Himmelfartsglede

Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.
Christi Himmelfahrt, malt av Gebhard Fugel, ca 1893.

Preken på Kristi himmelfartsdag

Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

«Vi fryder oss av hjertens grunn og jubler høyt i denne stund,» synger vi i en salme som passer veldig fint på denne dagen. Kristi himmelfartsdag er en gledesfest og en viktig høytid i kirkeåret. Men hva er årsaken til gleden? Hvorfor egentlig juble og være glade når vi minnes at Jesus ble tatt opp til himmelen, så disiplene ikke lenger kunne se ham? Er ikke det heller ganske trist? Vanligvis når vi tar avskjed med noen vi er glad i, som skal reise med for eksempel tog eller fly, og vi vet det blir lenge til neste gang vi ser dem; da synes vi det er leit. Mange av oss har sikkert noen ganger sukket og tenkt at det måtte vært så mye bedre for oss å få gå omkring sammen med Jesus slik apostlene gjorde; de så ham, snakket med ham, spiste og drakk sammen med ham, var vitne til undergjerningene og hørte på undervisningen hans. Dette var stort for dem å få oppleve, og de følte seg trygge i lag med Mesteren. Vi derimot, ser jo ikke Jesus, for han har fart opp til himmelen og sitter ved Gud Faders høyre hånd. Har ikke vi mistet noe da? Er det ikke trist?

Nei, det er faktisk bedre for oss slik som dette. Jesus sa rett ut til disiplene at hvis de elsket ham, skulle de være glade for at han gikk til Faderen. «Det er det beste for dere at jeg går bort», sa han og lovte å sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd. «Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen» (Joh 14,28;16,7). Jesus er nemlig ikke et sted langt borte fra oss nå. Kristi himmelfart betyr ikke avstand, men nærvær. Han er oss nærmere nå.

Den tiden Guds Sønn gikk omkring her nede på jorden, var han som menneske til stede bare ett sted om gangen, slik som oss andre mennesker. For eksempel kan ikke jeg være i Oslo samtidig som jeg er i Bergen. Det går ikke. Jesus var heller ikke i Galilea og helbredet spedalske samtidig som han var i Jerusalem og helbredet en mann som var født blind. Han sto ikke i en båt på Gennesaretsjøen og stilte stormen – samtidig som han sto ved en grav i Betania og ropte «Lasarus, kom ut!» Nei, som menneske var Jesus begrenset av tid og rom de ca tretti årene han levde her på jord.

Men: etter sin himmelfart er han både som Gud og menneske til stede over alt. Og at han «sitter ved Guds høyre hånd» betyr jo at han har all makt i himmel og på jord, som sann Gud og sant menneske. Mens han levde her som menneske, var han fattig. Han ble svett og sliten og måtte sette seg ned for å hvile, han var svak og led vondt. Han gjorde altså ikke alltid full bruk av alle guddommelige evner han hadde. Men det gjør han nå. Mens Jesus var her på jorden kunne han ikke være hos deg når du er på sykehus, på ferietur, eller hjemme. Men det er han nå. Så han er nærmere enn før, og det skal vi være glade for. Han er ikke på avstand, ikke langt borte fra oss.

Russeren Jurij Gagarin var blant de mest berømte astronautene, en av de aller første  som reiste ut i verdensrommet. I 1961 ble han skutt ut i en romrakett og fòr i bane rundt jorden. Etter dette uttalte Sovjetunionens president, som var motstander av all religion: «Da Gagarin var der ute i verdensrommet, så han seg omkring, men kunne ikke se Gud noe sted…» (Som om noen troende har sagt at det er mulig å få øye på Gud dersom man reiser langt nok ut i rommet.) Men nå hadde Gagarin egentlig heller aldri uttalt seg slik presidenten antydet. Astronauten var en kristen og hadde skjønt at Gud og hans himmeltrone ikke befinner seg på et bestemt fysisk sted her i universet, slik at det ikke nytter å prøve å få øye på ham ute i verdensrommet.

Så Kristi himmelfart har altså ingenting med romfart å gjøre, selv om Jesus ble «løftet opp mens disiplene så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». Han «sitter ved Gud Fader, den allmektiges høyre hånd, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde», som vi sier i trosbekjennelsen. «Guds høyre hånd» er ikke et sted langt borte fra oss. Tvert imot er Guds høyre hånd veldig nær oss. Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende, som han har lovet.

I evangelieteksten vår, Markus 16,14-20, står det at Herren Jesus «ble tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de (altså disiplene) gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.» Så Herren Jesus hadde slett ikke forlatt dem. Selv om han hadde satt seg ved Guds høyre hånd, var han hos dem og virket med når de forkynte Ordet. Han var med dem på en ny måte; veldig nær dem, bare på en annen måte enn før.

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» hadde Jesus sagt til dem. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Å bli fordømt er jo noe alle vi mennesker på jorden har fortjent. Ja, av naturen er vi fordømt; på grunn av synden i oss, det iboende opprøret mot Gud, er vi «vredens barn». Synden vår skiller oss fra Gud, for han er hellig og hater all synd og ondskap. Men i sin store kjærlighet har han sendt oss sin egen Sønn, som en gave som frelser oss, av bare nåde. Jesus har levd for oss, helt uten synd. Han har uskyldig gått i døden for oss og sonet vår straff, og han har stått opp igjen, seiret over døden for oss. Denne frelsesgaven gir Gud til oss helt gratis. Når evangeliet blir forkynt, overrekkes gaven, og vi får ta imot den, ved bare å tro på den, altså akseptere den, stole på den, holde fast på den. Jesus nevner dåpen – «Den som tror og blir døpt (direkte oversatt: den troende og døpte), skal bli frelst». Dåpen er det reneste, klareste evangelium; i dåpen fikk vi Jesus i gave, Jesus og alt det han har gjort for oss. Helt gratis og ufortjent får vi bare ta imot. Gud Den hellige ånd skaper og nærer troen som holder fast på den dyrebare gaven.

Når vi snubler og synder, tviler, surrer og roter i livet vårt, som vi dessverre stadig gjør, har vi en som taler vår sak hos Faderen, «Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,1). For absolutt hele verdens synder er han en soning, Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd og taler vår sak. Derfor er det viktig at hele verden får høre budskapet, og derfor sender han oss. Evangeliet må forkynnes for alt som Gud har skapt, dvs. for alle mennesker. For utenom Jesus og troen på ham, der er det fordømmelse. Bare hos Jesus fins frelse og redning fra fordømmelsen og fortapelsen. Uten ham går vi til grunne.

På Kristi himmelfartsdag må jeg alltid tenke på Josef i Egypt, og brødrene hans (1 Mos 37-50). Josefs brødre hadde et stort problem; det var blitt hungersnød i landet deres, og de måtte til Egypt for å få tak i korn. Ellers kom de til å gå til grunne. De ante ikke at Josef var blitt den mektigste ministeren i Egypt, han var nest etter Farao. Josef kunne ha hevnet seg på brødrene som kom til ham, de som hadde syndet så grovt da de solgte ham som slave mange år tidligere. Men Josef tilgav dem alt det onde, og de fikk bo hos ham der i Egypt. Tenk hvor stor betydning det fikk for dem at han, deres egen bror, hadde fått så veldig makt og ville sørge for dem og familiene deres, så de kunne spise og drikke og ha alt de behøvde så lenge de levde. For en stor og ufortjent nåde.

Slik er det også med Jesus og oss. Akkurat som Josefs familie ikke behøvde å være urolige så lenge han, deres egen bror, satt ved makten i landet, så behøver heller ikke vi å være redde for noe som helst når det er Jesus, vår Herre og vår bror, som sitter med all makt i himmel og på jord! Vi trenger ikke å være engstelige, selv om vi må bekjenne at vi har syndet mot ham med tanker, ord og gjerninger. Nei, for han har forkynt for oss at han har tilgitt oss alt sammen, for han har selv sonet straffen som vi hadde fortjent, og gjort opp for oss. Så høyt elsker han oss, den mektige broren vår. Vi må kanskje gå gjennom mange vanskeligheter og møte mye motstand her i verden. Men han som sitter ved Guds høyre hånd våker over oss, passer på oss og lar oss ikke gå til grunne.

Så Jesus har altså ikke forlatt oss, han styrer ikke på avstand fra et sted langt borte. Nei, han er svært nær oss nå. Han leder og styrer oss gjennom nådens midler. Han virker gjennom Ordet og sakramentene og bor i hjertet vårt. Vi som er døpt til Kristus, er blitt Guds barn; vi er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8,17). Den himmelske herligheten tilhører nå oss. For han som troner der ved Faderens høyre side er min og din, vår frelser og bror. Vi har direkte adgang til tronen, vi får be til Herren Jesus selv, og han vil alltid høre oss og hjelpe oss, som han har lovet.

Vi kan ikke nå se ham med øynene, men vi kan høre hans røst, når vi hører og leser hans ord. Og han setter oss til bords med seg for et herlig måltid: I den hellige nattverden gir han oss seg selv, i brød og vin, til å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver nattverdgjest om at nettopp dine synder er tilgitt. Så nær oss er han nå. Han er ikke langt borte, frelseren vår som sitter ved Faderens høyre hånd. Vi er trygge når det er han som sitter ved makten, leder oss og passer på oss. Derfor har vi stor grunn til glede og jubel i dag på Kristi himmelfartsdag, og alle andre dager. Gud være takk og lov!

Ære være faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

«Dette er min Sønn, den elskede»

Mosaikk fra Katarinaklosteret ved Sinaifjellet
Maleri i Katarinaklosteret ved Sinaifjellet. 1100-tallet

Preken på Kristi forklarelsesdag av pastor Tor Jakob Welde

2 Pet 1,16-21
Matt 17,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Kristi forklarelsesdag kaller vi denne søndagen i kirkeåret, da vi hører tekstene om at Jesus ble «forklaret»; det skinte klart og sterkt av ham, Guds herlighet lyste fra ham, for øynene på disiplene hans. Det var helt spesielle ting som skjedde der oppe på «forklarelsesberget».

I vår tid er det jo dessverre mange teologer og folk i kirkene rundt om som sier at de ikke tror på alle disse mirakelfortellingene i Bibelen, for eksempel om jomfrufødselen, om Jesu undergjerninger, og denne beretningen om hans forklarelse. De tror ikke at det virkelig hendte, de mener at her er det selvfølgelig myter og legender vi har med å gjøre. Men, sier de, at noe er mytisk betyr jo ikke at det er usant; neida – det kan være mye sant og godt og meningsfylt i slike myter; vi kan lære mye av dem. Og det høres liksom så positivt og bra ut når det sies på den måten; det høres ikke ut som en fornektelse av Guds ord. Mange lytter til disse teologene og tenker at «ja, da må det vel være slik, og vi lever jo tross alt i 2015, det er greit å kalle det for myter; sant og fint og meningsfullt er det likevel, selv om det ikke egentlig har hendt…»

Men: Peter – Jesu utvalgte apostel – har på forhånd avvist den slags ideer. Han skriver i dagens episteltekst: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet» (2 Pet 1,16-18). Det var altså ikke fantasi. Peter forteller ikke eventyr. Nei, det hendte virkelig. De var øyenvitner; de så og hørte det med sine egne øyne og ører.

Peter fortsetter med å oppfordre leserne til å holde fast på det profetiske ordet i Skriften, Bibelen. Det er pålitelig, vi kan stole på det. Det er ikke menneskeord og mennesketanker, men: «Drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.» Og det ordet er «en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter», skriver Peter.

Han var altså en av de tre disiplene som var med Jesus opp på et høyt fjell. De to andre var Johannes og Jakob. Jesus gikk ofte i fjellet for å be. Og når tiden nærmet seg for hans lidelse og død, hadde han ikke noe mindre behov for å be. Han hadde begynt å fortelle disiplene om at Menneskesønnen skulle overgis i menneskers hender, at han måtte lide mye, han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Jesus måtte fullføre det store oppdraget som var lagt på ham. Det som ventet i Jerusalem fylte ham med sorg og smerte og gru, så han trengte å be for å bli styrket. Alt la han fram for Faderen i bønn. Det samme får vi gjøre, alle bekymringer og alt som tynger får vi bære fram for vår himmelske Far i bønn. Og evangelisten Lukas (Luk 9,28-36) nevner at det var mens Jesus ba, at det skjedde: Ansiktet hans fikk et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Ansiktet hans skinte som solen, skriver evangelisten Matteus.

Ellers, når de så Jesus til daglig, så han jo vanlig ut, som andre mennesker. Og litt fattig så han ut, – helt fra han ble født av sin mor Maria i Betlehem og vokste opp som en vanlig gutt i Nasaret. For Jesus er et menneske som oss, han er en del av menneskeslekten. Men samtidig er han jo Guds evige Sønn; han er samtidig både Gud og menneske. «I hans kropp bor hele guddomsfylden», skriver Paulus (Kol 2,9). Dette er et stort og ufattelig mysterium. Men det var derfor det lyste så klart og sterkt av ham den dagen, på toppen av fjellet. Han som vanligvis viste seg i en tjenerskikkelse, ble forklaret. Disiplene så Guds herlighet som skinte sterkt fra Jesus, hellig, sterk og intens, den herligheten som var hans fra evighet av. Etter dette trengte de tre disiplene aldri å tvile på at Jesus virkelig var Guds Sønn.

Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med Jesus. Tenk, disse profetene som hadde levd på jorden mange hundre år før Jesus ble født, sto der og snakket med ham. Hva snakket de om? Hos evangelisten Lukas nevnes det at de «talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem». Det var ikke så lenge til. Nå skulle det gå i oppfyllelse, det som Moses, Elia og de andre profetene i den gamle paktens tid hadde talt og skrevet om. Messias var kommet til jorden, Guds Lam skulle ofre seg selv og grunnlegge en ny pakt ved sitt blod og sin død.

Peter begynte å blande seg inn i samtalen, spontant og lite gjennomtenkt: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» «Han visste ikke selv hva han sa», nevner Lukas. Før Peter hadde snakket ferdig, «kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disiplene ble livredde og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da så de bare Jesus der.

«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Disse herlige ordene fra Gud Faderen peker på det som er det aller viktigste for oss mennesker. Vi har lett for å tenke at det viktigste må vel være ting som vi gjør for Gud; å bygge og arbeide, tjene, gjøre gode gjerninger. Og vi har litt lyst å tro at det er våre egne gjerninger som gjør at Gud kan bli fornøyd med oss, slik at vi blir frelst. Men dette er feil, og Gud avbryter oss og peker på hva som gjelder: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Han henviser oss til den eneste veien til frelse. Det er Jesus, Guds elskede Sønn og hva han har gjort. Hør ham! Lytt til hans ord! Lytt til evangeliet, bare der finner dere det dere trenger. Der er frelsen. Å høre Jesus, høre evangeliet, det gode budskapet om hva Jesus har gjort for oss. Der er redningen vår – ikke i hva vi selv gjør, men i den elskede Sønnen, som Gud har sin glede i.

