Hva er dette for slags tale?

Preken på 3. søndag i faste, av pastor Tor Jakob Welde.

Lukas 4,31-37:

Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea. Han underviste dem på sabbaten, og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet. I synagogen var det en mann som hadde en ond og uren ånd. Han satte i å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus truet den og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og fór ut av ham, men uten å skade ham. Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.» Og ryktet om ham spredte seg overalt i omegnen.»

”Hva er dette for slags tale?” sa folk til hverandre. ”Hva er det med hans ord?” er en annen mulig oversettelse. ”Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.” De var forferdet, der i synagogen i Kapernaum. Fra før av var de ganske overveldet av undervisningen hans den sabbaten. Den var så annerledes fra de skriftlærdes undervisning; disse var nok veltalende og sa mange fine ord, gjerne om regler og forskrifter, overleveringer fra fedrene. Men Jesus talte med «myndighet». Han behøvde ikke gå fram og tilbake på en scene ropende, pustende, pesende, svettende og piske opp en ekstatisk stemning i salen, for at folk skulle bli «helt med». Ordene som kom fra hans munn var nok, og tilhørerne ble «slått av undring over hans lære».

Det er stor forskjell på menneskeord og Guds ord. Ofte kan vi høre folk si: «Nå har vi hørt nok av fine, fagre ord, uten at det skjer noe.» «Alle ordene er brukt opp, vi vil ikke høre mer. Nå vil vi ha handling.» For ord er jo «bare ord». Tenk hvis jeg står og betrakter huset mitt og sier: ”Det trengs et nytt strøk med maling, jeg må få malt husveggene.” Tror dere da det skjer noe, bare fordi jeg sier det? Kanskje hvis jeg sier det med ekstra sterk, høy stemme? «Nå vil jeg ha huset malt!» Skjer det noe med husveggen? Kommer det et nytt friskt lag med maling? Nei, noen må faktisk gå i gang med malerkost og spann og male huset manuelt, med egne hender. Det er ikke nok å bare si at det skal bli malt. For ord er jo bare ord. Men slik er det ikke med Guds ord, vi må aldri si om Guds ord at det er «bare ord». Ordene fra Guds munn er levende og virkekraftige (Hebr 4,12), de er handling, de skaper det de nevner.

Vi mennesker og alt som lever er blitt skapt ved hans ord, og han holder alt oppe ved samme allmaktsord. «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Sal 33,6). Når Gud befaler, trenger vi ikke å vente millioner av år før det blir noe av det. Nei, «han talte og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). Det ble til – ut av ingenting, helt ferdig, bare ved hans ord!

«Hva er dette for slags tale?» sa folk i Kapernaum. «Hva er det med hans ord»? De skjønte jo ikke helt hvem han var som sto midt iblant dem i synagogen og talte. «Alt er blitt til ved ham,» skriver Johannes om Sønnen, «Ordet», som «var i begynnelsen hos Gud», og som «var Gud». «Uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,1-3). Og Paulus skriver om Kristus: «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter, alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,15-16).

Så vi hadde ikke vært her i dag hvis det ikke var for Gud og hans skaperord. Det er også det gudsordet som har frelst oss. Tenk på dåpen, den ser så enkel ut: Litt vann fra en skål eller et fat i døpefonten, og noen ord – og så ferdig. Men: det er ikke «bare noen ord»; det er Jesu ord som er forent med vannet som gjør dåpen så virkekraftig og sterk; hans befalingsord om å «døpe i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» gjør den store forskjellen. Og i nattverden bruker vi enkle ting som brød og vin, men Jesu mektige innstiftelsesord som leses – om «… den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse» – gjør at Jesu kropp og blod virkelig er til stede i sakramentet, sammen med brødet og vinen. Det er mirakuløse ord som får ting til å skje; Jesus forener oss med seg, og vi får del i hans liv, hans død og oppstandelse. I dåpen blir hans rettferdighet vår rettferdighet, vi får frelsen i gave, helt ufortjent, ved troen. Dåpen frelser og føder på ny. Og i nattverden styrker han oss, lover og forsikrer oss om tilgivelse, liv og salighet. Alt dette – ved Guds ord!

