Det klare evangeliet

Embed from Getty Images

Preken i Leif Ø Mælands begravelse
9. november 2012 i Bremnes kyrkje.

Kjære alle venner, slektninger og familie av Leif Ø Mæland. En begravelse er en alvorstung anledning, og tårer renner nedover kinnet på mange her i dag. For vi sørger over en vi kjente og var glad i. Samtidig – når en mann har dødd i troen på sin frelser Jesus Kristus, slik som Leif har gjort, da kan vi ha en herlig trøst:

For Jesus har jo sagt, som vi leste i sted, «Den som tror på Sønnen, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Leif skal stå opp igjen; den nå livløse kroppen hans skal få livet tilbake. Som vi hørte i minneordet tidligere, var Leif glad i blomster; det vokste massevis av blomster i hagen hans. Nå i november er blomstene visnet. Men det er godt å vite at om noen måneder, når vinteren er slutt og våren kommer, da strekker blomstene seg opp av jorden (!) og slår ut i full blomst, med stor fargeprakt. La oss tenke på Leif når vi ser det. Han skal oppstå igjen; det er ufattelig, men helt sikkert og visst, ifølge Jesus, Guds egen Sønn. Da, på oppstandelsens dag, skal kroppen gjenforenes med sjelen; kropp og sjel kommer sammen igjen.

Ja, for Leifs sjel – den er ikke her i dag, den er ikke i kisten. Nei, den er hos Jesus og lever med ham hjemme i himlen. Så han har det vidunderlig godt der han er nå; inderlig glede og fred i sjelen opplever han. Ingen sykdom eller smerte plager ham lenger.

Torsdag den 1. november var dagen Leif forlot denne verden, det var jo nesten på Allehelgensdag. Søndagen før hadde han vært på gudstjeneste, i Den Lutherske Bekjennelseskirke på Avaldsnes, der han var medlem. Han deltok i nattverdfeiringen, og jeg fikk pratet litt med ham ved kirkekaffen. «Kjør forsiktig!» sa vi til ham og Nora da de skulle gå. Fire dager senere fikk vi budskapet at Leif var død. Det kom nokså brått og uventet. Så kom Allehelgensdag og jeg leste i gudstjenesten den kjente bibelteksten fra Johannes’ Åpenbaring om helgenskaren i himmelen, en stor flokk av folk fra alle verdensdeler, som står foran Guds trone, kledd i hvite kapper og med palmegreiner i hendene, og lovpriser Gud og Lammet. Og jeg tenkte at «ja, nå er jammen han Leif også en av dem, nå har han nådd fram til målet». Han trodde han skulle få komme dit, og hadde ofte sett fram til det.

Men vent litt: Hvorfor trodde egentlig Leif at han skulle få komme dit? Hvorfor? For det er vel ikke slik at alle mennesker som dør, kommer til himmelen? Nei, Jesus er helt klar på at det fins to utganger fra dette livet; den ene fører til den evige saligheten hos Gud; den andre utgangen fører til den evige fortapelsen, der en er skilt fra Gud for alltid.

Mente Leif kanskje at han var bedre enn mange andre mennesker, siden han trodde han skulle få komme til himmelen? Nei, det var jo ikke slik. Var det da fordi han syntes han hadde gjort så godt han kunne, anstrengt seg for å gjøre flest mulig gode gjerninger i livet sitt? Og derfor regnet han med at Gud ville si: «Ok, Leif, det er bra nok, jeg er fornøyd med deg og innsatsen din, du er god nok til å få komme til himmelen»? Nei, det var heller ikke slik. Bibelen, Guds ord, sier ikke at vi blir frelst hvis vi gjør så godt vi kan. I så fall måtte vi ha vært helt 100 % fullkomne, uten synd. Men det er jo ingen av oss, vi er syndere alle sammen og har ikke fortjent å få komme til himmelen. Dette visste Leif godt.

Hvorfor trodde han så likevel at han skulle få komme dit? Ja, da skal vi legge merke til hva de sier for noe, den store hvitkledde flokken i himmelen: De sier ikke «Se på oss, folkens! Vi har klart det! Vi har anstrengt oss for å bli frelst, og vi har levd så rett og godt at Gud ble fornøyd med oss og slapp oss inn i himmelen!» Nei! Hør hva de roper: «Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet» (Apg 7,10).

Leif visste at det ikke kom an på ham selv og hans anstrengelser og prestasjoner. Seieren og frelsen var ikke noe som kom fra ham, den er ikke noe som kommer fra vårt liv. I så fall ville det ha vært en temmelig usikker seier og frelse. Nei. Seieren og frelsen kommer jo fra Gud, og Lammet, altså Jesus, han som kalles «Guds Lam, som bærer verdens synd». Derfor kunne Leif ha et sikkert håp om å få komme til himmelen. All ære for seieren og frelsen tilhører Gud. Kristendom handler ikke om at vi må være bra nok, men at Jesus har vært bra nok – for oss!

«Det klare evangeliet» var noe Leif var veldig opptatt av og snakket om. Han trengte å høre «det klare evangeliet», dette stolte han på, og det bygde han livet sitt på, for det er noe fast og sikkert. Hva er egentlig det klare evangeliet? Det er det gode budskapet om at seieren kommer fra Gud og Lammet; da Jesus hang på korset, sonte han straffen for alle syndene dine og mine. Frelsen er helt ferdig, «Det er fullbrakt!» ropte Jesus fra korset, like før han døde. Og da Gud reiste sin Sønn opp fra de døde på den tredje dagen, var dette en kvittering, et bevis på at all skyld var betalt. Gud erklærer, roper ut, til menneskeslekten: Hør på meg! All synd er tilgitt! Jesus, Guds Lam, har båret verdens synd. Han er Herre over dødens makt. Han har kjøpt dere fri fra synd og død, djevel og fortapelse.