Når Gud ser på verden og oss mennesker, kan han se veldig mye han ikke har noen glede i. Det gjør ham ikke glad, men derimot trist og sint å se all synden, all misunnelse, strid, fiendskap, egoisme, selvopptatthet og ondskap hos oss mennesker; det er et trist syn. Og alle disse tingene ser han jo dessverre ikke bare i verden rundt omkring oss, i andre land, men også her hos oss – og i oss alle sammen. Vi er syndere, synden bor i oss. Vi er fortapt slik vi er i oss selv. Vi trenger en frelser. Og Gud peker på ham som er redningen vår: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

For Guds Sønn er stedfortrederen vår. Han er altså istedenfor oss. Det betyr at hans liv, hans død på korset og hans oppstandelse gjelder for oss og hele verden. Gud er fornøyd med Jesu liv her på jorden. Han levde et hellig i liv i kjærlighet til Gud og mennesker. Han oppfylte loven med alle dens krav og bud. Han levde fullkomment, uten synd. Når Gud er fornøyd med stedfortrederen vår, betyr det at han også er fornøyd med deg og meg. For Jesus har delt sin seier og sin rettferdighet med oss, det var jo for oss han gjorde det. Jesus ropte ut på korset at det var fullbrakt. Han hadde seiret over synden, døden og djevelen. Og Gud viste at han var fornøyd med Jesu frelsesverk ved å reise ham opp fra de døde på den tredje dagen. Hvor fornøyde har ikke da også vi grunn til å være – fornøyde med Jesus, stedfortrederen vår og hans gjerning. Han har fullført det han skulle gjøre; du skal ikke supplere med noe ditt eget, for det Jesus har gjort er fullkomment. Vi får bare ta imot den ferdige gaven i tro og stole fullt på frelseren vår. Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Gud vil selvsagt at vi skal gjøre godt mot andre mennesker, i glede og takknemlighet for alt Gud har gitt oss, den store kjærligheten han har vist oss. Så vi vil vise kjærlighet mot andre, elske Gud og vår neste, gjøre gode gjerninger. Det skal vi aldri glemme. Det vil vi ikke forsømme. Men Nummer 1 må likevel alltid være dette: «Hør ham!» Ett er nødvendig, sa Jesus til Marta fra Betania, hun som var mest opptatt av å gjøre ting for Jesus. Ett er nødvendig: Å lytte til Guds ord, høre Jesu evangelium, det gode budskapet om hva frelseren vår har gjort for oss. «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Det er det aller viktigste. Når vi hører evangeliet, trøster Han oss, vi som strever med synden vår og ofte føler oss så mislykkede og redde. Han rører ved oss og sier: «Reis deg, og vær ikke redd!» Som han sa til de tre apostlene. Han reiser oss opp igjen, gir oss ny kraft og glede gjennom evangeliet om syndenes tilgivelse, av bare nåde. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det,» sa Jesus til en kvinne i folkemengden som ropte til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Dette var ment som et flott kompliment til Jesus. Men han svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det’» (Luk 11,28).

Vi som er her i dag har jo ikke sett Jesus lyse og skinne på forklarelsesberget sammen med Moses og Elia. Vi har ikke sett ham med våre egne to fysiske øyne. Men Gud har gitt oss evangeliet, vi har det her i Bibelen, Guds ord, og i evangeliet lyser og skinner Jesus for oss i hjertet vårt. Han er verdens lys, og den som tror på ham skal ikke vandre i mørket. Evangeliet er Guds kraft til frelse. I evangeliet hører vi Jesu stemme; den gode hyrden leder sauene sine med sitt ord. Evangeliet forteller oss at vi syndere er så høyt elsket av Gud at han ikke en gang sparte sin egen elskede Sønn for å frelse oss og alle. Han er fornøyd med stedfortrederen vår, Jesus, og hans frelsesverk; dermed er han også fornøyd med deg og meg. For Jesus har levd for oss og lidd for oss, seiret over døden for oss, vunnet tilgivelse og evig liv for oss. Hans rettferdige gjerning gjelder for deg og meg. Som han sa over Jesus – «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» – sier han også over deg: «Du er mitt kjære barn som jeg har min glede i.» I dåpen har han kledd deg i Jesu rettferdighets drakt, han ser deg «i Kristus». Du tilhører ham og er ren og rettferdig, himmelen verdig i verdens frelser alt nu. Ved troen alene, helt ufortjent, av bare nåde. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)  

http://www.luthersk-kirke.no

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Lyset ditt har kommet

800px-magi_tissot

(The Journey of the Magi. Maleri av James Tissot)

 

Preken på Kristi åpenbaringsdag av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag er det altså Kristi åpenbaringsdag, eller «Epifania». Her i landet havner denne høytidsdagen i skyggen av jule- og nyttårsfeiringen, med alle presanger, selskaper og fyrverkeri. Kristi åpenbaringsdag skinner liksom ikke med den samme glansen. Men i mange andre land markeres denne dagen som meget stor og viktig, og med god grunn. I grunnen kunne vi ikke ha gledet oss så veldig over juleevangeliet hvis det ikke var for det vi hører om på Kristi åpenbaringsdag. For på julaften hører vi at Guds engel forkynte for noen jødiske gjetere om «en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser…» «For hele folket…» – vi kunne ha begynt å lure på hvilket folk; var det bare for jødefolket denne frelseren var født? Men nei, det blir helt tydelig i dag på Kristi åpenbaringsdag at det var jo også for oss, for folkeslag rundt om i hele verden. For vise menn fra Østen og for folk i vest, sør og langt mot nord i Skandinavia var denne frelseren født. Gud hadde sagt til Abraham: «I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.»

For vi mennesker vandrer i mørket, slik vi er av naturen, hvor enn vi bor i verden. «Mørke dekker jorden, skodde dekker folkene», skrev profeten Jesaja (60,2). Vi famler rundt i mørke, åndelig blinde; vi kjenner ikke veien, sannheten og livet. Som vi synger i en salme: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne.» Gud må la lyset fra det høye skinne for oss som bor i mørke og dødens skygge, og lede føttene våre inn på fredens vei (Luk 1,78-79), ved evangeliet om Jesus, han som er verdens lys. Den som følger ham skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys, som han har sagt (Joh 8,12).

Men vi vet at mange i vår tid mener at de er blitt så opplyst nå, altfor opplyst til å tro noe annet enn det de kan begripe med sin fornuft. De sier at de er frigjort fra gammel overtro. Men hva slags lys er det de har? Hvordan driver de vekk mørket for oss? Hvordan skaffer de hjertet vårt fred? Hvordan beseirer de døden? Gjør de oss gode og hellige? Skaffer de oss en virkelig glede som ingen kan ta ifra oss? Nei, de gjør ikke det. Det er sant at fornuften er et lys i jordiske ting, den er god til sitt bruk og kan være til stor velsignelse, når den brukes rett. Men i åndelige ting er alle mennesker av seg selv helt ukjente med det sanne lyset, også de som har sett mest med fornuftens lys, folk som er ekstra smarte og intelligente.

Vismennene fra Østen som vi hører om i dagens evangelietekst, var blant de mer smarte og intelligente. Men de ble ikke først og fremst ledet av sin fornuft, men av Guds ord. Vi vet i grunnen lite om dem – ikke hva de het, hvor mange de var, eller akkurat hvilket land i Østen de kom fra. Men sannsynligvis var de blant de ledende forskerne på den tiden. Og der i landet sitt i øst hadde de tydeligvis fått kjennskap til løftene om jødenes konge som skulle bli født. Det fantes ganske store jødiske kolonier spredt rundt omkring, for eksempel i Persia. Ifølge Bibelen hadde profeten Daniel hatt stor innflytelse i de områdene. Så kunnskapen om løftene om frelseren Messias fantes der i øst; det ble lest i synagogene fra Moses og profetene, blant annet om at «en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17) og «folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang» (Jes 60,3). «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom … Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet», sto det i Jeremias bokrull (23,5-6).

Kanskje hadde disse vismennene rett og slett fått undervisning i en synagoge, kanskje hadde troen på den levende sanne Gud blitt tent i hjertene deres. I hvert fall hadde de nå lagt ut på en lang og strabasiøs reise mot jødenes land i vest. Mange fornuftige folk mente nok det var rene galskapen å gjøre noe slikt, men de gjorde det likevel. Det var Gud som, ved hjelp av sitt ord og ved hjelp av en spesiell stjerne, ledet dem til kongen, Fredsfyrsten, ikke bare jødenes nyfødte konge, men også vismennenes konge. For han er for alle folkeslag.

Det var fornuftig og rimelig å tenke seg at jødenes konge måtte være født ved hoffet i hovedstaden, på slottet i Jerusalem. Hvor ellers? Og vismennene var fornuftige folk, så de satte kursen for Jerusalem og spurte da de kom dit: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Men da hadde fornuften faktisk ledet dem på villspor. Først da kong Herodes hadde kalt sammen overprestene og de skriftlærde og fått dem til å slå opp i Guds ord, i profeten Mikas bok, og lese om hvor Messias skulle bli født, nemlig i «Betlehem i Juda land», først da kom vismennene på rett spor og da fant de fram; da fant de Jesus, når de bare fulgte Guds ords klare veiledning.

Martin Luther skriver: «La oss legge godt merke til dette – For om vi vil komme til dette barnet og finne det, da må vi ikke følge våre egne tanker og vår fornuft, men bare holde oss til Ordet, og ikke la noen få oss bort fra Ordet.» Ja, vi vet at fornuften vår ofte vil protestere og skape problemer for vår tro på Jesus. Dersom vi i åndelige ting insisterer på å følge fornuften istedenfor det som Den Hellige Ånd forteller oss i Guds ord, kommer vi til å bli ført vill.

Legg også merke til kontrasten mellom vismennene fra hedningeland i Østen, som var så ivrige etter å finne frelserkongen – og overprestene og de skriftlærde i Jerusalem, som hadde kunnskapen om hva Guds ord sier, og kunne peke i riktig retning, men som selv likevel ikke brydde seg om å bli med for å undersøke om det virkelig kunne være sant at Messias nå var født. Hvis det var sant, måtte det jo være det største som noensinne hadde hendt! La oss ta dette som en advarsel. For slik går det an å bli i dag også – det er mulig for et menneske å ha mye kunnskap om hva Guds ord lærer om frelseren Jesus Kristus – og likevel være ganske likegyldig til det i sitt hjerte, og ikke følge lyset fra Ordet, ikke gå på Guds veier, ikke følge Jesus. Hvor lett kan det vel ikke skje med oss også at vi blir sløve og likegyldige og tar det dyrebare evangeliet for gitt. La oss vokte oss for likegyldighet. La oss i stedet være lik vismennene fra Østen; de bare måtte reise av gårde og lete der hvor Gud hadde åpenbart seg, de bare måtte gå til Jesus. La oss være ivrige etter å søke og finne Jesus og vandre i lyset fra Guds ord. La oss holde oss til det som står skrevet i den hellige Skrift og la oss veilede av det og leve av det hver dag.

Vi leser at vismennene «gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham». Vi kan legge merke til at det ikke fant sted noen Mariadyrkelse der; det er ikke moren vi skal falle på kne for og hylle; bare frelseren, Guds Sønn. (Selv om det å minnes Maria og troen hennes som et forbilde for oss, i seg selv er en god ting). Jesusbarnet lå nok ikke lenger i krybben, for vismennene fant ham og Maria inne i et hus. Antagelig var det gått noen uker eller måneder siden fødselsdagen. Men de var fortsatt i Betlehem. Navnet Bet-lehem betyr jo «Brødhuset». Og nettopp der fant vismennene han som er «det levende brødet» som var kommet ned fra himmelen for å gi verden liv. Den som tror på ham skal ikke hungre eller tørste; den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.

Så åpnet vismennene skrinene sine og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra. Gullet var en passende gave å gi til en konge, så dette var et bra valg av gave til ham som er «himlens kongesønn», kongenes konge. Hva med røkelse? Den er ofte assosiert med bønn – David sier: «La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer» (Sal 141,2). Så denne gaven kan minne oss om at Jesus er vår øversteprest som går i forbønn for oss hos Faderen. Hva med myrra? Denne ble brukt til å salve en som var død, før begravelsen – så dette kan minne oss om at «jødenes konge» som vår store øversteprest skulle bære seg selv fram som et hellig og fullkomment offer for våre synder,en gang for alle. Jesus døde og ble begravet for oss, og han sto opp igjen fra de døde og gikk levende ut av graven på den tredje dag, for oss.

Vismennene ignorerte alle protester fra fornuften – for det så jo slett ikke ut som noen konge og øversteprest, dette barnet hos Maria. Og det så vel nokså enkelt og fattig ut der i huset. Dette brydde de seg ikke om. De falt uansett på kne og hyllet barnet og ga gavene sine med glede. Og han som de ga gaver til, var jo han som de hadde fått alt fra – Herren Gud, som hadde gitt dem liv, kropp og sjel, fornuft og alle sanser og alle eiendeler; det var Guds Sønn som var kommet for å gi seg selv som en gave til oss mennesker, ofre seg, både leve og dø for oss.

Fra Jesajabokens kapittel 60 leste vi: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.» Og det er sant. Det har skjedd. Herren har latt sin herlighet gå opp over oss som er her i dag: Lyset vårt har kommet, «et lys til åpenbaring for hedningene og Guds folk Israel til ære» (Luk 2,32). Over oss som bodde i dødens land og skygge har lyset gått opp. Det sanne lyset, Jesus Kristus, har kommet til oss. Lyset kommer ikke fra oss selv, fra vårt indre, vår fornuft, men fra det høye, fra Gud.