Og når du hører forkynnelsen i gudstjenesten, eller leser Bibelen hjemme, eller hører på opptak av andakter, prekener og sang og musikk med godt evangelisk innhold, ja, da er det også Guds levende og virkekraftige ord du får, som ikke skal vende tomt tilbake (Jes 55,11). Vi selv har ingen kraft til å omvende oss, vi kan ikke skape troen i hjertet eller styrke den.  Dette kan bare Den Hellige Ånd, og han gjør det ved Guds ord.

Når vi har lært om Ordets særdeles store betydning for oss, skulle vi vel tro at vi med aller største glede og iver ville lese og studere Guds dyrebare ord og ta del i sakramentet, så ofte vi bare kan, hele livet. Hvilke verdier, hvilken kraft, styrke og ledelse vi får der! Da skulle vi vel tro at vi i praksis ville prioritere Guds ord som noe mye viktigere enn f.eks. å se Dagsrevyen, Skavlan, eller en tv-serie, lese aviser, romaner, ukeblader, tegneserier, og som noe mye viktigere enn surfing på internett med alt det kjekke som fins der, og som noe mye mer nødvendig enn hus, hjem og hage, og alt vi kan handle på kjøpesenteret. Men: i hverdagen blir det dessverre ofte slik at Guds ord havner ganske langt nede på prioriteringslisten vår! Hvordan er det mulig?! Vil vi oss selv så ondt? Dette er jo ran! Vi frarøves så store og rike velsignelser! Er vi fra vettet, som nedprioriterer de mest dyrebare skattene slik?

Vel, det er slik at det foregår en kamp, i oss og rundt oss, en åndelig krig, mellom gode og onde krefter. Vi har ikke bare en kamp med oss selv, en kamp mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Disse onde maktene vil for alt i verden prøve å få forhindret at mennesker får del av velsignelsene i Guds ord og sakrament. Vi leste at en ond og uren ånd prøvde å forstyrre Jesu undervisning på sabbaten. Og dette er typisk, at slike krefter forsøker å hindre og forstyrre Guds ord, distrahere oss, holde oss på avstand, eller vri og vrenge på ordet, forfalske det. Hvem vet hva den urene ånden kunne ha funnet på å si for noe fordervelig, om den hadde fått litt mer taletid der i synagogen, hvis ikke Jesus hadde sagt stopp?

Mannen som var besatt begynte å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Mannen og den urene ånden visste altså faktisk hvem Jesus var: ”Guds Hellige”. Dette var en kunnskap mange andre i synagogen ikke hadde. Men en slik fakta-kunnskap om hvem Jesus er, blir ikke i seg selv til særlig hjelp. Vi trenger å vite hvorfor han er kommet. Hva vil han oss?

Av naturen er vi mennesker redde for Gud og hans hellighet, vi frykter at han vil ødelegge oss. Samvittigheten forteller at vi har syndet med tanker, ord og gjerninger, at vi heller har villet tjene oss selv enn å tjene Gud, og at vi fortjener straff. Dette har samvittigheten vår rett i. Men Guds hellige Sønn har likevel ikke kommet for å ødelegge oss mennesker. «Det var for å gjøre en ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8). Han kom for å knuse hodet til «den gamle slangen» (1 Mos 3,15), gjøre en slutt på hans makt over oss.

Djevelen var opprinnelig en god ånd, en engel skapt av Gud. Men han gjorde opprør, ville ikke tjene Gud, heller være herre selv. Han dro meg seg mange andre engler i fallet, og de ble en ondskapens åndehær (Åp 12,7-9). Djevelen er en morder og en løgner, han fristet menneskene til synd og frafall (1 Mos 3). Stor makt fikk han over menneskeslekten, slik at vi ville gjøre det han ønsker. I hans vold var vi hjelpeløst fortapt.