Dette er det klare evangeliet – og at vi bare får ta imot seieren og frelsen helt gratis, uten betingelser, det er en gavepakke, for frelsen er ferdig, fullbrakt, fullkommen. Det fins ikke noe vi må legge til. Det er ikke liksom 99 % Guds gjerning, og 1 % må vi gjøre selv for å bli frelst, et slags samarbeid, slik at vi i hvert fall bidrar litegrann selv. Nei, hele æren for frelsen og seieren tilhører Gud, ikke oss. Det klare evangeliet er nettopp at «Alt er av nåde», det er ikke «nåden – pluss noe annet, noe vi må prestere selv». Så derfor skal vi ikke se på oss selv, lete i hjertet vårt, om vi kanskje kan finne noe der å bygge på, noen lyspunkt å trøste oss med, som kan gi oss håp. Der inne skifter jo følelser og stemninger fra dag til dag, fra time til time. Nei, rett blikket et annet sted, på noe som er fast og sikkert: Seieren kommer fra Gud og Lammet! Se på Jesus! Han er frelseren din, han er din rettferdighet.

Hvordan tar vi imot den store gaven (seieren, frelsen) som Gud gir oss? Ved bare å stole på det Gud sier til oss i sitt ord, ved å tro på det løftet han har gitt oss. Troen er ikke noen prestasjon fra vår side, troen er som en tom hånd som Gud legger presangen i. Troen gir ikke noe bidrag til frelsen, men tar bare imot den fullt ferdige frelsen. Og så holder den rundt gaven som den har fått helt gratis, av bare nåde.

Det «klare evangeliet» er flott uttrykt i den salmen vi sang sammen, en av Leifs favorittsalmer: Ren og rettferdig, himmelen verdig. I oss selv er vi syndere, men Gud ser på oss og regner oss som rene, rettferdige, himmelen verdige, på grunn av verdens frelser, Jesus, som vi tror på. Vi er kledd i ham. Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mere i hu. Å, jeg er frelst og salig fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri – fri ifra nøden, dommen og døden, amen, halleluja! … Lammet har vunnet, blodet har runnet, … Kristus har kjøpt oss just som vi er! Han måtte lide, kjempe og stride, Han måtte stå mot helvedes hær. Nu er vi frie – hør og gi akt: Synden på verdens Frelser er lagt! Gud nu forkynner nåde for synder, amen, halleluja! Dette er det klare evangeliet, som betydde så mye for Leif.

Helt til slutt – en kort, liten fortelling. Siden Leif var veldig glad i å kjøre bil, han likte godt å hente og bringe de kjære barnebarna sine, og andre familiemedlemmer, tenkte jeg at denne vesle illustrasjonen måtte passe bra:

En mann og en liten jente er på biltur. Mens de kjører er det plutselig en hissig, sint bie som surrer rundt omkring dem. Jenten blir redd og roper «Pappa! Hjelp!» For hun vet at hvis bien stikker henne med giftbrodden sin, kommer hun til å få veldig vondt. Faren reagerer raskt: han rekker ut ene armen og klarer å fange bien! Han holder den inni hånden sin, en kort liten stund, noen sekund. Deretter slipper han bien løs igjen. Og insektet fortsetter å surre rundt som før «Pappa! Hjelp!» roper datteren på ny. Men da svarer faren: «Ikke vær redd, lille venn. For nå har bien stukket meg, se på hånden min: her står brodden! Nå kan den ikke stikke deg mer.»

Faren i denne fortellingen er Jesus, og datteren er Leif og oss andre. Døden ser fortsatt farlig ut, den er ikke god, vi blir redde for den. Men Jesus sier til deg og meg: Ikke vær redd! Jeg har seiret over døden! Den kan ikke skade deg, for jeg har tatt imot dødens brodd, som er synden. Brodden rammet meg, jeg døde for deg!

«Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» spør apostelen Paulus. «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1 Kor 15,54-57). «Seieren kommer fra Gud og Lammet,» som de roper, den frelste skaren i himmelen. Leif får nå være en blant dem. Og det står at «Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7,17).

Så kjære venner, Leif har nådd fram til målet. La oss gjøre som ham, følge hans eksempel og holde godt fast på den gaven Gud har gitt oss, holde godt fast ved det klare evangeliet; høre og lære det, stole på det. For det er Jesu ord: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden» (Joh 8,51). Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Herre over dødens makt

Preken på 16. søndag etter Treenighetsdagen

Lukas 7,11-17

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd
enn fly til Jesus med min gråt.

(NoS 848,1)

Salmen vi nettopp sang er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter, den kjente bergenske dikteren. Ifølge salmeboken skrev hun den i året 1681 – da var hun 47 år gammel og mer vant til sorg og gråt enn mange andre. Hun hadde født ni barn til verden, men allerede fulgt sju av dem til graven. Nå hadde de bare to sønner igjen, hun og ektemannen Ambrosius, som var prest i Bergen domkirke. Et par år senere ble Dorothe enke, og deretter mottok hun meldingen om at den ene sønnen hadde falt i krigen, som soldat nede på kontinentet.

Senere i livet, 68 år gammel, opplevde hun også å bli husløs – hjemmet hennes strøk med i den store Bergensbrannen i 1702. Den siste sønnen hun hadde igjen forsvant sporløst, antagelig var også han død; hun hørte i hvert fall ikke noe fra ham de siste 26 årene hun levde.

