«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Jesus, av Gustave Doré.
Jesus, av Gustave Doré.

Langfredagspreken av Tor Jakob Welde, pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke.

I salmen vi nettopp sang, ba vi: ”Min Jesus, du er såret for mine synder så. Jeg burde selv ha båret den straff som på deg lå” (Norsk Salmebok 150,2). Korset er et mysterium som er umulig å forstå noe av dersom vi ikke vet hvem og hva som var grunnen til at Menneskesønnen måtte løftes opp på det korset. Det var jeg og mine synder – og du og dine synder – som var årsaken til hans sorg og smerte. Vi mennesker vil jo helst bagatellisere synden som bor i oss, vi tenker at det kan da vel ikke være alvorlig om vi gjør noe som er synd. Men når vi leser om hvor dyrt det kostet Jesus å gjøre opp for synden vår, må vi tenke om igjen. Jesus ”ble overgitt til døden for våre synder” (Rom 4,25).

Da Jesus døde på korset, var det egentlig du som døde på korset. Han som ropte ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er egentlig deg – og meg. D.v.s. han er vår representant. Vår stedfortreder. Det var vi som hadde fortjent å bli helt forlatt av Gud, for vi mennesker har vendt oss bort fra ham. Det var våre synder som ble straffet på Golgata. Vi husker ikke en gang halvparten av syndene våre, men han fikk merke og kjenne hver eneste en av dem. Vår barndoms og ungdoms synder, voksenlivets og alderdommens synder – alt! Jesus, som selv ikke hadde gjort noe ondt, ble ”gjort til synd” for oss (2 Kor 5,21), han tok med seg hele verdens synd opp på korsets tre. Derfor var det en forferdelig og heslig, illeluktende oppsamling av synd der på Golgata, så Gud måtte vende seg bort i avsky. Han lot ikke sitt ansikts lys skinne over stedfortrederen vår. Det ble mørke midt på dagen. For Gud er hellig og kan ikke tåle synd. Ondskap må straffes, synd må sones for. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (Jes 53,6). Herren lot sin flammende vrede over synden ramme sin egen elskede Sønn! Istedenfor oss. Gud har ingen lyst og glede av å straffe synd, men må gjøre det likevel. For den eneste levende Gud som eksisterer er en som elsker hellighet, rettferdighet, godhet – og hater ondskap, urettferdighet, synd. Men den eneste levende Gud er også en som elsker menneskeheten, ja, hvert eneste medlem av menneskeslekten.

Så Jesus tok vår plass. Og Herrens apostel Paulus erklærer at ”én er død for alle, derfor er de alle døde” (2 Kor 5,14). Det vil si: Når Kristus har dødd for alle menneskers synder, har det samme betydning som om alle mennesker døde og gjorde opp for syndene sine. Derfor er Gud allerede forsonet. Og derfor kreves overhodet ingenting fra menneskenes side lenger for å forsone Gud. Når vi ser på korset, ser vi virkelig hvor høyt elsket vi er av Gud. Der er Guds kjærlighet åpenbart i all sin ufattelige høyde og dybde, lengde og bredde.

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” ropte Jesus fra dypet av sin menneskelige natur. Mer ensom og forlatt enn han kjente seg der, er det ikke mulig for et menneske å kjenne seg. Kong David, som skrev den profetiske 22. salmen, som disse ordene er hentet fra, følte seg jo iblant ensom og forlatt, og den følelsen kan vel også vi få noen ganger. Men Jesus var virkelig forlatt. Å bli hånet, pisket og slått og tornekronet, avkledd og gjennomboret i hender og føtter, og det å henge på et kors i mange timer til spott og spe, var forferdelig, det var den mest fornedrende og smertefulle behandlingen et menneske kunne få. Men den sjelelige, åndelige smerten Jesus måtte utholde, var vel likevel det verste. Allerede i Getsemanehagen, før de kom for å ta ham til fange, var sjelen hans tynget til døden av sorg og gru. Guds Lam var forferdelig nedtynget av verdens synd og all angsten og skrekken som fulgte med den byrden. Han visste at på korset skulle helvetets pine ramme ham med full kraft.

En del av ham, den menneskelige siden, grudde seg fælt til det som skulle skje, og ba om at begeret måtte gå ham forbi dersom det var mulig. Men, han ville uansett utføre Guds vilje og plan. Litt senere, da en disippel grep til sverdet for å forsvare ham og kjempe for ham, da det kom folk for å ta ham til fange, sa Jesus: ”Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?” (Matt 26, 53-54). En legion tilsvarte for øvrig omtrent 5000 soldater, så når Jesus sier ”mer enn tolv legioner engler” tenker han på 60.000 engler eller mer.

Menneskesønnen hadde jo all makt og alle guddommelige egenskaper hele tiden mens han levde her på jorden, fra begynnelsen av livet og like til slutten, for han er samtidig sann Gud og sant menneske i én person. Men han gjorde ikke alltid bruk av sine guddommelige egenskaper, for hadde han det gjort, kunne han ikke ha lidd og dødd for oss, noe som var helt nødvendig å gjøre. Så han fornedret seg og ble svak.

Det er helt ufattelig for oss, dette at han som lider og dør på korset virkelig er sann Gud. Det var herlighetens Herre som ble korsfestet! (1 Kor 2,8). Men – Gud kan da vel ikke lide og dø? – den store allmektige Gud som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig?

I Konkordieformelen siteres noe som Martin Luther har skrevet om dette: Han sier: ”… Gud, slik han er i sin egen natur, kan ikke dø, men når nå Gud og menneske er forent i én person, så heter det med rette: Guds død, når mennesket dør, det [mennesket] som med Gud er (…) én person.” ”Dersom det ikke skulle hete at Gud er død for oss, men bare et menneske, da er vi fortapt. Men når Guds død og den døde Gud ligger i vektskålen, så synker han ned og vi opp som en lett tom skål…” (Sol. Dec., Art. VIII, 44).

Ja, hadde Jesus bare vært et menneske og ikke samtidig sann Gud, så hadde ikke hans offerdød hjulpet oss noe som helst, den ville ikke hatt kraft til å frelse en eneste sjel. Men Jesu menneskelige natur er forent med hans guddommelige natur, Menneskesønnen er Gud, og dette veier ufattelig tungt. Jesus sank helt til bunns for å løfte oss opp til Gud. Han fornedret seg for å opphøye oss. ”Slik er vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom” (2 Kor 8,9).

”I ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset” (Kol 1, 19-20). At Kristus Jesus ble knust for våre misgjerninger, at Guds Sønn måtte rope ut ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” er et ufattelig mysterium; det er ”ordet om korset”, en stor dårskap for menneskets fornuft, men Guds visdom og Guds kraft til frelse for hver den som tror (1 Kor 1,18ff).

Djevelens makt fikk et knusende slag den fredagen Jesus døde på korset. Jesaja hadde profetert: ”Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom” (Jes 53,5).

Du som er døpt i Jesu navn, er ”døpt til hans død”: ”Vi ble begravd med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,4).  Jesus ble forlatt av Gud på korset, for at vi aldri skal måtte bli forlatt av Gud. I dødsstunden vår skal vi ikke bli ensomme og forlatt, for Jesus blir hos oss og vil ta oss hjem til seg. Han er den gode hyrden, som ga livet sitt for sauene, han skal ikke la oss mangle noe, men lede oss til grønne enger og vann der vi finner hvile; han lar sin godhet og miskunn følge oss alle våre dager, og vi skal bo i Herrens hus gjennom alle tider, ja til evig tid (Salme 23).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)