Vismennene fant Jesus i Betlehem. Men hvor finner vi Jesus? Ikke i Betlehem. Heller ikke i Jerusalem. Men i evangeliet, i Guds ord og sakramenter. Der lar han seg finne av oss. Så la oss ivrige, flittige og glade bruke Guds ord og sakramenter. Der finner du Jesus, lyset ditt, frelseren din, freden din, kongen din, rettferdigheten din. Ytre sett ser vel Guds ord og sakramenter ikke så herlig og strålende ut, heller nokså enkelt: Vin og brød, vannet i dåpen, en enkel pastor som står og taler ut fra Bibelen, kanskje ikke blant de mest veltalende mennesker på denne jord. Akkurat som heller ikke de vise mennene ble ledet til noen ytre prakt, glans og herlighet, men til et enkelt hus med Maria og Jesusbarnet. «De ham fant i i Davids hjem, de ham fant i Betlehem uten spir og kongekrone, der kun satt en fattig kone, vugget barnet i sitt skjød» (Grundtvig). Men de visste at dette var Kongen. Fornuften hadde ledet dem på villspor en stund, men den hellige Skrift ledet dem på rett spor. Det samme gjelder oss i dag. Det er Gud som må lede oss, hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Salme 119,105). Vi som vandret i mørke har fått se et stort lys. Han har latt seg finne av oss uverdige syndere fra det kalde og hedenske Skandinavia i nord – i evangeliet i ord og sakrament, der han forkynner oss at alle våre synder er tilgitt, for Jesu skyld, av bare nåde.

Så la oss som vismennene fra østen tilbe ham og vandre i hans lys i dette nye året, og glede oss i ham alltid. For bare hos ham finner vi den sanne freden og den sanne fryden og gleden som varer, gjennom liv og død og til evig tid. La oss bidra til at denne gleden må bli mange andre til del, her i Norge og blant alle folkeslag. Vi vil gjøre som vismennene, de første hedningekristne: bøye kne for Frelseren, hylle ham og gi ham gaver, dvs. gi ham takk og lovprisning, gi ham av kreftene våre og tiden vår, og av pengene og de andre ressursene våre. La oss hente kraft i Guds ord og be Den Hellige Ånd om å hjelpe oss å leve slik at livet vårt blir som en preken, at alt det vi gjør og sier, oppførselen vår, holdningene og prioriteringene våre må være som en forkynnelse for andre, et vitnesbyrd om ham som vi tror på, det sanne Lyset, og at vi må få være et gjenskinn av Jesus, han som lyser og skinner for oss. Og la oss alltid glede oss i Herren, som Paulus skriver. Vismennene ble fylt av jublende glede. Vi har ikke mindre grunn til å glede oss. Paulus: «Med glede skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,12-14). Jesus sier: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). Lyset vårt har kommet. Gud være takk og lov!

_____________________________

Tor Jakob Welde er pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)

http://www.luthersk-kirke.no

 

Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg

Fred på jord, himmelsk fred

Julepreken av pastor Tor Jakob Welde

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen

Ved juletider for akkurat hundre år siden hadde første verdenskrig pågått i nesten fem måneder. Mange tusen soldater lå i skyttergraver på vestfronten i Belgia og nordlige Frankrike og skjøt på hverandre; tyske tropper på den ene siden – mot britiske, franske og belgiske på den andre siden. Flere steder var det bare tretti meter som skilte fiendene; området mellom skyttergravene ble kalt «ingenmannsland», og der lå det mange døde fra begge leire.

Den 24. desember 1914 kunne engelskmennene knapt tro sine egne øyne og ører: Over på fiendens side ble det tent lys i mange små juletrær, og så kunne de høre tyskere synge den kjente julesalmen Stille Nacht, heilige Nacht («Glade jul, hellige jul»). Engelskmennene klappet i hendene. Så fint dette var! En tysker ropte «We not shoot – you not shoot!» Etter en del nøling, kom folk forsiktig ruslende fram fra skyttergravene på begge sider; etter hvert sto tusener av soldater der ute i ingenmannsland og ønsket hverandre gledelig jul! Et sted sang de julesanger rundt et medbrakt juletre. Mange utvekslet sigarer og små presanger, viste hverandre fotografier av sine kjære familiemedlemmer, og snakket om at denne krigen var tåpelig. De avtalte å møtes igjen neste dag for å begrave kameratene som lå døde i ingenmannsland.

Julevåpenhvile, 1914 (Wikipedia).
Julevåpenhvilen 1914.

Christmas_Truce_WWIEngelskmennene ville spille fotball! En rask landskamp mellom skyttergravene. Noen laget en ball av halm, bundet sammen av tau. Et annet sted brukte de en tom hermetikkboks som ball. En britisk soldat som var frisør av yrke, ga både venner og fiender en juleklipp mot et par sigaretter i betaling. Flere steder stilte soldatene også opp til gruppefotografering.

Da generaler og andre høytstående ledere på begge sider fikk vite om dette som var hendt, ble de sinte; den slags oppførsel var helt uakseptabel. Krigshandlingene kom snart i gang igjen, og første verdenskrig utviklet seg til å bli mer grufull enn noen hadde kunnet forestille seg på forhånd.

Men denne episoden fra 1914 er en illustrasjon på den forunderlige kraften i julens budskap, som inspirerer oss til å legge bort fiendskap og heller være vennlige mot hverandre. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned,» heter det jo i sangen. Så hvordan kunne de bare fortsette med å skyte på hverandre, når det var jul?

Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515. (Wikiart)
Scene fra Isenheim-altertavlen, malt av Matthias Grünewald. 1515.

Julen handler om at et barn er oss født, en sønn er oss gitt, en Fredsfyrste (Jes 9,3.6). Englene jublet og sang for hyrdene på marken, på grunn av den nyfødte frelseren: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Som profeten Mika hadde forutsagt 700 år tidligere, var han blitt født i Betlehem i Juda, en hersker med «opphav fra gammel tid, fra eldgamle dager … Han skal være fred» (Mika 5,1.4).

Hva slags fred er det tale om? Vi vet jo at det de siste to tusen år har vært veldig mye ufred i verden. I nyhetene for tiden hører vi blant annet en del om den grufulle borgerkrigen som pågår i Syria, og om terror i Irak. Så når norske avisredaktører skriver sin faste lederspalte ved juletider, inkluderer de gjerne et sukk: «Så ble det ikke fred på jorden i år heller.»

Men var det nå egentlig en slags ytre verdensfred englene sang om på Betlehems-markene den natten? Nei, det var jo ikke det. Hva sier Bibelen? Bakgrunnen for julens fredsbudskap er at det hersket fiendskap mellom oss mennesker og Gud, på grunn av synden som bor i oss. Vi hadde vendt ryggen til Herren Gud, ville være vår egen herre og gå våre egne ville veier. Med vårt opprør, vår selviskhet og ondskap i tanker, ord og gjerninger har vi mennesker gjort denne verden til en jammerdal. Gud er hellig og kan ikke tåle synd, han har grunn til å være svært vred på oss. Av naturen er vi «vredens barn» (Ef 2,3). Syndens lønn er døden (Rom 6,23), det betyr en evig skilsmisse fra Gud, dvs. fortapelse. Dette er den mørke bakgrunnen; så alvorlig er det med synden vår. Det hersket fiendskap og ufred mellom Gud og oss. Vi trenger en frelser!

Men da forkynner Gud julens budskap til gjeterne og til oss: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias (= Kristus), Herren.» Det er Gud selv som har kommet til vår redning, han har kommet med det hvite flagget over til oss i fiendeleiren. Han kommer med fred, og ikke for å skremme. Et lite nyfødt barn «som er svøpt og ligger i en krybbe» behøver jo ingen av oss å være redd for.

Jesus var kommet for å leve og dø for oss, for å kjøpe oss fri fra synden, døden og djevelen. Den ekte julefreden grunner seg på vissheten om at alle dine og mine synder er tilgitt, takket være frelseren vår. Ved ham har vi fått fred med Gud. «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i» betyr at Gud elsker oss, ja, i Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Så høyt har Gud elsket verden, alle folkeslag, inkludert nettopp deg og meg, at han ga sin Sønn, den enbårne, Fredsfyrsten vår. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6,23).

For et under han er, barnet som ble født julenatt! Gud evige Sønn var blitt et menneske av kjøtt og blod, et hellig menneske uten synd, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Likevel var og er han fremdeles Gud, sann Gud og sant menneske i én person. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg» (Joh 8,58); «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). Apostelen Paulus vitner om at «i Jesu kropp bor hele guddomsfylden» (Kol 2,9). Ja, «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod, på korset … Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod» (Kol 1,16-22). Jesus er vår stedfortreder som ble «såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5).

Helbredelse, forsoning og fred er altså, som vi skjønner, noe vi har fått, i og med Jesus. «Han er vår fred» (Ef 2,14). Da forstår vi også at englenes sang om «fred på jorden» ikke handler om en slags forhåpning, bare, en vakker framtidsdrøm om at det kanskje en gang kan bli fred her på jorden. Nei, englene forkynte at nå er Fredsfyrsten her! Han er kommet for å skape fred ved sitt blod på korset. All vår synd var han kommet for å gjøre opp for. I ham eier vi virkelig fred med Gud. Det er dette fredsbudskapet menneskene i vår verden i dag mest av alt trenger å høre.

Men både Jesu person og hans ord og undervisning møter motstand. Han blir motsagt. Den som vil være hans disippel og bli i hans ord, kan derfor heller ikke forvente ytre fred og fordragelighet her i verden. Han sa en gang: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid» (Luk 12,51). Det kommer til å stå strid om Jesus, i samfunnet der ute, og i hjemmene, mellom familiemedlemmer. Så Jesu fred er åpenbart ikke det samme som en ytre fred. Riket hans er ikke av denne verden. Han gir oss fred med Gud, fred i hjertet, en åndelig fred. Han sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Jesu fred, som overrekkes til oss i evangeliet, gir oss kraft og lyst til å vise kjærlighet mot vår neste, til ikke å gjengjelde ondt med ondt, men ønske det som er godt for alle mennesker. «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere», skriver Paulus (Rom 12,17-18).

Evangelisten Johannes skriver om «det sanne lys», Guds Sønn, «Ordet» som ble menneske og tok bolig iblant oss: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til stt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,9-14). «Alle som tok imot ham», står det – og julen handler nettopp om å ta imot det Gud gir oss. Julen handler ikke om å prestere noe, om å prøve å bli god nok for Gud, men bare om dette – å ta imot det Gud har til oss; han er kommet til oss med et budskap om fred, nåde, tilgivelse for all synd, ved frelseren Jesus Kristus.

Så ta da imot fredserklæringen, budskapet om fred som forkynnes for deg. Gled deg over freden som Frelseren har vunnet for deg. La oss bøye oss for ham sammen med gjeterne fra Betlehem og undre oss over denne store kjærligheten Gud har vist oss. Vi har fått rett til å være Guds barn, med alt det betyr for tid og evighet.

Så vil også vi være med å føre dette budskapet ut til andre mennesker. For et fredsbudskap som ikke forkynnes, kan jo heller ikke tas imot, og blir ikke til nytte og glede for noen. En illustrasjon:

Etter den andre verdenskrig tok slutt i 1945, levde en japansk løytnant i jungelen på Filippinene. Han kunne ikke tro at det var blitt fred. Det gikk mange år. 1950-årene kom – og gikk. 1960-årene likeså. Han var fortsatt geriljasoldat, hele tiden på vakt, han trodde det fremdeles var krig. Det ble gjort forsøk på å fortelle ham sannheten. Men ikke før i 1974, 29 år etter krigens slutt, overga han seg, da en major som hadde vært hans direkte overordnede kom og ga ordre om å legge ned våpnene. Han kom ut fra jungelen med geværet sitt og håndgranater, og gråt åpenlyst og høyt da han aksepterte at krigen var over.

Det var hele tiden et faktum at andre verdenskrig var slutt, selv om soldaten i jungelen hverken visste eller følte at det var tilfelle. Han var fortsatt i krig. Noen måtte komme og forkynne tydelig og klart at det faktisk var sant – «Krigen er over, det er fred i landet ditt, kom hjem!» Slik er det også med julens fred: Fredsbudskapet fra Gud må forkynnes for stadig nye generasjoner, blant alle folkeslag. «Frykt ikke! I dag er det født dere en frelser.» Alle må få høre om at fredsfyrsten Kristus er kommet til jorden og har skapt fred ved sitt blod på korset. Dette er noe som er helt sant og visst. Men hvordan kan mennesker ta imot Guds fredserklæring, tro på den og glede seg over den, dersom den ikke blir forkynt? Så dette skal vi få lov å være med på. Gud vil gjøre oss til redskaper for sin fred.

Kanskje er det denne julen noe som gjør deg urolig og engstelig med tanke på framtiden, eller du strever med tunge tanker, skuffelse, sorg på grunn av noe du har opplevd i året som ligger bak oss. Vit at den sanne julefreden ikke handler om at vi går rundt med en konstant fredelig følelse og at alt er bare harmoni i livet vårt, men om at uansett livssituasjon så er det sant: Fredsfyrsten Jesus er kommet, og han har skapt fred mellom Gud og oss mennesker. Frykt ikke! I dag er det født deg en frelser. Han er din fred. Gud er nådig mot deg, for Jesu skyld. Stol på ham, enten dagene er onde eller gode.

Det er mye uro og krig i verden i disse dager. La oss huske på dem som lider og be om at de må få fred. I Syria og Irak gjennomgår befolkningen de største prøvelser for tiden. Ikke minst er de kristne under hardt press, mange er blitt kidnappet og mishandlet eller drept. Mange kirker er blitt helt ødelagt. Er det mulig å feire jul under slike forhold? Ja, vi vet at også midt i ytre ufred og stor nød synges det julesalmer, og takkebønner stiger opp til Gud, på grunn av frelseren som ble født i Betlehem, under vanskelige forhold. Han har skapt fred, og ingenting, ingenting kan ødelegge dette. Den sanne julefreden er den fred Jesus har gitt oss, ikke den fred som verden gir. «Salig fred, himmelsk fred toner julenatt her ned.» Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,7). Amen.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Kristi inntog i Jerusalem,  tresnitt av Albrecht Dürer, 1511. Fra Wikiart.
Kristi inntog i Jerusalem, tresnitt av Albrecht Dürer, 1511. 

Preken på 1. søndag i advent

Matteus 21,1-9.

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag begynner vi et nytt kirkeår, og vi har tent det første lyset i adventsstaken. Hva betyr ordet advent nå igjen? For alle som snakker norsk, dansk eller svensk er det vel nokså lett å ta feil og tro at det må bety ventetid eller noe lignende – når det heter «ad-VENT» – siden vi jo venter på at det snart skal bli jul? Men så blir vi minnet på at ordet advent er fra et annet språk, latin – og det betyr komme eller ankomst. For advent handler om at det er noen som kommer. Og den som kommer, er ingen hvem-som-helst; det er en konge. Ja, det er Herren Gud selv som kommer.

Mange mennesker tenker seg at Gud er en som sitter i ro, langt der ute et sted; en som på avstand betrakter livet her på jorden, alt det han satte i gang for lenge siden. Han er liksom bare en tilskuer, en fremmed som ikke når ned til oss. Og vi når heller ikke opp til ham.