Ikke rart at veldig mange av salmene og diktene Dorothe skrev i løpet av sitt lange liv (hun ble 82 år gammel) er preget av sorg og tårer. «Taare-Offer» er tittelen på en av hennes viktigste diktsamlinger.

Men hver høst, på 16. søndag etter Treenighetsdag («høstens påskesøndag»), kunne hun gå til kirken sin i Bergen og høre denne dagens evangelietekst – om «Enkens sønn i Nain» – en tekst som vel må ha gjort et spesielt inntrykk på nettopp henne:

Det står at Jesus ga seg på vei til en by som het Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. For en enke på den tiden å miste sin eneste sønn, var en spesielt stor tragedie: I tillegg til sorgen over mann og barn som var gått bort, kom også alle bekymringene for hvordan hun skulle klare seg videre i livet, hvem skulle nå forsørge henne?

Jesus visste om situasjonen hennes; det står at da Herren fikk se enken fikk han inderlig medfølelse med henne. Vi hørte i dagens episteltekst ordene om bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet, at den langt overstiger hva noen kan fatte (Ef 3,13-21). Det var denne kjærligheten som nå gikk ut til den sørgende enken, en inderlig medfølelse.

Ellers kan det vel ofte skorte på medfølelsen oss mennesker imellom. «Du skal elske din neste som deg selv,» er budet til oss fra Gud. Men midt i en verden så full av nød og folk som sørger, er vi dessverre mange ganger nokså lunkne og likegyldige. Vi synes ofte vi har nok med oss selv, med våre egne mange små og store bekymringer og plager. Hvor er medfølelsen med dem som har det vondt?

Det er godt å lese at sammen med henne kom et stort følge fra byen. Et langt begravelsesfølge. Dette dødsfallet hadde gjort sterkt inntrykk på folk. Døden hadde rammet så hardt og brutalt. Tenk, en så ung mann! – den eneste sønnen til en enke! Det var fortvilende; de andre kunne bare synes synd på moren og vise deltakelse i sorgen, noe særlig mer sto ikke i deres makt å gjøre. Mot dødens makt kunne de ikke hjelpe henne.

Døden har en forferdelig stor makt. Overfor den står vi alle hjelpeløse og sårbare. I hver eneste generasjon er dødeligheten 100 %. Døden skiller ektefeller og venner fra hverandre, den gjør barn foreldreløse, den gjør foreldre barnløse. Noen har sagt at menneskeheten er som et eneste langt gravfølge. Våre nære og kjære følges til graven, den ene etter den andre, og før eller senere kommer turen til vår egen døde kropp.

Og mens vi ennå lever her på jorden, ligger tanken på døden der i bakhodet. Den kan gjøre oss nervøse og engstelige, for er det noe vi ikke har kontroll over, så er det dødens makt. «Tenk hvis det skulle skje noe med barna mine på veien, i trafikken! Tenk hvis jeg plutselig mister dem nå, allerede!» Aldri kan vi være sikre og trygge, for vi vet jo at døden rammer både gammel og ung.

Det er viktig å forberede seg på døden. Noen sier som så at «nei, min egen død er jeg ikke så opptatt av, hva som skal skje med meg; jeg tenker nå mest på barna mine, at de ikke må oppleve å bli foreldreløse osv.» Og dette høres på en måte fint og uselvisk ut, men det er svært uklokt. Guds ord formaner oss til forberede oss på vår egen død, hvordan det skal gå med oss da. For dette livet vi lever her på jorden, og som plutselig kan være slutt, er nemlig bare som et lite forværelse til en lang evighet, en tilværelse som aldri skal ta slutt! Vi må tenke på evigheten; og det er nå vi må forberede oss.

Du som er her i dag har en sjel. Du er ikke bare en kropp som en gang skal gravlegges eller kremeres, og så ferdig med det. Nei, du har en sjel som fortsetter å eksistere, og du skal fram for Guds domstol etter dette livet ditt her på jorden. Du har ansvar for hvordan du har levd, hva du har gjort, sagt og tenkt. Og du har ansvar for hva du har latt være å gjøre, si og tenke. Hvordan skal det gå med deg for Guds domstol? Til å besvare det spørsmålet gir Gud oss heldigvis god hjelp i sitt ord.

La oss først lese videre i teksten og se hva som skjer: Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne. Han griper inn og stanser hele gravfølget. «Gråt ikke!» sier han til henne. Er forresten dette noe å si til folk som sørger? Er det ikke akkurat det vi ikke må si? De må vel få gråte og få utløp for sorgen? Men her er det helt annerledes, for her har vi han som rett og slett kan slukke sorgen, han som er herre over dødens makt! Han sier til liket som ligger der på båren: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Kraftfulle ord fra Herren Gud.

Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Døden hadde røvet sønnen fra henne – Herren Jesus ga ham tilbake til henne. Alle som så det ble grepet av ærefrykt, står det, og de lovpriste Gud for det fantastiske som var hendt. «Gud har gjestet sitt folk!» utbrøt noen. Jesus hadde vist sine guddommelige egenskaper, at han er herre over liv og død. Det var helt sant – det var virkelig Gud som hadde gjestet dem!

Selvfølgelig var det en fantastisk dag for denne enken, og sønnen, og alle de andre i byen Nain som var vitner til miraklet. Men så er jo spørsmålet: Hva har dette med oss å gjøre, vi som lever nå i 2012? Er dette nyttig og viktig for oss å vite? Er det til noen hjelp for oss?

