Hva er dette for slags tale?

Jesus utdriver en uren ånd av en mann i synagogen. Maleri av J. Tissot.
Jesus driver ut en uren ånd fra en mann i synagogen. Maleri av J. Tissot.

Preken på 3. søndag i faste, av pastor Tor Jakob Welde.

Lukas 4,31-37:

Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea. Han underviste dem på sabbaten, og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet. I synagogen var det en mann som hadde en ond og uren ånd. Han satte i å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus truet den og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og fór ut av ham, men uten å skade ham. Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.» Og ryktet om ham spredte seg overalt i omegnen.»

”Hva er dette for slags tale?” sa folk til hverandre. ”Hva er det med hans ord?” er en annen mulig oversettelse. ”Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.” De var forferdet, der i synagogen i Kapernaum. Fra før av var de ganske overveldet av undervisningen hans den sabbaten. Den var så annerledes fra de skriftlærdes undervisning; disse var nok veltalende og sa mange fine ord, gjerne om regler og forskrifter, overleveringer fra fedrene. Men Jesus talte med «myndighet». Han behøvde ikke gå fram og tilbake på en scene ropende, pustende, pesende, svettende og piske opp en ekstatisk stemning i salen, for at folk skulle bli «helt med». Ordene som kom fra hans munn var nok, og tilhørerne ble «slått av undring over hans lære».

Det er stor forskjell på menneskeord og Guds ord. Ofte kan vi høre folk si: «Nå har vi hørt nok av fine, fagre ord, uten at det skjer noe.» «Alle ordene er brukt opp, vi vil ikke høre mer. Nå vil vi ha handling.» For ord er jo «bare ord». Tenk hvis jeg står og betrakter huset mitt og sier: ”Det trengs et nytt strøk med maling, jeg må få malt husveggene.” Tror dere da det skjer noe, bare fordi jeg sier det? Kanskje hvis jeg sier det med ekstra sterk, høy stemme? «Nå vil jeg ha huset malt!» Skjer det noe med husveggen? Kommer det et nytt friskt lag med maling? Nei, noen må faktisk gå i gang med malerkost og spann og male huset manuelt, med egne hender. Det er ikke nok å bare si at det skal bli malt. For ord er jo bare ord. Men slik er det ikke med Guds ord, vi må aldri si om Guds ord at det er «bare ord». Ordene fra Guds munn er levende og virkekraftige (Hebr 4,12), de er handling, de skaper det de nevner.

Vi mennesker og alt som lever er blitt skapt ved hans ord, og han holder alt oppe ved samme allmaktsord. «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Sal 33,6). Når Gud befaler, trenger vi ikke å vente millioner av år før det blir noe av det. Nei, «han talte og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). Det ble til – ut av ingenting, helt ferdig, bare ved hans ord!

«Hva er dette for slags tale?» sa folk i Kapernaum. «Hva er det med hans ord»? De skjønte jo ikke helt hvem han var som sto midt iblant dem i synagogen og talte. «Alt er blitt til ved ham,» skriver Johannes om Sønnen, «Ordet», som «var i begynnelsen hos Gud», og som «var Gud». «Uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,1-3). Og Paulus skriver om Kristus: «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter, alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,15-16).

Så vi hadde ikke vært her i dag hvis det ikke var for Gud og hans skaperord. Det er også det gudsordet som har frelst oss. Tenk på dåpen, den ser så enkel ut: Litt vann fra en skål eller et fat i døpefonten, og noen ord – og så ferdig. Men: det er ikke «bare noen ord»; det er Jesu ord som er forent med vannet som gjør dåpen så virkekraftig og sterk; hans befalingsord om å «døpe i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» gjør den store forskjellen. Og i nattverden bruker vi enkle ting som brød og vin, men Jesu mektige innstiftelsesord som leses – om «… den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse» – gjør at Jesu kropp og blod virkelig er til stede i sakramentet, sammen med brødet og vinen. Det er mirakuløse ord som får ting til å skje; Jesus forener oss med seg, og vi får del i hans liv, hans død og oppstandelse. I dåpen blir hans rettferdighet vår rettferdighet, vi får frelsen i gave, helt ufortjent, ved troen. Dåpen frelser og føder på ny. Og i nattverden styrker han oss, lover og forsikrer oss om tilgivelse, liv og salighet. Alt dette – ved Guds ord!

Og når du hører forkynnelsen i gudstjenesten, eller leser Bibelen hjemme, eller hører på opptak av andakter, prekener og sang og musikk med godt evangelisk innhold, ja, da er det også Guds levende og virkekraftige ord du får, som ikke skal vende tomt tilbake (Jes 55,11). Vi selv har ingen kraft til å omvende oss, vi kan ikke skape troen i hjertet eller styrke den.  Dette kan bare Den Hellige Ånd, og han gjør det ved Guds ord.

Når vi har lært om Ordets særdeles store betydning for oss, skulle vi vel tro at vi med aller største glede og iver ville lese og studere Guds dyrebare ord og ta del i sakramentet, så ofte vi bare kan, hele livet. Hvilke verdier, hvilken kraft, styrke og ledelse vi får der! Da skulle vi vel tro at vi i praksis ville prioritere Guds ord som noe mye viktigere enn f.eks. å se Dagsrevyen, Skavlan, eller en tv-serie, lese aviser, romaner, ukeblader, tegneserier, og som noe mye viktigere enn surfing på internett med alt det kjekke som fins der, og som noe mye mer nødvendig enn hus, hjem og hage, og alt vi kan handle på kjøpesenteret. Men: i hverdagen blir det dessverre ofte slik at Guds ord havner ganske langt nede på prioriteringslisten vår! Hvordan er det mulig?! Vil vi oss selv så ondt? Dette er jo ran! Vi frarøves så store og rike velsignelser! Er vi fra vettet, som nedprioriterer de mest dyrebare skattene slik?

Vel, det er slik at det foregår en kamp, i oss og rundt oss, en åndelig krig, mellom gode og onde krefter. Vi har ikke bare en kamp med oss selv, en kamp mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Disse onde maktene vil for alt i verden prøve å få forhindret at mennesker får del av velsignelsene i Guds ord og sakrament. Vi leste at en ond og uren ånd prøvde å forstyrre Jesu undervisning på sabbaten. Og dette er typisk, at slike krefter forsøker å hindre og forstyrre Guds ord, distrahere oss, holde oss på avstand, eller vri og vrenge på ordet, forfalske det. Hvem vet hva den urene ånden kunne ha funnet på å si for noe fordervelig, om den hadde fått litt mer taletid der i synagogen, hvis ikke Jesus hadde sagt stopp?

Mannen som var besatt begynte å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Mannen og den urene ånden visste altså faktisk hvem Jesus var: ”Guds Hellige”. Dette var en kunnskap mange andre i synagogen ikke hadde. Men en slik fakta-kunnskap om hvem Jesus er, blir ikke i seg selv til særlig hjelp. Vi trenger å vite hvorfor han er kommet. Hva vil han oss?

Av naturen er vi mennesker redde for Gud og hans hellighet, vi frykter at han vil ødelegge oss. Samvittigheten forteller at vi har syndet med tanker, ord og gjerninger, at vi heller har villet tjene oss selv enn å tjene Gud, og at vi fortjener straff. Dette har samvittigheten vår rett i. Men Guds hellige Sønn har likevel ikke kommet for å ødelegge oss mennesker. «Det var for å gjøre en ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8). Han kom for å knuse hodet til «den gamle slangen» (1 Mos 3,15), gjøre en slutt på hans makt over oss.

Djevelen var opprinnelig en god ånd, en engel skapt av Gud. Men han gjorde opprør, ville ikke tjene Gud, heller være herre selv. Han dro meg seg mange andre engler i fallet, og de ble en ondskapens åndehær (Åp 12,7-9). Djevelen er en morder og en løgner, han fristet menneskene til synd og frafall (1 Mos 3). Stor makt fikk han over menneskeslekten, slik at vi ville gjøre det han ønsker. I hans vold var vi hjelpeløst fortapt.

Men Gud har sendt oss sin Sønn! Og hva vil han oss, Jesus fra Nasaret? Er Guds Hellige kommet for å ødelegge oss? Nei, bare djevelen og hans hær vil han ødelegge, ikke menneskene. For Jesus er fylt av kjærlighet til oss, til de grader at han selv ville bli en av oss; Guds evige Sønn ble et sant menneske av kjøtt og blod – samtidig som han fremdeles var og er sann Gud. Og han førte kampen på våre vegne, «han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær» (NoS 449). Jesus sto imot alle fristelser og angrep, syndet aldri, og han bar alle våre synder opp på korset, sonte straffen, led og døde for oss. Og tenk, at ved å fornedre seg selv og bli så svak og avmektig for oss, vant han seier over den sterke fienden. Han beviste at seieren var klar, betalingen gyldig, gjeldsbrevet vårt slettet ut, ved å stå opp fra de døde den tredje dag.

Da er vi frie og kan juble med salmisten David: ”Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri. Vi har vår hjelp i Herrens navn, han som skapte himmel og jord” (Sal 124,7-8). Fienden har ingen rett på deg lenger, du som er døpt og tror på Jesus. Du tilhører Kristus, befrieren, som har kjøpt deg med sitt eget blod på korset, for at du skal være hans, tilhøre ham og leve under ham i hans rike. Du er blitt erklært ”uskyldig”, ”rettferdig”, ”frikjent”! Og er Gud for oss, hvem kan da være imot oss?

Djevelen er jo fortsatt løs, for en tid; han vet han ikke har så lenge igjen, og han ”går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke” (1 Pet 5,8). Han er slett ikke til å spøke med, han er en morder og en tusenkunstner. Vi ser ham ikke med øynene våre, og dermed glemmer vi dessverre fort både ham og hele ondskapens åndehær, at de eksisterer. Bibelen formaner oss til å være åndelig edru og våkne, ta på Guds fulle rustning, bruke Guds ord, Åndens sverd, det eneste forsvarsvåpenet som duger i kampen (Ef 6,13.17). Og motstand og kamp – det blir det for en kristen, dette er ikke til å unngå; det blir lidelse og smerte av forskjellig slag.

