Himmelsk fredsaktivisme

Preken av pastor Tor Jakob Welde

Joh 14,23-27:
Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Hva hadde vi vært, og hva skulle vi gjort, uten Talsmannen? I teksten vår snakker Jesus til disiplene, den siste kvelden før han skulle dø på korset. Han har vært sammen med dem i tre år og undervist dem mye om Guds rike. Men det er mange ting de ikke forstår, og de er fæle til å glemme ting de har lært. De er bare mennesker; fiskere og andre helt vanlige folk fra Galilea. Hvordan kom dette til å gå, når Jesus snart ikke lenger skulle gå i lag med dem? Jo, Jesus sa: ”Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Og på pinsedagen kom oppfyllelsen av dette løftet: Den Hellige Ånd kom og fylte disiplene på en mektig, herlig måte, sterkere enn noen gang før. Peter talte til folkemengden, og tre tusen mennesker ble døpt! Nå var arbeidet i full gang med å forkynne evangeliet om den oppstandne frelseren for alle folkeslag, på alle verdens språk. Guds rike måtte utbres til fjerne kyster, i øst og vest, sør og nord! Pinseunderet i Jerusalem har spredd seg som ringer i vannet, og som ild i gresset, og har også nådd fram hit til Skandinavia. Det har skjedd under her hos oss: Gud har sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter!

Mange forbinder vel kanskje Den Hellige Ånd mest med store tegn og synlige under, helbredelser, tungetale osv. Men merk at Herren sier i teksten at Talsmannens oppgave har med Jesu ord å gjøre: han skulle bli sendt i Jesu navn for å lære disiplene, minne dem om alt det han har sagt dem. Og akkurat det gjorde Talsmannen, han lærte disiplene alt det Jesus ville de skulle vite, og han minte dem om alt Herren allerede hadde sagt dem. Og apostlene og disiplene skrev det ned, ord for ord, ledet av Gud Den Hellige Ånd. Slik at vi i dag har den undervisningen fra Jesus, i Bibelen. Den hellige Skrift er et sant under, av Talsmannen. Når Paulus og de andre apostlene talte om nådens hemmeligheter, var det ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden” (1 Kor 2,13). Bibelen gir oss svar på alt vi trenger å vite for å bli evig salige.

Men slik vi mennesker er av naturen, står vi Guds Ånd imot! Og vi betrakter evangeliet som merkelig uforstand. Vi trenger sårt å bli overvunnet, undervist og overbevist av Talsmannen. Og sannhetens Ånd, han lærer oss sannheten, først om oss selv og den situasjonen vi er i, han gir oss en presis diagnose: Han viser oss synden vår, som bor i oss omtrent som en kreft som har fått veldig stor spredning. Han viser oss at vi står med stor skyld for Guds domstol, vi har forbrutt oss mot alle Guds bud, ved misunnelse, grådighet, misnøye, utakknemlighet, kjærlighetsløshet, likegyldighet osv. osv. Syndens lønn er døden, og vi er evig fortapt, slik vi er i oss selv. Talsmannen overbeviser oss om synd og om hvor veldig stort behov vi har for redning.

Så fortsetter han å undervise oss om det vi mest av alt trenger å vite: At Gud har sendt sin Sønn for å redde oss fra oss selv og synden som bor i oss. Talsmannen lærer oss om hva Jesus har gjort for oss, at han har levd et hellig liv for oss som vår stedfortreder, og at han har forsonet oss med Gud og skapt fred ved sitt blod på korset. I Det gamle testamente var det profetert om Fredsfyrsten som skulle komme. Og ved å ta på seg all vår syndeskyld og sone hele den straffen vi har gjort oss fortjent til, har Jesus vunnet full tilgivelse for Adams ætt; dermed har han skapt fred, fred med Gud.

Dette er den herlige gaven han har etterlatt oss. Han sier i teksten vår: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Verdens fred er en fred som ikke varer, den kan plutselig ta slutt. Verdens lykke, glede og fred er kortvarige greier. Men Jesu fred, som han har etterlatt oss og gir oss, den varer for evig!