Ja, det er faktisk nettopp det det er. Gud har gjestet sitt folk – ikke bare jødefolket; Gud er en Gud for alle folkeslag på jord, han har gjestet også oss. Gud er ikke en fjern Gud som ikke bryr seg om vår nød, men en som er full av medfølelse. Herren over dødens makt, han som er livets kilde og livets herre, han har kjærlighet til menneskeheten, dette lange gravfølget vårt, en kjærlighet til oss som er så stor at den overgår all vår fatteevne. Og derfor stiger han altså ned og trer inn i menneskeslekten, inn i våre rekker, og blir en av oss! Gud ble menneske, født av jomfru Maria. Gud har gjestet sitt folk, for å hjelpe oss og berge oss, vi som er engstelige på grunn av dødens makt. Han kom for å frelse oss fra døden, den evige døden, fortapelsen.

Dette her er av den aller største betydning for alle oss som lever nå og som skal dø i det 21. århundret, enten det nå blir av kreft eller blodpropp, i en trafikkulykke eller i krig, av AIDS eller av sult. Han kom for å frelse det som var fortapt, for å kjøpe oss fri fra dødens makt ved å «gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28), dvs. for alle mennesker; det fins svært mange av oss, og derfor står det «for mange».

Hebreerbrevet forklarer at ettersom vi er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Kristus fullt ut bli menneske som oss – «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15).

I Romerbrevets femte kapittel beskrives Adam, det første mennesket, som hele menneskehetens representant. Paulus skriver: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet … På grunn av den enes fall måtte de mange (dvs. alle) dø … Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall» (vers 12,15 og 17).

Men så beskrives Jesus Kristus som «den andre Adam», den nye representanten for menneskeheten framfor Gud. Han er den som gjorde den dype skaden god igjen! Jesus var uten synd, og han både hadde og praktiserte den inderlige medfølelsen og kjærligheten som vi burde hatt og vist mot medmenneskene våre. Han levde livet sitt her på jorden i fullkommen lydighet mot Guds lov og i fullkommen kjærlighet til Gud sin Far. Som vår stedfortreder gjorde han dette, som vår representant. Paulus sier det på denne måten: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange (= alle) til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange (= alle) rettferdige» (Rom 5,18-19).

I og med Jesu lydighet i vårt sted får vi overført til vår «konto» alt som Jesus har gjort, hele hans rettferdige gjerning. Alt det Jesus har vunnet for oss mottar vi helt gratis, helt ufortjent. Vi skal ikke først prestere noe selv for å få dette. Nei, Gud overrekker det til oss i sitt ord og sakramentene, og vi får bare ta imot det i tro og og stole på det. «Vær så god!» sier Han, «du får det, det er ditt!»

Men hva da med all vår synd og skyld? Jesus er Guds Lam som bærer bort verdens synd! (Joh 1,29). Ettersom all vår synd og skyld ble lagt på ham, er det sikkert og visst at da ligger det ikke på oss eller på verden. Han tok det på seg, og derfor fikk han da også motta Guds strenge straff for alt dette. Som et offerlam ble han ofret for oss da han døde på korset. Og Guds Sønns blod renser oss for all synd. Ved sin død har han fjernet brodden, giftbrodden, fra din og min død. Vi vet at han sto opp igjen på den tredje dag, og at han har sagt: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det var han som var i aksjon den dagen i Nain, da enkens sønn ble vekket til live igjen. Denne fortellingen kan minne deg om at han som du tror på er Herre over dødens makt, og at du derfor ikke trenger å frykte døden; den blir for deg bare en søvn som Gud skal vekke deg opp fra. I dødsøyeblikket skal sjelen din hentes hjem til Gud – og kroppen skal legges i grav eller kremeres. Men på den ytterste dag blir hver sjel gjenforent med sin egen kropp. Og de som har trodd på Frelseren vil få herliggjorte kropper. Ikke bare friske og sunne, men forherligede, uforgjengelige kropper (1 Kor 15).

For Dorothe Engelbretsdatter var dette en stor trøst. I det siste verset av salmen vi sang, sier hun: «Hvor søtt skal mine øyne blunde/ i graven, med god ro og mak/ fra alle verdens smertestunder/ og hvile inntil dommens dag,/ til røsten bringer meg det bud:/ Stå opp, du døde, kom her ut!»

Dommens dag blir en stor gledesdag for den som har Kristus Jesus som sin frelser. Vi har jo hele hans rettferdige gjerning stående på vår «konto», og han visket ut all vår synd og skyld da han døde for oss på korset. Dermed er vi allerede frikjent av Gud, noe som vil bli bekreftet i dommen på den siste dag. Og så får vi gå inn til en evig salighet. Johannes skriver at da skal Gud «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åp 21,4).

Allerede nå får dette betydelige konsekvenser for oss i det livet vi lever her i verden: Vi behøver egentlig ikke å frykte døden, men kan være trygge og si med David: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg … Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider» (Salme 23).

Deg være ære, herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt! Amen.

