Kvinnen som fikk syndene tilgitt

Kvinneportrett av Leonardo da Vinci, ca 1508.
Kvinneportrett av Leonardo da Vinci, ca 1508.

Preken på 2. søndag i faste, 2013, av pastor Tor Jakob Welde.

Lukas 7,36-50:

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord.

Og vi ber: Herre, takk for ditt ord! Hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet. Amen.

Det er en gripende fortelling evangelisten Lukas har gitt oss her, ledet av Den Hellige Ånd, en fortelling som opp gjennom århundrene har gjort dypt inntrykk på mange. For det er sterke følelser inne i bildet, og store spenninger, og det er så uventet det som skjer. Jesus sier og gjør ting som ingen hadde forventet, Guds tanker og veier er så annerledes fra hvordan mennesker tenker; ting blir snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første. Vi kan gjerne spørre oss selv hvordan vi ville ha reagert hvis vi hadde vært tilstede hjemme hos fariseeren Simon den dagen.

Simon var nysgjerrig på Jesus, som ganske nylig hadde begynt å gå omkring og forkynne i byer og landsbyer; uten utdannelse var han, men ble omtalt som en stor profet; folk snakket om mirakuløse helbredelser, ja, det gikk til og med rykter om at han hadde oppvakt den døde sønnen til en enke i Nain (Luk 7,11-17). Men særlig nøye med å overholde alle sabbatsreglene (dvs. senere tillegg til Moselovens forskrifter), det var han visst ikke. Fariseeren Simon var skeptisk, men ville finne ut mer om denne Jesus fra Nasaret, om han virkelig kunne være en profet. Så nå hadde han altså invitert ham hjem på middag. Jesus var støvete og skitten på bena, som man jo blir av å gå rundt i sandaler på veier og stier, og det mest behagelige for ham ville vært å få vasket føttene før han gikk til bords. Hvis Simon hadde ønsket å hedre Jesus, vise ham litt ekstra gjestfrihet og vennlighet, hadde han ordnet med vann til fotvask. Men det gjorde han ikke.

Jesus tok av seg sandalene, gikk inn og fant plassen sin ved bordet. Han «satte seg», står det i en del eldre oversettelser. Men i den greske grunnteksten og i den nyeste norske bibeloversettelsen står det at han «la seg» til bords. Og dette var det vanlige på den tiden, at en halvveis lå, på en benk, med venstre albuen hvilende på bordet, og føttene bak seg, vendt ut mot rommet. En slik detalj er jo nyttig å kjenne til, for da slipper vi å misforstå situasjonen, som en del har gjort; mange har forestilt seg at hun som kom inn måtte legge seg på golvet under spisebordet, for å kunne komme til Jesu føtter. Men noe slikt var ikke nødvendig, ettersom altså ingen hadde bena under bordet.

Det må ha gått et gisp og et sukk gjennom rommet da denne kvinnen steg inn. Det ble regnet som forferdelig uforskammet og frekt at en som henne, som alle i byen visste hadde levd et syndefullt liv, våget å møte opp som ubuden gjest hjemme hos en respektert fariseer som Simon. Hun var slett ikke velkommen i dette huset, og det visste hun egentlig godt.

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun brydde seg ikke om at håret ble skittent. Hun kysset føttene hans og smurte dem med en fin salve, fra en alabastkrukke. Å gjøre noe slikt var tabu, og det var også skandaløst at Jesus ikke stanset henne, syntes vel de fleste andre tilstedeværende.

Glassmaleri fra St. Alphonsus-kirken i Grand Rapids, Michigan, USA
Glassmaleri i St. Alphonsus-kirken i Grand Rapids, Michigan, USA

Men hvorfor var hun der? Hva er egentlig grunnen til gråten og tårene og den spesielle fotpleien hun tjener Jesus med? Er det angeren på grunn av det syndefulle livet som gjør at hun gråter? Hun hadde mye hun angret på, og tårene hadde antagelig delvis med dette å gjøre. Men, ifølge Jesu ord var det fordi hennes mange synder var tilgitt at hun viste så stor kjærlighet. Hun forsto altså allerede på forhånd, før hun kom inn i huset til Simon, at alt var tilgitt. Hun kom ikke til Jesus for å tilgivelse, men fordi hun hadde fått. Det var derfor hun viste så stor kjærlighet. Så hun gråt nok mest fordi hun var så takknemlig, glad og rørt.