Det virker kanskje nokså fornuftig å tenke at fred med Gud, ekte åndelig fred, må være noe som vi personlig må oppnå ved å gjøre en ærlig og alvorlig innsats, ved å gjøre og tenke rett, jobbe med holdningene våre, så vi blir mest mulig sånn som Gud vil ha oss. Det virker kanskje fornuftig, men er helt feil. Vi kan ikke oppnå fred med Gud ved egen kraft og noe vi selv gjør, det går ikke. Vi trenger den freden som Jesus gir. Når Talsmannen lærer oss om Jesus, gir oss hans ord, ja da, bare da kommer Jesu fred til oss. Gjennom nådens midler.

Menneskelige fredsavtaler har jo ofte blitt brutt, tenk for eksempel på vår tids midtøstenkonflikt. Det blir glede og optimisme når en fredsavtale blir undertegnet. En tid er det fred; og så begynner plutselig krig og uroligheter igjen, dessverre. Men Jesu fred består! På tross av våre stadige fall – vi snubler jo, vi svikter, vi synder; Jesu fred forsvinner ikke. Selv om vi ikke alltid kan føle den. Følelsene våre skifter jo fra dag til dag, fra time til time. Jesu fred er ikke en flyktig følelse. Den er en permanent fred som er bygget på – og holdes på plass av – Guds eget ord. Og som nevnt er dette altså ikke en fred som kommer an på dine og mine åndelige anstrengelser; nei freden er jo noe som gis til oss. ”Min fred gir jeg dere.”

Fredens evangelium dekker over all synd vi har gjort og gjør, både tanker, følelser, ord og gjerninger. Jesus visker det ut, renser oss for all urettferdighet. Talsmannen, Guds Ånd, minner oss om freden Kristus har vunnet for oss, han trøster oss med evangeliet, om og om igjen, ved nådemidlene, Ordet og sakramentene. Han leder oss tilbake til løftene vi fikk i dåpen, og viser oss at vi er frikjent, vi står rettferdige for Gud! Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, uten gjerninger, ja da har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Hold fast på ordet

Jesus har gitt oss sitt hellige ord via sine apostler og evangelister og har formant oss å holde fast ved hans undervisning. Han har ikke sagt at vi får velge og vrake blant det han har sagt. Vi kan ikke si at ”vi holder fast ved den og den læren, men andre ting synes vi ikke det er så nøye med, og vi ville jo møte så mye kritikk og latterliggjøring om vi skulle holde fast på de lærene”. Jesus sier i teksten vår: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.»

Å holde fast på Jesu ord, er det samme som å tro det ordet sier, holde det for sant, ta imot det ordet gir, ta imot freden, hans fred. Det betyr også at vi vil innrette livet vårt etter det, bekjenne det for verden, og være sannheten tro i kjærlighet. ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,” sa han en annen gang, og i misjonsbefalingen: at vi skal gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem i den treenige Guds navn og ”lære dem å holde alt det jeg har befalt dere.”

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Nå er ikke kjærligheten det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,10). Kjærligheten er fra Gud, ikke fra oss. Men: ved troen får vi den i hjertet vårt, så vi elsker ham igjen. Fordi Gud har gitt oss sin kjærlighet i Kristus Jesus, og fordi Talsmannen gir oss makt og kraft til å tro, så kan vi elske Gud og holde fast på hans ord. Så vi elsker Jesus fordi han elsket oss først. (1 Joh 4,19).

Guds bolig i oss

”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Tenk, at den treenige Gud kommer og bor i deg som tror på Jesus og holder fast på hans ord. Fins det da noe du behøver å skjelve for og være redd for her på jorden? Nei, hold bare fast på Jesus, hans ord og løfter, og ikke vær bekymret og redd, om så hele verden raser imot Gud og imot deg. Overlat bare dette til Jesus og din himmelske Far. Du er trygg. Ingen kan røre et eneste hårstrå på hodet ditt uten at Gud tillater det. Uansett hva du måtte møte og støte på i livet ditt, sykdom, lidelse eller annen nød – uansett vil Gud være med deg. Ja, for han bor jo i deg (!) Og kan det forresten tenkes noen større ære og herlighet for mennesker som deg og meg, enn at vi får være bolig for den treenige Gud?