Men Bibelen forteller oss at Gud er ikke langt vekke; Han kommer til oss, her hvor vi er! Men er ikke det egentlig skremmende? Må vi ikke bli veldig redde hvis det er sant at Gud selv, den Allmektige og Allvitende Gud kommer? Han vet jo alt om oss. Han kan lese oss som en åpen bok, og vi vet at det står mye på sidene i denne boken vår som ikke er bra og som vi har grunn til å skamme oss over. Det står blant annet om at vi ofte nesten har glemt Gud, og ikke har villet ha ham som herre og konge i våre liv. Vi har i stedet ønsket å være vår egen herre, bestemme selv, følge vårt eget hjerte. Vi har ofte ønsket å gå våre egne veier og bare gjøre som vi selv vil. Må vi ikke da skjelve av angst, når den hellige Gud kommer til oss?

Men så leser vi: Frykt ikke, Sions datter, men fryd deg! Kongen din kommer til deg, ikke ridende på en krigshest, ikke fryktinngytende med sverd og spyd for å ta deg, straffe deg for alt du har gjort galt. Nei, han kommer til deg ydmyk, saktmodig, ridende på et esel; han er nemlig Fredsfyrsten, en konge som kommer med fred. Han sier han er kommet for å forkynne et gledesbudskap for fattige, for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren (Luk 4,18-19). Matteus og de tre andre evangelistene forteller oss om en Jesus som går omkring og er synderes venn og som inviterer alle som strever og bærer tunge byrder til å komme til ham, for han vil gi oss hvile.

Jesu inntog i Jerusalem er jo noe vi hører om i kirken også på Palmesøndag, for det var som kjent da, like før påske, at det skjedde. Så hvorfor er nettopp denne teksten hos Matteus blitt valgt som adventtekst og blitt lest i kirkene på første søndag i advent gjennom så mange århundrer? Årsaken må utvilsomt være at kristne menigheter straks ved begynnelsen av kirkeåret skal få høre det trøsterike budskapet at Jesus også i dette nye kirkeåret vil komme til oss. Han er ikke trøtt og lei av oss på grunn av all synd og elendighet i livet vårt, alt rot og tull. Han vil ikke overlate oss til oss selv og alle problemene og bekymringene våre, vil ikke la oss gå til grunne i hjelpeløshet og ensomhet. Mange ganger føler vi oss som en rykende veke inni oss, som et lys som er i ferd med å slokne, eller som et knekket siv. Men Jesus kommer så mild og saktmodig, med all sin kjærlighet; han vil ikke slokke en rykende veke eller knuse et knekket siv (Matt 12,20), han er frelseren vår som vil hjelpe oss og være vår venn. Og derfor synger vi av glede i dag: «Hosianna, lov og ære vår konge evig vere!» «Velsignet være ham som kommer i Herrens navn!» Vi hyller ham og tar imot ham som frelserkongen vår.

Kongen i Norge de siste tiårene er som kjent Harald. Og hvis kong Harald kommer hit til byen en dag, samler det seg nok ganske mange mennesker for å ta imot ham og se ham. Da forventer vi at han skal komme i en flott bil, en stor, svart og helt nyvasket og bonet bil, med egen privatsjåfør, slik som han pleier. Hvis du er en av dem som står der og vifter med norsk flagg, blir du nok veldig overrasket og skuffet dersom kongen kommer kjørende i en helt enkel liten bil, kanskje en gammel lyseblå folkevogn? Hva er dette for noe? Det er vel ikke slik en ekte konge skal komme kjørende? Tror han at det er en slik konge vi vil ha? Er det kanskje bare lureri, noen som har kledd seg ut som kongen? Vi forventer noe helt annet av kongen vår.

Og litt slik tenkte mange av jødene i Jerusalem den dagen Jesus kom ridende inn i byen på et esel han hadde fått låne, og ble hyllet som konge av de som gikk foran og de som fulgte bak. Han så jo helt enkel og fattig ut. Ingen flott purpurkappe eller rustning, som andre konger på den tiden kledde seg i. Ingen flott krigshest, og ingen soldater med våpen hadde han med seg. Bare en flokk med fiskere fra Galilea og andre helt vanlige folk. Han så ikke særlig kongelig ut, denne mannen. Det skal sies at kong David og andre konger i Jerusalem også hadde brukt esel som ridedyr – i fredstid. Men de kongene så i hvert fall ikke fattige ut, slik som Jesus fra Nasaret. Og nå som landet var okkupert av romerne, var det vel behov for en sterk krigerkonge som kunne jage vekk fienden. Mange fikk det ikke til å stemme at han som kom ridende så ydmyk og saktmodig kunne være Messias, kongen de hadde ventet på så lenge.

Mange hadde ikke forstått at Messias skulle være en helt annerledes konge. «Min kongsmakt er ikke av denne verden,» sa Jesus (Joh 18,36). Hans rike er ikke et ytre verdslig rike, men et åndelig rike, et nåderike. Han var kommet for å beseire den fiendtlige okkupasjonsmakten; ikke den mektige romerske keiseren og soldatene hans, men den åndelige fienden – syndens og djevelens makt, dødens rike, som hadde fått makten over hele menneskeslekten etter syndefallet. Han var kommet for å befri oss fra denne ulykkelige situasjonen vår. Og det kunne han ikke gjøre ved hjelp av sverd og spyd, pil og bue, eller andre verdslige våpen. Men hvordan gjorde han det? Ved å leve et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved å dø på et kors som et sonoffer for våre synder.

Jesus så så svak ut. Ja, han så ut som den mest ynkelige kongen i hele verdenshistorien, da han ble hånet med tornekrone på hodet, purpurkappe over skuldrene, stav i hånden, og da han ble løftet opp på korset, der det var plassert et skilt med påskriften «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Mange ble forferdet over hvordan han så ut, som profeten Jesaja hadde skrevet om: Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte.. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe…. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred ved hans sår ble vi helbredet (Jesaja 53). Da han døde der på Golgata, så det ut som tidenes største nederlag. Men i virkeligheten var det tidenes største seier; for han beseiret syndens og dødens makt, og dødens rike, – ved å smake døden i stedet for oss. Det var derfor han kom – ridende på et esel – inn i Jerusalem.

Jesus er konge, men hans kongerike er altså helt annerledes fra alle andre store og kjente herskeres riker. Keiser Napoleon Bonaparte, den mektige franske lederen, har sagt noe bra: «Alexander den Store, Cæsar Augustus, keiser Karl den Store og jeg, Napoleon – vi grunnla store riker, mektige imperier. Men hva grunnla vi dem på? På våpenmakt og vold. Men Jesus Kristus – han grunnla sitt rike på kjærlighet.» Så sant. Jesu kongerike er et nåderike, og derfor bygger og regjerer han riket sitt ved hjelp av nådens midler, med sitt kjærlighetsord som han har gitt oss gjennom apostlenes og profetenes vitnesbyrd i Bibelen; han bygger, styrer og regjerer sitt rike gjennom evangeliet i ord og sakrament.

Vi synger i en salme: «Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike. Dets herlighet er og så stor at det har ingen like». Men denne store herligheten ved Jesu rike er det bare troen som legger merke til, for den er ikke noe ytre som kan ses med øynene. Det ser vel heller ganske smått og ubetydelig ut når kongen Jesus Kristus kommer og møter oss mennesker i nådens midler. Bibelordet og sakramentene er i verdens øyne nokså små, svake og ubetydelige ting, og nådemidlene møter derfor mye likegyldighet og forakt. «Det der kan vel ikke være noe særlig å bruke tiden på, det finnes da viktigere ting å holde på med,» synes mange. Men: det finnes faktisk ikke noe viktigere å bruke tid på enn nådemidlene, der Gud gir oss og overrekker oss sin nåde, tilgivelse, fred og evig liv.

«Bibelen, den er jo bare menneskeord,» er det mange som sier, «så vi kan ikke bry oss så mye om hva som står skrevet i den der gamle boken.» Men: Bibelen er ikke bare menneskeord. Bibelen er ført i pennen av mennesker, ja det er sant; det var utvalgte profeter og apostler som talte og skrev, men fra begynnelse til slutt er Bibelen inspirert, innblest, av Gud Den Hellige Ånd, slik at den er Guds ord. I den hellige Skrift er det Herren Gud selv som taler til oss.

«Dåpen, hva er det som er så spesielt med den?» sier mange, «det er jo bare en seremoni, med noe helt vanlig vann?» Men dåpen er ikke bare noe vanlig vann: I dåpen er Guds ord forent med vannet, og når en liten unge blir døpt ved døpefonten her i kirken, er det Gud som kommer til et hjelpeløst lite menneske og gjør det til sitt eget barn, ved å vaske bort all synd og føde han eller henne på nytt, åndelig.

Nattverden virker heller ikke særlig imponerende, ytre sett. «Er ikke det bare noe brød og litt vin? Kan det være noe særlig å bry seg om?» tenker dessverre mange. Men nattverden er i høyeste grad noe å bry seg om, for der kommer kongen Jesus til oss og blir oss så veldig nær; han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver og en om at alle våre synder virkelig er oss tilgitt. «Gjør dette til minne om meg,» sier han. Den som er likegyldig til nattverden, viser derfor egentlig likegyldighet mot Jesu vilje, og mot hans legeme og blod. Han kommer til oss i nattverden i dag, for å gi oss styrke til å stå imot alle angrep og flammende piler fra den vonde fienden. Den styrken trenger vi.

Adventstiden er en forberedelsestid der vi ser fram imot den store julefesten til minne om Jesu fødsel i Betlehem, da Gud kom til oss som et lite fattig menneskebarn. Og disse adventukene skal hjelpe til å gjøre julens innhold dypere for oss. Men advent handler også om at vi skal være forberedt på hans gjenkomst; når han skal komme igjen på den siste dag. Og i dag på første søndag i advent tenker vi spesielt på dette at han stadig kommer til oss, her og nå, gjennom nådens midler. Jesus vil komme til oss også i dette kirkeåret. Han er ikke lei av oss. Han vil alltid være nær oss og være vår venn.

Tenk å ha denne kongen til venn! Vi kan snakke til ham, han har lovet å høre på oss. Vi trenger ikke å avtale tid, ringe for å høre om kongen muligens kan gi oss audiens en gang i neste uke. Vi får folde hendene våre og be til ham til alle tider, når som helst, både dag og natt. Vi får legge alle ting, alle bekymringer og gleder fram for ham, han vil alltid høre på oss, og vi vet at han vil oss bare det aller beste for tid og evighet. Han er Guds Sønn, som er gitt all makt i himmel og på jord. Alt som er vondt og vanskelig i livet vårt vil han vende til det beste for oss, og en dag – den kan komme fortere enn vi aner – vil han komme og ta oss ut av denne verden og hjem til seg, for at vi for alltid skal få være med ham og få oppleve evig glede og jubel. Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Gud være takk og lov! Amen.

Årvåkne forvaltere


Preken av pastor Tor Jakob Welde
28. juli 2013 – Forvaltersøndagen,
ved Den Lutherske Bekjennelseskirkes kirkemøte på Utsyn ungdomssenter, Finnøy.

Rom 5,1-11 – Luk 16,1-9 – Luk 12,42-48

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Har du i det siste opplevd å få god service? Kanskje du fikk god service på en restaurant? – du kom inn døren, ble hilst vennlig velkommen av en av de ansatte, hun viste vei til et ledig bord, ga deg menyen, var flink å svare på spørsmål om matrettene, og tok opp bestilling. Maten kom nokså raskt på bordet. «Håper det smaker!» sa hun med et smil. Hun hadde en hel del andre kunder den kvelden, men du merket at hun likevel fulgte årvåkent med på om det var noe du trengte. Bra service! Hun hadde den rette innstillingen.

Eller kanskje har du opplevd det motsatte? – «Hallo, er det noen som jobber her…? Etter at du har satt deg ned, tar det laang tid å få bestilt, og usedvanlig lang tid før maten blir servert. Og det som kommer på bordet er jo egentlig ikke den maten du bestilte. Servitøren virker nokså uinteressert, det er visst ikke så viktig for ham å betjene deg. Han står mye og koseprater med en kollega, så du klarer ikke å få øyenkontakt, han følger ikke med. Han har visst helt glemt at du har bestilt dessert. Så skuffende. Dårlig service. Heller ikke er det særlig rent på det spisestedet. De har visst ikke den rette innstillingen, de som jobber der.

I dag, på Forvaltersøndagen, handler det en del om dette hvordan vi utfører oppgavene våre, vi som er i Herrens tjeneste. Gud vil at alle vi mennesker i verden skal tjene ham, med glede og iver, alle våre dager. Han vil vi skal forvalte eiendommen hans på en god måte. Jesus fortalte flere lignelser om forvaltere. Vi har allerede hørt en av dem i dagens evangelietekst, om en rik mann som hadde en tjener, en forvalter. Hva var forvalterens oppgave? Å sørge for at den rike mannens eiendom, penger osv. ble tatt godt vare på, ikke sløst vekk på unyttige ting. Penger må ikke bare få «forsvinne ut av vinduet», som vi sier. Det var ikke forvalteren som eide dem; han hadde bare ansvar for at penger og eiendom skulle bli brukt på en klok måte. Det var et stort ansvar den tjeneren hadde fått. Han måtte være våken, følge godt med.

Hva med oss? Vi har også ansvar, for å bruke alt det Gud har gitt oss på rett måte. Det er et viktig ansvar vi har fått.

«Jag vill tacka livet, som gett mej så mycket», sang Arja Saijonmaa. En fin melodi. Men: egentlig er det jo ikke livet vi skal takke; det er naturligvis Han som har gitt oss livet, Gud som har skapt oss – det er jo ham vi skal takke. «Han har gitt meg kropp og sjel, øyne og ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser,» – og mye annet godt, helt ufortjent. Han har gitt meg det «bare av faderlig guddommelige godhet og barmhjertighet. For alt dette er jeg skyldig å takke og love ham, tjene og lyde ham,» som det står i den lille katekismen.