Men Jesus sier: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (Luk 11,28). Vi trenger ikke å være engstelige og redde, når vi bare blir værende hos ham, lytter til hans stemme, og henger fast ved ham som greinene på vintreet.

Jesus truet den onde og urene ånden i synagogen den sabbaten: «Ti stille og far ut av ham!» Da rev ånden mannen over ende og fór ut av ham, men uten å skade ham. Ja, for Jesus er mye sterkere enn fienden. For Guds allmakts ord må alle fiender til jorden falle. Folk ble forferdet: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.». Det er altså hans ord som har en slik makt, og ved hans ord eier også vi seier og redning fra ondskapen, synden og døden. Djevelen har ingen makt over Jesus Kristus og derfor heller ingen makt over oss som er i Kristus. Jesus beskytter oss med sitt ord, kjemper for oss og med oss. Så la oss bli i hans ord, holde fast ved det, grunne på det, la det få rikelig plass iblant oss, ja førsteplassen, både i helgene og til hverdags.

Så vil vi kjempe videre så lenge vi lever her på jord, kjempe troens gode strid, mot fienden, som også inkluderer vår egen gamle, syndige menneskenaturen. Men vi kjemper som noen som vet at de allerede har seieren inne; for Jesus har vunnet, og den seieren er vår! For det sier Guds ord – Herren har talt. Og riket er hans, og makten og æren i evighet. Gud være takk og lov! I Jesu navn, amen.

Bønn: Kjære Herre Jesus, vi takker deg for ditt hellige Ord, for evangeliet som er en kraft til frelse for alle som tror. Vi takker deg for din rettferdighet, som du har gitt oss i gave. Du har kjempet og vunnet seier for oss, over alle mørkets krefter. Hjelp oss, du som er så sterk, for i oss selv er vi så svake og skrøpelige. Styrk oss ved nådens midler, hold oss tett inntil deg som greinene på vintreet, alle våre dager, helt til enden. Hjelp oss også å vitne om deg, så evangeliet må bli spredt i hele omegnen, i nærmiljøet vårt og over hele verden. Og la oss til sist få gå seierrike inn til din evige herlighet. Amen.

 

Kvinnen som fikk syndene tilgitt

Kvinneportrett av Leonardo da Vinci, ca 1508.
Kvinneportrett av Leonardo da Vinci, ca 1508.

Preken på 2. søndag i faste, 2013, av pastor Tor Jakob Welde.

Lukas 7,36-50:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord.

Og vi ber: Herre, takk for ditt ord! Hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet. Amen.

Det er en gripende fortelling evangelisten Lukas har gitt oss her, ledet av Den Hellige Ånd, en fortelling som opp gjennom århundrene har gjort dypt inntrykk på mange. For det er sterke følelser inne i bildet, og store spenninger, og det er så uventet det som skjer. Jesus sier og gjør ting som ingen hadde forventet, Guds tanker og veier er så annerledes fra hvordan mennesker tenker; ting blir snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første. Vi kan gjerne spørre oss selv hvordan vi ville ha reagert hvis vi hadde vært tilstede hjemme hos fariseeren Simon den dagen.

Simon var nysgjerrig på Jesus, som ganske nylig hadde begynt å gå omkring og forkynne i byer og landsbyer; uten utdannelse var han, men ble omtalt som en stor profet; folk snakket om mirakuløse helbredelser, ja, det gikk til og med rykter om at han hadde oppvakt den døde sønnen til en enke i Nain (Luk 7,11-17). Men særlig nøye med å overholde alle sabbatsreglene (dvs. senere tillegg til Moselovens forskrifter), det var han visst ikke. Fariseeren Simon var skeptisk, men ville finne ut mer om denne Jesus fra Nasaret, om han virkelig kunne være en profet. Så nå hadde han altså invitert ham hjem på middag. Jesus var støvete og skitten på bena, som man jo blir av å gå rundt i sandaler på veier og stier, og det mest behagelige for ham ville vært å få vasket føttene før han gikk til bords. Hvis Simon hadde ønsket å hedre Jesus, vise ham litt ekstra gjestfrihet og vennlighet, hadde han ordnet med vann til fotvask. Men det gjorde han ikke.

Jesus tok av seg sandalene, gikk inn og fant plassen sin ved bordet. Han «satte seg», står det i en del eldre oversettelser. Men i den greske grunnteksten og i den nyeste norske bibeloversettelsen står det at han «la seg» til bords. Og dette var det vanlige på den tiden, at en halvveis lå, på en benk, med venstre albuen hvilende på bordet, og føttene bak seg, vendt ut mot rommet. En slik detalj er jo nyttig å kjenne til, for da slipper vi å misforstå situasjonen, som en del har gjort; mange har forestilt seg at hun som kom inn måtte legge seg på golvet under spisebordet, for å kunne komme til Jesu føtter. Men noe slikt var ikke nødvendig, ettersom altså ingen hadde bena under bordet.

Det må ha gått et gisp og et sukk gjennom rommet da denne kvinnen steg inn. Det ble regnet som forferdelig uforskammet og frekt at en som henne, som alle i byen visste hadde levd et syndefullt liv, våget å møte opp som ubuden gjest hjemme hos en respektert fariseer som Simon. Hun var slett ikke velkommen i dette huset, og det visste hun egentlig godt.

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun brydde seg ikke om at håret ble skittent. Hun kysset føttene hans og smurte dem med en fin salve, fra en alabastkrukke. Å gjøre noe slikt var tabu, og det var også skandaløst at Jesus ikke stanset henne, syntes vel de fleste andre tilstedeværende.

Glassmaleri fra St. Alphonsus-kirken i Grand Rapids, Michigan, USA
Glassmaleri i St. Alphonsus-kirken i Grand Rapids, Michigan, USA

Men hvorfor var hun der? Hva er egentlig grunnen til gråten og tårene og den spesielle fotpleien hun tjener Jesus med? Er det angeren på grunn av det syndefulle livet som gjør at hun gråter? Hun hadde mye hun angret på, og tårene hadde antagelig delvis med dette å gjøre. Men, ifølge Jesu ord var det fordi hennes mange synder var tilgitt at hun viste så stor kjærlighet. Hun forsto altså allerede på forhånd, før hun kom inn i huset til Simon, at alt var tilgitt. Hun kom ikke til Jesus for å tilgivelse, men fordi hun hadde fått. Det var derfor hun viste så stor kjærlighet. Så hun gråt nok mest fordi hun var så takknemlig, glad og rørt.

Sannsynligvis hadde hun for kort tid siden – kanskje tidligere samme dag – hørt Jesus forkynne det gode budskapet om Guds rike. Kanskje hadde hun vært i lag med andre foraktede syndere, og Jesus hadde ikke vist dem bort. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,» sa Jesus (Luk 5,31-32), når fariseere og skriftlærde reagerte negativt på at han var i lag med tollere og syndere, ja, til og med spiste sammen med dem. Kanskje hadde hun hørt ham fortelle lignelser om Guds nåde, som den om den enslige sauen som var gått seg vill, men som den gode hyrden likevel går ut i marken for å lete etter, helt til han finner den. Jesus snakket om at det blir stor glede blant Guds engler for én synder som vender om, én bortkommen sønn eller datter som vender hjem igjen til Far (Luk 15). Hver eneste én er så dyrebar for Gud. Den gode hyrden var villig til å gå i døden for sauene (Joh 10,15), Menneskesønnen var kommet for å gi livet sitt som løsepenge for mange (Mark 10,45). «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). Det var jo slike ting Jesus forkynte.

Hva det enn var hun hadde hørt av undervisningen hans, hadde det i hvert fall gjort sterkt inntrykk. Evangeliet er levende og virkekraftig, og Den Hellige Ånd hadde tent troen i hjertet hennes, så hun visste og stolte på at budskapet om Guds nåde og tilgivelse gjaldt nettopp henne. Hun var jo akkurat en slik som hadde båret på en tung byrde, men budskapet fra Fredsfyrsten hadde lettet byrden, ja, tatt den helt bort; han hadde gitt henne hvile for sjelen. Hun var så takknemlig og rørt på grunn av denne guddommelige godheten; tenk at profeten Jesus ville være venn med en synder som henne, og at alt var tilgitt. Livet hennes var blitt nytt, hun hadde fått fred med Gud, han hadde åpnet himmelriket sitt til og med for ei som henne! Det var stort.

Så nå brydde hun seg ikke om hvordan folk reagerte, det fikk bare våge seg at de syntes hun skjemte seg ut. Hun bare måtte til Jesus så fort som mulig og uttrykke hvor takknemlig hun var. Hun bare måtte.

For en kontrast til fariseeren Simon! Da han så hva som skjedde, at Jesus lot henne drive på med salven og håret og tårene, og kyssing av føttene hans; ja, da ble Simon bare fylt med vemmelse. Huff! Nå var det i hvert fall helt klart at Jesus ikke var noen Guds profet, tenkte han. For «var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» Og da ville han jo ha skjønt at et slikt kvinnemenneske selvfølgelig måtte avvises og jages bort. Slik tenkte Simon.

Fariseeren trodde han hadde gjennomskuet Jesus, men det var i stedet Jesus som gjennomskuet ham, leste tankene hans. «Simon», sa Herren til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Og så illustrerte Jesus denne spesielle situasjonen med fortellingen om de to som hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Begge fikk ettergitt hele gjelden, fordi de ikke kunne betale. Hvem av dem ville da sette størst pris på pengeutlåneren og være mest takknemlig? Den han etterga mest, selvfølgelig. Simon svarte rett.

Så fortsetter Jesus med en direkte sammenligning av Simon og den foraktede kvinnen. Simon hadde ikke sørget for at gjesten fikk en fotvask. Men se på henne, hva hun hadde gjort, med sine egne tårer og håret og den fine salven! Fariseeren hadde hverken gitt Jesus noe velkomstkyss eller salvet hodet hans med olje. Men se hva denne kvinnen har gjort – kysset føttene hans og smurt dem inn med fin salve. For en forskjell!

”Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.”  Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Tenk at den respekterte fariseeren Simon, som sto så høyt på samfunnets rangstige, fikk refs av den inviterte gjesten sin! Mens den æreløse og uverdige kvinnen ble tatt godt imot av Jesus, han satte  tydeligvis pris på det hun gjorde, og ga henne godord for det. Det var jo helt uhørt! At det er hun som får høre ordene «Gå i fred» og «Din tro har frelst deg», at det er hun som hevdes å stå i et rett forhold til Gud, og ikke fariseeren Simon – ja dette var, er og forblir en stor overraskelse for mennesker. Her blir alt snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første.

Hva med oss? Som nevnt, kan det være bra å spørre seg selv hvordan jeg ville ha reagert hvis jeg var tilstede hjemme hos fariseeren Simon. Og hvem er fariseeren Simon i dag, i 2013? Hvem er i dag den kvinnen som levde et syndefullt liv? Dersom det skulle arrangeres skoleteaterforestilling, hvilken rolle ville du helst ønsket å spille? Ville du ha vært Simon, som levde et ytre sett anstendig og vellykket liv, med fine klær og stilig hus, og som førte seg med verdighet og var respektert av alle? Eller ville du ha vært hun som kom og skjemte seg ut, sto og gråt, og skitnet til håret sitt ved å tørke Jesu føtter, og salvet og kysset dem?

Noe som er ganske ubehagelig å tenke på, er jo at vi alle har en stor eller liten fariseer i oss. Vi har en tendens til å tenke slik som antagelig de fleste ved middagsbordet gjorde, at det vel måtte være Simon som var et Guds barn, ikke hun der foraktede kvinnen. Det ligger i vår natur å tenke slik. Vi glemmer så lett at Guds rike og kirken er for uverdige, syndige, dårlige, svake mennesker. Vi kan fort glemme at vi selv synder daglig, mye og ofte, og hvor mye vi selv trenger Jesus og hans tilgivelse og nåde. Hvis vi tenker om oss selv at vi er ganske så bra og fine kristne, er det fare på ferde. Simon tok grundig feil av seg selv. Han var en stolt mann. Han tenkte ikke at han var en som hadde særlig behov for å be om tilgivelse. Utvendig så han fin og respektabel ut, men innvendig var det annerledes.

Gud ser og vet om alt som foregår av tanker og følelser inni oss, han merker hva slags holdninger vi har. Han hater alt hykleri, all selvgodhet, ukjærlige tanker og ondskap hos oss mennesker. Det er selvfølgelig i seg selv en fin ting dersom du har levd et ytre sett anstendig liv i samfunnet, det er veldig bra. Men stilt overfor Gud, hjelper det ikke om vi har klart  å se ganske vellykket og bra ut på utsiden, på fasaden. For ingenting er skjult for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for. Han tar syndene våre på alvor. Jesus tok også syndene til denne kvinnen på alvor, han sa aldri til tollere og syndere at ”dere er bra nok som dere er”. Han ga ikke syndenes tillatelse, men forlatelse, tilgivelse. Og han sa at de skulle vende seg fra syndelivet, vende seg bort fra alt ondt.

Det er først når vi skjønner hvor alvorlig stelt det er med synden som bor i oss, at det blir så godt og herlig å høre det glade budskapet om at også vi får komme til Gud slik som vi er, fattige på gode gjerninger, med all synden vår. Vi trenger ikke å komme i forkledning og prøve å se bedre ut enn vi er, kristendom handler ikke om at vi må skjerpe oss og forbedre oss før vi får komme til Gud. Det handler ikke at om at de får lov å komme som er ganske vellykket og som kan vise en god vandelsattest, et rent rulleblad for gjerninger, ord og tanker. Nei, ”sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 1,8-9).

Evangeliet om Guds rike skal forkynnes for fattige og fortapte syndere. Kirken består av uverdige, hjelpeløse mennesker som ikke får til livet sitt slik de burde. ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,” sier Jesus til oss alle. Kirken er som et sykehus, kirken består av troende mennesker som i seg selv er syke og svake, men som tar medisinen sin, medisinen mot synd og død. I skyggen av korset, ved Jesu sår, finner vi legedom. Og vi trenger stadig og på ny å få ta imot medisinen vår, Guds ord, evangeliet i ord og sakrament. Rent og uforfalsket trenger vi det, ikke filosofi og mennesketanker, men Guds tanker, Guds egen medisin. Vi trenger tilgivelse, trøst og styrke, samt veiledning, advarsler og oppmuntring fra Guds ord.

La oss aldri glemme dette, at kirken er for uverdige, fattige, dårlige, hjelpeløse folk; det er de syke, ikke de friske, som trenger legen Jesus. Hvis vi tror om oss selv at vi er friske, da trenger vi ikke ham, og da trenger vi ikke kirken; så hvorfor er vi da her? Kirken består av syndere som ved troen på sin frelser har mottatt full tilgivelse; Jesus, Guds lam, har båret all vår synd, med sin lidelse og død har han sonet hele straffen vår. Han har betalt alt vi skyldte, det lange skyldbrevet vårt er strøket ut. Og ikke nok med det, Gud har også overført til din og min ”åndelige sparekonto” hele Jesu Kristi rettferdighet og hellighet, som han nå regner som vårt; det tilhører oss. Kristus beviste gyldigheten av dette ved å stå opp igjen fra de døde. Og han skal aldri i evighet dø mer.

Kvinnen i teksten vår står som en fin illustrasjon av det Paulus skriver om at ”vi er frelst av nåde, ved tro, det hviler ikke på gjerninger” (Ef 2,8). ”Din tro har frelst deg,” sa Jesus. «Gå i fred.” Og han ga henne en ny forsikring, en bekreftelse på det som Den Hellige Ånd allerede hadde overbevist henne om: ”Dine synder er tilgitt”. De ordene var til god styrke for henne. ”Din tro har frelst deg,” altså – det er frelse i troen, fordi det er den som er redskapet, hånden som tar imot frelsens gave, den tomme hånden som Gud legger den store gaven i, slik at troen kan gripe gaven, holde rundt den og leve ved den. Uten troen ville vi ha gått glipp av frelsesgaven.

Så kvinnen var frelst ved troen, troen på den helt ufortjente tilgivelsen; hun bare stolte på Guds nåde. Og fulgte kjærligheten hun viste som en frukt av troen, av takknemlighet til Jesus for det hun hadde fått av ham. Som Johannes skriver: ”Vi elsker, fordi han elsket oss først … Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh 4,10.19). Nå kunne kvinnen aldri tenke seg å vende tilbake til det gamle syndefulle livet sitt, nå fikk hun begynne med blanke ark og nye fargestifter.

Akkurat som henne har også vi stor grunn til å takke og juble, ja, gråte gledestårer, på grunn av Guds godhet mot oss. For en dyp nåde og kjærlighet Han har vist oss! Så la oss derfor, slik som henne, vise kjærlighet, tjene Gud og vår neste. La oss vise barmhjertighet og kjærlighet mot våre trossøsken og mot alle mennesker.

Og la oss vokte oss for å tenke med hovmod på, eller se med et fariseisk blikk på, dem som lever åpenlyst syndige og lastefulle liv. Akkurat som vi, trenger de mest av alt å få høre Guds ord, lov og evangelium, det gode budskapet om Jesus. La oss vokte oss for å stille oss i veien for evangeliet. Det kan lett skje, og det har nok dessverre ofte skjedd opp gjennom tiden, ved at mennesker i kirkene på ulike måter sender signaler om at kirken er for de vellykkede, ikke for de mislykkede – for de friske, ikke for de syke. Slike signaler er jo feil og må unngås.

Til Gud får du og jeg og alle mennesker komme, slik som vi er. Han vil ikke støte oss bort. Han sier til oss: ”All din syndeskyld, hele din gjeld, ettergir jeg deg. For av kjærlighet til deg har jeg sendt Jesus, min enbårne Sønn, til verden som din frelser, og han har betalt hele din gjeld da han led og døde for deg på korset. Alt er betalt, til siste øre; du er tilgitt, du er ren og rettferdig, himmelen verdig, for Jesu navns skyld alene.” Gud være takk og lov! Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Lys i mørket! Himmelriket er kommet nær.

16508-FULL_IMAGE

Preken på Kristi Åpenbaringsdag, 6. januar 2013

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

Det handler om LYS i dag på Kristi Åpenbaringsdag. I evangelieteksten vår og i salmen vi nettopp sang, var det et lys på himmelen, en spesiell stjerne, som ledet vismennene fra Østen på veien. Og for å finne helt fram til Jesusbarnet, trengte de å bli ledet av en annen slags ledestjerne: Guds Ord i Bibelen, Mikas profeti, ledet dem til Betlehem. I prekenteksten vår for i dag, er Jesus blitt voksen mann, men også her handler det om lys, som skinner i mørket:

Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:
Sebulons land og Naftalis land,
ved veien til havet,
bortenfor Jordan,
hedningenes Galilea,
det folket som bor i mørke,
har sett et stort lys,
over dem som bor i dødsskyggens land,
har lyset strålt fram.
Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!»

(Matt 4,13-17)
Slik lyder Herrens ord.

Og vi ber: Kjære Herre Gud, vi takker deg for ditt ord. Hellige du oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.

Har noen av dere prøvd å gå gjennom en skog midt på natten, når det er mørkt? Det vil jeg helst slippe, for jeg synes det virker nokså skummelt. Selv om månen og stjernene gir litt lys, slik at det ikke er helt bekmørkt, er det likevel ganske nifst. Ja, hvorfor er det egentlig slik at vi lett blir redde når det er mørkt? Delvis er det vel fordi det da blir vanskeligere å være på vakt mot farer. Hvis vi ikke kan se ordentlig hva som er rundt oss, blir vi lett utrygge. Så hvis jeg er helt nødt for å gå gjennom en slik mørk skog, vil jeg i hvert fall ha med meg en venn, dersom det er mulig, – og en lommelykt, slik at vi kan se hvor vi skal sette foten der vi går. Vi trenger et lys på stien vår, ellers kommer vi til å gå oss vill.

