var ennå mye større og herligere enn Salomo, og som en gang skulle få makten og regjere til evig tid. Det huset han skulle bygge for Guds navn, var et tempel ikke bygd med hender, men den hellige kristne kirke.
Da Salomo ble kronet til konge over Israel, red han på sin fars kongelige muldyr. Det ble blåst i horn og en folkemengde ropte «Leve kong Salomo!» mens han kom ridende inn i Jerusalem, til slottet og kongetronen, der han satte seg og overtok styringen av riket etter David.
Jesus, den store Davidsønnen, ville gjøre det tydelig for folket at han kom til den hellige byen som Messias. Derfor red han på eselet og lot seg hylle som konge, for at profetiene skulle gå i oppfyllelse. Det var jo mye likt kong Salomo, men samtidig var det annerledes. For her kommer den Davidsønnen som har et kongedømme som skal stå fast til evig tid for Guds ansikt, hans trone skal stå støtt for alltid – det vil si i all evighet. Messias er en annerledes konge, som regjerer riket sitt på en annerledes måte enn Salomo og alle andre konger, fordi hans er et helt annerledes kongerike.
Og så er jo også den enkle måten han kommer på så annerledes. For ikke er han omgitt av livvakter og soldater, ikke er han kledd i fine klær, det glinser ikke av gull, nei han ser helt vanlig og fattig ut. Han eier ikke en gang sitt eget ridedyr, han har bare lånt seg et esel og en fole av noen ukjente folk i en landsby han passerte. De viktige folkene i byen, de høyt på strå i samfunnet, står ikke klar for å ta imot ham der han kommer ridende; nei han er omgitt av disiplene sine, en gjeng med fiskere fra Galilea og mange andre helt vanlige anonyme folk. De legger kappene sine og palmegreiner på bakken foran ham, litt som en rød løper som ofte blir rullet ut for kongelige og filmstjerner. Men folk jubler og er helt revet med, uansett hvor lite statelig og flott det ser ut, og de hyller ham altså med ord fra Salme 118: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn!Hosianna i det høyeste!
En annen ting som er betydningsfull, er at Jesus ikke rir mot palasset i Jerusalem, der kongene pleide å sitte på tronen sin. Nei, denne kongen rir til tempelet, Guds hus. Også dette signaliserer tydelig at han ikke er noen jordisk hersker, men at hans kongerike er åndelig.
Vi vet at mange, antagelig de fleste i folkemengden hadde feil forventninger til Messias. De ønsket seg en type jordisk hersker med et kongerike av denne verden, en som kunne gi fred og velstand, lede dem inn i en ny nasjonal storhetstid, «make Israel great again». Og det er vel i grunnen forståelig at de ønsket dette, for landet var jo under okkupasjon av romerne, noe som føltes helt uakseptabelt. Folk kunne nok se litt gjennom fingrene med at Jesus manglet den forventede kongelige pomp og prakt, for de hadde jo hørt om de store tegn og under han kunne gjøre! Han hadde mettet mer enn fem tusen mennesker med bare noen få fisker og brød, han hadde vekt opp Lasarus fra graven, osv. Det var helt ufattelig og fantastisk. Så tenk hva dette mennesket kan få gjort for landet vårt, hvis han vil ta over makten og bli vår nye konge! Men den ydmyke måten han kom ridende på, signaliserte egentlig tydelig at hans kongsmakt og rike ikke var av denne verden og at de altså hadde helt feil forventninger om Messias. Han var ikke kommet for å kaste ut romerne eller sitte på en trone på slottet.
«Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.» Matteus skriver at profetien fra Sakarjas bok gikk i oppfyllelse den dagen.Vi kan legge merke til at det var to ridedyr Jesus ba disiplene om å hente til ham. Johann Gerhard (1582-1637) har en litt interessant kommentar til dette i en preken for 1. søndag i advent; han skriver om at Jesu Kristi rike er et åndelig rike, ikke synlig for øynene, for Jesus har sagt: «Guds rike er iblant dere,» eller som det også kan oversettes: «Guds rike er inni dere.» For Jesus kommer til oss i nådens midler og bor i hjertene til alle oss som tror, som Paulus skriver: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter» (Ef 3,17). Men, skriver Gerhard, samtidig er det jo sant at dette indre nåderiket til Jesus ikke er så fullkomment nå som det en gang skal bli, i det evige livet. Nei, for vi kristne er jo som noen gjenstridige esler, på grunn av den syndige menneskenaturen vi fortsatt har med oss. Jesus må tvinge oss, dra oss etter seg, akkurat som det ekstra eselet eller folen i teksten vår, det som fulgte med etter Jesus og ridedyret som Han selv satt på. Den gamle Adam stritter jo imot, så han må tvinges og dras, slik at vi beveger oss framover og følger etter Jesus, fornekter oss selv og tåler motgang og lidelser, som hans disipler må forvente. Så den ekstra folen som tripper bak eller ved siden av Jesus, kan vi altså godt tenke på som et symbol på sånne som oss, mener Johann Gerhard.