Vi er altså Guds forvaltere, vi. Og det er ikke slik at Gud sier: «For meg er det nå akkurat det samme hvordan du bruker alle gavene du har fått; det der gjør du akkurat som du vil med, jeg bryr meg ikke om det». Nei, han følger med på hvordan vi utøver forvalterskapet vårt. Han holder oss ansvarlige. Det handler ikke bare om penger og jordisk eiendom, men også om hvordan vi forvalter tiden vår, dagene og årene som kommer til oss, og hvordan vi bruker talent og evner, og alle slags ressurser vi har fått. Han vil vi skal dele gavene hans rett, ta vare på skaperverket hans, bruke naturen på en forsvarlig måte. Vi har også ansvar for hverandre, for hjem og familie, venner, kolleger og andre mennesker på jord. For eksempel skal vi jo hedre vår far og mor, vise respekt og lydighet. Og: Barn er «en gave fra Herren» (Sal 127,3), men ikke en gave folk får bare for sin fornøyelse og underholdnings skyld; gaven er for å tjene med, vi skal oppdra barn til pris og ære for Gud. For å være gode forvaltere som Gud kan være tilfreds med, trenger vi å ha den rette innstillingen i bunn: at vi elsker Herren Gud av hele vårt hjerte, og elsker vår neste som oss selv.

På Forvaltersøndagen kjenner jeg et stikk i samvittigheten: Hvordan har egentlig jeg forvaltet det Herren har gitt meg? Guds ord beskriver en sørgelig sannhet, at vi mennesker har vendt oss hver sin vei, gjort opprør, snudd ryggen til Herren vår Gud. «Jeg vil være min egen herre», sier mennesket i sitt hjerte, «jeg vil ikke tjene Gud, jeg bestemmer selv, det er mitt liv, og jeg vil prøve å få mest mulig ut av det, akkurat slik som jeg har lyst.» Og vi har alle mye av denne syndige, selviske holdningen i oss, den setter sitt preg på livet vårt, mer eller mindre. Av den grunn er verden full av strid og misunnelse, hat og ufred, skrik, sorg og tårer. Samvittigheten vår vitner om – og Bibelen bekrefter – at vi står ansvarlige overfor Gud – og at vi har fortjent straff. For Gud er hellig og tåler ikke synd og ondskap. Hva skal Gud gjøre med oss? Hva skal han gjøre med slike stolte, opprørske forvaltere med helt feil innstilling? Synden må straffes, for Gud er rettferdig.

Hva gjør Gud? Jo, hør: Han gir oss noe – det aller beste, det kjæreste han har! Er det mulig? Ja, han har gitt oss sin egen elskede Sønn, Jesus. Vi har fått Ham! Hvorfor? Fordi Gud elsker oss, på tross av all synden i oss. Gud ville berge oss, redde oss fra synden og straffen, fra døden, fortapelsen, den evige skilsmissen fra Gud, som vi har fortjent. Synden må straffes, men Gud fant en løsning for oss. I epistelteksten fra Romerbrevet 5 hørte vi at «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere», han «døde for ugudelige da tiden var inne» (Rom 5,6.8). Vi som var Guds fiender, ble forsont med ham ved hans Sønns død. Jesus levde for oss, som vår stedfortreder, – og han døde for oss, han tok straffen vi skulle hatt. Gjeldsbrevet mot oss slettet han og tok det langt bort fra oss da han naglet det til korset (Kol 2, 14). Han seiret over djevelen og dødens og mørkets makt – ved å gå i døden for våre synder – og ved å stå opp igjen den tredje dag, for vår rettferdiggjørelses skyld! Menneskesønnen sa han var kommet for å tjene oss og gi sitt liv som løsepenge for menneskeheten. «Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde» – Når Jesus har død og betalt for syndene våre, er det som om du og jeg og alle mennesker har dødd og betalt for syndene våre – «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,14-15).

Vi er blitt befridd fra synden vi har fått tilgivelse, og alt er blitt nytt. «Som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,4). Vi er kjøpt, og prisen betalt. Vi tilhører ikke lenger oss selv (1 Kor 6,19.20). Den Hellige Ånd har tent troen i våre hjerter, ved evangeliet, slik at vi nå gjerne vil tjene ham som har vært så god imot oss. Tenk, Gud har gitt oss det aller beste han hadde, Jesus. Evangeliet om Guds ufortjente kjærlighet og nåde og tilgivelse, det gir oss en helt ny innstilling: Vi får lyst, kraft og iver etter å tjene Gud – og medmenneskene våre, uselvisk, mens vi venter våkent på Jesu gjenkomst. Det er bare Den Hellige Ånd som kan gi oss denne innstillingen, kraften og iveren. Ånden gir den kristne en helt ny vilje.

Vi tjener ikke Gud for å bli frelst. For vi er jo frelst. Det er fullbrakt! – og det er derfor vi vil tjene ham som gode forvaltere, av takknemlighet for den ufortjente nåden vi har fått. Frelsen bygger ikke på tjenestegjerningene våre. Nei, vi er frelst helt uten gjerninger, helt gratis, av nåde, bare ved tro.

Da jeg var en bitteliten baby, bare noen uker gammel, ble jeg båret fram til døpefonten i kirken. Jeg kunne ikke gjøre noe for å bli frelst, kunne jeg vel? Nei, en liten baby kan jo ikke det. Jeg var helt hjelpeløs. Jeg var født med synd og skyld, men ved døpefonten fikk jeg all synd og skyld vasket bort, ifølge Guds løfte. Jeg fikk tilgivelse, og jeg fikk troen, jeg ble et frelst Guds barn i dåpen. Det sier Guds ord. Jeg ble kledd i Jesu Kristi fullkomne rettferdighets drakt. At dette skjedde med en liten og hjelpeløs baby, viser jo klart, at vi ikke er frelst på grunn av noe vi har gjort eller må gjøre. Heller ikke en voksen som blir døpt, er frelst på grunn av noe han eller hun gjør. Gud stiller ingen krav, ingen betingelser, krever ingen gjerninger, for å bli vasket ren i frelsens bad.

Nå kommer vi endelig til teksten som er satt opp som prekentekst for i dag. Også her snakker Jesus om en forvalter. Lukas 12, 42-48: Herren svarte: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer». Amen.

Denne teksten er som en kalddusj! – som vekker oss opp, om vi skulle være i ferd med å bli sløve tjenere som glemmer hvorfor vi er her og hva vi holder på med; det er alltid en fare for at så kan skje. Det er alvorlig å begynne å tenke at «det er nok lenge til Jesu gjenkomst». Vi må være på vakt, holde oss våkne! For vi vet ikke når tiden er inne. Jesus er som en mann som har reist utenlands for en tid, men han har gitt oppgaver og ansvar til alle tjenerne sine i huset hjemme (Mark 13,33-34). Hver og en av oss gir han ansvar og oppgaver å tjene ham med. Forvalteren i denne lignelsen hadde fått oppgaven med å gi de andre tjenerne i huset mat til rett tid.

Jesus vet at det ikke er bare-bare å holde ut og være en trofast tjener, en klok forvalter, dag etter dag, år etter år; det kan være et slit, vi møter motgang, mye motstand. Blant annet har jo alle kristne en motstander i sitt eget bryst, han som vi kaller «den gamle Adam», som slett ikke vil tjene Gud, han vil tjene seg selv! Derfor blir det en stadig kamp. Og derfor trøster og oppmuntrer Jesus det nye mennesket i oss – ved å snakke om den belønningen som venter en trofast, våken og beredt tjener. «Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.» Det venter ham noe ekstra stort og herlig i den evige saligheten. Den som har vært en trofast og klok forvalter skal få belønning for sin tro tjeneste. Jesus snakket iblant om belønning. «Stor er lønnen dere har i himmelen,» sa han (Matt 5,12).  Paulus skriver til efeserne: «Herren skal gi hver enkelt igjen for det gode han gjør» (Ef 6,8). Da er det snakk om «nådelønn», ikke om at en forvalter har fortjent frelsen ved å gjøre det gode, holde seg våken og beredt. Nei, for ingen fortjener jo frelsen på grunn av gjerninger, det er helt klart ifølge Skriften. Likevel skal de trofaste tjenernes gode gjerninger få sin «lønn» – nådelønn. «Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!»

Jesus oppmuntrer oss til å være våkne og beredt. Daglig burde vi tenke på Jesu gjenkomst. Han kan komme snart. Peter nevner i sitt andre brev «at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst?» (2 Pet 3,3-4). «Folkens, hallo – etter tusener av år er Jesus enda ikke kommet tilbake…!» Men ikke glem, skriver Peter: «For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (v. 8). Litt enkel hoderegning: Vi lever i 2013, det har gått nesten to tusen år siden Jesu himmelfart – hvor lenge er altså dette for Herren Gud? For ham er det jo som om det bare har gått ca. to dager! «Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (v. 9).

Det kan få svært alvorlige konsekvenser, hvis en Guds tjener begynner å lytte til motstanderen i sitt bryst og si til seg selv at «det er sikkert lenge til Jesus kommer igjen, så det er vel ikke så nøye med disse tjenesteoppgavene han har gitt meg, i hvert fall ikke akkurat nå; jeg har da vel en masse tid, jeg har mange år foran meg. Hvorfor skal jeg bare tjene Gud? Jeg vil heller tjene meg selv, satse på å realisere meg selv. Jeg vil nyte livet, det er jo mitt liv». Men troen på Jesus lar seg ikke forene med å tjene seg selv. En kristen er ikke sin egen herre, en kristen tjener ikke seg selv, men Herren Jesus. Den som ikke er våken og beredt, på vakt i sin tjeneste for Gud, ja han og hun sovner gradvis inn i den åndelige død, og da kan løpet plutselig være kjørt. Om ikke Jesus skulle komme tilbake i min tid her på jorden, så er det likevel slik at døden brått kan banke på døren. Det kan skje at du og jeg plutselig og uventet omkommer i en trafikkulykke, for eksempel. Bare de siste par ukene har det vært flere alvorlige togulykker i Europa. Med ett kan vi stå i evigheten. Vi må være våkne og beredt.

Det er veldig strenge, advarende ord Jesus sier: «Sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.»

Spesielt for en som er pastor, kan disse ordene og denne lignelsen være ganske så skremmende. For en pastor, en hyrde, har jo fått nettopp den viktige oppgaven med å gi de andre tjenerne mat, åndelig mat i rette tid. «Fø mine lam» (som Jesus sa til Peter en annen gang). Det kan virke som om Jesus med denne lignelsen spesielt tenker på pastorene: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?» «En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre.» En pastor bør jo, bedre enn de fleste, kjenne sin herres vilje. Hvis han likevel ikke steller i stand, og ikke gir flokken sin mat i rett tid, er det uhyre alvorlig. Tenk hvis jeg, en pastor, glemmer å tenke på Jesu gjenkomst og blir mer opptatt av å ha det fett her i verden, følge mine egne lyster og bli populær og få ære; «det er vel ikke så nøye med å gi dem mat i rette tid, rett type mat, rette porsjoner? For eksempel det å forkynne loven, alvorstunge, strenge tanker om synd og straff; ikke liker jeg å snakke om det, og ikke liker de å høre om det. Det kan ikke være nødvendig å mase så mye om slikt. Kanskje en gang i året kan være nok? De fleste mennesker i vår tid synes at den slags forkynnelse er helt forkastelig. Jeg vil heller snakke om kjærlighet og barmhjertighet, fred på jord, miljøspørsmål, osv., saker som føles aktuelle for folk.» Det er stor krise i kirke og menighet hvis ikke hyrden lar folkene sine få mat i rette tid, det er jo en slags mishandling av tjenestefolket, en grov forbrytelse. Hvordan skal tjenerne i husholdningen kunne utføre sin tjeneste dersom de ikke får mat, dersom de ikke blir riktig ernært av Guds ord, i rett tid, dersom de ikke får både lov og evangelium, uten sammenblanding av de to? Vi trenger jo alle å høre loven – og vi trenger å motta det betingelsesløse evangeliet. Vi trenger dessuten Guds veiledning om samliv, om mann og kvinne, ekteskapet osv. osv.

Kjære venner i Den Lutherske Bekjennelseskirke. For noen få uker siden var det 35 år siden den første norske LBK-menigheten ble grunnlagt. Vi har mye å være takknemlige for. Vi har blitt velsignet, vi har fått rikelig anledning til å ta til oss av solid bibelsk undervisning. Men Jesus sier: «Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.» Dette er alvorlige ord til oss om ansvar og forvalterskap. Vi må for all del ikke være eller bli en «tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil». Forvaltersøndagen er en dag for alvorlig selvransakelse, og en dag for å be med David: «Gå ikke i rette med din tjener for ingen som lever er rettferdig for deg» (Sal 143,2).

Så la oss vende om på ny. Ingen av oss trenger å synke ned i fortvilelse ved tanken på hvor skrøpelige og dårlige forvaltere vi kanskje har vært. For i dag er nådens dag. Det er ikke for sent. Herrens barmhjertighet er ny hver morgen. Og akkurat nå er vi på gudstjeneste. Hva er gudstjeneste? – Først og fremst at Gud tjener oss. Han inviterer oss til å komme med syndene våre, vi bekjenner dem for ham, vi har forsømt oss og gjort urett. Vi trenger tilgivelse, vi trenger Jesus, vi trenger fred med Gud. Og alt dette får vi her i gudstjenesten! Gud gir det til oss her, det vi trenger aller mest. Og tenk, helt gratis! Fordi Guds lidende tjener, Jesus, har betalt hele regningen, til siste øre. Den var dyr for ham å betale, han betalte med sitt eget hellige blod. Men vi får den fulle og ferdige frelsen som en gave, helt gratis. Ved evangeliet, i ord og sakrament, overrekker han den til oss. Vi får bare ta imot, bare stole på det han lover oss. I gudstjenesten gir han oss undervisning og rettledning gjennom sitt ord. Og han gir oss sin velsignelse. Så i gudstjenesten gjør Gud oss en ufattelig stor tjeneste. Snakk om god service! (Service betyr jo tjeneste.)

Og som vårt svar på tjenesten vi mottar, tjener vi ham når vi synger og lovpriser hans navn, når vi sammen bekjenner vår tro, når vi gir pengegaver til arbeidet i hans rike og bruker tid og krefter, evner og talent på ulike måter i kirken. Også i hverdagen vil vi leve til Guds ære, med uselvisk tjeneste på hver vår plass, i hjemmet, på arbeidsplassen, på skolen osv. La oss være årvåkne for hvordan vi kan hjelpe, tjene og elske vår neste – i dag; da tjener vi jo samtidig Jesus. «Enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!» skriver apostelen Paulus, «jeg søker ikke mitt eget beste, men alle de andres, så de kan bli frelst» (1 Kor 10,31.33). Og la oss alltid vente Herren vår tilbake, våkne og beredt. Lykkelige er vi når han kommer og finner oss aktive i tjeneste for ham. Amen.