Himmelsk fredsaktivisme

Preken av pastor Tor Jakob Welde

Joh 14,23-27:
Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Hva hadde vi vært, og hva skulle vi gjort, uten Talsmannen? I teksten vår snakker Jesus til disiplene, den siste kvelden før han skulle dø på korset. Han har vært sammen med dem i tre år og undervist dem mye om Guds rike. Men det er mange ting de ikke forstår, og de er fæle til å glemme ting de har lært. De er bare mennesker; fiskere og andre helt vanlige folk fra Galilea. Hvordan kom dette til å gå, når Jesus snart ikke lenger skulle gå i lag med dem? Jo, Jesus sa: ”Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Og på pinsedagen kom oppfyllelsen av dette løftet: Den Hellige Ånd kom og fylte disiplene på en mektig, herlig måte, sterkere enn noen gang før. Peter talte til folkemengden, og tre tusen mennesker ble døpt! Nå var arbeidet i full gang med å forkynne evangeliet om den oppstandne frelseren for alle folkeslag, på alle verdens språk. Guds rike måtte utbres til fjerne kyster, i øst og vest, sør og nord! Pinseunderet i Jerusalem har spredd seg som ringer i vannet, og som ild i gresset, og har også nådd fram hit til Skandinavia. Det har skjedd under her hos oss: Gud har sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter!

Mange forbinder vel kanskje Den Hellige Ånd mest med store tegn og synlige under, helbredelser, tungetale osv. Men merk at Herren sier i teksten at Talsmannens oppgave har med Jesu ord å gjøre: han skulle bli sendt i Jesu navn for å lære disiplene, minne dem om alt det han har sagt dem. Og akkurat det gjorde Talsmannen, han lærte disiplene alt det Jesus ville de skulle vite, og han minte dem om alt Herren allerede hadde sagt dem. Og apostlene og disiplene skrev det ned, ord for ord, ledet av Gud Den Hellige Ånd. Slik at vi i dag har den undervisningen fra Jesus, i Bibelen. Den hellige Skrift er et sant under, av Talsmannen. Når Paulus og de andre apostlene talte om nådens hemmeligheter, var det ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden” (1 Kor 2,13). Bibelen gir oss svar på alt vi trenger å vite for å bli evig salige.

Men slik vi mennesker er av naturen, står vi Guds Ånd imot! Og vi betrakter evangeliet som merkelig uforstand. Vi trenger sårt å bli overvunnet, undervist og overbevist av Talsmannen. Og sannhetens Ånd, han lærer oss sannheten, først om oss selv og den situasjonen vi er i, han gir oss en presis diagnose: Han viser oss synden vår, som bor i oss omtrent som en kreft som har fått veldig stor spredning. Han viser oss at vi står med stor skyld for Guds domstol, vi har forbrutt oss mot alle Guds bud, ved misunnelse, grådighet, misnøye, utakknemlighet, kjærlighetsløshet, likegyldighet osv. osv. Syndens lønn er døden, og vi er evig fortapt, slik vi er i oss selv. Talsmannen overbeviser oss om synd og om hvor veldig stort behov vi har for redning.

Så fortsetter han å undervise oss om det vi mest av alt trenger å vite: At Gud har sendt sin Sønn for å redde oss fra oss selv og synden som bor i oss. Talsmannen lærer oss om hva Jesus har gjort for oss, at han har levd et hellig liv for oss som vår stedfortreder, og at han har forsonet oss med Gud og skapt fred ved sitt blod på korset. I Det gamle testamente var det profetert om Fredsfyrsten som skulle komme. Og ved å ta på seg all vår syndeskyld og sone hele den straffen vi har gjort oss fortjent til, har Jesus vunnet full tilgivelse for Adams ætt; dermed har han skapt fred, fred med Gud.

Dette er den herlige gaven han har etterlatt oss. Han sier i teksten vår: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Verdens fred er en fred som ikke varer, den kan plutselig ta slutt. Verdens lykke, glede og fred er kortvarige greier. Men Jesu fred, som han har etterlatt oss og gir oss, den varer for evig!

Det virker kanskje nokså fornuftig å tenke at fred med Gud, ekte åndelig fred, må være noe som vi personlig må oppnå ved å gjøre en ærlig og alvorlig innsats, ved å gjøre og tenke rett, jobbe med holdningene våre, så vi blir mest mulig sånn som Gud vil ha oss. Det virker kanskje fornuftig, men er helt feil. Vi kan ikke oppnå fred med Gud ved egen kraft og noe vi selv gjør, det går ikke. Vi trenger den freden som Jesus gir. Når Talsmannen lærer oss om Jesus, gir oss hans ord, ja da, bare da kommer Jesu fred til oss. Gjennom nådens midler.

Menneskelige fredsavtaler har jo ofte blitt brutt, tenk for eksempel på vår tids midtøstenkonflikt. Det blir glede og optimisme når en fredsavtale blir undertegnet. En tid er det fred; og så begynner plutselig krig og uroligheter igjen, dessverre. Men Jesu fred består! På tross av våre stadige fall – vi snubler jo, vi svikter, vi synder; Jesu fred forsvinner ikke. Selv om vi ikke alltid kan føle den. Følelsene våre skifter jo fra dag til dag, fra time til time. Jesu fred er ikke en flyktig følelse. Den er en permanent fred som er bygget på – og holdes på plass av – Guds eget ord. Og som nevnt er dette altså ikke en fred som kommer an på dine og mine åndelige anstrengelser; nei freden er jo noe som gis til oss. ”Min fred gir jeg dere.”

Fredens evangelium dekker over all synd vi har gjort og gjør, både tanker, følelser, ord og gjerninger. Jesus visker det ut, renser oss for all urettferdighet. Talsmannen, Guds Ånd, minner oss om freden Kristus har vunnet for oss, han trøster oss med evangeliet, om og om igjen, ved nådemidlene, Ordet og sakramentene. Han leder oss tilbake til løftene vi fikk i dåpen, og viser oss at vi er frikjent, vi står rettferdige for Gud! Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, uten gjerninger, ja da har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Hold fast på ordet

Jesus har gitt oss sitt hellige ord via sine apostler og evangelister og har formant oss å holde fast ved hans undervisning. Han har ikke sagt at vi får velge og vrake blant det han har sagt. Vi kan ikke si at ”vi holder fast ved den og den læren, men andre ting synes vi ikke det er så nøye med, og vi ville jo møte så mye kritikk og latterliggjøring om vi skulle holde fast på de lærene”. Jesus sier i teksten vår: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.»