Er det mulig? Går det an? Ja, det er jo det Jesus sier: ”Vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Men, sier du, Gud er jo hellig, og vi er jo syndere? Er det ikke mangel på beskjedenhet, ja er det ikke toppen av innbilskhet, å gå rundt og tenke om seg selv at ”den hellige treenige Gud bor i meg”? Vel, av naturen, i oss selv, er ingen av oss hellige. Det er klart. Men: om vi enn er fattige elendige syndere, så er jo Jesus Kristus hellig, og dåpen hans er hellig, og ordet hans, og nattverden, og hans Ånd. Der er den rette helligheten. Og den er en nådig gave fra Gud. Og når den gaven er blitt vår (fordi vi har fått den), så trenger vi faktisk ikke å tvile på at vi er hellige. Vi er samtidig syndere – og hellige! Vi er hellige i Kristus, det er virkelig sant. Og vi tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allminnelig kirke, de helliges samfunn, altså samfunnet av de hellige, et samfunn som vi er blitt satt inn i, av bare nåde.

Av egen fornuft og kraft kan jo du og jeg ikke tro på Jesus, vår Herre, eller komme til ham. Men, som Luther forklarer, ”Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den felles kristne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig meg og alle troende alle synder. På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv.”

Gud skal bevare din kropp og sjel til evig liv. Så la derfor ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Jesus sier: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir.

Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.

Budskapet som forandrer alt

800px-Church-in-the-Wood,_Hollington,_Hastings_(Churchyard)

Påskedagspreken
8. april 2012
Den Lutherske Bekjennelseskirke, Avaldsnes

Tekst: Markus 16,1-8

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus, som er oppstått fra de døde. Amen.

Jeg har med meg en avis fra uken som gikk. Som vanlig er der en side med dødsannonser; mange synes at nettopp denne siden er viktig å sjekke, om det kan være noen de kjenner som har dødd. Jeg drar ikke kjensel på noen av navnene her i dag. Men, det er interessant likevel. Her står det om en gammel mann, født i 1913 – det er jo nesten hundre år siden (!) – ”Sovnet stille inn i dag”. Og en kvinne på 88 år ”døde med sine nærmeste rundt seg”. Om noen andre står det: ”Døde etter kort tids sykdom”, ”Døde brått fra oss i dag”, ”Døde uventet i dag, 69 år”. I dødsannonsene står også navnene til de etterlatte, som er i sorg og som har en begravelse å gå i nå til uken.

Men hva slags tro og håp hadde de i livet, disse som nå er døde? Og de etterlatte som sørger; har de likevel håp, trøst og fred, visshet om at de skal få se sine kjære igjen, i oppstandelsen? Tror de på ham som er oppstandelsen og livet?

Ingen av oss vet hvor mange år vi skal leve her på jorden, heller ikke på hvilken måte vi skal dø, om det blir plutselig, kanskje i en ulykke, eller om det blir etter kortere eller lengre tids sykeleie. Men døden venter oss alle, og det er vel ikke blant de hyggeligste tingene vi vet å tenke på. Men påsken og påskens budskap forandrer helt på hvordan vi får lov å tenke på dette. Dette budskapet forandrer alt.

Vi hører i evangelieteksten om tre kvinner, Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor, og Salome, som kom til graven tidlig om morgenen den første dagen i uken, da solen gikk opp. For dem var det ikke noen glad og god morgen; de var i sjokk og sorg etter det de hadde vært vitne til på langfredag. Jesus, herren og mesteren deres, var blitt drept, henrettet på den mest grufulle og ydmykende måte. Han som de hadde satt sitt håp til, var blitt revet fra dem, bare noen og tretti år gammel. Det var ufattelig. «Hva er det som har skjedd?» De var knust og totalt forvirret nå. Alt virket helt meningsløst.