Bønn: Kjære Herre Jesus Kristus, nådige Gud. Vi takker deg for ditt ord til advarsel og formaning, trøst og glede. Fyll oss med din gode Hellige Ånd, gi oss en ny og større glede og iver i tjenesten for deg. Hjelp oss å holde oss våkne og alltid beredt mens vi venter på din gjenkomst. Vi takker deg for LBK og for denne flotte helgen vi har fått være sammen her på Utsyn på Finnøy. Hvor god du er imot oss, Herre, så helt ufortjent. Amen.

 

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Jesus, av Gustave Doré.
Jesus, av Gustave Doré.

Langfredagspreken av Tor Jakob Welde, pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke.

I salmen vi nettopp sang, ba vi: ”Min Jesus, du er såret for mine synder så. Jeg burde selv ha båret den straff som på deg lå” (Norsk Salmebok 150,2). Korset er et mysterium som er umulig å forstå noe av dersom vi ikke vet hvem og hva som var grunnen til at Menneskesønnen måtte løftes opp på det korset. Det var jeg og mine synder – og du og dine synder – som var årsaken til hans sorg og smerte. Vi mennesker vil jo helst bagatellisere synden som bor i oss, vi tenker at det kan da vel ikke være alvorlig om vi gjør noe som er synd. Men når vi leser om hvor dyrt det kostet Jesus å gjøre opp for synden vår, må vi tenke om igjen. Jesus ”ble overgitt til døden for våre synder” (Rom 4,25).

Da Jesus døde på korset, var det egentlig du som døde på korset. Han som ropte ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er egentlig deg – og meg. D.v.s. han er vår representant. Vår stedfortreder. Det var vi som hadde fortjent å bli helt forlatt av Gud, for vi mennesker har vendt oss bort fra ham. Det var våre synder som ble straffet på Golgata. Vi husker ikke en gang halvparten av syndene våre, men han fikk merke og kjenne hver eneste en av dem. Vår barndoms og ungdoms synder, voksenlivets og alderdommens synder – alt! Jesus, som selv ikke hadde gjort noe ondt, ble ”gjort til synd” for oss (2 Kor 5,21), han tok med seg hele verdens synd opp på korsets tre. Derfor var det en forferdelig og heslig, illeluktende oppsamling av synd der på Golgata, så Gud måtte vende seg bort i avsky. Han lot ikke sitt ansikts lys skinne over stedfortrederen vår. Det ble mørke midt på dagen. For Gud er hellig og kan ikke tåle synd. Ondskap må straffes, synd må sones for. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (Jes 53,6). Herren lot sin flammende vrede over synden ramme sin egen elskede Sønn! Istedenfor oss. Gud har ingen lyst og glede av å straffe synd, men må gjøre det likevel. For den eneste levende Gud som eksisterer er en som elsker hellighet, rettferdighet, godhet – og hater ondskap, urettferdighet, synd. Men den eneste levende Gud er også en som elsker menneskeheten, ja, hvert eneste medlem av menneskeslekten.

Så Jesus tok vår plass. Og Herrens apostel Paulus erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Når Kristus har dødd for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor er Gud allerede forsonet. Og derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side lenger for å forsone Gud. Når vi ser på korset, ser vi virkelig hvor høyt elsket vi er av Gud. Der er Guds kjærlighet åpenbart i all sin ufattelige høyde og dybde, lengde og bredde.

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” ropte Jesus fra dypet av sin menneskelige natur. Mer ensom og forlatt enn han kjente seg der, er det ikke mulig for et menneske å kjenne seg. Kong David, som skrev den profetiske 22. salmen, som disse ordene er hentet fra, følte seg jo iblant ensom og forlatt, og den følelsen kan vel også vi få noen ganger. Men Jesus var virkelig forlatt. Å bli hånet, pisket og slått og tornekronet, avkledd og gjennomboret i hender og føtter, og det å henge på et kors i mange timer til spott og spe, var forferdelig, det var den mest fornedrende og smertefulle behandlingen et menneske kunne få. Men den sjelelige, åndelige smerten Jesus måtte utholde, var vel likevel det verste. Allerede i Getsemanehagen, før de kom for å ta ham til fange, var sjelen hans tynget til døden av sorg og gru. Guds Lam var forferdelig nedtynget av verdens synd og all angsten og skrekken som fulgte med den byrden. Han visste at på korset skulle helvetets pine ramme ham med full kraft.

En del av ham, den menneskelige siden, grudde seg fælt til det som skulle skje, og ba om at begeret måtte gå ham forbi dersom det var mulig. Men, han ville uansett utføre Guds vilje og plan. Litt senere, da en disippel grep til sverdet for å forsvare ham og kjempe for ham, da det kom folk for å ta ham til fange, sa Jesus: ”Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?” (Matt 26, 53-54). En legion tilsvarte for øvrig omtrent 5000 soldater, så når Jesus sier ”mer enn tolv legioner engler” tenker han på 60.000 engler eller mer.

Menneskesønnen hadde jo all makt og alle guddommelige egenskaper hele tiden mens han levde her på jorden, fra begynnelsen av livet og like til slutten, for han er samtidig sann Gud og sant menneske i én person. Men han gjorde ikke alltid bruk av sine guddommelige egenskaper, for hadde han det gjort, kunne han ikke ha lidd og dødd for oss, noe som var helt nødvendig å gjøre. Så han fornedret seg og ble svak.

Det er helt ufattelig for oss, dette at han som lider og dør på korset virkelig er sann Gud. Det var herlighetens Herre som ble korsfestet! (1 Kor 2,8). Men – Gud kan da vel ikke lide og dø? – den store allmektige Gud som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig?

I Konkordieformelen siteres noe som Martin Luther har skrevet om dette: Han sier: ”… Gud, slik han er i sin egen natur, kan ikke dø, men når nå Gud og menneske er forent i én person, så heter det med rette: Guds død, når mennesket dør, det [mennesket] som med Gud er (…) én person.” ”Dersom det ikke skulle hete at Gud er død for oss, men bare et menneske, da er vi fortapt. Men når Guds død og den døde Gud ligger i vektskålen, så synker han ned og vi opp som en lett tom skål…” (Sol. Dec., Art. VIII, 44).

Ja, hadde Jesus bare vært et menneske og ikke samtidig sann Gud, så hadde ikke hans offerdød hjulpet oss noe som helst, den ville ikke hatt kraft til å frelse en eneste sjel. Men Jesu menneskelige natur er forent med hans guddommelige natur, Menneskesønnen er Gud, og dette veier ufattelig tungt. Jesus sank helt til bunns for å løfte oss opp til Gud. Han fornedret seg for å opphøye oss. ”Slik er vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom” (2 Kor 8,9).

”I ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset” (Kol 1, 19-20). At Kristus Jesus ble knust for våre misgjerninger, at Guds Sønn måtte rope ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er et ufattelig mysterium; det er ”ordet om korset”, en stor dårskap for menneskets fornuft, men Guds visdom og Guds kraft til frelse for hver den som tror (1 Kor 1,18ff).

Djevelens makt fikk et knusende slag den fredagen Jesus døde på korset. Jesaja hadde profetert: ”Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom” (Jes 53,5).

Du som er døpt i Jesu navn, er ”døpt til hans død”: ”Vi ble begravd med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,4).  Jesus ble forlatt av Gud på korset, for at vi aldri skal måtte bli forlatt av Gud. I dødsstunden vår skal vi ikke bli ensomme og forlatt, for Jesus blir hos oss og vil ta oss hjem til seg. Han er den gode hyrden, som ga livet sitt for sauene, han skal ikke la oss mangle noe, men lede oss til grønne enger og vann der vi finner hvile; han lar sin godhet og miskunn følge oss alle våre dager, og vi skal bo i Herrens hus gjennom alle tider, ja til evig tid (Salme 23).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Hva er dette for slags tale?

Jesus utdriver en uren ånd av en mann i synagogen. Maleri av J. Tissot.
Jesus driver ut en uren ånd fra en mann i synagogen. Maleri av J. Tissot.

Preken på 3. søndag i faste, av pastor Tor Jakob Welde.

Lukas 4,31-37:

Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea. Han underviste dem på sabbaten, og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet. I synagogen var det en mann som hadde en ond og uren ånd. Han satte i å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus truet den og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og fór ut av ham, men uten å skade ham. Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.» Og ryktet om ham spredte seg overalt i omegnen.»

”Hva er dette for slags tale?” sa folk til hverandre. ”Hva er det med hans ord?” er en annen mulig oversettelse. ”Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.” De var forferdet, der i synagogen i Kapernaum. Fra før av var de ganske overveldet av undervisningen hans den sabbaten. Den var så annerledes fra de skriftlærdes undervisning; disse var nok veltalende og sa mange fine ord, gjerne om regler og forskrifter, overleveringer fra fedrene. Men Jesus talte med «myndighet». Han behøvde ikke gå fram og tilbake på en scene ropende, pustende, pesende, svettende og piske opp en ekstatisk stemning i salen, for at folk skulle bli «helt med». Ordene som kom fra hans munn var nok, og tilhørerne ble «slått av undring over hans lære».

Det er stor forskjell på menneskeord og Guds ord. Ofte kan vi høre folk si: «Nå har vi hørt nok av fine, fagre ord, uten at det skjer noe.» «Alle ordene er brukt opp, vi vil ikke høre mer. Nå vil vi ha handling.» For ord er jo «bare ord». Tenk hvis jeg står og betrakter huset mitt og sier: ”Det trengs et nytt strøk med maling, jeg må få malt husveggene.” Tror dere da det skjer noe, bare fordi jeg sier det? Kanskje hvis jeg sier det med ekstra sterk, høy stemme? «Nå vil jeg ha huset malt!» Skjer det noe med husveggen? Kommer det et nytt friskt lag med maling? Nei, noen må faktisk gå i gang med malerkost og spann og male huset manuelt, med egne hender. Det er ikke nok å bare si at det skal bli malt. For ord er jo bare ord. Men slik er det ikke med Guds ord, vi må aldri si om Guds ord at det er «bare ord». Ordene fra Guds munn er levende og virkekraftige (Hebr 4,12), de er handling, de skaper det de nevner.

Vi mennesker og alt som lever er blitt skapt ved hans ord, og han holder alt oppe ved samme allmaktsord. «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Sal 33,6). Når Gud befaler, trenger vi ikke å vente millioner av år før det blir noe av det. Nei, «han talte og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). Det ble til – ut av ingenting, helt ferdig, bare ved hans ord!

«Hva er dette for slags tale?» sa folk i Kapernaum. «Hva er det med hans ord»? De skjønte jo ikke helt hvem han var som sto midt iblant dem i synagogen og talte. «Alt er blitt til ved ham,» skriver Johannes om Sønnen, «Ordet», som «var i begynnelsen hos Gud», og som «var Gud». «Uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,1-3). Og Paulus skriver om Kristus: «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter, alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,15-16).

Så vi hadde ikke vært her i dag hvis det ikke var for Gud og hans skaperord. Det er også det gudsordet som har frelst oss. Tenk på dåpen, den ser så enkel ut: Litt vann fra en skål eller et fat i døpefonten, og noen ord – og så ferdig. Men: det er ikke «bare noen ord»; det er Jesu ord som er forent med vannet som gjør dåpen så virkekraftig og sterk; hans befalingsord om å «døpe i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» gjør den store forskjellen. Og i nattverden bruker vi enkle ting som brød og vin, men Jesu mektige innstiftelsesord som leses – om «… den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse» – gjør at Jesu kropp og blod virkelig er til stede i sakramentet, sammen med brødet og vinen. Det er mirakuløse ord som får ting til å skje; Jesus forener oss med seg, og vi får del i hans liv, hans død og oppstandelse. I dåpen blir hans rettferdighet vår rettferdighet, vi får frelsen i gave, helt ufortjent, ved troen. Dåpen frelser og føder på ny. Og i nattverden styrker han oss, lover og forsikrer oss om tilgivelse, liv og salighet. Alt dette – ved Guds ord!

Og når du hører forkynnelsen i gudstjenesten, eller leser Bibelen hjemme, eller hører på opptak av andakter, prekener og sang og musikk med godt evangelisk innhold, ja, da er det også Guds levende og virkekraftige ord du får, som ikke skal vende tomt tilbake (Jes 55,11). Vi selv har ingen kraft til å omvende oss, vi kan ikke skape troen i hjertet eller styrke den.  Dette kan bare Den Hellige Ånd, og han gjør det ved Guds ord.

Når vi har lært om Ordets særdeles store betydning for oss, skulle vi vel tro at vi med aller største glede og iver ville lese og studere Guds dyrebare ord og ta del i sakramentet, så ofte vi bare kan, hele livet. Hvilke verdier, hvilken kraft, styrke og ledelse vi får der! Da skulle vi vel tro at vi i praksis ville prioritere Guds ord som noe mye viktigere enn f.eks. å se Dagsrevyen, Skavlan, eller en tv-serie, lese aviser, romaner, ukeblader, tegneserier, og som noe mye viktigere enn surfing på internett med alt det kjekke som fins der, og som noe mye mer nødvendig enn hus, hjem og hage, og alt vi kan handle på kjøpesenteret. Men: i hverdagen blir det dessverre ofte slik at Guds ord havner ganske langt nede på prioriteringslisten vår! Hvordan er det mulig?! Vil vi oss selv så ondt? Dette er jo ran! Vi frarøves så store og rike velsignelser! Er vi fra vettet, som nedprioriterer de mest dyrebare skattene slik?

Vel, det er slik at det foregår en kamp, i oss og rundt oss, en åndelig krig, mellom gode og onde krefter. Vi har ikke bare en kamp med oss selv, en kamp mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Disse onde maktene vil for alt i verden prøve å få forhindret at mennesker får del av velsignelsene i Guds ord og sakrament. Vi leste at en ond og uren ånd prøvde å forstyrre Jesu undervisning på sabbaten. Og dette er typisk, at slike krefter forsøker å hindre og forstyrre Guds ord, distrahere oss, holde oss på avstand, eller vri og vrenge på ordet, forfalske det. Hvem vet hva den urene ånden kunne ha funnet på å si for noe fordervelig, om den hadde fått litt mer taletid der i synagogen, hvis ikke Jesus hadde sagt stopp?

Mannen som var besatt begynte å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Mannen og den urene ånden visste altså faktisk hvem Jesus var: ”Guds Hellige”. Dette var en kunnskap mange andre i synagogen ikke hadde. Men en slik fakta-kunnskap om hvem Jesus er, blir ikke i seg selv til særlig hjelp. Vi trenger å vite hvorfor han er kommet. Hva vil han oss?

