Preken av pastor Tor Jakob Welde
28. juli 2013 – Forvaltersøndagen,
ved Den Lutherske Bekjennelseskirkes kirkemøte på Utsyn ungdomssenter, Finnøy.
Rom 5,1-11 – Luk 16,1-9 – Luk 12,42-48
Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.
Har du i det siste opplevd å få god service? Kanskje du fikk god service på en restaurant? – du kom inn døren, ble hilst vennlig velkommen av en av de ansatte, hun viste vei til et ledig bord, ga deg menyen, var flink å svare på spørsmål om matrettene, og tok opp bestilling. Maten kom nokså raskt på bordet. «Håper det smaker!» sa hun med et smil. Hun hadde en hel del andre kunder den kvelden, men du merket at hun likevel fulgte årvåkent med på om det var noe du trengte. Bra service! Hun hadde den rette innstillingen.
Eller kanskje har du opplevd det motsatte? – «Hallo, er det noen som jobber her…? Etter at du har satt deg ned, tar det laang tid å få bestilt, og usedvanlig lang tid før maten blir servert. Og det som kommer på bordet er jo egentlig ikke den maten du bestilte. Servitøren virker nokså uinteressert, det er visst ikke så viktig for ham å betjene deg. Han står mye og koseprater med en kollega, så du klarer ikke å få øyenkontakt, han følger ikke med. Han har visst helt glemt at du har bestilt dessert. Så skuffende. Dårlig service. Heller ikke er det særlig rent på det spisestedet. De har visst ikke den rette innstillingen, de som jobber der.
I dag, på Forvaltersøndagen, handler det en del om dette hvordan vi utfører oppgavene våre, vi som er i Herrens tjeneste. Gud vil at alle vi mennesker i verden skal tjene ham, med glede og iver, alle våre dager. Han vil vi skal forvalte eiendommen hans på en god måte. Jesus fortalte flere lignelser om forvaltere. Vi har allerede hørt en av dem i dagens evangelietekst, om en rik mann som hadde en tjener, en forvalter. Hva var forvalterens oppgave? Å sørge for at den rike mannens eiendom, penger osv. ble tatt godt vare på, ikke sløst vekk på unyttige ting. Penger må ikke bare få «forsvinne ut av vinduet», som vi sier. Det var ikke forvalteren som eide dem; han hadde bare ansvar for at penger og eiendom skulle bli brukt på en klok måte. Det var et stort ansvar den tjeneren hadde fått. Han måtte være våken, følge godt med.
Hva med oss? Vi har også ansvar, for å bruke alt det Gud har gitt oss på rett måte. Det er et viktig ansvar vi har fått.
«Jag vill tacka livet, som gett mej så mycket», sang Arja Saijonmaa. En fin melodi. Men: egentlig er det jo ikke livet vi skal takke; det er naturligvis Han som har gitt oss livet, Gud som har skapt oss – det er jo ham vi skal takke. «Han har gitt meg kropp og sjel, øyne og ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser,» – og så mye annet godt, helt ufortjent. Han har gitt meg det «bare av faderlig guddommelige godhet og barmhjertighet. For alt dette er jeg skyldig å takke og love ham, tjene og lyde ham,» som det står i den lille katekismen.
Vi er altså Guds forvaltere, vi. Og det er ikke slik at Gud sier: «For meg er det nå akkurat det samme hvordan du bruker alle gavene du har fått; det der gjør du akkurat som du vil med, jeg bryr meg ikke om det». Nei, han følger med på hvordan vi utøver forvalterskapet vårt. Han holder oss ansvarlige. Det handler ikke bare om penger og jordisk eiendom, men også om hvordan vi forvalter tiden vår, dagene og årene som kommer til oss, og hvordan vi bruker talent og evner, og alle slags ressurser vi har fått. Han vil vi skal dele gavene hans rett, ta vare på skaperverket hans, bruke naturen på en forsvarlig måte. Vi har også ansvar for hverandre, for hjem og familie, venner, kolleger og andre mennesker på jord. For eksempel skal vi jo hedre vår far og mor, vise respekt og lydighet. Og: Barn er «en gave fra Herren» (Sal 127,3), men ikke en gave folk får bare for sin fornøyelse og underholdnings skyld; gaven er for å tjene med, vi skal oppdra barn til pris og ære for Gud. For å være gode forvaltere som Gud kan være tilfreds med, trenger vi å ha den rette innstillingen i bunn: at vi elsker Herren Gud av hele vårt hjerte, og elsker vår neste som oss selv.