Å holde fast på Jesu ord, er det samme som å tro det ordet sier, holde det for sant, ta imot det ordet gir, ta imot freden, hans fred. Det betyr også at vi vil innrette livet vårt etter det, bekjenne det for verden, og være sannheten tro i kjærlighet. ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,” sa han en annen gang, og i misjonsbefalingen: at vi skal gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem i den treenige Guds navn og ”lære dem å holde alt det jeg har befalt dere.”

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Nå er ikke kjærligheten det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,10). Kjærligheten er fra Gud, ikke fra oss. Men: ved troen får vi den i hjertet vårt, så vi elsker ham igjen. Fordi Gud har gitt oss sin kjærlighet i Kristus Jesus, og fordi Talsmannen gir oss makt og kraft til å tro, så kan vi elske Gud og holde fast på hans ord. Så vi elsker Jesus fordi han elsket oss først. (1 Joh 4,19).

Guds bolig i oss

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Tenk, at den treenige Gud kommer og bor i deg som tror på Jesus og holder fast på hans ord. Fins det da noe du behøver å skjelve for og være redd for her på jorden? Nei, hold bare fast på Jesus, hans ord og løfter, og ikke vær bekymret og redd, om så hele verden raser imot Gud og imot deg. Overlat bare dette til Jesus og din himmelske Far. Du er trygg. Ingen kan røre et eneste hårstrå på hodet ditt uten at Gud tillater det. Uansett hva du måtte møte og støte på i livet ditt, sykdom, lidelse eller annen nød – uansett vil Gud være med deg. Ja, for han bor jo i deg (!) Og kan det forresten tenkes noen større ære og herlighet for mennesker som deg og meg, enn at vi får være bolig for den treenige Gud?

Er det mulig? Går det an? Ja, det er jo det Jesus sier: ”Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Men, sier du, Gud er jo hellig, og vi er jo syndere? Er det ikke mangel på beskjedenhet, ja er det ikke toppen av innbilskhet, å gå rundt og tenke om seg selv at ”den hellige treenige Gud bor i meg”? Vel, av naturen, i oss selv, er ingen av oss hellige. Det er klart. Men: om vi enn er fattige elendige syndere, så er jo Jesus Kristus hellig, og dåpen hans er hellig, og ordet hans, og nattverden, og hans Ånd. Der er den rette helligheten. Og den er en nådig gave fra Gud. Og når den gaven er blitt vår (fordi vi har fått den), så trenger vi faktisk ikke å tvile på at vi er hellige. Vi er samtidig syndere – og hellige! Vi er hellige i Kristus, det er virkelig sant. Og vi tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allminnelig kirke, de helliges samfunn, altså samfunnet av de hellige, et samfunn som vi er blitt satt inn i, av bare nåde.

Av egen fornuft og kraft kan jo du og jeg ikke tro på Jesus, vår Herre, eller komme til ham. Men, som Luther forklarer, ”Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den felles kristne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig meg og alle troende alle synder. På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv.”

Gud skal bevare din kropp og sjel til evig liv. Så la derfor ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Jesus sier: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir.

Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.

Budskapet som forandrer alt

800px-Church-in-the-Wood,_Hollington,_Hastings_(Churchyard)

Påskedagspreken
8. april 2012
Den Lutherske Bekjennelseskirke, Avaldsnes

Tekst: Markus 16,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus, som er oppstått fra de døde. Amen.

Jeg har med meg en avis fra uken som gikk. Som vanlig er der en side med dødsannonser; mange synes at nettopp denne siden er viktig å sjekke, om det kan være noen de kjenner som har dødd. Jeg drar ikke kjensel på noen av navnene her i dag. Men, det er interessant likevel. Her står det om en gammel mann, født i 1913 – det er jo nesten hundre år siden (!) – ”Sovnet stille inn i dag”. Og en kvinne på 88 år ”døde med sine nærmeste rundt seg”. Om noen andre står det: ”Døde etter kort tids sykdom”, ”Døde brått fra oss i dag”, ”Døde uventet i dag, 69 år”. I dødsannonsene står også navnene til de etterlatte, som er i sorg og som har en begravelse å gå i nå til uken.

Men hva slags tro og håp hadde de i livet, disse som nå er døde? Og de etterlatte som sørger; har de likevel håp, trøst og fred, visshet om at de skal få se sine kjære igjen, i oppstandelsen? Tror de på ham som er oppstandelsen og livet?

Ingen av oss vet hvor mange år vi skal leve her på jorden, heller ikke på hvilken måte vi skal dø, om det blir plutselig, kanskje i en ulykke, eller om det blir etter kortere eller lengre tids sykeleie. Men døden venter oss alle, og det er vel ikke blant de hyggeligste tingene vi vet å tenke på. Men påsken og påskens budskap forandrer helt på hvordan vi får lov å tenke på dette. Dette budskapet forandrer alt.

Vi hører i evangelieteksten om tre kvinner, Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome, som kom til graven tidlig om morgenen den første dagen i uken, da solen gikk opp. For dem var det ikke noen glad og god morgen; de var i sjokk og sorg etter det de hadde vært vitne til på langfredag. Jesus, herren og mesteren deres, var blitt drept, henrettet på den mest grufulle og ydmykende måte. Han som de hadde satt sitt håp til, var blitt revet fra dem, bare noen og tretti år gammel. Det var ufattelig. «Hva er det som har skjedd?» De var knust og totalt forvirret nå. Alt virket helt meningsløst.

