Frykt ikke!

523px-Jesus-Christ-from-Hagia-Sophia
Jesus Kristus. Detalj fra mosaikkbilde i Hagia Sophia, Istanbul. (Foto: Edal A. Lefterov/Wikipedia Commons)

Påskepreken over Matteus 28,1-8

«Frykt ikke,» sa en engel til Maria Magdalena og den andre Maria da de kom fram til Jesu grav tidlig påskemorgen. Slike ord finner vi ganske mange ganger i Bibelen, «frykt ikke, vær ikke forferdet, ikke vær redde.» Det er så mye som kan gjøre oss redde her i verden. Døden er noe som skremmer oss og gjør oss urolige. For eksempel når vi hører i nyhetene at mange mennesker døde i en bussulykke, eller i krig eller et terrorangrep, blir vi triste – og redde for at noe lignende skal hende oss. Eller kanskje vi er redde fordi vi mistenker at vi har en livstruende sykdom, – eller legen forteller oss at vi faktisk har det. Vi blir redde, fylt av frykt. For vi vil jo ikke dø. Men det vi, før eller senere. Døden er en fiende.

«Frykt ikke» – de samme ordene sa en engel til noen sauegjetere i Betlehem den natten Jesus ble født. Gjeterne ble jo livredde da det plutselig sto en lysende engel der. Det er en naturlig reaksjon å bli redd da, blant annet fordi vi alle er syndige mennesker som innerst inne vet at vi må stå til ansvar for livet vårt. Vi har ikke levd slik Gud forventer og krever av oss. Så Gud har grunn til å være sint på oss. Gud er hellig, hellig, hellig. Og englene hans er også hellige. Så derfor, når det plutselig dukker opp en engel fra Gud, er det ikke rart at sauegjetere, Maria Magdalena og andre blir redde, og tenker: «Hjelp, hva skjer nå? Har Gud kommet for å straffe oss?»

Men engelen på påskemorgen har et gledesbudskap: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!»

Jesus var blitt korsfestet langfredag, og disse kvinnene hadde vært til stede på Golgata da han døde. De og alle de andre vennene hans var helt knust av sorg – og redde for hva som skulle skje videre nå. Disiplene låste seg inne, i frykt for at også de skulle bli arrestert. Jesus var blitt pint og plaget så fryktelig, og folk hånte og foraktet ham mens han døde en skamfull, langsom og ufattelig smertefull død på korset. Han var som en makk og ikke en mann. Helt uten ære. Vennene hans gråt mye og syntes alt virket helt meningsløst; de klarte ikke å forstå hvorfor dette måtte skje med deres herre og mester. Hvorfor?

Ja, det som skjedde var jo en del av Guds frelsesplan. Jesus hadde flere ganger sagt til dem at han snart skulle lide mye vondt og bli slått i hjel, og på den tredje dagen oppstå igjen fra de døde. Men de hadde ikke forstått det da, de klarte ikke å tenke på noe slikt. Senere husket de det og forstod. Menneskesønnen skulle jo gi livet sitt som løsepenge for alle oss syndige mennesker. Han måtte komme og kjøpe oss fri. Fordi vi var fanget, på grunn av synden. Synden skilte oss fra Gud. Jesus var «Guds Lam som bærer verdens synd». Skylden vår og straffen vår tok han på seg. Som profeten Jesaja hadde skrevet: «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Så ved sitt liv og sin lidelse og død på korset har Jesus vår frelser reddet oss fra syndens og dødens makt, og fra djevelen og den evige fortapelsen. Jesus fullførte oppdraget sitt, Guds frelsesplan lyktes.

Men hvordan kan vi være så sikre på at planen lyktes? Hvordan kan vi vite at den løsepengen Jesus betalte virkelig var nok? Vi kan vite det fordi han sto opp igjen, slik som han sa han skulle gjøre. Da Gud reiste sin Sønn opp fra døden, var dette som en kvittering fra Ham – på at betalingen var gyldig, betalingen er i orden, den var nok! Jesus har betalt hele løsepengen, slik at gjelden vår er blitt slettet, strøket ut. Betalingen er godkjent. Jesu oppstandelse er en erklæring fra Gud til alle mennesker i verden: «Syndene er tilgitt! På grunn av hva frelseren deres har gjort. Han har skapt fred mellom Gud og mennesker. Dette er en gave. Dere skal ikke betale eller gjøre noe for å få gaven, for Jesus har betalt alt det kostet, med sitt liv og sitt blod og sin død på korset. Jeg elsker menneskene og tilgir dere», sier Gud, «bare ta imot gaven, bare tro på frelseren, bare stol på Jesus.» For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16).

Jesus har sagt at han er «veien og sannheten og livet». Men hvordan vet vi at det er sant, – at han virkelig er sannheten? Og Jesus har sagt at han er «oppstandelsen og livet», og at hver den som tror på ham «skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Flotte og mektige ord, som han sa til Marta fra Betania. Men hvordan vet vi at det er sant? Dersom Jesus bare hadde blitt værende i graven, måtte vi vel mistenke at han bare var en person, en av mange, som ga alt for en viktig sak, men som til slutt mislyktes og tapte da fiendene klarte å rydde ham av veien. Men: Jesus sto opp igjen! Som han hadde sagt. Han gikk fysisk levende ut av graven sin. Han er virkelig Guds Sønn. Han er virkelig Gud. Alt han har sagt er sant og til å stole på. Det han lover oss, det holder han også. Og vi kan vite sikkert at vi har fått tilgivelse og frelse; Jesu oppstandelse på påskemorgen er beviset på at det er sant! Gud har i Kristus «forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Jesus «ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25).

Maria Magdalena og den andre Maria var fulle av sorg og bekymring tidlig den morgenen da de var på vei ut til graven med velluktende oljer til å salve Jesu døde kropp med. Det var modig gjort, ikke uten risiko, på denne måten å vise at de var venner av Jesus, den korsfestede. Så de var nok nervøse og redde. De tenkte på en spesiell utfordring: Hvem skulle de få til å hjelpe dem med å rulle vekk den store, tunge steinen fra inngangen til graven?

Det var Josef fra Arimatea som hadde sørget for å få steinen på plass. På langfredag gikk han til landshøvdingen Pilatus og ba om å få ta med seg Jesu døde kropp, så han kunne gravlegges i denne ubrukte klippegraven. Overprestene og fariseerne gikk etterpå til Pilatus og ba om at han måtte sette ut vakter ved graven. For de kom til å tenke på noe Jesus hadde sagt – noe om å oppstå igjen den tredje dagen. De trodde vel ikke noe på det, men de var redde for at disiplene hans skulle stjele liket og så lure folk til å tro at Jesus var oppstått. Derfor ble det plassert ut vakter ved graven.

Mens kvinnene var på vei tidlig påskemorgen, merket de plutselig at det ristet i bakken, – et jordskjelv! Men de gikk videre, og fremme ved graven så de: Steinen var rullet til side! Graven var åpen. Hva har skjedd? Det sto ingen vakter der. For en engel hadde nettopp kommet ned og rullet steinen til side, og vaktene hadde besvimt av redsel, før de kom seg på beina igjen og flyktet vekk derifra.