Jeg hørte om en liten jente som våknet i sengen sin midt på natten, på soverommet sitt, og så ville hun gjerne gå ut av rommet, gå til moren og faren sin. Men så klarte hun ikke å finne døren ut av rommet, for det var helt bekmørkt, hun kunne ikke se hvor noen ting var. Hun ble redd, hun lette med hendene sine i mørket, dunket hodet sitt i veggen, og der falt det noe ned fra en hylle. Hun kunne ikke finne døren. Til slutt kom heldigvis faren hennes, han hadde hørt noe bråk, og han åpnet døren og slo på lyset, så hun kunne se. Og da var det ikke farlig lenger. For en lettelse!

Vi mennesker ligner på en måte på den jenten. For ofte når det skjer dumme, triste, vanskelige ting i livet vårt, kan vi bli redde og fortvilet, og vi vet ikke hva vi skal gjøre for å bli berget fra disse problemene. Det er som om det er blitt helt mørkt, og vi finner ikke veien ut av dette mørket, vi finner ikke utgangen.

Det aller største problemet vårt, hva er det? Jo, ifølge Bibelen, Guds ord er det synden i oss, synden er det grunnleggende og største problemet. Den er roten til alle problemene våre. Synden i oss får oss til å gjøre, si og tenke det som er galt for Gud. Synden gjør det mørkt for oss. ”Dødsskyggens land” er et uttrykk vi hører i teksten vår, og det passer godt å si at ”dødsskyggens land” er der vi alle hører til på grunn av synden, alle mennesker, slik vi er av naturen. Hvem kan hjelpe oss, hvem kan gi oss lys i dødsskyggens land? Hvem kan berge oss fra mørket i oss, fra synden, døden, djevelen og fortapelsen?

Ja, det kan Jesus, og bare han. Gud har sendt oss Lyset! ”Bryt ut i sang! Nå stråler frem Guds nådes lys i Betlehem. Et barn er født, en frelser stor for alle folkeslag på jord” (Norsk Salmebok, 72). Han kommer med liv der det var død. Han kommer med tilgivelse der det var synd og skyld. Han kommer med håp der det var fortvilelse og hjelpeløshet. Han kommer med lys der det var mørke.

700 år før Jesus ble født i Betlehem, hadde profeten Jesaja skrevet om at folket som bodde i Sebulon og Naftali, to områder nord i Israel, skulle få oppleve et spesielt lys. Befolkningen der hadde opplevd mange katastrofer, de var blitt angrepet og okkupert av mektige fiender, store deler av folket var blitt bortført til et land langt borte, og et tungt åndelig mørke hadde lagt seg over Sebulon og Naftali. Men akkurat dette området skulle Jesus Messias, Verdens Lys, komme til og gjøre til sentrum for sin virksomhet. Da han var blitt voksen, etter han var blitt døpt av Johannes i elven Jordan, og etter han var blitt fristet av djevelen førti dager i ødemarken, bosatte han seg i byen Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land, for å arbeide der og i områdene omkring. Og det står at Jesus dro omkring i hele Galilea, underviste i synagogene, forkynte evangeliet om riket – det glade budskapet om Guds nåde og tilgivelse – og helbredet all sykdom og plage hos folket. De ble rikt velsignet, Sebulon og Naftali, det folket som bor i mørke har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram.

Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Dette var jo samme budskap som døperen Johannes hadde forkynt. «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Vend om fra mørket, ta imot lyset som kommer til deg! Når Jesus har kommet til verden, er det himmelriket som er kommet nær. Himmelriket er ikke egentlig noe bestemt sted; uttrykket ”himmelriket” handler mer om en aktivitet, om det Gud gjør, hvordan han styrer, hans handlinger, gjerninger. Himmelriket er kommet nær! – fordi Jesus har kommet og startet en frigjøringsaksjon, for å sette oss fri fra fangenskapet, ved å vinne syndenes tilgivelse og evig liv for oss som hørte til i dødsskyggens land. Himmelriket er kommet nær! – ved at Jesus levde et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved at han forkynte evangeliet og helbredet syke, og ved at han frivillig ofret seg selv for oss, led mye vondt og døde på korset for oss. Himmelriket er kommet nær! – ved at Jesus sto opp fra de døde tredje dag, han har vunnet seieren over døden, og er tilstede hos oss i dag i Ordet sitt og sakramentene.

Istedenfor å straffe oss for all synd og alle feil, sier han som hersker i himmelriket til oss bare: Vend om! Kom til meg, du som har tungt å bære, bare bekjenn syndene dine, gi dem til meg, og ta imot løftene om tilgivelse og evig liv fra meg, bare stol trygt på dette! Himmelriket er kommet nær, og det er fortsatt veldig nær i dag i januar 2013, for Jesus er hos oss her og nå. Himmelriket er nær når vi hører evangeliet, det er nær i dåpen, der Den Hellige Ånd virker ved ordet som er forent med vannet, og himmelriket er nær i nattverden, der Jesus gir oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke og forsikrer oss om at syndstilgivelsen han vant på korset, gjelder akkurat deg og meg.

Mange ungdommer synes fremtiden ser mørk ut, de ser ikke særlig lyst på livet, de har ikke så mye å håpe på, synes de. Hvordan skal det gå med verden, med samfunnet? Kanskje de ikke kommer til å få noen jobb? Eldre folk kan bli fortvilet på grunn av dårlig helse, plagsomme sykdommer som er vanskelig å bli frisk fra. Når det gjelder verden, så er det jo slik ifølge Guds ord, at verden skal gå til grunne. Men likevel: for den som tror på Jesus er fremtiden alltid lys! I Jeremias bok sier Gud: Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp (Jer 29,11). Så vi har lyse fremtidsutsikter, alltid, ja til evig tid. Guds nådeslys stråler imot oss fra evangeliet i ord og sakrament!

Dette betyr jo ikke at en kristens liv blir bare enkelt og lett, en dans på roser, uten problemer. Langt ifra. Men midt i nød og vanskeligheter er Han med oss; i dødsskyggens dal lyser han for oss med sitt ord. Jesus tar ikke glansen av livet. Tvert imot, Jesu navn er som et fyrlys i nattemørket. Hans ord er en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Den som følger ham, skal ha livets lys. Uansett hva som møter oss, trenger vi ikke frykte for noe vondt. Han leder oss, lyser for oss, trøster oss. Det folket som bor i mørke, har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram. Himmelriket er kommet nær. Veldig nær. Gud være takk og lov!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Det klare evangeliet

Embed from Getty Images

Preken i Leif Ø Mælands begravelse
9. november 2012 i Bremnes kyrkje.

Kjære alle venner, slektninger og familie av Leif Ø Mæland. En begravelse er en alvorstung anledning, og tårer renner nedover kinnet på mange her i dag. For vi sørger over en vi kjente og var glad i. Samtidig – når en mann har dødd i troen på sin frelser Jesus Kristus, slik som Leif har gjort, da kan vi ha en herlig trøst:

For Jesus har jo sagt, som vi leste i sted, «Den som tror på Sønnen, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Leif skal stå opp igjen; den nå livløse kroppen hans skal få livet tilbake. Som vi hørte i minneordet tidligere, var Leif glad i blomster; det vokste massevis av blomster i hagen hans. Nå i november er blomstene visnet. Men det er godt å vite at om noen måneder, når vinteren er slutt og våren kommer, da strekker blomstene seg opp av jorden (!) og slår ut i full blomst, med stor fargeprakt. La oss tenke på Leif når vi ser det. Han skal oppstå igjen; det er ufattelig, men helt sikkert og visst, ifølge Jesus, Guds egen Sønn. Da, på oppstandelsens dag, skal kroppen gjenforenes med sjelen; kropp og sjel kommer sammen igjen.

Ja, for Leifs sjel – den er ikke her i dag, den er ikke i kisten. Nei, den er hos Jesus og lever med ham hjemme i himlen. Så han har det vidunderlig godt der han er nå; inderlig glede og fred i sjelen opplever han. Ingen sykdom eller smerte plager ham lenger.

Torsdag den 1. november var dagen Leif forlot denne verden, det var jo nesten på Allehelgensdag. Søndagen før hadde han vært på gudstjeneste, i Den Lutherske Bekjennelseskirke på Avaldsnes, der han var medlem. Han deltok i nattverdfeiringen, og jeg fikk pratet litt med ham ved kirkekaffen. «Kjør forsiktig!» sa vi til ham og Nora da de skulle gå. Fire dager senere fikk vi budskapet at Leif var død. Det kom nokså brått og uventet. Så kom Allehelgensdag og jeg leste i gudstjenesten den kjente bibelteksten fra Johannes’ Åpenbaring om helgenskaren i himmelen, en stor flokk av folk fra alle verdensdeler, som står foran Guds trone, kledd i hvite kapper og med palmegreiner i hendene, og lovpriser Gud og Lammet. Og jeg tenkte at «ja, nå er jammen han Leif også en av dem, nå har han nådd fram til målet». Han trodde han skulle få komme dit, og hadde ofte sett fram til det.

Men vent litt: Hvorfor trodde egentlig Leif at han skulle få komme dit? Hvorfor? For det er vel ikke slik at alle mennesker som dør, kommer til himmelen? Nei, Jesus er helt klar på at det fins to utganger fra dette livet; den ene fører til den evige saligheten hos Gud; den andre utgangen fører til den evige fortapelsen, der en er skilt fra Gud for alltid.

Mente Leif kanskje at han var bedre enn mange andre mennesker, siden han trodde han skulle få komme til himmelen? Nei, det var jo ikke slik. Var det da fordi han syntes han hadde gjort så godt han kunne, anstrengt seg for å gjøre flest mulig gode gjerninger i livet sitt? Og derfor regnet han med at Gud ville si: «Ok, Leif, det er bra nok, jeg er fornøyd med deg og innsatsen din, du er god nok til å få komme til himmelen»? Nei, det var heller ikke slik. Bibelen, Guds ord, sier ikke at vi blir frelst hvis vi gjør så godt vi kan. I så fall måtte vi ha vært helt 100 % fullkomne, uten synd. Men det er jo ingen av oss, vi er syndere alle sammen og har ikke fortjent å få komme til himmelen. Dette visste Leif godt.