Grunnen til at de våget seg ut til graven, var at de ville salve den døde med velluktende oljer som de hadde kjøpt. Dette var en vanlig skikk. Egentlig ville de ha gjort det den samme dagen han ble gravlagt. Men alt hadde skjedd så fort, og plutselig var det blitt sabbat, hviledagen. Så de hadde ikke fått anledning før nå. Framme ved graven får de se at den store steinen foran åpningen er rullet til side, og de skjønner at her har det hendt noe spesielt…

Og så – inne i graven i klippen, blir de forferdet når de ser en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, Men han sier: ”Vær ikke forferdet!” og forteller at han som de leter etter, Jesus fra Nasaret, den korsfestede, han er ikke der, han er stått opp! Og de får beskjed om å gå og fortelle til Peter og disiplene: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’ ”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.”

Egentlig burde de vel ha stanset alle folk de så, og banket på husdører, for å fortelle de vidunderlige nyhetene. Men de bare løp og løp, og var nok ganske andpustne da de kom til Peter og de andre apostlene og fortalte dem hva de hadde hørt og sett ved graven. Og disse ristet på hodet og var skeptiske til nyhetene. De kunne ikke begripe det. Ja, hvem kan vel tro på slikt? Selv om Jesus flere ganger hadde snakket om både sin død og oppstandelse, hadde de heller ikke tidligere klart å ta det inn over seg. Og nå var de så formørket av sorg; tårevåte og fortvilte klarte de ikke å tenke klart og huske noe som helst.

Men det var virkelig sant. Gud hadde reist Sønnen sin opp, Jesus hadde seiret over dødens makt og gått lys levende ut av graven. Disiplenes skepsis og vantro ble overvunnet da Jesus viste seg for dem, gjentatte ganger, ja mange ganger. De hallusinerte ikke, de så ikke syner. Han samtalte og spiste med dem, de fikk røre ved ham. Han var virkelig oppstått, fysisk. Vitnene var tallrike. Han ”gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre” (Apg 1,3).

Hvilken betydning har påskebudskapet om den tomme graven, for oss, vi som for eksempel leser dødsannonser i avisen i år 2012, og som vet at en dag er det oss det kommer til å stå om, at det er vi som ”sovnet stille inn etter kort tids sykdom”, eller kanskje at vi ”døde brått og uventet”? Betyr det noe for sånne som oss, at Jesu grav var tom?

Det gjør det i aller høyeste grad. Påskebudskapet forandrer alt. Det som hendte påskemorgen var Guds vidunderlige måte å si til deg at syndene dine er tilgitt. Jesus var blitt ”overgitt til døden på grunn av våre synder” og han ble ”oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse”, som apostelen Paulus sier (Rom 4,25). At du er blitt rettferdiggjort, betyr at du er tilgitt og frikjent. All din synd og skyld var blitt sonet, betalt og gjort opp for, av Jesus da han led og døde på korset. ”Det er fullbrakt”, sa han. Og da Gud reiste sin Sønn opp på den tredje dag, var dette en kvittering, en bekreftelse og garanti til deg og meg og hele verden, om at betalingen virkelig var akseptert, godkjent av Gud. Guds Lam har båret verdens synd. Så langt som øst er fra vest har Gud tatt syndene våre bort fra oss. Dette får svære konsekvenser for dødens grep og makt over oss: ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor 15,55-57). Døden har mistet brodden sin, den kan ikke lenger stikke oss og skade oss; brodden har rammet Jesus i stedet for oss. Guds lov har Jesus holdt fullkomment, til punkt og prikke, som vår stedfortreder. Og all synd og skyld har han gjort opp for da han ble rammet av dødens brodd på korset. Han sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Døden er ikke slutten. Vi har livet i vente; ikke den evige døden, dvs. fortapelsen, men det evige livet; himmelporten står vid åpen. Gud elsker oss og har tilgitt oss. Vi trenger ikke å være forferdet og redde. Dette er det glade og herlige påskebudskapet fra Gud til oss alle. Det gjelder alle. Kast ikke vrak på dette budskapet; ta imot det, tro det, stol på det!

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, overrekker Gud til deg og meg personlig, i dåpen! ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,3-5).

Nattverden – som Jesus innstiftet skjærtorsdag kveld – er blitt kalt for en udødelighetens medisin, for der forener den oppstandne og levende Herren seg med oss. Vi får del i hans legeme og blod, i og med brødet og vinen, som en personlig forsikring om tilgivelse, at han har dødd og oppstått igjen for nettopp deg og meg. Og Han vil bevare vår kropp og sjel til evig liv.

”Det er fullbrakt” – disse tre ordene Jesus sa på korset, snakket vi jo mye om på langfredag; at dette betyr at frelsesverket er komplett, helt ferdig. Fra vår side skal vi ikke prestere noe som helst for å bli frelst. Vi er ”for sent ute”, Jesus har gjort alt som måtte gjøres, som vår stedfortreder; vi verken kan eller skal gjøre noe for å få arve evig liv. Av nåde er vi frelst, ikke av gjerninger.