På Forvaltersøndagen kjenner jeg et stikk i samvittigheten: Hvordan har egentlig jeg forvaltet det Herren har gitt meg? Guds ord beskriver en sørgelig sannhet, at vi mennesker har vendt oss hver sin vei, gjort opprør, snudd ryggen til Herren vår Gud. «Jeg vil være min egen herre», sier mennesket i sitt hjerte, «jeg vil ikke tjene Gud, jeg bestemmer selv, det er mitt liv, og jeg vil prøve å få mest mulig ut av det, akkurat slik som jeg har lyst.» Og vi har alle mye av denne syndige, selviske holdningen i oss, den setter sitt preg på livet vårt, mer eller mindre. Av den grunn er verden full av strid og misunnelse, hat og ufred, skrik, sorg og tårer. Samvittigheten vår vitner om – og Bibelen bekrefter – at vi står ansvarlige overfor Gud – og at vi har fortjent straff. For Gud er hellig og tåler ikke synd og ondskap. Hva skal Gud gjøre med oss? Hva skal han gjøre med slike stolte, opprørske forvaltere med helt feil innstilling? Synden må straffes, for Gud er rettferdig.
Hva gjør Gud? Jo, hør: Han gir oss noe – det aller beste, det kjæreste han har! Er det mulig? Ja, han har gitt oss sin egen elskede Sønn, Jesus. Vi har fått Ham! Hvorfor? Fordi Gud elsker oss, på tross av all synden i oss. Gud ville berge oss, redde oss fra synden og straffen, fra døden, fortapelsen, den evige skilsmissen fra Gud, som vi har fortjent. Synden må straffes, men Gud fant en løsning for oss. I epistelteksten fra Romerbrevet 5 hørte vi at «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere», han «døde for ugudelige da tiden var inne» (Rom 5,6.8). Vi som var Guds fiender, ble forsont med ham ved hans Sønns død. Jesus levde for oss, som vår stedfortreder, – og han døde for oss, han tok straffen vi skulle hatt. Gjeldsbrevet mot oss slettet han og tok det langt bort fra oss da han naglet det til korset (Kol 2, 14). Han seiret over djevelen og dødens og mørkets makt – ved å gå i døden for våre synder – og ved å stå opp igjen den tredje dag, for vår rettferdiggjørelses skyld! Menneskesønnen sa han var kommet for å tjene oss og gi sitt liv som løsepenge for menneskeheten. «Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde» – Når Jesus har død og betalt for syndene våre, er det som om du og jeg og alle mennesker har dødd og betalt for syndene våre – «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (2 Kor 5,14-15).
Vi er blitt befridd fra synden vi har fått tilgivelse, og alt er blitt nytt. «Som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,4). Vi er kjøpt, og prisen betalt. Vi tilhører ikke lenger oss selv (1 Kor 6,19.20). Den Hellige Ånd har tent troen i våre hjerter, ved evangeliet, slik at vi nå gjerne vil tjene ham som har vært så god imot oss. Tenk, Gud har gitt oss det aller beste han hadde, Jesus. Evangeliet om Guds ufortjente kjærlighet og nåde og tilgivelse, det gir oss en helt ny innstilling: Vi får lyst, kraft og iver etter å tjene Gud – og medmenneskene våre, uselvisk, mens vi venter våkent på Jesu gjenkomst. Det er bare Den Hellige Ånd som kan gi oss denne innstillingen, kraften og iveren. Ånden gir den kristne en helt ny vilje.
Vi tjener ikke Gud for å bli frelst. For vi er jo frelst. Det er fullbrakt! – og det er derfor vi vil tjene ham som gode forvaltere, av takknemlighet for den ufortjente nåden vi har fått. Frelsen bygger ikke på tjenestegjerningene våre. Nei, vi er frelst helt uten gjerninger, helt gratis, av nåde, bare ved tro.