Av naturen er vi mennesker redde for Gud og hans hellighet, vi frykter at han vil ødelegge oss. Samvittigheten forteller at vi har syndet med tanker, ord og gjerninger, at vi heller har villet tjene oss selv enn å tjene Gud, og at vi fortjener straff. Dette har samvittigheten vår rett i. Men Guds hellige Sønn har likevel ikke kommet for å ødelegge oss mennesker. «Det var for å gjøre en ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8). Han kom for å knuse hodet til «den gamle slangen» (1 Mos 3,15), gjøre en slutt på hans makt over oss.

Djevelen var opprinnelig en god ånd, en engel skapt av Gud. Men han gjorde opprør, ville ikke tjene Gud, heller være herre selv. Han dro meg seg mange andre engler i fallet, og de ble en ondskapens åndehær (Åp 12,7-9). Djevelen er en morder og en løgner, han fristet menneskene til synd og frafall (1 Mos 3). Stor makt fikk han over menneskeslekten, slik at vi ville gjøre det han ønsker. I hans vold var vi hjelpeløst fortapt.

Men Gud har sendt oss sin Sønn! Og hva vil han oss, Jesus fra Nasaret? Er Guds Hellige kommet for å ødelegge oss? Nei, bare djevelen og hans hær vil han ødelegge, ikke menneskene. For Jesus er fylt av kjærlighet til oss, til de grader at han selv ville bli en av oss; Guds evige Sønn ble et sant menneske av kjøtt og blod – samtidig som han fremdeles var og er sann Gud. Og han førte kampen på våre vegne, «han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær» (NoS 449). Jesus sto imot alle fristelser og angrep, syndet aldri, og han bar alle våre synder opp på korset, sonte straffen, led og døde for oss. Og tenk, at ved å fornedre seg selv og bli så svak og avmektig for oss, vant han seier over den sterke fienden. Han beviste at seieren var klar, betalingen gyldig, gjeldsbrevet vårt slettet ut, ved å stå opp fra de døde den tredje dag.

Da er vi frie og kan juble med salmisten David: ”Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri. Vi har vår hjelp i Herrens navn, han som skapte himmel og jord” (Sal 124,7-8). Fienden har ingen rett på deg lenger, du som er døpt og tror på Jesus. Du tilhører Kristus, befrieren, som har kjøpt deg med sitt eget blod på korset, for at du skal være hans, tilhøre ham og leve under ham i hans rike. Du er blitt erklært ”uskyldig”, ”rettferdig”, ”frikjent”! Og er Gud for oss, hvem kan da være imot oss?

Djevelen er jo fortsatt løs, for en tid; han vet han ikke har så lenge igjen, og han ”går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke” (1 Pet 5,8). Han er slett ikke til å spøke med, han er en morder og en tusenkunstner. Vi ser ham ikke med øynene våre, og dermed glemmer vi dessverre fort både ham og hele ondskapens åndehær, at de eksisterer. Bibelen formaner oss til å være åndelig edru og våkne, ta på Guds fulle rustning, bruke Guds ord, Åndens sverd, det eneste forsvarsvåpenet som duger i kampen (Ef 6,13.17). Og motstand og kamp – det blir det for en kristen, dette er ikke til å unngå; det blir lidelse og smerte av forskjellig slag.

Men Jesus sier: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (Luk 11,28). Vi trenger ikke å være engstelige og redde, når vi bare blir værende hos ham, lytter til hans stemme, og henger fast ved ham som greinene på vintreet.

Jesus truet den onde og urene ånden i synagogen den sabbaten: «Ti stille og far ut av ham!» Da rev ånden mannen over ende og fór ut av ham, men uten å skade ham. Ja, for Jesus er mye sterkere enn fienden. For Guds allmakts ord må alle fiender til jorden falle. Folk ble forferdet: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.». Det er altså hans ord som har en slik makt, og ved hans ord eier også vi seier og redning fra ondskapen, synden og døden. Djevelen har ingen makt over Jesus Kristus og derfor heller ingen makt over oss som er i Kristus. Jesus beskytter oss med sitt ord, kjemper for oss og med oss. Så la oss bli i hans ord, holde fast ved det, grunne på det, la det få rikelig plass iblant oss, ja førsteplassen, både i helgene og til hverdags.

Så vil vi kjempe videre så lenge vi lever her på jord, kjempe troens gode strid, mot fienden, som også inkluderer vår egen gamle, syndige menneskenaturen. Men vi kjemper som noen som vet at de allerede har seieren inne; for Jesus har vunnet, og den seieren er vår! For det sier Guds ord – Herren har talt. Og riket er hans, og makten og æren i evighet. Gud være takk og lov! I Jesu navn, amen.

Bønn: Kjære Herre Jesus, vi takker deg for ditt hellige Ord, for evangeliet som er en kraft til frelse for alle som tror. Vi takker deg for din rettferdighet, som du har gitt oss i gave. Du har kjempet og vunnet seier for oss, over alle mørkets krefter. Hjelp oss, du som er så sterk, for i oss selv er vi så svake og skrøpelige. Styrk oss ved nådens midler, hold oss tett inntil deg som greinene på vintreet, alle våre dager, helt til enden. Hjelp oss også å vitne om deg, så evangeliet må bli spredt i hele omegnen, i nærmiljøet vårt og over hele verden. Og la oss til sist få gå seierrike inn til din evige herlighet. Amen.

 

Kvinnen som fikk syndene tilgitt

Kvinneportrett av Leonardo da Vinci, ca 1508.
Kvinneportrett av Leonardo da Vinci, ca 1508.

Preken på 2. søndag i faste, 2013, av pastor Tor Jakob Welde.

Lukas 7,36-50:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord.

Og vi ber: Herre, takk for ditt ord! Hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet. Amen.

Det er en gripende fortelling evangelisten Lukas har gitt oss her, ledet av Den Hellige Ånd, en fortelling som opp gjennom århundrene har gjort dypt inntrykk på mange. For det er sterke følelser inne i bildet, og store spenninger, og det er så uventet det som skjer. Jesus sier og gjør ting som ingen hadde forventet, Guds tanker og veier er så annerledes fra hvordan mennesker tenker; ting blir snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første. Vi kan gjerne spørre oss selv hvordan vi ville ha reagert hvis vi hadde vært tilstede hjemme hos fariseeren Simon den dagen.

Simon var nysgjerrig på Jesus, som ganske nylig hadde begynt å gå omkring og forkynne i byer og landsbyer; uten utdannelse var han, men ble omtalt som en stor profet; folk snakket om mirakuløse helbredelser, ja, det gikk til og med rykter om at han hadde oppvakt den døde sønnen til en enke i Nain (Luk 7,11-17). Men særlig nøye med å overholde alle sabbatsreglene (dvs. senere tillegg til Moselovens forskrifter), det var han visst ikke. Fariseeren Simon var skeptisk, men ville finne ut mer om denne Jesus fra Nasaret, om han virkelig kunne være en profet. Så nå hadde han altså invitert ham hjem på middag. Jesus var støvete og skitten på bena, som man jo blir av å gå rundt i sandaler på veier og stier, og det mest behagelige for ham ville vært å få vasket føttene før han gikk til bords. Hvis Simon hadde ønsket å hedre Jesus, vise ham litt ekstra gjestfrihet og vennlighet, hadde han ordnet med vann til fotvask. Men det gjorde han ikke.

Jesus tok av seg sandalene, gikk inn og fant plassen sin ved bordet. Han «satte seg», står det i en del eldre oversettelser. Men i den greske grunnteksten og i den nyeste norske bibeloversettelsen står det at han «la seg» til bords. Og dette var det vanlige på den tiden, at en halvveis lå, på en benk, med venstre albuen hvilende på bordet, og føttene bak seg, vendt ut mot rommet. En slik detalj er jo nyttig å kjenne til, for da slipper vi å misforstå situasjonen, som en del har gjort; mange har forestilt seg at hun som kom inn måtte legge seg på golvet under spisebordet, for å kunne komme til Jesu føtter. Men noe slikt var ikke nødvendig, ettersom altså ingen hadde bena under bordet.

Det må ha gått et gisp og et sukk gjennom rommet da denne kvinnen steg inn. Det ble regnet som forferdelig uforskammet og frekt at en som henne, som alle i byen visste hadde levd et syndefullt liv, våget å møte opp som ubuden gjest hjemme hos en respektert fariseer som Simon. Hun var slett ikke velkommen i dette huset, og det visste hun egentlig godt.

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun brydde seg ikke om at håret ble skittent. Hun kysset føttene hans og smurte dem med en fin salve, fra en alabastkrukke. Å gjøre noe slikt var tabu, og det var også skandaløst at Jesus ikke stanset henne, syntes vel de fleste andre tilstedeværende.

Glassmaleri fra St. Alphonsus-kirken i Grand Rapids, Michigan, USA
Glassmaleri i St. Alphonsus-kirken i Grand Rapids, Michigan, USA

Men hvorfor var hun der? Hva er egentlig grunnen til gråten og tårene og den spesielle fotpleien hun tjener Jesus med? Er det angeren på grunn av det syndefulle livet som gjør at hun gråter? Hun hadde mye hun angret på, og tårene hadde antagelig delvis med dette å gjøre. Men, ifølge Jesu ord var det fordi hennes mange synder var tilgitt at hun viste så stor kjærlighet. Hun forsto altså allerede på forhånd, før hun kom inn i huset til Simon, at alt var tilgitt. Hun kom ikke til Jesus for å tilgivelse, men fordi hun hadde fått. Det var derfor hun viste så stor kjærlighet. Så hun gråt nok mest fordi hun var så takknemlig, glad og rørt.

Sannsynligvis hadde hun for kort tid siden – kanskje tidligere samme dag – hørt Jesus forkynne det gode budskapet om Guds rike. Kanskje hadde hun vært i lag med andre foraktede syndere, og Jesus hadde ikke vist dem bort. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,» sa Jesus (Luk 5,31-32), når fariseere og skriftlærde reagerte negativt på at han var i lag med tollere og syndere, ja, til og med spiste sammen med dem. Kanskje hadde hun hørt ham fortelle lignelser om Guds nåde, som den om den enslige sauen som var gått seg vill, men som den gode hyrden likevel går ut i marken for å lete etter, helt til han finner den. Jesus snakket om at det blir stor glede blant Guds engler for én synder som vender om, én bortkommen sønn eller datter som vender hjem igjen til Far (Luk 15). Hver eneste én er så dyrebar for Gud. Den gode hyrden var villig til å gå i døden for sauene (Joh 10,15), Menneskesønnen var kommet for å gi livet sitt som løsepenge for mange (Mark 10,45). «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). Det var jo slike ting Jesus forkynte.

Hva det enn var hun hadde hørt av undervisningen hans, hadde det i hvert fall gjort sterkt inntrykk. Evangeliet er levende og virkekraftig, og Den Hellige Ånd hadde tent troen i hjertet hennes, så hun visste og stolte på at budskapet om Guds nåde og tilgivelse gjaldt nettopp henne. Hun var jo akkurat en slik som hadde båret på en tung byrde, men budskapet fra Fredsfyrsten hadde lettet byrden, ja, tatt den helt bort; han hadde gitt henne hvile for sjelen. Hun var så takknemlig og rørt på grunn av denne guddommelige godheten; tenk at profeten Jesus ville være venn med en synder som henne, og at alt var tilgitt. Livet hennes var blitt nytt, hun hadde fått fred med Gud, han hadde åpnet himmelriket sitt til og med for ei som henne! Det var stort.

Så nå brydde hun seg ikke om hvordan folk reagerte, det fikk bare våge seg at de syntes hun skjemte seg ut. Hun bare måtte til Jesus så fort som mulig og uttrykke hvor takknemlig hun var. Hun bare måtte.

For en kontrast til fariseeren Simon! Da han så hva som skjedde, at Jesus lot henne drive på med salven og håret og tårene, og kyssing av føttene hans; ja, da ble Simon bare fylt med vemmelse. Huff! Nå var det i hvert fall helt klart at Jesus ikke var noen Guds profet, tenkte han. For «var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» Og da ville han jo ha skjønt at et slikt kvinnemenneske selvfølgelig måtte avvises og jages bort. Slik tenkte Simon.

Fariseeren trodde han hadde gjennomskuet Jesus, men det var i stedet Jesus som gjennomskuet ham, leste tankene hans. «Simon», sa Herren til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Og så illustrerte Jesus denne spesielle situasjonen med fortellingen om de to som hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Begge fikk ettergitt hele gjelden, fordi de ikke kunne betale. Hvem av dem ville da sette størst pris på pengeutlåneren og være mest takknemlig? Den han etterga mest, selvfølgelig. Simon svarte rett.

Så fortsetter Jesus med en direkte sammenligning av Simon og den foraktede kvinnen. Simon hadde ikke sørget for at gjesten fikk en fotvask. Men se på henne, hva hun hadde gjort, med sine egne tårer og håret og den fine salven! Fariseeren hadde hverken gitt Jesus noe velkomstkyss eller salvet hodet hans med olje. Men se hva denne kvinnen har gjort – kysset føttene hans og smurt dem inn med fin salve. For en forskjell!

”Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.”  Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Tenk at den respekterte fariseeren Simon, som sto så høyt på samfunnets rangstige, fikk refs av den inviterte gjesten sin! Mens den æreløse og uverdige kvinnen ble tatt godt imot av Jesus, han satte  tydeligvis pris på det hun gjorde, og ga henne godord for det. Det var jo helt uhørt! At det er hun som får høre ordene «Gå i fred» og «Din tro har frelst deg», at det er hun som hevdes å stå i et rett forhold til Gud, og ikke fariseeren Simon – ja dette var, er og forblir en stor overraskelse for mennesker. Her blir alt snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første.

Hva med oss? Som nevnt, kan det være bra å spørre seg selv hvordan jeg ville ha reagert hvis jeg var tilstede hjemme hos fariseeren Simon. Og hvem er fariseeren Simon i dag, i 2013? Hvem er i dag den kvinnen som levde et syndefullt liv? Dersom det skulle arrangeres skoleteaterforestilling, hvilken rolle ville du helst ønsket å spille? Ville du ha vært Simon, som levde et ytre sett anstendig og vellykket liv, med fine klær og stilig hus, og som førte seg med verdighet og var respektert av alle? Eller ville du ha vært hun som kom og skjemte seg ut, sto og gråt, og skitnet til håret sitt ved å tørke Jesu føtter, og salvet og kysset dem?