Kvinnene ble også redde da en engel var der og tok imot dem. Men han sa altså «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.» Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene.

Men ble de trodd da de andpustne kom fram og delte det glade budskapet? Nei. De andre tenkte at det måtte ha tørnet for disse stakkars kvinnene. Hvem kan vel tro på noe sånt? Men i løpet av dagen ble det tydelig for disiplene at det virkelig var sant. For Jesus kom og viste seg for den ene etter den andre. De snakket med ham, fikk ta på ham, og han spiste et stykke stekt fisk mens de så på. Han kom inn til disippelflokken som var samlet bak låste dører. De måtte klype seg i armen. Nei, det var ikke et spøkelse eller noe. Det var virkelig Jesus, han var sannelig stått opp fra de døde, med både kropp og sjel. Nå ble de jublende glade.

Maria Magdalena og andre hadde bekymret seg med tanke på den store steinen foran graven. Kanskje hadde også noen av oss som er her mange bekymrede tanker om forskjellig da vi gikk hjemmefra i dag for å gå på gudstjeneste? Det kan være vanskelig å takle alle utfordringer som dukker opp i livet vårt, de kan kjennes som en stor, tung stein som står i veien og ødelegger for oss. Men Gud forkynner i dag det herlige påskebudskapet til oss alle – «Frykt ikke! Jesus, den korsfestede, er stått opp fra de døde.» Og når vi tenker over hva dette faktisk betyr, skjønner vi på ny at Jesu oppstandelse er noe som bærer i seg en dyp glede. Ikke noe annet budskap i verden kan gi oss mennesker en større og bedre glede enn denne. Dette er et budskap som ruller den fortvilede, tunge steinen vekk fra hjertene våre og gir oss håp og mening med livet. Selv om det nok likevel blir igjen en del utfordringer i tilværelsen, så er Jesu oppstandelse noe som forandrer på alt.

Jesu oppstandelse betyr at frelseren vår har vunnet seier over døden, og denne seieren er vår seier over døden. Jesus er oppstandelsen og livet, den som tror på ham skal leve om han enn dør. «Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,» har han sagt (Joh 11,25-26).

Døden ser vi jo fortsatt mye til, den er rundt oss på alle kanter. Men den har mistet sin makt over oss, på grunn av Jesu seier. Døden har mistet de skarpe tennene og klørne sine. Vi kan tenke på et rovdyr, kanskje en ulv, som rasende hyler og brøler imot oss og gjør oss redde. Men så blir vi gjort oppmerksomme på at dette rovdyret har mistet alle tennene og klørne sine. Da kan det ikke skade oss likevel. Slik er det også med døden nå, for alle som tror på Jesus. Døden kan nok fortsatt gjøre oss redde, den er en fiende og virker skummel. Men den kan ikke lenger gjøre oss noen skade, det har Gud fortalt oss. Fordi frelseren vår tok bort syndeskylden vår, har han samtidig tatt bort det som gjorde døden farlig, det som førte til evig fordømmelse. Døden blir for oss nå bare som en søvn, som Gud skal vekke oss opp fra. Han har gitt oss evig liv. «Jeg lever, og dere skal også leve,» har Jesus sagt (Joh 14,19). Sjelen vår skal han hente hjem til seg, når vi en gang sovner inn i døden.  Men også kroppen vår har han frelst. Og på den ytterste dagen skal kroppene få livet tilbake og bli gjenforent med sjelene – og få leve evig med Gud, som skal skape en «ny himmel og ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, har Gud overrakt til oss personlig, i dåpen! «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6,3-5)

Påskebudskapet gjør at livet vårt her på jord ser helt annerledes ut. Livet blir nytt. Gud «har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10). I evangeliet, i ord og sakrament, gir Gud oss udødelighetens medisin og bevarer vår kropp og sjel til evig liv. Så la oss da holde oss tett inntil ham, lytte til hans ord, leve av evangeliet og nåden hans hver dag.

«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde,» skriver Paulus. Han mener at når stedfortrederen Jesus har dødd og gjort opp for syndene våre, er det akkurat som om vi alle har dødd og gjort opp for syndene våre. «…Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem» (2 Kor 5,14-15). «Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover» (1 Tess 5,10).

Nå er vi frikjøpt, vi er fri til å tjene ham. Han vil vi skal leve livet vårt her på jorden sammen med ham, elske Gud og elske våre medmennesker, gjøre godt mot alle. Leve etter Guds gode vilje, hans bud. Si sannheten i kjærlighet. Vende oss bort fra all synd, og være trofaste på den plassen i livet der han har satt oss. Han vil bruke oss i arbeidet med å bygge Guds rike her på jord. Vi skal få være med å spre evangeliet, det gode budskapet, så flere kan komme til tro: Graven er tom, Jesus er oppstått, frelseren vår lever og er med oss alle dager inntil verdens ende, som han har lovet.

Så frykt ikke! Ikke vær redd! Jesus har seiret over døden. Halleluja. Gud være takk og lov! Amen.

Advent = komme

256px-Jesus_entering_jerusalem_on_a_donkey

Nå er vi i adventstiden. Og for oss som har norsk, svensk eller dansk som morsmål er det jo veldig lett å ta litt feil og tenke at ordet «ad-vent» selvfølgelig må handle om å vente, vente på at det skal bli jul. For hva skulle det ellers bety? Men så er det kanskje noen som minner oss på at dette ordet egentlig ikke er et skandinavisk ord, men er fra et helt annet språk, latin – og det betyr: komme. Advent handler om at noen gjør sin ankomst. Det er noen som kommer.

Veldig mange mennesker tenker på Gud som en som befinner seg langt, langt borte fra vår verden, en som betrakter livet her nede på jorden. Han trekker i noen tråder, styrer litt her og der, og han kan høre oss når vi ber. Men på veldig lang avstand.

Men: Advent handler om at Gud kommer til oss. Han kommer hit! Han er slett ikke langt borte fra oss. Vi kunne hatt god grunn til å frykte for det – at han ville komme for å straffe oss for alt galt vi har sagt, gjort og tenkt. Men Bibelen forteller oss at Jesus Guds Sønn kommer til oss ydmyk og saktmodig. Han forkynner et gledesbudskap for fattige, kunngjør at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen; han vil sette undertrykte fri og roper ut et nådens år fra Herren.

1. Han kom altså til oss her på jorden for om lag to tusen år siden, som et menneske av kjøtt og blod, født av jomfru Maria: Immanuel – «Gud med oss». I Jesu menneskekropp bor hele guddomsfylden. Han kom for å gå i våre sko, være vår stedfortreder i liv og i død, kjøpe fri oss som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Av kjærlighet gikk han i døden for oss, døden på korset. Men på den tredje dag gikk han levende ut av graven igjen.

2. Jesus, den levende Guds Sønn, kommer til oss også nå, den dag i dag, gjennom nådens midler, i ord og sakrament. Han underviser, leder, trøster oss, tilgir oss alle våre synder. I den hellige nattverden gir han oss sitt sanne legeme og blod å spise og drikke, forener seg med oss som greinene med vintreet. Også i dette nye kirkeåret vil han komme til oss. Han er ikke lei av oss.