Grunnen til at de våget seg ut til graven, var at de ville salve den døde med velluktende oljer som de hadde kjøpt. Dette var en vanlig skikk. Egentlig ville de ha gjort det den samme dagen han ble gravlagt. Men alt hadde skjedd så fort, og plutselig var det blitt sabbat, hviledagen. Så de hadde ikke fått anledning før nå. Framme ved graven får de se at den store steinen foran åpningen er rullet til side, og de skjønner at her har det hendt noe spesielt…

Og så – inne i graven i klippen, blir de forferdet når de ser en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, Men han sier: ”Vær ikke forferdet!” og forteller at han som de leter etter, Jesus fra Nasaret, den korsfestede, han er ikke der, han er stått opp! Og de får beskjed om å gå og fortelle til Peter og disiplene: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’ ”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.”

Egentlig burde de vel ha stanset alle folk de så, og banket på husdører, for å fortelle de vidunderlige nyhetene. Men de bare løp og løp, og var nok ganske andpustne da de kom til Peter og de andre apostlene og fortalte dem hva de hadde hørt og sett ved graven. Og disse ristet på hodet og var skeptiske til nyhetene. De kunne ikke begripe det. Ja, hvem kan vel tro på slikt? Selv om Jesus flere ganger hadde snakket om både sin død og oppstandelse, hadde de heller ikke tidligere klart å ta det inn over seg. Og nå var de så formørket av sorg; tårevåte og fortvilte klarte de ikke å tenke klart og huske noe som helst.

Men det var virkelig sant. Gud hadde reist Sønnen sin opp, Jesus hadde seiret over dødens makt og gått lys levende ut av graven. Disiplenes skepsis og vantro ble overvunnet da Jesus viste seg for dem, gjentatte ganger, ja mange ganger. De hallusinerte ikke, de så ikke syner. Han samtalte og spiste med dem, de fikk røre ved ham. Han var virkelig oppstått, fysisk. Vitnene var tallrike. Han ”gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre” (Apg 1,3).

Hvilken betydning har påskebudskapet om den tomme graven, for oss, vi som for eksempel leser dødsannonser i avisen i år 2012, og som vet at en dag er det oss det kommer til å stå om, at det er vi som ”sovnet stille inn etter kort tids sykdom”, eller kanskje at vi ”døde brått og uventet”? Betyr det noe for sånne som oss, at Jesu grav var tom?

Det gjør det i aller høyeste grad. Påskebudskapet forandrer alt. Det som hendte påskemorgen var Guds vidunderlige måte å si til deg at syndene dine er tilgitt. Jesus var blitt ”overgitt til døden på grunn av våre synder” og han ble ”oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse”, som apostelen Paulus sier (Rom 4,25). At du er blitt rettferdiggjort, betyr at du er tilgitt og frikjent. All din synd og skyld var blitt sonet, betalt og gjort opp for, av Jesus da han led og døde på korset. ”Det er fullbrakt”, sa han. Og da Gud reiste sin Sønn opp på den tredje dag, var dette en kvittering, en bekreftelse og garanti til deg og meg og hele verden, om at betalingen virkelig var akseptert, godkjent av Gud. Guds Lam har båret verdens synd. Så langt som øst er fra vest har Gud tatt syndene våre bort fra oss. Dette får svære konsekvenser for dødens grep og makt over oss: ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor 15,55-57). Døden har mistet brodden sin, den kan ikke lenger stikke oss og skade oss; brodden har rammet Jesus i stedet for oss. Guds lov har Jesus holdt fullkomment, til punkt og prikke, som vår stedfortreder. Og all synd og skyld har han gjort opp for da han ble rammet av dødens brodd på korset. Han sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Døden er ikke slutten. Vi har livet i vente; ikke den evige døden, dvs. fortapelsen, men det evige livet; himmelporten står vid åpen. Gud elsker oss og har tilgitt oss. Vi trenger ikke å være forferdet og redde. Dette er det glade og herlige påskebudskapet fra Gud til oss alle. Det gjelder alle. Kast ikke vrak på dette budskapet; ta imot det, tro det, stol på det!

Alle velsignelser av Jesu død og oppstandelse i påsken, overrekker Gud til deg og meg personlig, i dåpen! ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,3-5).