Vi synder dessverre ofte, vi som tilhører den hellige kristne kirke. Hver dag, vi klarer ikke å la være å synde, vi faller gjerne i de samme syndene om og om igjen. Og samvittigheten vår plager oss på grunn av dette. Men Jesus kommer til oss så vennlig og mild og tjener oss med nådens midler, igjen og igjen. Han er rettferdig og rik på seier, og han deler seieren og rettferdigheten sin med oss, overrekker dette til oss i nådens midler. Jesus ble så fattig for vår skyld, for å gjøre oss rike. Han ydmyket seg, fornedret seg, bøyde seg ned, for å løfte syndebyrden av våre skuldre og over på sine skuldre og sone den strenge straffen vi hadde fortjent, og kjøpe oss fri fra dødens og djevelens makt, på korset. «Han som ikke visste av synd, har [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21). Han renser oss for all urett, slik at Gud ser oss som hellige og rettferdige, på grunn av Jesus. «Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet,» synger kong David i Salme 103.
Og apostelen Peter skriver: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9).
I dåpen ble vi døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vi fikk Hans navn på oss, for at vi skal tilhøre Ham og være medlemmer av hans kongefamilie, være Guds kjære barn, et kongelig presteskap, et hellig folk, hver og en på vår plass i hverdagen. Tenk at Herren kan og gjerne vil bruke slike gjenstridige esler som meg og deg, i sin vingård, i sitt rike. Der får vi tjene ham. Gud regner oss som hellige for Jesu skyld. For en nådig og god konge vi har, som kommer til oss så vennlig og mild i evangeliet. Han vil ikke slukke en rykende veke eller brekke av et knekt strå. Han trøster oss og forkynner oss nåde og fred og frihet.
«Velsignet være han som kommer i Herrens navn.» Det er Han som kommer til oss. Fordi han vil. Det er ikke vi som har gjort noe for å få ham til å komme. Og vi vet at slik som vi er av naturen kan vi heller ikke komme til ham; vi verken vil eller kan, for vi er døde på grunn av våre misgjerninger og synder (Ef 2,1), åndelig livløse. Vi verken vil eller kan åpne døren eller porten for ham og ta imot ham i hjertet. Nei, men Den Hellige Ånd har kalt oss ved evangeliet, opplyst oss ved sine gaver, helliggjort og bevart oss i den rette tro. Det er Han som har tent troen i oss, slik at vi ønsker å høre Jesus og lengter etter hans ord, og sier med salmedikteren: «Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se,» i salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid!»
Akkurat den salmen må for øvrig sikkert være den aller mest misforståtte og misbrukte av alle i salmeboken vår. Svært mange siterer denne sangen, som de er så hjertens enige med, for de er helt overbevist om at den handler om å være tolerant og inkluderende, å vise raushet og åpenhet, om at folk må få tenke, tro og leve nær sagt akkurat som de vil, og at kirken skal akseptere dette og ønske det velkommen. «Gjør døren høy og porten vid for kjærlighet mellom alle kjønn,» skrev en kjent norsk næringslivsleder på sosiale medier. Og de som er negative til dette, er jo da erkekonservative og intolerante som vil «gjøre døren lav og porten trang,» ja helst lukke helt igjen, altså motsatt av det den gamle, fine salmen sier, påstås det. Jeg leste også noe en sportsjournalist skrev om skistjernen Therese Johaug; han mente det nå var på tide å være litt mer raus og grei mot henne igjen, hun har fått nok hets. Så derfor var hans oppfordring: «Gjør døren høy, gjør porten vid!»
Men, den fine, gamle adventssangen handler jo ikke om noe slikt; den handler om Jesus, Ærens konge, som kommer hit til oss! Oppfordringen er ikke at vi bør være tolerante og greie mot Jesus, men at når han kommer til oss i dette nye kirkeåret skal vi ikke være så altfor opptatt av alle slags andre ting, men ivrig ta imot ham, åpne oss, åpne ørene og lytte oppmerksomt til hans ord, begjærlig ta det til oss, tro på de rike løftene han gir oss, stole på hans tilgivelse. Ja, for han gir oss ikke syndstillatelse, men syndstilgivelse. Nåden hans er veldig dyp og stor, stor nok for alle syndere som vender om. Og vi vil bøye oss for ham og synge lovsanger til ham, og gi videre til medmenneskene våre den kjærligheten han har vist oss. Takk og lov for at Ærens konge vil komme til oss også i dette nye kirkeåret. «Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Hosianna, Davids sønn!» Amen.