3. Og: Han skal komme tilbake til jorden i herlighet og ære med alle sine engler på den ytterste dagen. Den kan komme fortere enn vi aner. Da skal han hente alle sine rettferdige hjem til seg, og vi får ta i arv det riket han har gjort i stand for oss og oppleve glede og jubel for evig. Helt ufortjent, av bare nåde, for Jesu Kristi skyld.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Amen.

Himmelfartsglede

Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.
Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.

Preken på Kristi himmelfartsdag

Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi himmelfartsdag er en viktig høytid i kirkeåret; en gledesfest. Derfor sang vi nettopp i en salme: «Vi fryder oss av hjertens grunn og jubler høyt i denne stund.» Men hva er årsaken til gleden? Hvorfor egentlig juble og være glade når vi minnes at Jesus ble tatt opp til himmelen, så disiplene ikke lenger kunne se ham? Er ikke det heller ganske trist? Vanligvis når vi tar avskjed med noen vi er glad i, som skal reise med tog eller fly, og vi vet det blir lenge til neste gang vi ser dem; da synes vi det er leit. Mange av oss har sikkert noen ganger sukket og tenkt at det måtte vært så mye bedre for oss å få gå omkring sammen med Jesus slik apostlene gjorde; de så ham, snakket med ham, spiste og drakk sammen med ham, var vitne til undergjerningene og hørte på undervisningen hans. Dette var stort for dem å få oppleve, og de følte seg trygge i lag med Mesteren. Vi derimot, ser jo ikke Jesus, for han har fart opp til himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Har ikke vi mistet noe da? Er det ikke trist?

Men: Det er faktisk bedre for oss slik som dette. Jesus sa rett ut til disiplene at hvis de elsket ham, skulle de være glade for at han gikk til Faderen. «Det er det beste for dere at jeg går bort», sa han og lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» (Joh 14,28;16,7). Jesus er nemlig ikke et sted langt borte fra oss nå. Kristi himmelfart betyr ikke avstand, men nærvær. Han er oss nærmere nå. Den tiden Guds Sønn gikk omkring her nede på jorden, i de landområdene vi kaller Israel og Palestina, var han som menneske til stede bare ett sted om gangen, slik som oss andre mennesker. For eksempel kan ikke jeg være i Oslo samtidig som jeg er i Bergen. Det går ikke. Jesus var heller ikke i Galilea og helbredet spedalske samtidig som han var i Jerusalem og helbredet en mann som var født blind. Han sto ikke i en båt på Gennesaretsjøen og stilte stormen – samtidig som han sto ved en grav i Betania og ropte «Lasarus, kom ut!» Nei, som menneske var Jesus begrenset av tid og rom de ca tretti årene han levde her på jord. Men etter sin himmelfart er han både som Gud og menneske til stede over alt. Og at han «sitter ved Guds høyre hånd» betyr jo at han har all makt i himmel og på jord, som sann Gud og sant menneske. Mens han levde her som menneske, var han fattig. Han ble svett og sliten og måtte sette seg ned for å hvile, han var svak og led vondt. Han gjorde altså ikke alltid full bruk av alle guddommelige evner han hadde. Men det gjør han nå. Mens Jesus var her på jorden kunne han ikke være hos deg når du er på sykehus, på ferietur, eller hjemme. Men det er han nå. Så han er nærmere enn før, og det skal vi være glade for. Han er ikke på avstand, ikke langt borte fra oss.

Russeren Jurij Gagarin var blant de mest berømte astronautene, en av de aller første  som reiste ut i verdensrommet. I 1961 ble han skutt ut i en romrakett og fòr i bane rundt jorden. Etter dette uttalte Sovjetunionens president, som var motstander av all religion: «Da Gagarin var der ute i verdensrommet, så han seg omkring, men kunne ikke se Gud noe sted…» (Som om noen troende hadde sagt at det er mulig å få øye på Gud dersom man reiser langt nok ut i rommet.) Men nå hadde Gagarin egentlig heller aldri uttalt seg slik presidenten antydet. Astronauten var en kristen og hadde skjønt at Gud og hans himmeltrone ikke befinner seg på et bestemt fysisk sted her i universet, slik at det ikke nytter å prøve å få øye på ham ute i verdensrommet.

Så Kristi himmelfart har altså ingenting med romfart å gjøre, selv om Jesus ble «løftet opp mens disiplene så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». Han «sitter ved Gud Fader, den allmektiges høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som vi sier i trosbekjennelsen. «Guds høyre hånd» er ikke et sted langt borte fra oss. Tvert imot er Guds høyre hånd veldig nær oss. Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende, som han har lovet.

I evangelieteksten vår, Markus 16,14-20, står det at Herren Jesus «ble tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de (altså disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.» Så Herren Jesus hadde slett ikke forlatt dem. Selv om han hadde satt seg ved Guds høyre hånd, var han hos dem og virket med når de forkynte Ordet. Han var med dem på en ny måte; veldig nær dem, bare på en annen måte enn før.

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» hadde Jesus sagt til dem. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Å bli fordømt er jo noe alle vi mennesker på jorden har fortjent. Ja, av naturen er vi fordømt; på grunn av synden i oss, det iboende opprøret mot Gud, er vi «vredens barn». Synden vår skiller oss fra Gud, for han er hellig og hater all synd og ondskap. Men i sin store kjærlighet har han sendt oss sin egen Sønn, som en gave som frelser oss, av bare nåde. Jesus har levd for oss, helt uten synd. Han har uskyldig gått i døden for oss og sonet vår straff, og han har stått opp igjen, seiret over døden for oss. Denne frelsesgaven gir Gud til oss helt gratis. Når evangeliet blir forkynt, overrekkes gaven, og vi får ta imot den, ved bare å tro på den, altså akseptere den, stole på den, holde fast på den. Jesus nevner dåpen – «Den som tror og blir døpt (direkte oversatt: den troende og døpte), skal bli frelst». Dåpen er det reneste, klareste evangelium; i dåpen fikk vi Jesus i gave, Jesus og alt det han har gjort for oss. Helt gratis og ufortjent får vi bare ta imot. Gud Den hellige ånd skaper og nærer troen som holder fast på den dyrebare gaven.

Når vi snubler og synder, tviler, surrer og roter i livet vårt, som vi dessverre stadig gjør, har vi en som taler vår sak hos Faderen, «Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,1). For absolutt hele verdens synder er han en soning, Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd og taler vår sak. Derfor er det viktig at hele verden får høre budskapet, og derfor sender han oss. Evangeliet må forkynnes for alt som Gud har skapt, dvs. for alle mennesker. For utenom Jesus og troen på ham, der er det fordømmelse. Bare hos Jesus fins frelse og redning fra fordømmelsen og fortapelsen. Uten ham går vi til grunne.