Hvorfor trodde han så likevel at han skulle få komme dit? Ja, da skal vi legge merke til hva de sier for noe, den store hvitkledde flokken i himmelen: De sier ikke «Se på oss, folkens! Vi har klart det! Vi har anstrengt oss for å bli frelst, og vi har levd så rett og godt at Gud ble fornøyd med oss og slapp oss inn i himmelen!» Nei! Hør hva de roper: «Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet» (Apg 7,10).

Leif visste at det ikke kom an på ham selv og hans anstrengelser og prestasjoner. Seieren og frelsen var ikke noe som kom fra ham, den er ikke noe som kommer fra vårt liv. I så fall ville det ha vært en temmelig usikker seier og frelse. Nei. Seieren og frelsen kommer jo fra Gud, og Lammet, altså Jesus, han som kalles «Guds Lam, som bærer verdens synd». Derfor kunne Leif ha et sikkert håp om å få komme til himmelen. All ære for seieren og frelsen tilhører Gud. Kristendom handler ikke om at vi må være bra nok, men at Jesus har vært bra nok – for oss!

«Det klare evangeliet» var noe Leif var veldig opptatt av og snakket om. Han trengte å høre «det klare evangeliet», dette stolte han på, og det bygde han livet sitt på, for det er noe fast og sikkert. Hva er egentlig det klare evangeliet? Det er det gode budskapet om at seieren kommer fra Gud og Lammet; da Jesus hang på korset, sonte han straffen for alle syndene dine og mine. Frelsen er helt ferdig, «Det er fullbrakt!» ropte Jesus fra korset, like før han døde. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra de døde på den tredje dagen, var dette en kvittering, et bevis på at all skyld var betalt. Gud erklærer, roper ut, til menneskeslekten: Hør på meg! All synd er tilgitt! Jesus, Guds Lam, har båret verdens synd. Han er Herre over dødens makt. Han har kjøpt dere fri fra synd og død, djevel og fortapelse.

Dette er det klare evangeliet – og at vi bare får ta imot seieren og frelsen helt gratis, uten betingelser, det er en gavepakke, for frelsen er ferdig, fullbrakt, fullkommen. Det fins ikke noe vi må legge til. Det er ikke liksom 99 % Guds gjerning, og 1 % må vi gjøre selv for å bli frelst, et slags samarbeid, slik at vi i hvert fall bidrar litegrann selv. Nei, hele æren for frelsen og seieren tilhører Gud, ikke oss. Det klare evangeliet er nettopp at «Alt er av nåde», det er ikke «nåden – pluss noe annet, noe vi må prestere selv». Så derfor skal vi ikke se på oss selv, lete i hjertet vårt, om vi kanskje kan finne noe der å bygge på, noen lyspunkt å trøste oss med, som kan gi oss håp. Der inne skifter jo følelser og stemninger fra dag til dag, fra time til time. Nei, rett blikket et annet sted, på noe som er fast og sikkert: Seieren kommer fra Gud og Lammet! Se på Jesus! Han er frelseren din, han er din rettferdighet.

Hvordan tar vi imot den store gaven (seieren, frelsen) som Gud gir oss? Ved bare å stole på det Gud sier til oss i sitt ord, ved å tro på det løftet han har gitt oss. Troen er ikke noen prestasjon fra vår side, troen er som en tom hånd som Gud legger presangen i. Troen gir ikke noe bidrag til frelsen, men tar bare imot den fullt ferdige frelsen. Og så holder den rundt gaven som den har fått helt gratis, av bare nåde.

Det «klare evangeliet» er flott uttrykt i den salmen vi sang sammen, en av Leifs favorittsalmer: Ren og rettferdig, himmelen verdig. I oss selv er vi syndere, men Gud ser på oss og regner oss som rene, rettferdige, himmelen verdige, på grunn av verdens frelser, Jesus, som vi tror på. Vi er kledd i ham. Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mere i hu. Å, jeg er frelst og salig fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri – fri ifra nøden, dommen og døden, amen, halleluja! … Lammet har vunnet, blodet har runnet, … Kristus har kjøpt oss just som vi er! Han måtte lide, kjempe og stride, Han måtte stå mot helvedes hær. Nu er vi frie – hør og gi akt: Synden på verdens Frelser er lagt! Gud nu forkynner nåde for synder, amen, halleluja! Dette er det klare evangeliet, som betydde så mye for Leif.

Helt til slutt – en kort, liten fortelling. Siden Leif var veldig glad i å kjøre bil, han likte godt å hente og bringe de kjære barnebarna sine, og andre familiemedlemmer, tenkte jeg at denne vesle illustrasjonen måtte passe bra:

En mann og en liten jente er på biltur. Mens de kjører er det plutselig en hissig, sint bie som surrer rundt omkring dem. Jenten blir redd og roper «Pappa! Hjelp!» For hun vet at hvis bien stikker henne med giftbrodden sin, kommer hun til å få veldig vondt. Faren reagerer raskt: han rekker ut ene armen og klarer å fange bien! Han holder den inni hånden sin, en kort liten stund, noen sekund. Deretter slipper han bien løs igjen. Og insektet fortsetter å surre rundt som før «Pappa! Hjelp!» roper datteren på ny. Men da svarer faren: «Ikke vær redd, lille venn. For nå har bien stukket meg, se på hånden min: her står brodden! Nå kan den ikke stikke deg mer.»

Faren i denne fortellingen er Jesus, og datteren er Leif og oss andre. Døden ser fortsatt farlig ut, den er ikke god, vi blir redde for den. Men Jesus sier til deg og meg: Ikke vær redd! Jeg har seiret over døden! Den kan ikke skade deg, for jeg har tatt imot dødens brodd, som er synden. Brodden rammet meg, jeg døde for deg!

«Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» spør apostelen Paulus. «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,54-57). «Seieren kommer fra Gud og Lammet,» som de roper, den frelste skaren i himmelen. Leif får nå være en blant dem. Og det står at «Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7,17).

Så kjære venner, Leif har nådd fram til målet. La oss gjøre som ham, følge hans eksempel og holde godt fast på den gaven Gud har gitt oss, holde godt fast ved det klare evangeliet; høre og lære det, stole på det. For det er Jesu ord: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden» (Joh 8,51). Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Herre over dødens makt

Preken på 16. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 7,11-17

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd
enn fly til Jesus med min gråt.

(NoS 848,1)

Salmen vi nettopp sang er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter, den kjente bergenske dikteren. Ifølge salmeboken skrev hun den i året 1681 – da var hun 47 år gammel og mer vant til sorg og gråt enn mange andre. Hun hadde født ni barn til verden, men allerede fulgt sju av dem til graven. Nå hadde de bare to sønner igjen, hun og ektemannen Ambrosius, som var prest i Bergen domkirke. Et par år senere ble Dorothe enke, og deretter mottok hun meldingen om at den ene sønnen hadde falt i krigen, som soldat nede på kontinentet.

Senere i livet, 68 år gammel, opplevde hun også å bli husløs – hjemmet hennes strøk med i den store Bergensbrannen i 1702. Den siste sønnen hun hadde igjen forsvant sporløst, antagelig var også han død; hun hørte i hvert fall ikke noe fra ham de siste 26 årene hun levde.

Ikke rart at veldig mange av salmene og diktene Dorothe skrev i løpet av sitt lange liv (hun ble 82 år gammel) er preget av sorg og tårer. «Taare-Offer» er tittelen på en av hennes viktigste diktsamlinger.

Men hver høst, på 16. søndag etter Treenighetsdag («høstens påskesøndag»), kunne hun gå til kirken sin i Bergen og høre denne dagens evangelietekst – om «Enkens sønn i Nain» – en tekst som vel må ha gjort et spesielt inntrykk på nettopp henne:

Det står at Jesus ga seg på vei til en by som het Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. For en enke på den tiden å miste sin eneste sønn, var en spesielt stor tragedie: I tillegg til sorgen over mann og barn som var gått bort, kom også alle bekymringene for hvordan hun skulle klare seg videre i livet, hvem skulle nå forsørge henne?

Jesus visste om situasjonen hennes; det står at da Herren fikk se enken fikk han inderlig medfølelse med henne. Vi hørte i dagens episteltekst ordene om bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet, at den langt overstiger hva noen kan fatte (Ef 3,13-21). Det var denne kjærligheten som nå gikk ut til den sørgende enken, en inderlig medfølelse.

Ellers kan det vel ofte skorte på medfølelsen oss mennesker imellom. «Du skal elske din neste som deg selv,» er budet til oss fra Gud. Men midt i en verden så full av nød og folk som sørger, er vi dessverre mange ganger nokså lunkne og likegyldige. Vi synes ofte vi har nok med oss selv, med våre egne mange små og store bekymringer og plager. Hvor er medfølelsen med dem som har det vondt?

Det er godt å lese at sammen med henne kom et stort følge fra byen. Et langt begravelsesfølge. Dette dødsfallet hadde gjort sterkt inntrykk på folk. Døden hadde rammet så hardt og brutalt. Tenk, en så ung mann! – den eneste sønnen til en enke! Det var fortvilende; de andre kunne bare synes synd på moren og vise deltakelse i sorgen, noe særlig mer sto ikke i deres makt å gjøre. Mot dødens makt kunne de ikke hjelpe henne.

Døden har en forferdelig stor makt. Overfor den står vi alle hjelpeløse og sårbare. I hver eneste generasjon er dødeligheten 100 %. Døden skiller ektefeller og venner fra hverandre, den gjør barn foreldreløse, den gjør foreldre barnløse. Noen har sagt at menneskeheten er som et eneste langt gravfølge. Våre nære og kjære følges til graven, den ene etter den andre, og før eller senere kommer turen til vår egen døde kropp.