Sannsynligvis hadde hun for kort tid siden – kanskje tidligere samme dag – hørt Jesus forkynne det gode budskapet om Guds rike. Kanskje hadde hun vært i lag med andre foraktede syndere, og Jesus hadde ikke vist dem bort. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,» sa Jesus (Luk 5,31-32), når fariseere og skriftlærde reagerte negativt på at han var i lag med tollere og syndere, ja, til og med spiste sammen med dem. Kanskje hadde hun hørt ham fortelle lignelser om Guds nåde, som den om den enslige sauen som var gått seg vill, men som den gode hyrden likevel går ut i marken for å lete etter, helt til han finner den. Jesus snakket om at det blir stor glede blant Guds engler for én synder som vender om, én bortkommen sønn eller datter som vender hjem igjen til Far (Luk 15). Hver eneste én er så dyrebar for Gud. Den gode hyrden var villig til å gå i døden for sauene (Joh 10,15), Menneskesønnen var kommet for å gi livet sitt som løsepenge for mange (Mark 10,45). «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). Det var jo slike ting Jesus forkynte.

Hva det enn var hun hadde hørt av undervisningen hans, hadde det i hvert fall gjort sterkt inntrykk. Evangeliet er levende og virkekraftig, og Den Hellige Ånd hadde tent troen i hjertet hennes, så hun visste og stolte på at budskapet om Guds nåde og tilgivelse gjaldt nettopp henne. Hun var jo akkurat en slik som hadde båret på en tung byrde, men budskapet fra Fredsfyrsten hadde lettet byrden, ja, tatt den helt bort; han hadde gitt henne hvile for sjelen. Hun var så takknemlig og rørt på grunn av denne guddommelige godheten; tenk at profeten Jesus ville være venn med en synder som henne, og at alt var tilgitt. Livet hennes var blitt nytt, hun hadde fått fred med Gud, han hadde åpnet himmelriket sitt til og med for ei som henne! Det var stort.

Så nå brydde hun seg ikke om hvordan folk reagerte, det fikk bare våge seg at de syntes hun skjemte seg ut. Hun bare måtte til Jesus så fort som mulig og uttrykke hvor takknemlig hun var. Hun bare måtte.

For en kontrast til fariseeren Simon! Da han så hva som skjedde, at Jesus lot henne drive på med salven og håret og tårene, og kyssing av føttene hans; ja, da ble Simon bare fylt med vemmelse. Huff! Nå var det i hvert fall helt klart at Jesus ikke var noen Guds profet, tenkte han. For «var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» Og da ville han jo ha skjønt at et slikt kvinnemenneske selvfølgelig måtte avvises og jages bort. Slik tenkte Simon.

Fariseeren trodde han hadde gjennomskuet Jesus, men det var i stedet Jesus som gjennomskuet ham, leste tankene hans. «Simon», sa Herren til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Og så illustrerte Jesus denne spesielle situasjonen med fortellingen om de to som hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Begge fikk ettergitt hele gjelden, fordi de ikke kunne betale. Hvem av dem ville da sette størst pris på pengeutlåneren og være mest takknemlig? Den han etterga mest, selvfølgelig. Simon svarte rett.

Så fortsetter Jesus med en direkte sammenligning av Simon og den foraktede kvinnen. Simon hadde ikke sørget for at gjesten fikk en fotvask. Men se på henne, hva hun hadde gjort, med sine egne tårer og håret og den fine salven! Fariseeren hadde hverken gitt Jesus noe velkomstkyss eller salvet hodet hans med olje. Men se hva denne kvinnen har gjort – kysset føttene hans og smurt dem inn med fin salve. For en forskjell!

”Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.”  Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Tenk at den respekterte fariseeren Simon, som sto så høyt på samfunnets rangstige, fikk refs av den inviterte gjesten sin! Mens den æreløse og uverdige kvinnen ble tatt godt imot av Jesus, han satte  tydeligvis pris på det hun gjorde, og ga henne godord for det. Det var jo helt uhørt! At det er hun som får høre ordene «Gå i fred» og «Din tro har frelst deg», at det er hun som hevdes å stå i et rett forhold til Gud, og ikke fariseeren Simon – ja dette var, er og forblir en stor overraskelse for mennesker. Her blir alt snudd opp-ned, de første blir de siste, og de siste blir de første.

Hva med oss? Som nevnt, kan det være bra å spørre seg selv hvordan jeg ville ha reagert hvis jeg var tilstede hjemme hos fariseeren Simon. Og hvem er fariseeren Simon i dag, i 2013? Hvem er i dag den kvinnen som levde et syndefullt liv? Dersom det skulle arrangeres skoleteaterforestilling, hvilken rolle ville du helst ønsket å spille? Ville du ha vært Simon, som levde et ytre sett anstendig og vellykket liv, med fine klær og stilig hus, og som førte seg med verdighet og var respektert av alle? Eller ville du ha vært hun som kom og skjemte seg ut, sto og gråt, og skitnet til håret sitt ved å tørke Jesu føtter, og salvet og kysset dem?

Noe som er ganske ubehagelig å tenke på, er jo at vi alle har en stor eller liten fariseer i oss. Vi har en tendens til å tenke slik som antagelig de fleste ved middagsbordet gjorde, at det vel måtte være Simon som var et Guds barn, ikke hun der foraktede kvinnen. Det ligger i vår natur å tenke slik. Vi glemmer så lett at Guds rike og kirken er for uverdige, syndige, dårlige, svake mennesker. Vi kan fort glemme at vi selv synder daglig, mye og ofte, og hvor mye vi selv trenger Jesus og hans tilgivelse og nåde. Hvis vi tenker om oss selv at vi er ganske så bra og fine kristne, er det fare på ferde. Simon tok grundig feil av seg selv. Han var en stolt mann. Han tenkte ikke at han var en som hadde særlig behov for å be om tilgivelse. Utvendig så han fin og respektabel ut, men innvendig var det annerledes.

Gud ser og vet om alt som foregår av tanker og følelser inni oss, han merker hva slags holdninger vi har. Han hater alt hykleri, all selvgodhet, ukjærlige tanker og ondskap hos oss mennesker. Det er selvfølgelig i seg selv en fin ting dersom du har levd et ytre sett anstendig liv i samfunnet, det er veldig bra. Men stilt overfor Gud, hjelper det ikke om vi har klart  å se ganske vellykket og bra ut på utsiden, på fasaden. For ingenting er skjult for øynene på ham som vi skal stå til regnskap for. Han tar syndene våre på alvor. Jesus tok også syndene til denne kvinnen på alvor, han sa aldri til tollere og syndere at ”dere er bra nok som dere er”. Han ga ikke syndenes tillatelse, men forlatelse, tilgivelse. Og han sa at de skulle vende seg fra syndelivet, vende seg bort fra alt ondt.

Det er først når vi skjønner hvor alvorlig stelt det er med synden som bor i oss, at det blir så godt og herlig å høre det glade budskapet om at også vi får komme til Gud slik som vi er, fattige på gode gjerninger, med all synden vår. Vi trenger ikke å komme i forkledning og prøve å se bedre ut enn vi er, kristendom handler ikke om at vi må skjerpe oss og forbedre oss før vi får komme til Gud. Det handler ikke at om at de får lov å komme som er ganske vellykket og som kan vise en god vandelsattest, et rent rulleblad for gjerninger, ord og tanker. Nei, ”sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 1,8-9).

Evangeliet om Guds rike skal forkynnes for fattige og fortapte syndere. Kirken består av uverdige, hjelpeløse mennesker som ikke får til livet sitt slik de burde. ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile,” sier Jesus til oss alle. Kirken er som et sykehus, kirken består av troende mennesker som i seg selv er syke og svake, men som tar medisinen sin, medisinen mot synd og død. I skyggen av korset, ved Jesu sår, finner vi legedom. Og vi trenger stadig og på ny å få ta imot medisinen vår, Guds ord, evangeliet i ord og sakrament. Rent og uforfalsket trenger vi det, ikke filosofi og mennesketanker, men Guds tanker, Guds egen medisin. Vi trenger tilgivelse, trøst og styrke, samt veiledning, advarsler og oppmuntring fra Guds ord.