På Kristi himmelfartsdag må jeg alltid tenke på Josef i Egypt, og brødrene hans (1 Mos 37-50). Josefs brødre hadde et stort problem; det var blitt hungersnød i landet deres, og de måtte til Egypt for å få tak i korn. Ellers kom de til å gå til grunne. De ante ikke at Josef var blitt den mektigste ministeren i Egypt, han var nest etter Farao. Josef kunne ha hevnet seg på brødrene som hadde syndet så grovt da de solgte ham som slave mange år tidligere. Men Josef tilgav dem alt det onde, og de fikk komme og bo hos ham i Egypt. Tenk hvor stor betydning det fikk for dem at han, deres egen bror, hadde fått så veldig makt og ville sørge for dem og familiene deres, så de kunne spise og drikke og ha alt de behøvde så lenge de levde. For en stor og ufortjent nåde.

Men er det ikke slik også med Jesus og oss? Jovisst. Akkurat som Josefs familie ikke behøvde å være urolige så lenge han, deres egen bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst når det er Jesus, vår Herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord! Vi trenger ikke å være engstelige, selv om vi må bekjenne at vi har syndet mot ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, for han har forkynt for oss at han har tilgitt oss alt sammen, for han har selv sonet straffen som vi hadde fortjent, og gjort opp for oss. Så høyt elsker han oss, den mektige broren vår. Vi må kanskje gå gjennom mange vanskeligheter og møte mye motstand her i verden. Men han som sitter ved Guds høyre hånd våker over oss, passer på oss og lar oss ikke gå til grunne.

Så Jesus har altså ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand fra et sted langt borte. Nei, han er svært nær oss. Han leder og styrer oss gjennom nådens midler. Han virker gjennom Ordet og sakramentene og bor i hjertet vårt. Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn; vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8,17). Den himmelske herligheten tilhører nå oss. For han som troner der ved Faderens høyre side er min og din, vår frelser og bror. Vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid høre oss og hjelpe oss, som han har lovet.

Vi kan ikke nå se ham med øynene, men vi kan høre hans røst, når vi hører og leser hans ord. Og vi får spise og drikke sammen med ham: I nattverdsmåltidet gir han oss seg selv, i brød og vin, til å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver nattverdgjest om at nettopp dine synder er tilgitt. Så nær oss er han nå. Han er ikke langt borte, frelseren vår som sitter ved Faderens høyre hånd. Vi er trygge når det er han som sitter ved makten og leder oss og passer på oss. Derfor har vi stor grunn til glede og jubel i dag på Kristi himmelfartsdag, og alle andre dager. Gud være takk og lov! Amen.

«Dette er min Sønn, den elskede»

Mosaikk fra Katarinaklosteret ved Sinaifjellet
Maleri i Katarinaklosteret ved Sinaifjellet. 1100-tallet

Preken på Kristi forklarelsesdag av pastor Tor Jakob Welde

2 Pet 1,16-21
Matt 17,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi forklarelsesdag kaller vi denne søndagen i kirkeåret, da vi hører tekstene om at Jesus ble «forklaret»; det skinte klart og sterkt av ham, Guds herlighet lyste fra ham, for øynene på disiplene hans. Det var helt spesielle ting som skjedde der oppe på «forklarelsesberget».

I vår tid er det jo dessverre mange teologer og folk i kirkene rundt om som sier at de ikke tror på alle disse mirakelfortellingene i Bibelen, for eksempel om jomfrufødselen, om Jesu undergjerninger, og denne beretningen om hans forklarelse. De tror ikke at det virkelig hendte, de mener at her er det selvfølgelig myter og legender vi har med å gjøre. Men, sier de, at noe er mytisk betyr jo ikke at det er usant; neida – det kan være mye sant og godt og meningsfylt i slike myter; vi kan lære mye av dem. Og det høres liksom så positivt og bra ut når det sies på den måten; det høres ikke ut som en fornektelse av Guds ord. Mange lytter til disse teologene og tenker at «ja, da må det vel være slik, og vi lever jo tross alt i 2015, det er greit å kalle det for myter; sant og fint og meningsfullt er det likevel, selv om det ikke egentlig har hendt…»

Men: Peter – Jesu utvalgte apostel – har på forhånd avvist den slags ideer. Han skriver i dagens episteltekst: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet» (2 Pet 1,16-18). Det var altså ikke fantasi. Peter forteller ikke eventyr. Nei, det hendte virkelig. De var øyenvitner; de så og hørte det med sine egne øyne og ører.

Peter fortsetter med å oppfordre leserne til å holde fast på det profetiske ordet i Skriften, Bibelen. Det er pålitelig, vi kan stole på det. Det er ikke menneskeord og mennesketanker, men: «Drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» Og det ordet er «en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter», skriver Peter.

Han var altså en av de tre disiplene som var med Jesus opp på et høyt fjell. De to andre var Johannes og Jakob. Jesus gikk ofte i fjellet for å be. Og når tiden nærmet seg for hans lidelse og død, hadde han ikke noe mindre behov for å be. Han hadde begynt å fortelle disiplene om at Menneskesønnen skulle overgis i menneskers hender, at han måtte lide mye, han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Jesus måtte fullføre det store oppdraget som var lagt på ham. Det som ventet i Jerusalem fylte ham med sorg og smerte og gru, så han trengte å be for å bli styrket. Alt la han fram for Faderen i bønn. Det samme får vi gjøre, alle bekymringer og alt som tynger får vi bære fram for vår himmelske Far i bønn. Og evangelisten Lukas (Luk 9,28-36) nevner at det var mens Jesus ba, at det skjedde: Ansiktet hans fikk et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Ansiktet hans skinte som solen, skriver evangelisten Matteus.

Ellers, når de så Jesus til daglig, så han jo vanlig ut, som andre mennesker. Og litt fattig så han ut, – helt fra han ble født av sin mor Maria i Betlehem og vokste opp som en vanlig gutt i Nasaret. For Jesus er et menneske som oss, han er en del av menneskeslekten. Men samtidig er han jo Guds evige Sønn; han er samtidig både Gud og menneske. «I hans kropp bor hele guddomsfylden», skriver Paulus (Kol 2,9). Dette er et stort og ufattelig mysterium. Men det var derfor det lyste så klart og sterkt av ham den dagen, på toppen av fjellet. Han som vanligvis viste seg i en tjenerskikkelse, ble forklaret. Disiplene så Guds herlighet som skinte sterkt fra Jesus, hellig, sterk og intens, den herligheten som var hans fra evighet av. Etter dette trengte de tre disiplene aldri å tvile på at Jesus virkelig var Guds Sønn.

Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med Jesus. Tenk, disse profetene som hadde levd på jorden mange hundre år før Jesus ble født, sto der og snakket med ham. Hva snakket de om? Hos evangelisten Lukas nevnes det at de «talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Det var ikke så lenge til. Nå skulle det gå i oppfyllelse, det som Moses, Elia og de andre profetene i den gamle paktens tid hadde talt og skrevet om. Messias var kommet til jorden, Guds Lam skulle ofre seg selv og grunnlegge en ny pakt ved sitt blod og sin død.

Peter begynte å blande seg inn i samtalen, spontant og lite gjennomtenkt: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» «Han visste ikke selv hva han sa», nevner Lukas. Før Peter hadde snakket ferdig, «kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disiplene ble livredde og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da så de bare Jesus der.