Men når vi har fått motta denne herlige gaven helt fritt og gratis, uten betingelser, så vil vi naturligvis takke og love Gud for den, med livet vårt. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem” (2 Kor 5,15). I lys av påsken vil vi leve det nye livet, vende oss fra alt vondt, all synd, alt som er imot Guds vilje, og leve for Ham. Dette betyr jo ikke minst å leve for vår neste, tjene våre medmennesker, gjøre godt, tilgi. Det betyr å si sannheten i kjærlighet, være med å vitne om den oppstandne Herren vår og alt han har lært oss i sitt ord. Må Gud gi oss ny kraft og hjelp til dette.

Død og sorg er det fremdeles mye av her i verden; synd, djevelskap, terror, ulykker osv. Og noen spør derfor om Jesu offer på korset og hans oppstandelse har vært uten virkning; ble det egentlig noen forandring? Hvordan kan vi si at påskebudskapet forandrer alt, når verden tilsynelatende er den samme eller verre?

Ja, for alle dem som ved troen har del i Jesu seier over døden og djevelen, er alt virkelig blitt forandret og nytt på grunn av påsken. Vi kan nå for eksempel lese dødsannonsene, tenke på vår egen død og grav, og møte sykdom og lidelse – på en helt annerledes måte enn før. For Kristus har forsonet oss med Gud. All synd og skyld er tilgitt. Vi står for Gud rettferdiggjort, frikjent. Vi har ingen ting å frykte. Livet er blitt nytt. Vi feirer at Frelseren vår har stått opp igjen og lever i all evighet, og det samme skal vi. Vi eier seieren over døden. Livet har vunnet. Som han har sagt: ”Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,25-26).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Hva er et menneske?

Betraktning under stjernehimmelen

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?

(Sal 8,4-5)

De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.

Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.

Jomfruens sønn

nativity-detail-from-the-cental-right-crucifixion-panel-of-the-isenheim-altarpiece-1.jpg!Large
Jesu fødsel, malt av Matthias Grünewald (detalj fra altertavlen i Isenheim).

Det er alltid spennende når et nytt barn skal fødes inn i familien. Måtte bare alt gå bra under fødselen! Så stort det skal bli endelig å få møte den lille som har levd og vokst i mors liv i ni måneder. Er det gutt eller jente? Hvilket navn skal vi gi ham eller henne? Lurer på hvordan barnet ser ut – en god blanding av mor og far?

Josef og hans trolovede trengte ikke å lure på om det var gutt eller jente; de hadde fått vite det på forhånd, barnets navn likeså. Og da Josef stod der i stallen og betraktet den nyfødte som lå i krybben, var han fullstendig klar over at her ikke var noen slags blanding av moren Maria og ham selv. Han var ikke barnefaren, og Maria var fremdeles jomfru.

Hvor vanskelig det må ha vært for Josef den dagen han fikk greie på at Maria var gravid; den uunngåelige tanken var jo at hun måtte ha vært utro. Men det som hadde hendt, var at en engel fra Gud hadde vist seg for henne og sagt: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Hun var blitt forskrekket og undret seg på hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa: ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.” Marias respons: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Engelen svarte: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.” (Luk 1,28-35)

Senere hadde engelen vist seg også for Josef, og gitt ham forklaringen: ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1,20-21) Det var virkelig sant: jomfruen skulle føde en sønn.

Hvorfor er dette med jomfrufødsel så viktig? Er det egentlig helt nødvendig? Ja. Fordi det var Gud, Den hellige ånd, som sørget for unnfangelsen, skulle barnet ”være hellig og kalles Guds Sønn”. Ingen av oss andre som er født av en kvinne, ble født som hellige barn. David skriver: ”Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv.” (Sal 51,7) Det handler ikke bare om hva vi gjør, sier og tenker, men om en tilstand i oss. Vi har ”testet positivt” for arvesynd, og derfor ligger dødeligheten i menneskeslekten på konstante 100 %; på grunn av synden må vi alle dø. Dersom Jesusbarnet var blitt unnfanget ved Josef eller en annen helt vanlig, syndig kars medvirkning, var han ikke i stand til å frelse ett eneste menneske fra synd, heller ikke seg selv; da var vi fortapt.

Men i Jesu hellige unnfangelse ser vi redningen komme til oss. Fordi ingen av oss klarer å tilfredsstille kravene i Guds lov, ble Guds evige Sønn et menneske, slik at han med sitt hellige liv kunne holde Guds lov fullkomment, i vårt sted! ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede,” lød røsten fra himmelen over Jesus. (Matt 3,17) Han er unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria. Han er et sant menneske av kjøtt og blod, men helt syndfri. Og han er vår representant, en stedfortreder for akkurat sånne som oss. Helt fra unnfangelsen og mens han vokste i mors liv, fra fødselen og opp gjennom barndommen, ungdomstiden og som voksen mann, var han alltid din og min hellige stedfortreder. Også i døden. Han ble overgitt til døden på korset for våre synders skyld. Alt han hadde gjort var godt; den uskyldige tok imot straffen for verdens synd. Dermed er synden og skylden vår sonet. Dette er evangeliet, det gode budskapet til oss. Vi får gå fri, berget fra fortapelsen. Helt ufortjent, av bare nåde, ved troen på ham.

Jomfruens sønn er samtidig både sann Gud og sant menneske, helt og fullt begge deler! Martin Luther skrev: ”Der i krybben ligger himmelens og jordens skaper!” Så det er ufattelig store ting vi skal feire nå i julen. Skaperen vår er blitt et lite barn, som en av oss, en i familien vår. Samtidig er han fortsatt evig og allmektig Gud. Det svimler for tanken, men det er sant: ”I hans kropp bor hele guddomsfylden.” (Kol 2,9) Og han er født for nettopp deg og meg, han er frelseren vår. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Gud være takk og lov. Amen.