Noe som er ganske ubehagelig å tenke på, er jo at vi alle har en stor eller liten fariseer i oss. Vi har en tendens til å tenke slik som antagelig de fleste ved middagsbordet gjorde, at det vel måtte være Simon som var et Guds barn, ikke hun der foraktede kvinnen. Det ligger i vår natur å tenke slik. Vi glemmer så lett at Guds rike og kirken er for uverdige, syndige, dårlige, svake mennesker. Vi kan fort glemme at vi selv synder daglig, mye og ofte, og hvor mye vi selv trenger Jesus og hans tilgivelse og nåde. Hvis vi tenker om oss selv at vi er ganske så bra og fine kristne, er det fare på ferde. Simon tok grundig feil av seg selv. Han var en stolt mann. Han tenkte ikke at han var en som hadde særlig behov for å be om tilgivelse. Utvendig så han fin og respektabel ut, men innvendig var det annerledes.

Gud ser og vet om alt som foregår av tanker og følelser inni oss, han merker hva slags holdninger vi har. Han hater alt hykleri, all selvgodhet, ukjærlige tanker og ondskap hos oss mennesker. Det er selvfølgelig i seg selv en fin ting dersom du har levd et ytre sett anstendig liv i samfunnet, det er veldig bra. Men stilt overfor Gud, hjelper det ikke om vi har klart  å se ganske vellykket og bra ut på utsiden, på fasaden. For ingenting er skjult for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for. Han tar syndene våre på alvor. Jesus tok også syndene til denne kvinnen på alvor, han sa aldri til tollere og syndere at ”dere er bra nok som dere er”. Han ga ikke syndenes tillatelse, men forlatelse, tilgivelse. Og han sa at de skulle vende seg fra syndelivet, vende seg bort fra alt ondt.

Det er først når vi skjønner hvor alvorlig stelt det er med synden som bor i oss, at det blir så godt og herlig å høre det glade budskapet om at også vi får komme til Gud slik som vi er, fattige på gode gjerninger, med all synden vår. Vi trenger ikke å komme i forkledning og prøve å se bedre ut enn vi er, kristendom handler ikke om at vi må skjerpe oss og forbedre oss før vi får komme til Gud. Det handler ikke at om at de får lov å komme som er ganske vellykket og som kan vise en god vandelsattest, et rent rulleblad for gjerninger, ord og tanker. Nei, ”sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 1,8-9).

Evangeliet om Guds rike skal forkynnes for fattige og fortapte syndere. Kirken består av uverdige, hjelpeløse mennesker som ikke får til livet sitt slik de burde. ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,” sier Jesus til oss alle. Kirken er som et sykehus, kirken består av troende mennesker som i seg selv er syke og svake, men som tar medisinen sin, medisinen mot synd og død. I skyggen av korset, ved Jesu sår, finner vi legedom. Og vi trenger stadig og på ny å få ta imot medisinen vår, Guds ord, evangeliet i ord og sakrament. Rent og uforfalsket trenger vi det, ikke filosofi og mennesketanker, men Guds tanker, Guds egen medisin. Vi trenger tilgivelse, trøst og styrke, samt veiledning, advarsler og oppmuntring fra Guds ord.

La oss aldri glemme dette, at kirken er for uverdige, fattige, dårlige, hjelpeløse folk; det er de syke, ikke de friske, som trenger legen Jesus. Hvis vi tror om oss selv at vi er friske, da trenger vi ikke ham, og da trenger vi ikke kirken; så hvorfor er vi da her? Kirken består av syndere som ved troen på sin frelser har mottatt full tilgivelse; Jesus, Guds lam, har båret all vår synd, med sin lidelse og død har han sonet hele straffen vår. Han har betalt alt vi skyldte, det lange skyldbrevet vårt er strøket ut. Og ikke nok med det, Gud har også overført til din og min ”åndelige sparekonto” hele Jesu Kristi rettferdighet og hellighet, som han nå regner som vårt; det tilhører oss. Kristus beviste gyldigheten av dette ved å stå opp igjen fra de døde. Og han skal aldri i evighet dø mer.

Kvinnen i teksten vår står som en fin illustrasjon av det Paulus skriver om at ”vi er frelst av nåde, ved tro, det hviler ikke på gjerninger” (Ef 2,8). ”Din tro har frelst deg,” sa Jesus. «Gå i fred.” Og han ga henne en ny forsikring, en bekreftelse på det som Den Hellige Ånd allerede hadde overbevist henne om: ”Dine synder er tilgitt”. De ordene var til god styrke for henne. ”Din tro har frelst deg,” altså – det er frelse i troen, fordi det er den som er redskapet, hånden som tar imot frelsens gave, den tomme hånden som Gud legger den store gaven i, slik at troen kan gripe gaven, holde rundt den og leve ved den. Uten troen ville vi ha gått glipp av frelsesgaven.

Så kvinnen var frelst ved troen, troen på den helt ufortjente tilgivelsen; hun bare stolte på Guds nåde. Og fulgte kjærligheten hun viste som en frukt av troen, av takknemlighet til Jesus for det hun hadde fått av ham. Som Johannes skriver: ”Vi elsker, fordi han elsket oss først … Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh 4,10.19). Nå kunne kvinnen aldri tenke seg å vende tilbake til det gamle syndefulle livet sitt, nå fikk hun begynne med blanke ark og nye fargestifter.

Akkurat som henne har også vi stor grunn til å takke og juble, ja, gråte gledestårer, på grunn av Guds godhet mot oss. For en dyp nåde og kjærlighet Han har vist oss! Så la oss derfor, slik som henne, vise kjærlighet, tjene Gud og vår neste. La oss vise barmhjertighet og kjærlighet mot våre trossøsken og mot alle mennesker.

Og la oss vokte oss for å tenke med hovmod på, eller se med et fariseisk blikk på, dem som lever åpenlyst syndige og lastefulle liv. Akkurat som vi, trenger de mest av alt å få høre Guds ord, lov og evangelium, det gode budskapet om Jesus. La oss vokte oss for å stille oss i veien for evangeliet. Det kan lett skje, og det har nok dessverre ofte skjedd opp gjennom tiden, ved at mennesker i kirkene på ulike måter sender signaler om at kirken er for de vellykkede, ikke for de mislykkede – for de friske, ikke for de syke. Slike signaler er jo feil og må unngås.

Til Gud får du og jeg og alle mennesker komme, slik som vi er. Han vil ikke støte oss bort. Han sier til oss: ”All din syndeskyld, hele din gjeld, ettergir jeg deg. For av kjærlighet til deg har jeg sendt Jesus, min enbårne Sønn, til verden som din frelser, og han har betalt hele din gjeld da han led og døde for deg på korset. Alt er betalt, til siste øre; du er tilgitt, du er ren og rettferdig, himmelen verdig, for Jesu navns skyld alene.” Gud være takk og lov! Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Lys i mørket! Himmelriket er kommet nær.

16508-FULL_IMAGE

Preken på Kristi Åpenbaringsdag, 6. januar 2013

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Det handler om LYS i dag på Kristi Åpenbaringsdag. I evangelieteksten vår og i salmen vi nettopp sang, var det et lys på himmelen, en spesiell stjerne, som ledet vismennene fra Østen på veien. Og for å finne helt fram til Jesusbarnet, trengte de å bli ledet av en annen slags ledestjerne: Guds Ord i Bibelen, Mikas profeti, ledet dem til Betlehem. I prekenteksten vår for i dag, er Jesus blitt voksen mann, men også her handler det om lys, som skinner i mørket:

Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:
Sebulons land og Naftalis land,
ved veien til havet,
bortenfor Jordan,
hedningenes Galilea,
det folket som bor i mørke,
har sett et stort lys,
over dem som bor i dødsskyggens land,
har lyset strålt fram.
Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!»

(Matt 4,13-17)
Slik lyder Herrens ord.

Og vi ber: Kjære Herre Gud, vi takker deg for ditt ord. Hellige du oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.

Har noen av dere prøvd å gå gjennom en skog midt på natten, når det er mørkt? Det vil jeg helst slippe, for jeg synes det virker nokså skummelt. Selv om månen og stjernene gir litt lys, slik at det ikke er helt bekmørkt, er det likevel ganske nifst. Ja, hvorfor er det egentlig slik at vi lett blir redde når det er mørkt? Delvis er det vel fordi det da blir vanskeligere å være på vakt mot farer. Hvis vi ikke kan se ordentlig hva som er rundt oss, blir vi lett utrygge. Så hvis jeg er helt nødt for å gå gjennom en slik mørk skog, vil jeg i hvert fall ha med meg en venn, dersom det er mulig, – og en lommelykt, slik at vi kan se hvor vi skal sette foten der vi går. Vi trenger et lys på stien vår, ellers kommer vi til å gå oss vill.

Jeg hørte om en liten jente som våknet i sengen sin midt på natten, på soverommet sitt, og så ville hun gjerne gå ut av rommet, gå til moren og faren sin. Men så klarte hun ikke å finne døren ut av rommet, for det var helt bekmørkt, hun kunne ikke se hvor noen ting var. Hun ble redd, hun lette med hendene sine i mørket, dunket hodet sitt i veggen, og der falt det noe ned fra en hylle. Hun kunne ikke finne døren. Til slutt kom heldigvis faren hennes, han hadde hørt noe bråk, og han åpnet døren og slo på lyset, så hun kunne se. Og da var det ikke farlig lenger. For en lettelse!

Vi mennesker ligner på en måte på den jenten. For ofte når det skjer dumme, triste, vanskelige ting i livet vårt, kan vi bli redde og fortvilet, og vi vet ikke hva vi skal gjøre for å bli berget fra disse problemene. Det er som om det er blitt helt mørkt, og vi finner ikke veien ut av dette mørket, vi finner ikke utgangen.

Det aller største problemet vårt, hva er det? Jo, ifølge Bibelen, Guds ord er det synden i oss, synden er det grunnleggende og største problemet. Den er roten til alle problemene våre. Synden i oss får oss til å gjøre, si og tenke det som er galt for Gud. Synden gjør det mørkt for oss. ”Dødsskyggens land” er et uttrykk vi hører i teksten vår, og det passer godt å si at ”dødsskyggens land” er der vi alle hører til på grunn av synden, alle mennesker, slik vi er av naturen. Hvem kan hjelpe oss, hvem kan gi oss lys i dødsskyggens land? Hvem kan berge oss fra mørket i oss, fra synden, døden, djevelen og fortapelsen?

Ja, det kan Jesus, og bare han. Gud har sendt oss Lyset! ”Bryt ut i sang! Nå stråler frem Guds nådes lys i Betlehem. Et barn er født, en frelser stor for alle folkeslag på jord” (Norsk Salmebok, 72). Han kommer med liv der det var død. Han kommer med tilgivelse der det var synd og skyld. Han kommer med håp der det var fortvilelse og hjelpeløshet. Han kommer med lys der det var mørke.

700 år før Jesus ble født i Betlehem, hadde profeten Jesaja skrevet om at folket som bodde i Sebulon og Naftali, to områder nord i Israel, skulle få oppleve et spesielt lys. Befolkningen der hadde opplevd mange katastrofer, de var blitt angrepet og okkupert av mektige fiender, store deler av folket var blitt bortført til et land langt borte, og et tungt åndelig mørke hadde lagt seg over Sebulon og Naftali. Men akkurat dette området skulle Jesus Messias, Verdens Lys, komme til og gjøre til sentrum for sin virksomhet. Da han var blitt voksen, etter han var blitt døpt av Johannes i elven Jordan, og etter han var blitt fristet av djevelen førti dager i ødemarken, bosatte han seg i byen Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land, for å arbeide der og i områdene omkring. Og det står at Jesus dro omkring i hele Galilea, underviste i synagogene, forkynte evangeliet om riket – det glade budskapet om Guds nåde og tilgivelse – og helbredet all sykdom og plage hos folket. De ble rikt velsignet, Sebulon og Naftali, det folket som bor i mørke har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram.

Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Dette var jo samme budskap som døperen Johannes hadde forkynt. «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Vend om fra mørket, ta imot lyset som kommer til deg! Når Jesus har kommet til verden, er det himmelriket som er kommet nær. Himmelriket er ikke egentlig noe bestemt sted; uttrykket ”himmelriket” handler mer om en aktivitet, om det Gud gjør, hvordan han styrer, hans handlinger, gjerninger. Himmelriket er kommet nær! – fordi Jesus har kommet og startet en frigjøringsaksjon, for å sette oss fri fra fangenskapet, ved å vinne syndenes tilgivelse og evig liv for oss som hørte til i dødsskyggens land. Himmelriket er kommet nær! – ved at Jesus levde et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved at han forkynte evangeliet og helbredet syke, og ved at han frivillig ofret seg selv for oss, led mye vondt og døde på korset for oss. Himmelriket er kommet nær! – ved at Jesus sto opp fra de døde tredje dag, han har vunnet seieren over døden, og er tilstede hos oss i dag i Ordet sitt og sakramentene.

Istedenfor å straffe oss for all synd og alle feil, sier han som hersker i himmelriket til oss bare: Vend om! Kom til meg, du som har tungt å bære, bare bekjenn syndene dine, gi dem til meg, og ta imot løftene om tilgivelse og evig liv fra meg, bare stol trygt på dette! Himmelriket er kommet nær, og det er fortsatt veldig nær i dag i januar 2013, for Jesus er hos oss her og nå. Himmelriket er nær når vi hører evangeliet, det er nær i dåpen, der Den Hellige Ånd virker ved ordet som er forent med vannet, og himmelriket er nær i nattverden, der Jesus gir oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke og forsikrer oss om at syndstilgivelsen han vant på korset, gjelder akkurat deg og meg.

Mange ungdommer synes fremtiden ser mørk ut, de ser ikke særlig lyst på livet, de har ikke så mye å håpe på, synes de. Hvordan skal det gå med verden, med samfunnet? Kanskje de ikke kommer til å få noen jobb? Eldre folk kan bli fortvilet på grunn av dårlig helse, plagsomme sykdommer som er vanskelig å bli frisk fra. Når det gjelder verden, så er det jo slik ifølge Guds ord, at verden skal gå til grunne. Men likevel: for den som tror på Jesus er fremtiden alltid lys! I Jeremias bok sier Gud: Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp (Jer 29,11). Så vi har lyse fremtidsutsikter, alltid, ja til evig tid. Guds nådeslys stråler imot oss fra evangeliet i ord og sakrament!

Dette betyr jo ikke at en kristens liv blir bare enkelt og lett, en dans på roser, uten problemer. Langt ifra. Men midt i nød og vanskeligheter er Han med oss; i dødsskyggens dal lyser han for oss med sitt ord. Jesus tar ikke glansen av livet. Tvert imot, Jesu navn er som et fyrlys i nattemørket. Hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Den som følger ham, skal ha livets lys. Uansett hva som møter oss, trenger vi ikke frykte for noe vondt. Han leder oss, lyser for oss, trøster oss. Det folket som bor i mørke, har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram. Himmelriket er kommet nær. Veldig nær. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.