«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disse herlige ordene fra Gud Faderen peker på det som er det aller viktigste for oss mennesker. Vi har lett for å tenke at det viktigste må vel være ting som vi gjør for Gud; å bygge og arbeide, tjene, gjøre gode gjerninger. Og vi har litt lyst å tro at det er våre egne gjerninger som gjør at Gud kan bli fornøyd med oss, slik at vi blir frelst. Men dette er feil, og Gud avbryter oss og peker på hva som gjelder: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Han henviser oss til den eneste veien til frelse. Det er Jesus, Guds elskede Sønn og hva han har gjort. Hør ham! Lytt til hans ord! Lytt til evangeliet, bare der finner dere det dere trenger. Der er frelsen. Å høre Jesus, høre evangeliet, det gode budskapet om hva Jesus har gjort for oss. Der er redningen vår – ikke i hva vi selv gjør, men i den elskede Sønnen, som Gud har sin glede i.

Når Gud ser på verden og oss mennesker, kan han se veldig mye han ikke har noen glede i. Det gjør ham ikke glad, men derimot trist og sint å se all synden, all misunnelse, strid, fiendskap, egoisme, selvopptatthet og ondskap hos oss mennesker; det er et trist syn. Og alle disse tingene ser han jo dessverre ikke bare i verden rundt omkring oss, i andre land, men også her hos oss – og i oss alle sammen. Vi er syndere, synden bor i oss. Vi er fortapt slik vi er i oss selv. Vi trenger en frelser. Og Gud peker på ham som er redningen vår: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

For Guds Sønn er stedfortrederen vår. Han er altså istedenfor oss. Det betyr at hans liv, hans død på korset og hans oppstandelse gjelder for oss og hele verden. Gud er fornøyd med Jesu liv her på jorden. Han levde et hellig i liv i kjærlighet til Gud og mennesker. Han oppfylte loven med alle dens krav og bud. Han levde fullkomment, uten synd. Når Gud er fornøyd med stedfortrederen vår, betyr det at han også er fornøyd med deg og meg. For Jesus har delt sin seier og sin rettferdighet med oss, det var jo for oss han gjorde det. Jesus ropte ut på korset at det var fullbrakt. Han hadde seiret over synden, døden og djevelen. Og Gud viste at han var fornøyd med Jesu frelsesverk ved å reise ham opp fra de døde på den tredje dagen. Hvor fornøyde har ikke da også vi grunn til å være – fornøyde med Jesus, stedfortrederen vår og hans gjerning. Han har fullført det han skulle gjøre; du skal ikke supplere med noe ditt eget, for det Jesus har gjort er fullkomment. Vi får bare ta imot den ferdige gaven i tro og stole fullt på frelseren vår. Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud vil selvsagt at vi skal gjøre godt mot andre mennesker, i glede og takknemlighet for alt Gud har gitt oss, den store kjærligheten han har vist oss. Så vi vil vise kjærlighet mot andre, elske Gud og vår neste, gjøre gode gjerninger. Det skal vi aldri glemme. Det vil vi ikke forsømme. Men Nummer 1 må likevel alltid være dette: «Hør ham!» Ett er nødvendig, sa Jesus til Marta fra Betania, hun som var mest opptatt av å gjøre ting for Jesus. Ett er nødvendig: Å lytte til Guds ord, høre Jesu evangelium, det gode budskapet om hva frelseren vår har gjort for oss. «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Det er det aller viktigste. Når vi hører evangeliet, trøster Han oss, vi som strever med synden vår og ofte føler oss så mislykkede og redde. Han rører ved oss og sier: «Reis deg, og vær ikke redd!» Som han sa til de tre apostlene. Han reiser oss opp igjen, gir oss ny kraft og glede gjennom evangeliet om syndenes tilgivelse, av bare nåde. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det,» sa Jesus til en kvinne i folkemengden som ropte til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Dette var ment som et flott kompliment til Jesus. Men han svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det’» (Luk 11,28).

Vi som er her i dag har jo ikke sett Jesus lyse og skinne på forklarelsesberget sammen med Moses og Elia. Vi har ikke sett ham med våre egne to fysiske øyne. Men Gud har gitt oss evangeliet, vi har det her i Bibelen, Guds ord, og i evangeliet lyser og skinner Jesus for oss i hjertet vårt. Han er verdens lys, og den som tror på ham skal ikke vandre i mørket. Evangeliet er Guds kraft til frelse. I evangeliet hører vi Jesu stemme; den gode hyrden leder sauene sine med sitt ord. Evangeliet forteller oss at vi syndere er så høyt elsket av Gud at han ikke en gang sparte sin egen elskede Sønn for å frelse oss og alle. Han er fornøyd med stedfortrederen vår, Jesus, og hans frelsesverk; dermed er han også fornøyd med deg og meg. For Jesus har levd for oss og lidd for oss, seiret over døden for oss, vunnet tilgivelse og evig liv for oss. Hans rettferdige gjerning gjelder for deg og meg. Som han sa over Jesus – «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» – sier han også over deg: «Du er mitt kjære barn som jeg har min glede i.» I dåpen har han kledd deg i Jesu rettferdighets drakt, han ser deg «i Kristus». Du tilhører ham og er ren og rettferdig, himmelen verdig i verdens frelser alt nu. Ved troen alene, helt ufortjent, av bare nåde. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)  

http://www.luthersk-kirke.no

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Lyset ditt har kommet

800px-magi_tissot

(The Journey of the Magi. Maleri av James Tissot)

 

Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»

For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).

Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.

Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).

Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.

Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.

Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.

Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.

Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.

Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.

Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.

Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.

Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

 

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Fred på jord, himmelsk fred

Julepreken av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen

Ved juletider for akkurat hundre år siden hadde første verdenskrig pågått i nesten fem måneder. Mange tusen soldater lå i skyttergraver på vestfronten i Belgia og nordlige Frankrike og skjøt på hverandre; tyske tropper på den ene siden – mot britiske, franske og belgiske på den andre siden. Flere steder var det bare tretti meter som skilte fiendene; området mellom skyttergravene ble kalt «ingenmannsland», og der lå det mange døde fra begge leire.

Den 24. desember 1914 kunne engelskmennene knapt tro sine egne øyne og ører: Over på fiendens side ble det tent lys i mange små juletrær, og så kunne de høre tyskere synge den kjente julesalmen Stille Nacht, heilige Nacht («Glade jul, hellige jul»). Engelskmennene klappet i hendene. Så fint dette var! En tysker ropte «We not shoot – you not shoot!» Etter en del nøling, kom folk forsiktig ruslende fram fra skyttergravene på begge sider; etter hvert sto tusener av soldater der ute i ingenmannsland og ønsket hverandre gledelig jul! Et sted sang de julesanger rundt et medbrakt juletre. Mange utvekslet sigarer og små presanger, viste hverandre fotografier av sine kjære familiemedlemmer, og snakket om at denne krigen var tåpelig. De avtalte å møtes igjen neste dag for å begrave kameratene som lå døde i ingenmannsland.

Julevåpenhvile, 1914 (Wikipedia).
Julevåpenhvilen 1914.

Christmas_Truce_WWIEngelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.