Og mens vi ennå lever her på jorden, ligger tanken på døden der i bakhodet. Den kan gjøre oss nervøse og engstelige, for er det noe vi ikke har kontroll over, så er det dødens makt. «Tenk hvis det skulle skje noe med barna mine på veien, i trafikken! Tenk hvis jeg plutselig mister dem nå, allerede!» Aldri kan vi være sikre og trygge, for vi vet jo at døden rammer både gammel og ung.

Det er viktig å forberede seg på døden. Noen sier som så at «nei, min egen død er jeg ikke så opptatt av, hva som skal skje med meg; jeg tenker nå mest på barna mine, at de ikke må oppleve å bli foreldreløse osv.» Og dette høres på en måte fint og uselvisk ut, men det er svært uklokt. Guds ord formaner oss til forberede oss på vår egen død, hvordan det skal gå med oss da. For dette livet vi lever her på jorden, og som plutselig kan være slutt, er nemlig bare som et lite forværelse til en lang evighet, en tilværelse som aldri skal ta slutt! Vi må tenke på evigheten; og det er nå vi må forberede oss.

Du som er her i dag har en sjel. Du er ikke bare en kropp som en gang skal gravlegges eller kremeres, og så ferdig med det. Nei, du har en sjel som fortsetter å eksistere, og du skal fram for Guds domstol etter dette livet ditt her på jorden. Du har ansvar for hvordan du har levd, hva du har gjort, sagt og tenkt. Og du har ansvar for hva du har latt være å gjøre, si og tenke. Hvordan skal det gå med deg for Guds domstol? Til å besvare det spørsmålet gir Gud oss heldigvis god hjelp i sitt ord.

La oss først lese videre i teksten og se hva som skjer: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne. Han griper inn og stanser hele gravfølget. «Gråt ikke!» sier han til henne. Er forresten dette noe å si til folk som sørger? Er det ikke akkurat det vi ikke må si? De må vel få gråte og få utløp for sorgen? Men her er det helt annerledes, for her har vi han som rett og slett kan slukke sorgen, han som er herre over dødens makt! Han sier til liket som ligger der på båren: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Kraftfulle ord fra Herren Gud.

Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Døden hadde røvet sønnen fra henne – Herren Jesus ga ham tilbake til henne. Alle som så det ble grepet av ærefrykt, står det, og de lovpriste Gud for det fantastiske som var hendt. «Gud har gjestet sitt folk!» utbrøt noen. Jesus hadde vist sine guddommelige egenskaper, at han er herre over liv og død. Det var helt sant – det var virkelig Gud som hadde gjestet dem!

Selvfølgelig var det en fantastisk dag for denne enken, og sønnen, og alle de andre i byen Nain som var vitner til miraklet. Men så er jo spørsmålet: Hva har dette med oss å gjøre, vi som lever nå i 2012? Er dette nyttig og viktig for oss å vite? Er det til noen hjelp for oss?

Ja, det er faktisk nettopp det det er. Gud har gjestet sitt folk – ikke bare jødefolket; Gud er en Gud for alle folkeslag på jord, han har gjestet også oss. Gud er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om vår nød, men en som er full av medfølelse. Herren over dødens makt, han som er livets kilde og livets herre, han har kjærlighet til menneskeheten, dette lange gravfølget vårt, en kjærlighet til oss som er så stor at den overgår all vår fatteevne. Og derfor stiger han altså ned og trer inn i menneskeslekten, inn i våre rekker, og blir en av oss! Gud ble menneske, født av jomfru Maria. Gud har gjestet sitt folk, for å hjelpe oss og berge oss, vi som er engstelige på grunn av dødens makt. Han kom for å frelse oss fra døden, den evige døden, fortapelsen.

Dette her er av den aller største betydning for alle oss som lever nå og som skal dø i det 21. århundret, enten det nå blir av kreft eller blodpropp, i en trafikkulykke eller i krig, av AIDS eller av sult. Han kom for å frelse det som var fortapt, for å kjøpe oss fri fra dødens makt ved å «gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28), dvs. for alle mennesker; det fins svært mange av oss, og derfor står det «for mange».

Hebreerbrevet forklarer at ettersom vi er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Kristus fullt ut bli menneske som oss – «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

I Romerbrevets femte kapittel beskrives Adam, det første mennesket, som hele menneskehetens representant. Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet … På grunn av den enes fall måtte de mange (dvs. alle) dø … Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall» (vers 12,15 og 17).

Men så beskrives Jesus Kristus som «den andre Adam», den nye representanten for menneskeheten framfor Gud. Han er den som gjorde den dype skaden god igjen! Jesus var uten synd, og han både hadde og praktiserte den inderlige medfølelsen og kjærligheten som vi burde hatt og vist mot medmenneskene våre. Han levde livet sitt her på jorden i fullkommen lydighet mot Guds lov og i fullkommen kjærlighet til Gud sin Far. Som vår stedfortreder gjorde han dette, som vår representant. Paulus sier det på denne måten: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange (= alle) til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange (= alle) rettferdige» (Rom 5,18-19).

I og med Jesu lydighet i vårt sted får vi overført til vår «konto» alt som Jesus har gjort, hele hans rettferdige gjerning. Alt det Jesus har vunnet for oss mottar vi helt gratis, helt ufortjent. Vi skal ikke først prestere noe selv for å få dette. Nei, Gud overrekker det til oss i sitt ord og sakramentene, og vi får bare ta imot det i tro og og stole på det. «Vær så god!» sier Han, «du får det, det er ditt!»

Men hva da med all vår synd og skyld? Jesus er Guds Lam som bærer bort verdens synd! (Joh 1,29). Ettersom all vår synd og skyld ble lagt på ham, er det sikkert og visst at da ligger det ikke på oss eller på verden. Han tok det på seg, og derfor fikk han da også motta Guds strenge straff for alt dette. Som et offerlam ble han ofret for oss da han døde på korset. Og Guds Sønns blod renser oss for all synd. Ved sin død har han fjernet brodden, giftbrodden, fra din og min død. Vi vet at han sto opp igjen på den tredje dag, og at han har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det var han som var i aksjon den dagen i Nain, da enkens sønn ble vekket til live igjen. Denne fortellingen kan minne deg om at han som du tror på er Herre over dødens makt, og at du derfor ikke trenger å frykte døden; den blir for deg bare en søvn som Gud skal vekke deg opp fra. I dødsøyeblikket skal sjelen din hentes hjem til Gud – og kroppen skal legges i grav eller kremeres. Men på den ytterste dag blir hver sjel gjenforent med sin egen kropp. Og de som har trodd på Frelseren vil få herliggjorte kropper. Ikke bare friske og sunne, men forherligede, uforgjengelige kropper (1 Kor 15).

For Dorothe Engelbretsdatter var dette en stor trøst. I det siste verset av salmen vi sang, sier hun: «Hvor søtt skal mine øyne blunde/ i graven, med god ro og mak/ fra alle verdens smertestunder/ og hvile inntil dommens dag,/ til røsten bringer meg det bud:/ Stå opp, du døde, kom her ut!»

Dommens dag blir en stor gledesdag for den som har Kristus Jesus som sin frelser. Vi har jo hele hans rettferdige gjerning stående på vår «konto», og han visket ut all vår synd og skyld da han døde for oss på korset. Dermed er vi allerede frikjent av Gud, noe som vil bli bekreftet i dommen på den siste dag. Og så får vi gå inn til en evig salighet. Johannes skriver at da skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åp 21,4).

Allerede nå får dette betydelige konsekvenser for oss i det livet vi lever her i verden: Vi behøver egentlig ikke å frykte døden, men kan være trygge og si med David: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg … Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Salme 23).

Deg være ære, herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt! Amen.

Himmelsk fredsaktivisme

Preken av pastor Tor Jakob Welde

Joh 14,23-27:
Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Hva hadde vi vært, og hva skulle vi gjort, uten Talsmannen? I teksten vår snakker Jesus til disiplene, den siste kvelden før han skulle dø på korset. Han har vært sammen med dem i tre år og undervist dem mye om Guds rike. Men det er mange ting de ikke forstår, og de er fæle til å glemme ting de har lært. De er bare mennesker; fiskere og andre helt vanlige folk fra Galilea. Hvordan kom dette til å gå, når Jesus snart ikke lenger skulle gå i lag med dem? Jo, Jesus sa: ”Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Og på pinsedagen kom oppfyllelsen av dette løftet: Den Hellige Ånd kom og fylte disiplene på en mektig, herlig måte, sterkere enn noen gang før. Peter talte til folkemengden, og tre tusen mennesker ble døpt! Nå var arbeidet i full gang med å forkynne evangeliet om den oppstandne frelseren for alle folkeslag, på alle verdens språk. Guds rike måtte utbres til fjerne kyster, i øst og vest, sør og nord! Pinseunderet i Jerusalem har spredd seg som ringer i vannet, og som ild i gresset, og har også nådd fram hit til Skandinavia. Det har skjedd under her hos oss: Gud har sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter!

Mange forbinder vel kanskje Den Hellige Ånd mest med store tegn og synlige under, helbredelser, tungetale osv. Men merk at Herren sier i teksten at Talsmannens oppgave har med Jesu ord å gjøre: han skulle bli sendt i Jesu navn for å lære disiplene, minne dem om alt det han har sagt dem. Og akkurat det gjorde Talsmannen, han lærte disiplene alt det Jesus ville de skulle vite, og han minte dem om alt Herren allerede hadde sagt dem. Og apostlene og disiplene skrev det ned, ord for ord, ledet av Gud Den Hellige Ånd. Slik at vi i dag har den undervisningen fra Jesus, i Bibelen. Den hellige Skrift er et sant under, av Talsmannen. Når Paulus og de andre apostlene talte om nådens hemmeligheter, var det ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden” (1 Kor 2,13). Bibelen gir oss svar på alt vi trenger å vite for å bli evig salige.