Nattverden – som Jesus innstiftet skjærtorsdag kveld – er blitt kalt for en udødelighetens medisin, for der forener den oppstandne og levende Herren seg med oss. Vi får del i hans legeme og blod, i og med brødet og vinen, som en personlig forsikring om tilgivelse, at han har dødd og oppstått igjen for nettopp deg og meg. Og Han vil bevare vår kropp og sjel til evig liv.

”Det er fullbrakt” – disse tre ordene Jesus sa på korset, snakket vi jo mye om på langfredag; at dette betyr at frelsesverket er komplett, helt ferdig. Fra vår side skal vi ikke prestere noe som helst for å bli frelst. Vi er ”for sent ute”, Jesus har gjort alt som måtte gjøres, som vår stedfortreder; vi verken kan eller skal gjøre noe for å få arve evig liv. Av nåde er vi frelst, ikke av gjerninger.

Men når vi har fått motta denne herlige gaven helt fritt og gratis, uten betingelser, så vil vi naturligvis takke og love Gud for den, med livet vårt. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem” (2 Kor 5,15). I lys av påsken vil vi leve det nye livet, vende oss fra alt vondt, all synd, alt som er imot Guds vilje, og leve for Ham. Dette betyr jo ikke minst å leve for vår neste, tjene våre medmennesker, gjøre godt, tilgi. Det betyr å si sannheten i kjærlighet, være med å vitne om den oppstandne Herren vår og alt han har lært oss i sitt ord. Må Gud gi oss ny kraft og hjelp til dette.

Død og sorg er det fremdeles mye av her i verden; synd, djevelskap, terror, ulykker osv. Og noen spør derfor om Jesu offer på korset og hans oppstandelse har vært uten virkning; ble det egentlig noen forandring? Hvordan kan vi si at påskebudskapet forandrer alt, når verden tilsynelatende er den samme eller verre?

Ja, for alle dem som ved troen har del i Jesu seier over døden og djevelen, er alt virkelig blitt forandret og nytt på grunn av påsken. Vi kan nå for eksempel lese dødsannonsene, tenke på vår egen død og grav, og møte sykdom og lidelse – på en helt annerledes måte enn før. For Kristus har forsonet oss med Gud. All synd og skyld er tilgitt. Vi står for Gud rettferdiggjort, frikjent. Vi har ingen ting å frykte. Livet er blitt nytt. Vi feirer at Frelseren vår har stått opp igjen og lever i all evighet, og det samme skal vi. Vi eier seieren over døden. Livet har vunnet. Som han har sagt: ”Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,25-26).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Hva er et menneske?

Betraktning under stjernehimmelen

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?

(Sal 8,4-5)

De fleste av oss har vel som salmedikteren David stått og sett opp mot himmelen en klar natt, og fått en sterk følelse av å være veldig liten. Hvem er jeg egentlig, jeg lille menneske? Jeg er jo bare en bitteliten prikk i det svære universet med alle sine galakser og stjernetåker! Det er lett at vi kjenner oss ubetydelige og svake. Vi tenker på hvor kort tid vi lever her på jorden og hvor sårbart menneskelivet er. Vi eller våre nærmeste kan plutselig rammes av sykdom, katastrofe, ulykke. Og før eller senere må vi alle dø.

Men nå forteller Gud oss i sitt ord hvorfor vi ikke behøver å være urolige. Han som har designet både stjernehimmelen og menneskene, er oss nær! Til tross for vår likegyldighet og ulydighet mot ham, tenker Gud på hvert menneske med kjærlighet! Han husker på oss og tar seg av oss. Fordi han ikke vil at et eneste menneske skal gå fortapt, kommer Han selv til oss – i Menneskesønnen Jesus Kristus. Gjennom sitt liv, sin død på korset og sin oppstandelse befrir Jesus oss fra forgjengelighet, død og meningsløshet. Han var villig til å betale den høye prisen, sitt eget blod, for å kjøpe oss fri, så vi skulle få tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Så verdifulle er vi små mennesker for Ham! Den som følger Kristus skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys. Han sier: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” Amen.