Da generaler og andre høytstående ledere på begge sider fikk vite om dette som var hendt, ble de sinte; den slags oppførsel var helt uakseptabel. Krigshandlingene kom snart i gang igjen, og første verdenskrig utviklet seg til å bli mer grufull enn noen hadde kunnet forestille seg på forhånd.

Men denne episoden fra 1914 er en illustrasjon på den forunderlige kraften i julens budskap, som inspirerer oss til å legge bort fiendskap og heller være vennlige mot hverandre. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned,» heter det jo i sangen. Så hvordan kunne de bare fortsette med å skyte på hverandre, når det var jul?

Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515. (Wikiart)
Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515.

Julen handler om at et barn er oss født, en sønn er oss gitt, en Fredsfyrste (Jes 9,3.6). Englene jublet og sang for hyrdene på marken, på grunn av den nyfødte frelseren: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Som profeten Mika hadde forutsagt 700 år tidligere, var han blitt født i Betlehem i Juda, en hersker med «opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager … Han skal være fred» (Mika 5,1.4).

Hva slags fred er det tale om? Vi vet jo at det de siste to tusen år har vært veldig mye ufred i verden. I nyhetene for tiden hører vi blant annet en del om den grufulle borgerkrigen som pågår i Syria, og om terror i Irak. Så når norske avisredaktører skriver sin faste lederspalte ved juletider, inkluderer de gjerne et sukk: «Så ble det ikke fred på jorden i år heller.»

Men var det nå egentlig en slags ytre verdensfred englene sang om på Betlehems-markene den natten? Nei, det var jo ikke det. Hva sier Bibelen? Bakgrunnen for julens fredsbudskap er at det hersket fiendskap mellom oss mennesker og Gud, på grunn av synden som bor i oss. Vi hadde vendt ryggen til Herren Gud, ville være vår egen herre og gå våre egne ville veier. Med vårt opprør, vår selviskhet og ondskap i tanker, ord og gjerninger har vi mennesker gjort denne verden til en jammerdal. Gud er hellig og kan ikke tåle synd, han har grunn til å være svært vred på oss. Av naturen er vi «vredens barn» (Ef 2,3). Syndens lønn er døden (Rom 6,23), det betyr en evig skilsmisse fra Gud, dvs. fortapelse. Dette er den mørke bakgrunnen; så alvorlig er det med synden vår. Det hersket fiendskap og ufred mellom Gud og oss. Vi trenger en frelser!

Men da forkynner Gud julens budskap til gjeterne og til oss: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias (= Kristus), Herren.» Det er Gud selv som har kommet til vår redning, han har kommet med det hvite flagget over til oss i fiendeleiren. Han kommer med fred, og ikke for å skremme. Et lite nyfødt barn «som er svøpt og ligger i en krybbe» behøver jo ingen av oss å være redd for.

Jesus var kommet for å leve og dø for oss, for å kjøpe oss fri fra synden, døden og djevelen. Den ekte julefreden grunner seg på vissheten om at alle dine og mine synder er tilgitt, takket være frelseren vår. Ved ham har vi fått fred med Gud. «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i» betyr at Gud elsker oss, ja, i Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Så høyt har Gud elsket verden, alle folkeslag, inkludert nettopp deg og meg, at han ga sin Sønn, den enbårne, Fredsfyrsten vår. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6,23).

For et under han er, barnet som ble født julenatt! Gud evige Sønn var blitt et menneske av kjøtt og blod, et hellig menneske uten synd, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Likevel var og er han fremdeles Gud, sann Gud og sant menneske i én person. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58); «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). Apostelen Paulus vitner om at «i Jesu kropp bor hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Ja, «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod, på korset … Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod» (Kol 1,16-22). Jesus er vår stedfortreder som ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

Helbredelse, forsoning og fred er altså, som vi skjønner, noe vi har fått, i og med Jesus. «Han er vår fred» (Ef 2,14). Da forstår vi også at englenes sang om «fred på jorden» ikke handler om en slags forhåpning, bare, en vakker framtidsdrøm om at det kanskje en gang kan bli fred her på jorden. Nei, englene forkynte at nå er Fredsfyrsten her! Han er kommet for å skape fred ved sitt blod på korset. All vår synd var han kommet for å gjøre opp for. I ham eier vi virkelig fred med Gud. Det er dette fredsbudskapet menneskene i vår verden i dag mest av alt trenger å høre.

Men både Jesu person og hans ord og undervisning møter motstand. Han blir motsagt. Den som vil være hans disippel og bli i hans ord, kan derfor heller ikke forvente ytre fred og fordragelighet her i verden. Han sa en gang: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid» (Luk 12,51). Det kommer til å stå strid om Jesus, i samfunnet der ute, og i hjemmene, mellom familiemedlemmer. Så Jesu fred er åpenbart ikke det samme som en ytre fred. Riket hans er ikke av denne verden. Han gir oss fred med Gud, fred i hjertet, en åndelig fred. Han sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Jesu fred, som overrekkes til oss i evangeliet, gir oss kraft og lyst til å vise kjærlighet mot vår neste, til ikke å gjengjelde ondt med ondt, men ønske det som er godt for alle mennesker. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere», skriver Paulus (Rom 12,17-18).

Evangelisten Johannes skriver om «det sanne lys», Guds Sønn, «Ordet» som ble menneske og tok bolig iblant oss: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til stt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,9-14). «Alle som tok imot ham», står det – og julen handler nettopp om å ta imot det Gud gir oss. Julen handler ikke om å prestere noe, om å prøve å bli god nok for Gud, men bare om dette – å ta imot det Gud har til oss; han er kommet til oss med et budskap om fred, nåde, tilgivelse for all synd, ved frelseren Jesus Kristus.

Så ta da imot fredserklæringen, budskapet om fred som forkynnes for deg. Gled deg over freden som Frelseren har vunnet for deg. La oss bøye oss for ham sammen med gjeterne fra Betlehem og undre oss over denne store kjærligheten Gud har vist oss. Vi har fått rett til å være Guds barn, med alt det betyr for tid og evighet.

Så vil også vi være med å føre dette budskapet ut til andre mennesker. For et fredsbudskap som ikke forkynnes, kan jo heller ikke tas imot, og blir ikke til nytte og glede for noen. En illustrasjon:

Etter den andre verdenskrig tok slutt i 1945, levde en japansk løytnant i jungelen på Filippinene. Han kunne ikke tro at det var blitt fred. Det gikk mange år. 1950-årene kom – og gikk. 1960-årene likeså. Han var fortsatt geriljasoldat, hele tiden på vakt, han trodde det fremdeles var krig. Det ble gjort forsøk på å fortelle ham sannheten. Men ikke før i 1974, 29 år etter krigens slutt, overga han seg, da en major som hadde vært hans direkte overordnede kom og ga ordre om å legge ned våpnene. Han kom ut fra jungelen med geværet sitt og håndgranater, og gråt åpenlyst og høyt da han aksepterte at krigen var over.