Du vet vel at vi lever i de siste tider? At denne verden nærmer seg sin slutt? Ifølge Guds ord begynte de siste tider da Jesus kom til jorden: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). «For deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende»(1 Pet 1,20).
Og hans gjenkomst kan vi vente når som helst. Da er de siste tider brått slutt. Han sier: «Våk hver tid og stund … Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare» (Luk 21,34-36). Vi kan tenke på en snare i skogen, som en hjort trakker uti. Med ett sitter dyret bom fast, og det er blitt for sent å gjøre noe mer. Jesus vil ikke at noe slikt skal hende oss, at den ytterste dagen blir som en snare, fordi vi var uforberedt. Derfor lar han sitt ord bli forkynt for oss, så vi kan være klare.
Gud lot profeten Mika (ca. 700 f.Kr.) skrive ned en herlig profeti om denne siste tiden: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene» (Mi 4,1). På skolen lærte vi at verdens høyeste fjelltopp er i Himalaya: Mount Everest, 8848 meter over havet, med snø og is på toppen. Mener Mika at tempelberget i Israel (ca. 750 m.o.h.) en gang skal rage enda høyere enn Everest? Nei, her bruker Mika poetisk billedspråk, som ikke skal forstås helt bokstavelig. Han fortsetter: «Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov (annen oversettelse: undervisning) skalgå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem» (v. 2). Her er det altså ikke meningen at vi skal se for oss folk med klatreutstyr og oksygenflasker som er på vei opp til verdens høyeste fjelltopp (!)
Dette er en billedlig beskrivelse av noe som skal skje i de siste dager, nemlig at folkeslagene lærer å kjenne den herlige undervisningen om frelseren Jesus. Fordi Messias og hans frelse er unik og det viktigste av alt i verden, bruker profeten altså det bildet at Herrens tempelberg skal stå urokkelig og rage høyere enn alle andre fjell. Og når mennesker fra ulike folkeslag kommer til tro, heter det at de «strømmer til Jerusalem». Men: det er ikke nødvendig for oss å reise til den fysiske, geografiske byen i Midtøsten. For undervisningen om Messias har gått ut fra Sion, ut i hele verden. Herren lærer oss sine veier, og vi får vandre på hans stier, uansett hvor på jorden vi bor.
Som så ofte ellers i Skriften, er altså den fysiske byen Jerusalem og Herrens tempelberg her symboler for noe annet, noe åndelig. For eksempel i Hebreerbrevet heter det om dem som har fått troen, at nå er de «kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, … til Jesus, mellommannen for en ny pakt» (Hebr 12, 22–23). Og for at ingen skal klare å misforstå, understrekes det: «ikke til et fjell som en kan ta og føle på» (v. 18).
«Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus før han døde (Joh 12,32). Han selv er det sanne tempelet, som ble revet ned, men gjenreist på den tredje dagen! (Joh 2,19). Han drar oss til seg med evangeliets invitasjon, slik at vi kommer strømmende. Se for deg en folkemengde utenfor døren til et stort varehus. Det er straks åpning av et «supersalg» –alt er nedsatt med 70 %! Når døren går opp klokken 09, strømmer kundene ivrig inn i lokalet og kaster seg over alle de rimelige varene! Det er sant at slik vi syndere er av naturen, har vi ingen kraft eller vilje til å komme til Jesus. Men når han drar oss til seg med evangeliet, som er Guds kraft til frelse, og når vi innser hvor desperat vi behøver ham og frelsen, ja da kommer vi strømmende og griper gaven begjærlig. Vi bare må ha det! Det som Jesus har til oss, er kolossalt mye mer verdifullt enn alt som kan kjøpes i et varehus, det kan ikke sammenlignes med noe annet. Og det er ikke noe vi får kjøpt til 70 % nedsatt pris, nei han gir det til oss helt gratis, som en virkelig gave. Vi har uansett ingenting å betale med. Men han selv har betalt for den dyrebare frelsen til siste øre.La oss derfor alltid være ivrige etter å ta til oss av undervisningen som går ut fra «Sion», så vi kan ferdes på hans veier, og invitere andre: «Kom, la oss gå opp…»
Mika fortsetter: «Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herren over hærskarene har talt.» (v. 3-4)