Men slik vi mennesker er av naturen, står vi Guds Ånd imot! Og vi betrakter evangeliet som merkelig uforstand. Vi trenger sårt å bli overvunnet, undervist og overbevist av Talsmannen. Og sannhetens Ånd, han lærer oss sannheten, først om oss selv og den situasjonen vi er i, han gir oss en presis diagnose: Han viser oss synden vår, som bor i oss omtrent som en kreft som har fått veldig stor spredning. Han viser oss at vi står med stor skyld for Guds domstol, vi har forbrutt oss mot alle Guds bud, ved misunnelse, grådighet, misnøye, utakknemlighet, kjærlighetsløshet, likegyldighet osv. osv. Syndens lønn er døden, og vi er evig fortapt, slik vi er i oss selv. Talsmannen overbeviser oss om synd og om hvor veldig stort behov vi har for redning.

Så fortsetter han å undervise oss om det vi mest av alt trenger å vite: At Gud har sendt sin Sønn for å redde oss fra oss selv og synden som bor i oss. Talsmannen lærer oss om hva Jesus har gjort for oss, at han har levd et hellig liv for oss som vår stedfortreder, og at han har forsonet oss med Gud og skapt fred ved sitt blod på korset. I Det gamle testamente var det profetert om Fredsfyrsten som skulle komme. Og ved å ta på seg all vår syndeskyld og sone hele den straffen vi har gjort oss fortjent til, har Jesus vunnet full tilgivelse for Adams ætt; dermed har han skapt fred, fred med Gud.

Dette er den herlige gaven han har etterlatt oss. Han sier i teksten vår: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Verdens fred er en fred som ikke varer, den kan plutselig ta slutt. Verdens lykke, glede og fred er kortvarige greier. Men Jesu fred, som han har etterlatt oss og gir oss, den varer for evig!

Det virker kanskje nokså fornuftig å tenke at fred med Gud, ekte åndelig fred, må være noe som vi personlig må oppnå ved å gjøre en ærlig og alvorlig innsats, ved å gjøre og tenke rett, jobbe med holdningene våre, så vi blir mest mulig sånn som Gud vil ha oss. Det virker kanskje fornuftig, men er helt feil. Vi kan ikke oppnå fred med Gud ved egen kraft og noe vi selv gjør, det går ikke. Vi trenger den freden som Jesus gir. Når Talsmannen lærer oss om Jesus, gir oss hans ord, ja da, bare da kommer Jesu fred til oss. Gjennom nådens midler.

Menneskelige fredsavtaler har jo ofte blitt brutt, tenk for eksempel på vår tids midtøstenkonflikt. Det blir glede og optimisme når en fredsavtale blir undertegnet. En tid er det fred; og så begynner plutselig krig og uroligheter igjen, dessverre. Men Jesu fred består! På tross av våre stadige fall – vi snubler jo, vi svikter, vi synder; Jesu fred forsvinner ikke. Selv om vi ikke alltid kan føle den. Følelsene våre skifter jo fra dag til dag, fra time til time. Jesu fred er ikke en flyktig følelse. Den er en permanent fred som er bygget på – og holdes på plass av – Guds eget ord. Og som nevnt er dette altså ikke en fred som kommer an på dine og mine åndelige anstrengelser; nei freden er jo noe som gis til oss. ”Min fred gir jeg dere.”

Fredens evangelium dekker over all synd vi har gjort og gjør, både tanker, følelser, ord og gjerninger. Jesus visker det ut, renser oss for all urettferdighet. Talsmannen, Guds Ånd, minner oss om freden Kristus har vunnet for oss, han trøster oss med evangeliet, om og om igjen, ved nådemidlene, Ordet og sakramentene. Han leder oss tilbake til løftene vi fikk i dåpen, og viser oss at vi er frikjent, vi står rettferdige for Gud! Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, uten gjerninger, ja da har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Hold fast på ordet

Jesus har gitt oss sitt hellige ord via sine apostler og evangelister og har formant oss å holde fast ved hans undervisning. Han har ikke sagt at vi får velge og vrake blant det han har sagt. Vi kan ikke si at ”vi holder fast ved den og den læren, men andre ting synes vi ikke det er så nøye med, og vi ville jo møte så mye kritikk og latterliggjøring om vi skulle holde fast på de lærene”. Jesus sier i teksten vår: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.»

Å holde fast på Jesu ord, er det samme som å tro det ordet sier, holde det for sant, ta imot det ordet gir, ta imot freden, hans fred. Det betyr også at vi vil innrette livet vårt etter det, bekjenne det for verden, og være sannheten tro i kjærlighet. ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,” sa han en annen gang, og i misjonsbefalingen: at vi skal gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem i den treenige Guds navn og ”lære dem å holde alt det jeg har befalt dere.”

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Nå er ikke kjærligheten det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,10). Kjærligheten er fra Gud, ikke fra oss. Men: ved troen får vi den i hjertet vårt, så vi elsker ham igjen. Fordi Gud har gitt oss sin kjærlighet i Kristus Jesus, og fordi Talsmannen gir oss makt og kraft til å tro, så kan vi elske Gud og holde fast på hans ord. Så vi elsker Jesus fordi han elsket oss først. (1 Joh 4,19).

Guds bolig i oss

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Tenk, at den treenige Gud kommer og bor i deg som tror på Jesus og holder fast på hans ord. Fins det da noe du behøver å skjelve for og være redd for her på jorden? Nei, hold bare fast på Jesus, hans ord og løfter, og ikke vær bekymret og redd, om så hele verden raser imot Gud og imot deg. Overlat bare dette til Jesus og din himmelske Far. Du er trygg. Ingen kan røre et eneste hårstrå på hodet ditt uten at Gud tillater det. Uansett hva du måtte møte og støte på i livet ditt, sykdom, lidelse eller annen nød – uansett vil Gud være med deg. Ja, for han bor jo i deg (!) Og kan det forresten tenkes noen større ære og herlighet for mennesker som deg og meg, enn at vi får være bolig for den treenige Gud?

Er det mulig? Går det an? Ja, det er jo det Jesus sier: ”Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Men, sier du, Gud er jo hellig, og vi er jo syndere? Er det ikke mangel på beskjedenhet, ja er det ikke toppen av innbilskhet, å gå rundt og tenke om seg selv at ”den hellige treenige Gud bor i meg”? Vel, av naturen, i oss selv, er ingen av oss hellige. Det er klart. Men: om vi enn er fattige elendige syndere, så er jo Jesus Kristus hellig, og dåpen hans er hellig, og ordet hans, og nattverden, og hans Ånd. Der er den rette helligheten. Og den er en nådig gave fra Gud. Og når den gaven er blitt vår (fordi vi har fått den), så trenger vi faktisk ikke å tvile på at vi er hellige. Vi er samtidig syndere – og hellige! Vi er hellige i Kristus, det er virkelig sant. Og vi tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allminnelig kirke, de helliges samfunn, altså samfunnet av de hellige, et samfunn som vi er blitt satt inn i, av bare nåde.

Av egen fornuft og kraft kan jo du og jeg ikke tro på Jesus, vår Herre, eller komme til ham. Men, som Luther forklarer, ”Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den felles kristne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig meg og alle troende alle synder. På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv.”

Gud skal bevare din kropp og sjel til evig liv. Så la derfor ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Jesus sier: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir.

Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.

Budskapet som forandrer alt

800px-Church-in-the-Wood,_Hollington,_Hastings_(Churchyard)

Påskedagspreken
8. april 2012
Den Lutherske Bekjennelseskirke, Avaldsnes

Tekst: Markus 16,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus, som er oppstått fra de døde. Amen.

Jeg har med meg en avis fra uken som gikk. Som vanlig er der en side med dødsannonser; mange synes at nettopp denne siden er viktig å sjekke, om det kan være noen de kjenner som har dødd. Jeg drar ikke kjensel på noen av navnene her i dag. Men, det er interessant likevel. Her står det om en gammel mann, født i 1913 – det er jo nesten hundre år siden (!) – ”Sovnet stille inn i dag”. Og en kvinne på 88 år ”døde med sine nærmeste rundt seg”. Om noen andre står det: ”Døde etter kort tids sykdom”, ”Døde brått fra oss i dag”, ”Døde uventet i dag, 69 år”. I dødsannonsene står også navnene til de etterlatte, som er i sorg og som har en begravelse å gå i nå til uken.

Men hva slags tro og håp hadde de i livet, disse som nå er døde? Og de etterlatte som sørger; har de likevel håp, trøst og fred, visshet om at de skal få se sine kjære igjen, i oppstandelsen? Tror de på ham som er oppstandelsen og livet?

Ingen av oss vet hvor mange år vi skal leve her på jorden, heller ikke på hvilken måte vi skal dø, om det blir plutselig, kanskje i en ulykke, eller om det blir etter kortere eller lengre tids sykeleie. Men døden venter oss alle, og det er vel ikke blant de hyggeligste tingene vi vet å tenke på. Men påsken og påskens budskap forandrer helt på hvordan vi får lov å tenke på dette. Dette budskapet forandrer alt.

Vi hører i evangelieteksten om tre kvinner, Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome, som kom til graven tidlig om morgenen den første dagen i uken, da solen gikk opp. For dem var det ikke noen glad og god morgen; de var i sjokk og sorg etter det de hadde vært vitne til på langfredag. Jesus, herren og mesteren deres, var blitt drept, henrettet på den mest grufulle og ydmykende måte. Han som de hadde satt sitt håp til, var blitt revet fra dem, bare noen og tretti år gammel. Det var ufattelig. «Hva er det som har skjedd?» De var knust og totalt forvirret nå. Alt virket helt meningsløst.

Grunnen til at de våget seg ut til graven, var at de ville salve den døde med velluktende oljer som de hadde kjøpt. Dette var en vanlig skikk. Egentlig ville de ha gjort det den samme dagen han ble gravlagt. Men alt hadde skjedd så fort, og plutselig var det blitt sabbat, hviledagen. Så de hadde ikke fått anledning før nå. Framme ved graven får de se at den store steinen foran åpningen er rullet til side, og de skjønner at her har det hendt noe spesielt…

Og så – inne i graven i klippen, blir de forferdet når de ser en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, Men han sier: ”Vær ikke forferdet!” og forteller at han som de leter etter, Jesus fra Nasaret, den korsfestede, han er ikke der, han er stått opp! Og de får beskjed om å gå og fortelle til Peter og disiplene: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’ ”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.”