Det var hele tiden et faktum at andre verdenskrig var slutt, selv om soldaten i jungelen hverken visste eller følte at det var tilfelle. Han var fortsatt i krig. Noen måtte komme og forkynne tydelig og klart at det faktisk var sant – «Krigen er over, det er fred i landet ditt, kom hjem!» Slik er det også med julens fred: Fredsbudskapet fra Gud må forkynnes for stadig nye generasjoner, blant alle folkeslag. «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.» Alle må få høre om at fredsfyrsten Kristus er kommet til jorden og har skapt fred ved sitt blod på korset. Dette er noe som er helt sant og visst. Men hvordan kan mennesker ta imot Guds fredserklæring, tro på den og glede seg over den, dersom den ikke blir forkynt? Så dette skal vi få lov å være med på. Gud vil gjøre oss til redskaper for sin fred.

Kanskje er det denne julen noe som gjør deg urolig og engstelig med tanke på framtiden, eller du strever med tunge tanker, skuffelse, sorg på grunn av noe du har opplevd i året som ligger bak oss. Vit at den sanne julefreden ikke handler om at vi går rundt med en konstant fredelig følelse og at alt er bare harmoni i livet vårt, men om at uansett livssituasjon så er det sant: Fredsfyrsten Jesus er kommet, og han har skapt fred mellom Gud og oss mennesker. Frykt ikke! I dag er det født deg en frelser. Han er din fred. Gud er nådig mot deg, for Jesu skyld. Stol på ham, enten dagene er onde eller gode.

Det er mye uro og krig i verden i disse dager. La oss huske på dem som lider og be om at de må få fred. I Syria og Irak gjennomgår befolkningen de største prøvelser for tiden. Ikke minst er de kristne under hardt press, mange er blitt kidnappet og mishandlet eller drept. Mange kirker er blitt helt ødelagt. Er det mulig å feire jul under slike forhold? Ja, vi vet at også midt i ytre ufred og stor nød synges det julesalmer, og takkebønner stiger opp til Gud, på grunn av frelseren som ble født i Betlehem, under vanskelige forhold. Han har skapt fred, og ingenting, ingenting kan ødelegge dette. Den sanne julefreden er den fred Jesus har gitt oss, ikke den fred som verden gir. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.» Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,7). Amen.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Kristi inntog i Jerusalem,  tresnitt av Albrecht Dürer, 1511. Fra Wikiart.
Kristi inntog i Jerusalem, tresnitt av Albrecht Dürer, 1511. 

Preken på 1. søndag i advent

Matteus 21,1-9.

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag begynner vi et nytt kirkeår, og vi har tent det første lyset i adventsstaken. Hva betyr ordet advent nå igjen? For alle som snakker norsk, dansk eller svensk er det vel nokså lett å ta feil og tro at det må bety ventetid eller noe lignende – når det heter «ad-VENT» – siden vi jo venter på at det snart skal bli jul? Men så blir vi minnet på at ordet advent er fra et annet språk, latin – og det betyr komme eller ankomst. For advent handler om at det er noen som kommer. Og den som kommer, er ingen hvem-som-helst; det er en konge. Ja, det er Herren Gud selv som kommer.

Mange mennesker tenker seg at Gud er en som sitter i ro, langt der ute et sted; en som på avstand betrakter livet her på jorden, alt det han satte i gang for lenge siden. Han er liksom bare en tilskuer, en fremmed som ikke når ned til oss. Og vi når heller ikke opp til ham.

Men Bibelen forteller oss at Gud er ikke langt vekke; Han kommer til oss, her hvor vi er! Men er ikke det egentlig skremmende? Må vi ikke bli veldig redde hvis det er sant at Gud selv, den Allmektige og Allvitende Gud kommer? Han vet jo alt om oss. Han kan lese oss som en åpen bok, og vi vet at det står mye på sidene i denne boken vår som ikke er bra og som vi har grunn til å skamme oss over. Det står blant annet om at vi ofte nesten har glemt Gud, og ikke har villet ha ham som herre og konge i våre liv. Vi har i stedet ønsket å være vår egen herre, bestemme selv, følge vårt eget hjerte. Vi har ofte ønsket å gå våre egne veier og bare gjøre som vi selv vil. Må vi ikke da skjelve av angst, når den hellige Gud kommer til oss?

Men så leser vi: Frykt ikke, Sions datter, men fryd deg! Kongen din kommer til deg, ikke ridende på en krigshest, ikke fryktinngytende med sverd og spyd for å ta deg, straffe deg for alt du har gjort galt. Nei, han kommer til deg ydmyk, saktmodig, ridende på et esel; han er nemlig Fredsfyrsten, en konge som kommer med fred. Han sier han er kommet for å forkynne et gledesbudskap for fattige, for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren (Luk 4,18-19). Matteus og de tre andre evangelistene forteller oss om en Jesus som går omkring og er synderes venn og som inviterer alle som strever og bærer tunge byrder til å komme til ham, for han vil gi oss hvile.

Jesu inntog i Jerusalem er jo noe vi hører om i kirken også på Palmesøndag, for det var som kjent da, like før påske, at det skjedde. Så hvorfor er nettopp denne teksten hos Matteus blitt valgt som adventtekst og blitt lest i kirkene på første søndag i advent gjennom så mange århundrer? Årsaken må utvilsomt være at kristne menigheter straks ved begynnelsen av kirkeåret skal få høre det trøsterike budskapet at Jesus også i dette nye kirkeåret vil komme til oss. Han er ikke trøtt og lei av oss på grunn av all synd og elendighet i livet vårt, alt rot og tull. Han vil ikke overlate oss til oss selv og alle problemene og bekymringene våre, vil ikke la oss gå til grunne i hjelpeløshet og ensomhet. Mange ganger føler vi oss som en rykende veke inni oss, som et lys som er i ferd med å slokne, eller som et knekket siv. Men Jesus kommer så mild og saktmodig, med all sin kjærlighet; han vil ikke slokke en rykende veke eller knuse et knekket siv (Matt 12,20), han er frelseren vår som vil hjelpe oss og være vår venn. Og derfor synger vi av glede i dag: «Hosianna, lov og ære vår konge evig vere!» «Velsignet være ham som kommer i Herrens navn!» Vi hyller ham og tar imot ham som frelserkongen vår.

Kongen i Norge de siste tiårene er som kjent Harald. Og hvis kong Harald kommer hit til byen en dag, samler det seg nok ganske mange mennesker for å ta imot ham og se ham. Da forventer vi at han skal komme i en flott bil, en stor, svart og helt nyvasket og bonet bil, med egen privatsjåfør, slik som han pleier. Hvis du er en av dem som står der og vifter med norsk flagg, blir du nok veldig overrasket og skuffet dersom kongen kommer kjørende i en helt enkel liten bil, kanskje en gammel lyseblå folkevogn? Hva er dette for noe? Det er vel ikke slik en ekte konge skal komme kjørende? Tror han at det er en slik konge vi vil ha? Er det kanskje bare lureri, noen som har kledd seg ut som kongen? Vi forventer noe helt annet av kongen vår.