Med vakkert billedspråk beskrives her et fredsrike, en idyll. De som bor i dette riket har fått legge ned våpnene, krigen er over, og de trenger ikke lenger å være redde. Hvorfor? Fordi Messias, Herren, deres rettferdighet, har gjenløst og gjort opp for dem. Guds Lam har båret hele verdens synder opp på korsets tre. Gud har derfor proklamert en frifinnelsesdom over alle folkene (Rom 5,18), også for oss som er langt borte, her oppe mot nord. Det er slutt på fiendskapen mellom Gud og oss, vi er blitt forsonet! Jesus har skapt fred med sitt blod. Og vi får bare ta imot denne vidunderlige gaven, i tro. Til oss som har strevd og båret på tunge byrder, gir han sin hvile. Mika skildrer den gleden som er forbundet med en god høst i jordbruket: Alle får sitte i ro og mak under sin vinstokk og sitt fikentre og nyte Herrens fred. Vi får bare hvile i det som Jesus vår Frelser har gjort for oss, stole trygt på Guds løfter i evangeliet. Ingen kan egentlig skremme oss, for når Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Det fins ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Da vi er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Rom 5,1; 8,1.31). Den troende og døpte skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt, ja er allerede dømt (Mark 16,16; Joh 3,18f.).
De fleste har sikkert hørt den berømte spiritual Down by the riverside, sunget og innspilt av bl.a. gospeldronningen Mahalia Jackson: «I’m gonna lay down my sword and shield down by the riverside, I ain’t gonna study war no more.» Dette verset er jo direkte inspirert av Mikas fredsprofeti. Akkurat elvebredden, the riverside, som nevnes i sangteksten, er ikke omtalt i profetien. Men kanskje kan vi assosiere elven med dåpen, da vi ble født på ny av vann og Ånd og fikk komme inn i Guds rike.
Nå fins det mange som tolker den vakre, gamle profetien som at det en gang i fremtiden her på denne jorden skal bli en fullkommen sosial og politisk fred, uten noen soldater, våpen og krigføring. Men våpenproduksjon og salg er det nå mer av enn noen gang, og mye ufred, så derfor synes man det virker som at det vil ta en stund før profetien kan gå i oppfyllelse. Målet til organisasjonen Forente Nasjoner er som kjent internasjonal fred. Og like vedFNs hovedkvarter i New York står en skulptur som forestiller en mann som står og hamrer og slår på et sverd, så det blir helt bøyd. I nærheten fins det også en murvegg med inskripsjonen (på engelsk): «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.» Det er tydelig at her tolkes dette som et budskap om jordisk fred. At det må være ro og fred i landet, er selvfølgelig også noe alle kristne ønsker, og vi vil så langt det er mulig leve i fred med alle. Paulus skriver: «Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.» (1 Tim 2,2)
Skulptur av Jewgeni Wutschetitsch. Foto: Neptuul/Wikipedia
Et håp om en slags gullalder med ytre fred her på denne jord, gjerne delvis som følge av kirkens virksomhet, stemmer imidlertid dårlig med Bibelen. Det kristne budskapet kommer tvert imot ofte til å skape splittelse og strid mellom mennesker (Matt 10,34–36). Først etter Jesu gjenkomst på den ytterste dagen, og etter at denne jorden er blitt ødelagt og avløst av den «nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor», som Gud skaper (2 Pet 3,13), først da blir det en fullkommen «ytre» fred. Og først da får vi juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender plager oss.
Men Mikas profeti handler altså om de siste dager, som vi lever i her og nå! Allerede nå fins det et vidunderlig fredsrike. Evangeliet forkynnes for folkeslagene, og alle som kommer til tro blir medlemmer i Guds rike, som ikke er av denne verden, men likevel eksisterer her. Vi får den tilgivelse og åndelige fred som Jesus har vunnet til oss. Samtidig blir det også mye kristenforfølgelse, og mange falske profeter bedrar folk og medvirker til stort frafall fra troen. Det blir kriger, hungersnød, jordskjelv, osv. (Matt 24,4-11). Men tross alle stormer og trengsler behøver Guds barn ikke være redde. For midt i alt dette er vi kommet til «Sion», det himmelske Jerusalem, til Jesus, som har gitt oss sin frelse og den fred som verden ikke kan gi. Herren over hærskarene har talt, og vi kan stole fullt og fast på hans løfter. Da er vi klare for hans gjenkomst. Gud være takk og lov. Amen.