Egentlig burde de vel ha stanset alle folk de så, og banket på husdører, for å fortelle de vidunderlige nyhetene. Men de bare løp og løp, og var nok ganske andpustne da de kom til Peter og de andre apostlene og fortalte dem hva de hadde hørt og sett ved graven. Og disse ristet på hodet og var skeptiske til nyhetene. De kunne ikke begripe det. Ja, hvem kan vel tro på slikt? Selv om Jesus flere ganger hadde snakket om både sin død og oppstandelse, hadde de heller ikke tidligere klart å ta det inn over seg. Og nå var de så formørket av sorg; tårevåte og fortvilte klarte de ikke å tenke klart og huske noe som helst.

Men det var virkelig sant. Gud hadde reist Sønnen sin opp, Jesus hadde seiret over dødens makt og gått lys levende ut av graven. Disiplenes skepsis og vantro ble overvunnet da Jesus viste seg for dem, gjentatte ganger, ja mange ganger. De hallusinerte ikke, de så ikke syner. Han samtalte og spiste med dem, de fikk røre ved ham. Han var virkelig oppstått, fysisk. Vitnene var tallrike. Han ”gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre” (Apg 1,3).

Hvilken betydning har påskebudskapet om den tomme graven, for oss, vi som for eksempel leser dødsannonser i avisen i år 2012, og som vet at en dag er det oss det kommer til å stå om, at det er vi som ”sovnet stille inn etter kort tids sykdom”, eller kanskje at vi ”døde brått og uventet”? Betyr det noe for sånne som oss, at Jesu grav var tom?

Det gjør det i aller høyeste grad. Påskebudskapet forandrer alt. Det som hendte påskemorgen var Guds vidunderlige måte å si til deg at syndene dine er tilgitt. Jesus var blitt ”overgitt til døden på grunn av våre synder” og han ble ”oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse”, som apostelen Paulus sier (Rom 4,25). At du er blitt rettferdiggjort, betyr at du er tilgitt og frikjent. All din synd og skyld var blitt sonet, betalt og gjort opp for, av Jesus da han led og døde på korset. ”Det er fullbrakt”, sa han. Og da Gud reiste sin Sønn opp på den tredje dag, var dette en kvittering, en bekreftelse og garanti til deg og meg og hele verden, om at betalingen virkelig var akseptert, godkjent av Gud. Guds Lam har båret verdens synd. Så langt som øst er fra vest har Gud tatt syndene våre bort fra oss. Dette får svære konsekvenser for dødens grep og makt over oss: ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor 15,55-57). Døden har mistet brodden sin, den kan ikke lenger stikke oss og skade oss; brodden har rammet Jesus i stedet for oss. Guds lov har Jesus holdt fullkomment, til punkt og prikke, som vår stedfortreder. Og all synd og skyld har han gjort opp for da han ble rammet av dødens brodd på korset. Han sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Døden er ikke slutten. Vi har livet i vente; ikke den evige døden, dvs. fortapelsen, men det evige livet; himmelporten står vid åpen. Gud elsker oss og har tilgitt oss. Vi trenger ikke å være forferdet og redde. Dette er det glade og herlige påskebudskapet fra Gud til oss alle. Det gjelder alle. Kast ikke vrak på dette budskapet; ta imot det, tro det, stol på det!

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, overrekker Gud til deg og meg personlig, i dåpen! ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,3-5).

Nattverden – som Jesus innstiftet skjærtorsdag kveld – er blitt kalt for en udødelighetens medisin, for der forener den oppstandne og levende Herren seg med oss. Vi får del i hans legeme og blod, i og med brødet og vinen, som en personlig forsikring om tilgivelse, at han har dødd og oppstått igjen for nettopp deg og meg. Og Han vil bevare vår kropp og sjel til evig liv.

”Det er fullbrakt” – disse tre ordene Jesus sa på korset, snakket vi jo mye om på langfredag; at dette betyr at frelsesverket er komplett, helt ferdig. Fra vår side skal vi ikke prestere noe som helst for å bli frelst. Vi er ”for sent ute”, Jesus har gjort alt som måtte gjøres, som vår stedfortreder; vi verken kan eller skal gjøre noe for å få arve evig liv. Av nåde er vi frelst, ikke av gjerninger.

Men når vi har fått motta denne herlige gaven helt fritt og gratis, uten betingelser, så vil vi naturligvis takke og love Gud for den, med livet vårt. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem” (2 Kor 5,15). I lys av påsken vil vi leve det nye livet, vende oss fra alt vondt, all synd, alt som er imot Guds vilje, og leve for Ham. Dette betyr jo ikke minst å leve for vår neste, tjene våre medmennesker, gjøre godt, tilgi. Det betyr å si sannheten i kjærlighet, være med å vitne om den oppstandne Herren vår og alt han har lært oss i sitt ord. Må Gud gi oss ny kraft og hjelp til dette.

Død og sorg er det fremdeles mye av her i verden; synd, djevelskap, terror, ulykker osv. Og noen spør derfor om Jesu offer på korset og hans oppstandelse har vært uten virkning; ble det egentlig noen forandring? Hvordan kan vi si at påskebudskapet forandrer alt, når verden tilsynelatende er den samme eller verre?

Ja, for alle dem som ved troen har del i Jesu seier over døden og djevelen, er alt virkelig blitt forandret og nytt på grunn av påsken. Vi kan nå for eksempel lese dødsannonsene, tenke på vår egen død og grav, og møte sykdom og lidelse – på en helt annerledes måte enn før. For Kristus har forsonet oss med Gud. All synd og skyld er tilgitt. Vi står for Gud rettferdiggjort, frikjent. Vi har ingen ting å frykte. Livet er blitt nytt. Vi feirer at Frelseren vår har stått opp igjen og lever i all evighet, og det samme skal vi. Vi eier seieren over døden. Livet har vunnet. Som han har sagt: ”Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,25-26).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Hva er et menneske?

Betraktning under stjernehimmelen

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?

(Sal 8,4-5)

De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.

Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.

Jomfruens sønn

nativity-detail-from-the-cental-right-crucifixion-panel-of-the-isenheim-altarpiece-1.jpg!Large
Jesu fødsel, malt av Matthias Grünewald (detalj fra altertavlen i Isenheim).

Det er alltid spennende når et nytt barn skal fødes inn i familien. Måtte bare alt gå bra under fødselen! Så stort det skal bli endelig å få møte den lille som har levd og vokst i mors liv i ni måneder. Er det gutt eller jente? Hvilket navn skal vi gi ham eller henne? Lurer på hvordan barnet ser ut – en god blanding av mor og far?

Josef og hans trolovede trengte ikke å lure på om det var gutt eller jente; de hadde fått vite det på forhånd, barnets navn likeså. Og da Josef stod der i stallen og betraktet den nyfødte som lå i krybben, var han fullstendig klar over at her ikke var noen slags blanding av moren Maria og ham selv. Han var ikke barnefaren, og Maria var fremdeles jomfru.

Hvor vanskelig det må ha vært for Josef den dagen han fikk greie på at Maria var gravid; den uunngåelige tanken var jo at hun måtte ha vært utro. Men det som hadde hendt, var at en engel fra Gud hadde vist seg for henne og sagt: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Hun var blitt forskrekket og undret seg på hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa: ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.” Marias respons: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Engelen svarte: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.” (Luk 1,28-35)

Senere hadde engelen vist seg også for Josef, og gitt ham forklaringen: ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1,20-21) Det var virkelig sant: jomfruen skulle føde en sønn.

Hvorfor er dette med jomfrufødsel så viktig? Er det egentlig helt nødvendig? Ja. Fordi det var Gud, Den hellige ånd, som sørget for unnfangelsen, skulle barnet ”være hellig og kalles Guds Sønn”. Ingen av oss andre som er født av en kvinne, ble født som hellige barn. David skriver: ”Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv.” (Sal 51,7) Det handler ikke bare om hva vi gjør, sier og tenker, men om en tilstand i oss. Vi har ”testet positivt” for arvesynd, og derfor ligger dødeligheten i menneskeslekten på konstante 100 %; på grunn av synden må vi alle dø. Dersom Jesusbarnet var blitt unnfanget ved Josef eller en annen helt vanlig, syndig kars medvirkning, var han ikke i stand til å frelse ett eneste menneske fra synd, heller ikke seg selv; da var vi fortapt.

Men i Jesu hellige unnfangelse ser vi redningen komme til oss. Fordi ingen av oss klarer å tilfredsstille kravene i Guds lov, ble Guds evige Sønn et menneske, slik at han med sitt hellige liv kunne holde Guds lov fullkomment, i vårt sted! ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede,” lød røsten fra himmelen over Jesus. (Matt 3,17) Han er unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria. Han er et sant menneske av kjøtt og blod, men helt syndfri. Og han er vår representant, en stedfortreder for akkurat sånne som oss. Helt fra unnfangelsen og mens han vokste i mors liv, fra fødselen og opp gjennom barndommen, ungdomstiden og som voksen mann, var han alltid din og min hellige stedfortreder. Også i døden. Han ble overgitt til døden på korset for våre synders skyld. Alt han hadde gjort var godt; den uskyldige tok imot straffen for verdens synd. Dermed er synden og skylden vår sonet. Dette er evangeliet, det gode budskapet til oss. Vi får gå fri, berget fra fortapelsen. Helt ufortjent, av bare nåde, ved troen på ham.

Jomfruens sønn er samtidig både sann Gud og sant menneske, helt og fullt begge deler! Martin Luther skrev: ”Der i krybben ligger himmelens og jordens skaper!” Så det er ufattelig store ting vi skal feire nå i julen. Skaperen vår er blitt et lite barn, som en av oss, en i familien vår. Samtidig er han fortsatt evig og allmektig Gud. Det svimler for tanken, men det er sant: ”I hans kropp bor hele guddomsfylden.” (Kol 2,9) Og han er født for nettopp deg og meg, han er frelseren vår. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Gud være takk og lov. Amen.