La oss aldri glemme dette, at kirken er for uverdige, fattige, dårlige, hjelpeløse folk; det er de syke, ikke de friske, som trenger legen Jesus. Hvis vi tror om oss selv at vi er friske, da trenger vi ikke ham, og da trenger vi ikke kirken; så hvorfor er vi da her? Kirken består av syndere som ved troen på sin frelser har mottatt full tilgivelse; Jesus, Guds lam, har båret all vår synd, med sin lidelse og død har han sonet hele straffen vår. Han har betalt alt vi skyldte, det lange skyldbrevet vårt er strøket ut. Og ikke nok med det, Gud har også overført til din og min ”åndelige sparekonto” hele Jesu Kristi rettferdighet og hellighet, som han nå regner som vårt; det tilhører oss. Kristus beviste gyldigheten av dette ved å stå opp igjen fra de døde. Og han skal aldri i evighet dø mer.

Kvinnen i teksten vår står som en fin illustrasjon av det Paulus skriver om at ”vi er frelst av nåde, ved tro, det hviler ikke på gjerninger” (Ef 2,8). ”Din tro har frelst deg,” sa Jesus. «Gå i fred.” Og han ga henne en ny forsikring, en bekreftelse på det som Den Hellige Ånd allerede hadde overbevist henne om: ”Dine synder er tilgitt”. De ordene var til god styrke for henne. ”Din tro har frelst deg,” altså – det er frelse i troen, fordi det er den som er redskapet, hånden som tar imot frelsens gave, den tomme hånden som Gud legger den store gaven i, slik at troen kan gripe gaven, holde rundt den og leve ved den. Uten troen ville vi ha gått glipp av frelsesgaven.

Så kvinnen var frelst ved troen, troen på den helt ufortjente tilgivelsen; hun bare stolte på Guds nåde. Og fulgte kjærligheten hun viste som en frukt av troen, av takknemlighet til Jesus for det hun hadde fått av ham. Som Johannes skriver: ”Vi elsker, fordi han elsket oss først … Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh 4,10.19). Nå kunne kvinnen aldri tenke seg å vende tilbake til det gamle syndefulle livet sitt, nå fikk hun begynne med blanke ark og nye fargestifter.

Akkurat som henne har også vi stor grunn til å takke og juble, ja, gråte gledestårer, på grunn av Guds godhet mot oss. For en dyp nåde og kjærlighet Han har vist oss! Så la oss derfor, slik som henne, vise kjærlighet, tjene Gud og vår neste. La oss vise barmhjertighet og kjærlighet mot våre trossøsken og mot alle mennesker.

Og la oss vokte oss for å tenke med hovmod på, eller se med et fariseisk blikk på, dem som lever åpenlyst syndige og lastefulle liv. Akkurat som vi, trenger de mest av alt å få høre Guds ord, lov og evangelium, det gode budskapet om Jesus. La oss vokte oss for å stille oss i veien for evangeliet. Det kan lett skje, og det har nok dessverre ofte skjedd opp gjennom tiden, ved at mennesker i kirkene på ulike måter sender signaler om at kirken er for de vellykkede, ikke for de mislykkede – for de friske, ikke for de syke. Slike signaler er jo feil og må unngås.

Til Gud får du og jeg og alle mennesker komme, slik som vi er. Han vil ikke støte oss bort. Han sier til oss: ”All din syndeskyld, hele din gjeld, ettergir jeg deg. For av kjærlighet til deg har jeg sendt Jesus, min enbårne Sønn, til verden som din frelser, og han har betalt hele din gjeld da han led og døde for deg på korset. Alt er betalt, til siste øre; du er tilgitt, du er ren og rettferdig, himmelen verdig, for Jesu navns skyld alene.” Gud være takk og lov! Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)