Men Gud har sendt oss sin Sønn! Og hva vil han oss, Jesus fra Nasaret? Er Guds Hellige kommet for å ødelegge oss? Nei, bare djevelen og hans hær vil han ødelegge, ikke menneskene. For Jesus er fylt av kjærlighet til oss, til de grader at han selv ville bli en av oss; Guds evige Sønn ble et sant menneske av kjøtt og blod – samtidig som han fremdeles var og er sann Gud. Og han førte kampen på våre vegne, «han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær» (NoS 449). Jesus sto imot alle fristelser og angrep, syndet aldri, og han bar alle våre synder opp på korset, sonte straffen, led og døde for oss. Og tenk, at ved å fornedre seg selv og bli så svak og avmektig for oss, vant han seier over den sterke fienden. Han beviste at seieren var klar, betalingen gyldig, gjeldsbrevet vårt slettet ut, ved å stå opp fra de døde den tredje dag.

Da er vi frie og kan juble med salmisten David: ”Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri. Vi har vår hjelp i Herrens navn, han som skapte himmel og jord” (Sal 124,7-8). Fienden har ingen rett på deg lenger, du som er døpt og tror på Jesus. Du tilhører Kristus, befrieren, som har kjøpt deg med sitt eget blod på korset, for at du skal være hans, tilhøre ham og leve under ham i hans rike. Du er blitt erklært ”uskyldig”, ”rettferdig”, ”frikjent”! Og er Gud for oss, hvem kan da være imot oss?

Djevelen er jo fortsatt løs, for en tid; han vet han ikke har så lenge igjen, og han ”går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke” (1 Pet 5,8). Han er slett ikke til å spøke med, han er en morder og en tusenkunstner. Vi ser ham ikke med øynene våre, og dermed glemmer vi dessverre fort både ham og hele ondskapens åndehær, at de eksisterer. Bibelen formaner oss til å være åndelig edru og våkne, ta på Guds fulle rustning, bruke Guds ord, Åndens sverd, det eneste forsvarsvåpenet som duger i kampen (Ef 6,13.17). Og motstand og kamp – det blir det for en kristen, dette er ikke til å unngå; det blir lidelse og smerte av forskjellig slag.

Men Jesus sier: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (Luk 11,28). Vi trenger ikke å være engstelige og redde, når vi bare blir værende hos ham, lytter til hans stemme, og henger fast ved ham som greinene på vintreet.

Jesus truet den onde og urene ånden i synagogen den sabbaten: «Ti stille og far ut av ham!» Da rev ånden mannen over ende og fór ut av ham, men uten å skade ham. Ja, for Jesus er mye sterkere enn fienden. For Guds allmakts ord må alle fiender til jorden falle. Folk ble forferdet: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.». Det er altså hans ord som har en slik makt, og ved hans ord eier også vi seier og redning fra ondskapen, synden og døden. Djevelen har ingen makt over Jesus Kristus og derfor heller ingen makt over oss som er i Kristus. Jesus beskytter oss med sitt ord, kjemper for oss og med oss. Så la oss bli i hans ord, holde fast ved det, grunne på det, la det få rikelig plass iblant oss, ja førsteplassen, både i helgene og til hverdags.

Så vil vi kjempe videre så lenge vi lever her på jord, kjempe troens gode strid, mot fienden, som også inkluderer vår egen gamle, syndige menneskenatur. Men vi kjemper som noen som vet at de allerede har seieren inne; for Jesus har vunnet, og den seieren er vår! For det sier Guds ord – Herren har talt. Og riket er hans, og makten og æren i evighet. Gud være takk og lov! I Jesu navn, amen.

Bønn: Kjære Herre Jesus, vi takker deg for ditt hellige Ord, for evangeliet som er en kraft til frelse for alle som tror. Vi takker deg for din rettferdighet, som du har gitt oss i gave. Du har kjempet og vunnet seier for oss, over alle mørkets krefter. Hjelp oss, du som er så sterk, for i oss selv er vi så svake og skrøpelige. Styrk oss ved nådens midler, hold oss tett inntil deg som greinene på vintreet, alle våre dager, helt til enden. Hjelp oss også å vitne om deg, så evangeliet må bli spredt i hele omegnen, i nærmiljøet vårt og over hele verden. Og la oss til sist få gå seierrike inn til din evige herlighet. Amen.