Og litt slik tenkte mange av jødene i Jerusalem den dagen Jesus kom ridende inn i byen på et esel han hadde fått låne, og ble hyllet som konge av de som gikk foran og de som fulgte bak. Han så jo helt enkel og fattig ut. Ingen flott purpurkappe eller rustning, som andre konger på den tiden kledde seg i. Ingen flott krigshest, og ingen soldater med våpen hadde han med seg. Bare en flokk med fiskere fra Galilea og andre helt vanlige folk. Han så ikke særlig kongelig ut, denne mannen. Det skal sies at kong David og andre konger i Jerusalem også hadde brukt esel som ridedyr – i fredstid. Men de kongene så i hvert fall ikke fattige ut, slik som Jesus fra Nasaret. Og nå som landet var okkupert av romerne, var det vel behov for en sterk krigerkonge som kunne jage vekk fienden. Mange fikk det ikke til å stemme at han som kom ridende så ydmyk og saktmodig kunne være Messias, kongen de hadde ventet på så lenge.

Mange hadde ikke forstått at Messias skulle være en helt annerledes konge. «Min kongsmakt er ikke av denne verden,» sa Jesus (Joh 18,36). Hans rike er ikke et ytre verdslig rike, men et åndelig rike, et nåderike. Han var kommet for å beseire den fiendtlige okkupasjonsmakten; ikke den mektige romerske keiseren og soldatene hans, men den åndelige fienden – syndens og djevelens makt, dødens rike, som hadde fått makten over hele menneskeslekten etter syndefallet. Han var kommet for å befri oss fra denne ulykkelige situasjonen vår. Og det kunne han ikke gjøre ved hjelp av sverd og spyd, pil og bue, eller andre verdslige våpen. Men hvordan gjorde han det? Ved å leve et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved å dø på et kors som et sonoffer for våre synder.

Jesus så så svak ut. Ja, han så ut som den mest ynkelige kongen i hele verdenshistorien, da han ble hånet med tornekrone på hodet, purpurkappe over skuldrene, stav i hånden, og da han ble løftet opp på korset, der det var plassert et skilt med påskriften «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Mange ble forferdet over hvordan han så ut, som profeten Jesaja hadde skrevet om: Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte.. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe…. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred ved hans sår ble vi helbredet (Jesaja 53). Da han døde der på Golgata, så det ut som tidenes største nederlag. Men i virkeligheten var det tidenes største seier; for han beseiret syndens og dødens makt, og dødens rike, – ved å smake døden i stedet for oss. Det var derfor han kom – ridende på et esel – inn i Jerusalem.

Jesus er konge, men hans kongerike er altså helt annerledes fra alle andre store og kjente herskeres riker. Keiser Napoleon Bonaparte, den mektige franske lederen, har sagt noe bra: «Alexander den Store, Cæsar Augustus, keiser Karl den Store og jeg, Napoleon – vi grunnla store riker, mektige imperier. Men hva grunnla vi dem på? På våpenmakt og vold. Men Jesus Kristus – han grunnla sitt rike på kjærlighet.» Så sant. Jesu kongerike er et nåderike, og derfor bygger og regjerer han riket sitt ved hjelp av nådens midler, med sitt kjærlighetsord som han har gitt oss gjennom apostlenes og profetenes vitnesbyrd i Bibelen; han bygger, styrer og regjerer sitt rike gjennom evangeliet i ord og sakrament.

Vi synger i en salme: «Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike. Dets herlighet er og så stor at det har ingen like». Men denne store herligheten ved Jesu rike er det bare troen som legger merke til, for den er ikke noe ytre som kan ses med øynene. Det ser vel heller ganske smått og ubetydelig ut når kongen Jesus Kristus kommer og møter oss mennesker i nådens midler. Bibelordet og sakramentene er i verdens øyne nokså små, svake og ubetydelige ting, og nådemidlene møter derfor mye likegyldighet og forakt. «Det der kan vel ikke være noe særlig å bruke tiden på, det finnes da viktigere ting å holde på med,» synes mange. Men: det finnes faktisk ikke noe viktigere å bruke tid på enn nådemidlene, der Gud gir oss og overrekker oss sin nåde, tilgivelse, fred og evig liv.

«Bibelen, den er jo bare menneskeord,» er det mange som sier, «så vi kan ikke bry oss så mye om hva som står skrevet i den der gamle boken.» Men: Bibelen er ikke bare menneskeord. Bibelen er ført i pennen av mennesker, ja det er sant; det var utvalgte profeter og apostler som talte og skrev, men fra begynnelse til slutt er Bibelen inspirert, innblest, av Gud Den Hellige Ånd, slik at den er Guds ord. I den hellige Skrift er det Herren Gud selv som taler til oss.

«Dåpen, hva er det som er så spesielt med den?» sier mange, «det er jo bare en seremoni, med noe helt vanlig vann?» Men dåpen er ikke bare noe vanlig vann: I dåpen er Guds ord forent med vannet, og når en liten unge blir døpt ved døpefonten her i kirken, er det Gud som kommer til et hjelpeløst lite menneske og gjør det til sitt eget barn, ved å vaske bort all synd og føde han eller henne på nytt, åndelig.

Nattverden virker heller ikke særlig imponerende, ytre sett. «Er ikke det bare noe brød og litt vin? Kan det være noe særlig å bry seg om?» tenker dessverre mange. Men nattverden er i høyeste grad noe å bry seg om, for der kommer kongen Jesus til oss og blir oss så veldig nær; han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver og en om at alle våre synder virkelig er oss tilgitt. «Gjør dette til minne om meg,» sier han. Den som er likegyldig til nattverden, viser derfor egentlig likegyldighet mot Jesu vilje, og mot hans legeme og blod. Han kommer til oss i nattverden i dag, for å gi oss styrke til å stå imot alle angrep og flammende piler fra den vonde fienden. Den styrken trenger vi.

Adventstiden er en forberedelsestid der vi ser fram imot den store julefesten til minne om Jesu fødsel i Betlehem, da Gud kom til oss som et lite fattig menneskebarn. Og disse adventukene skal hjelpe til å gjøre julens innhold dypere for oss. Men advent handler også om at vi skal være forberedt på hans gjenkomst; når han skal komme igjen på den siste dag. Og i dag på første søndag i advent tenker vi spesielt på dette at han stadig kommer til oss, her og nå, gjennom nådens midler. Jesus vil komme til oss også i dette kirkeåret. Han er ikke lei av oss. Han vil alltid være nær oss og være vår venn.

Tenk å ha denne kongen til venn! Vi kan snakke til ham, han har lovet å høre på oss. Vi trenger ikke å avtale tid, ringe for å høre om kongen muligens kan gi oss audiens en gang i neste uke. Vi får folde hendene våre og be til ham til alle tider, når som helst, både dag og natt. Vi får legge alle ting, alle bekymringer og gleder fram for ham, han vil alltid høre på oss, og vi vet at han vil oss bare det aller beste for tid og evighet. Han er Guds Sønn, som er gitt all makt i himmel og på jord. Alt som er vondt og vanskelig i livet vårt vil han vende til det beste for oss, og en dag – den kan komme fortere enn vi aner – vil han komme og ta oss ut av denne verden og hjem til seg, for at vi for alltid skal få være med ham og få oppleve evig glede og jubel. Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Gud være takk og lov! Amen.