Jomfruens sønn

nativity-detail-from-the-cental-right-crucifixion-panel-of-the-isenheim-altarpiece-1.jpg!Large
Jesu fødsel, malt av Matthias Grünewald (detalj fra altertavlen i Isenheim).

Det er alltid spennende når et nytt barn skal fødes inn i familien. Måtte bare alt gå bra under fødselen! Så stort det skal bli endelig å få møte den lille som har levd og vokst i mors liv i ni måneder. Er det gutt eller jente? Hvilket navn skal vi gi ham eller henne? Lurer på hvordan barnet ser ut – en god blanding av mor og far?

Josef og hans trolovede trengte ikke å lure på om det var gutt eller jente; de hadde fått vite det på forhånd, barnets navn likeså. Og da Josef stod der i stallen og betraktet den nyfødte som lå i krybben, var han fullstendig klar over at her ikke var noen slags blanding av moren Maria og ham selv. Han var ikke barnefaren, og Maria var fremdeles jomfru.

Hvor vanskelig det må ha vært for Josef den dagen han fikk greie på at Maria var gravid; den uunngåelige tanken var jo at hun måtte ha vært utro. Men det som hadde hendt, var at en engel fra Gud hadde vist seg for henne og sagt: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Hun var blitt forskrekket og undret seg på hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa: ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.” Marias respons: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Engelen svarte: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.” (Luk 1,28-35)

Senere hadde engelen vist seg også for Josef, og gitt ham forklaringen: ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1,20-21) Det var virkelig sant: jomfruen skulle føde en sønn.

Hvorfor er dette med jomfrufødsel så viktig? Er det egentlig helt nødvendig? Ja. Fordi det var Gud, Den hellige ånd, som sørget for unnfangelsen, skulle barnet ”være hellig og kalles Guds Sønn”. Ingen av oss andre som er født av en kvinne, ble født som hellige barn. David skriver: ”Med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv.” (Sal 51,7) Det handler ikke bare om hva vi gjør, sier og tenker, men om en tilstand i oss. Vi har ”testet positivt” for arvesynd, og derfor ligger dødeligheten i menneskeslekten på konstante 100 %; på grunn av synden må vi alle dø. Dersom Jesusbarnet var blitt unnfanget ved Josef eller en annen helt vanlig, syndig kars medvirkning, var han ikke i stand til å frelse ett eneste menneske fra synd, heller ikke seg selv; da var vi fortapt.

Men i Jesu hellige unnfangelse ser vi redningen komme til oss. Fordi ingen av oss klarer å tilfredsstille kravene i Guds lov, ble Guds evige Sønn et menneske, slik at han med sitt hellige liv kunne holde Guds lov fullkomment, i vårt sted! ”Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede,” lød røsten fra himmelen over Jesus. (Matt 3,17) Han er unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria. Han er et sant menneske av kjøtt og blod, men helt syndfri. Og han er vår representant, en stedfortreder for akkurat sånne som oss. Helt fra unnfangelsen og mens han vokste i mors liv, fra fødselen og opp gjennom barndommen, ungdomstiden og som voksen mann, var han alltid din og min hellige stedfortreder. Også i døden. Han ble overgitt til døden på korset for våre synders skyld. Alt han hadde gjort var godt; den uskyldige tok imot straffen for verdens synd. Dermed er synden og skylden vår sonet. Dette er evangeliet, det gode budskapet til oss. Vi får gå fri, berget fra fortapelsen. Helt ufortjent, av bare nåde, ved troen på ham.

Jomfruens sønn er samtidig både sann Gud og sant menneske, helt og fullt begge deler! Martin Luther skrev: ”Der i krybben ligger himmelens og jordens skaper!” Så det er ufattelig store ting vi skal feire nå i julen. Skaperen vår er blitt et lite barn, som en av oss, en i familien vår. Samtidig er han fortsatt evig og allmektig Gud. Det svimler for tanken, men det er sant: ”I hans kropp bor hele guddomsfylden.” (Kol 2,9) Og han er født for nettopp deg og meg, han er frelseren vår. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Gud være takk og lov. Amen.