Da jeg var en bitteliten baby, bare noen uker gammel, ble jeg båret fram til døpefonten i kirken. Jeg kunne ikke gjøre noe for å bli frelst, kunne jeg vel? Nei, en liten baby kan jo ikke det. Jeg var helt hjelpeløs. Jeg var født med synd og skyld, men ved døpefonten fikk jeg all synd og skyld vasket bort, ifølge Guds løfte. Jeg fikk tilgivelse, og jeg fikk troen, jeg ble et frelst Guds barn i dåpen. Det sier Guds ord. Jeg ble kledd i Jesu Kristi fullkomne rettferdighets drakt. At dette skjedde med en liten og hjelpeløs baby, viser jo så klart, at vi ikke er frelst på grunn av noe vi har gjort eller må gjøre. Heller ikke en voksen som blir døpt, er frelst på grunn av noe han eller hun gjør. Gud stiller ingen krav, ingen betingelser, krever ingen gjerninger, for å bli vasket ren i frelsens bad.
Nå kommer vi endelig til teksten som er satt opp som prekentekst for i dag. Også her snakker Jesus om en forvalter. Lukas 12, 42-48: Herren svarte: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer». Amen.
Denne teksten er som en kalddusj! – som vekker oss opp, om vi skulle være i ferd med å bli sløve tjenere som glemmer hvorfor vi er her og hva vi holder på med; det er alltid en fare for at så kan skje. Det er alvorlig å begynne å tenke at «det er nok lenge til Jesu gjenkomst». Vi må være på vakt, holde oss våkne! For vi vet ikke når tiden er inne. Jesus er som en mann som har reist utenlands for en tid, men han har gitt oppgaver og ansvar til alle tjenerne sine i huset hjemme (Mark 13,33-34). Hver og en av oss gir han ansvar og oppgaver å tjene ham med. Forvalteren i denne lignelsen hadde fått oppgaven med å gi de andre tjenerne i huset mat til rett tid.
Jesus vet at det ikke er bare-bare å holde ut og være en trofast tjener, en klok forvalter, dag etter dag, år etter år; det kan være et slit, vi møter motgang, mye motstand. Blant annet har jo alle kristne en motstander i sitt eget bryst, han som vi kaller «den gamle Adam», som slett ikke vil tjene Gud, han vil tjene seg selv! Derfor blir det en stadig kamp. Og derfor trøster og oppmuntrer Jesus det nye mennesket i oss – ved å snakke om den belønningen som venter en trofast, våken og beredt tjener. «Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.» Det venter ham noe ekstra stort og herlig i den evige saligheten. Den som har vært en trofast og klok forvalter skal få belønning for sin tro tjeneste. Jesus snakket iblant om belønning. «Stor er lønnen dere har i himmelen,» sa han (Matt 5,12). Paulus skriver til efeserne: «Herren skal gi hver enkelt igjen for det gode han gjør» (Ef 6,8). Da er det snakk om «nådelønn», ikke om at en forvalter har fortjent frelsen ved å gjøre det gode, holde seg våken og beredt. Nei, for ingen fortjener jo frelsen på grunn av gjerninger, det er helt klart ifølge Skriften. Likevel skal de trofaste tjenernes gode gjerninger få sin «lønn» – nådelønn. «Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!»
Jesus oppmuntrer oss til å være våkne og beredt. Daglig burde vi tenke på Jesu gjenkomst. Han kan komme snart. Peter nevner i sitt andre brev «at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst?» (2 Pet 3,3-4). «Folkens, hallo – etter tusener av år er Jesus enda ikke kommet tilbake…!» Men ikke glem, skriver Peter: «For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (v. 8). Litt enkel hoderegning: Vi lever i 2013, det har gått nesten to tusen år siden Jesu himmelfart – hvor lenge er altså dette for Herren Gud? For ham er det jo som om det bare har gått ca. to dager! «Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (v. 9).
Det kan få svært alvorlige konsekvenser, hvis en Guds tjener begynner å lytte til motstanderen i sitt bryst og si til seg selv at «det er sikkert lenge til Jesus kommer igjen, så det er vel ikke så nøye med disse tjenesteoppgavene han har gitt meg, i hvert fall ikke akkurat nå; jeg har da vel en masse tid, jeg har mange år foran meg. Hvorfor skal jeg bare tjene Gud? Jeg vil heller tjene meg selv, satse på å realisere meg selv. Jeg vil nyte livet, det er jo mitt liv». Men troen på Jesus lar seg ikke forene med å tjene seg selv. En kristen er ikke sin egen herre, en kristen tjener ikke seg selv, men Herren Jesus. Den som ikke er våken og beredt, på vakt i sin tjeneste for Gud, ja han og hun sovner gradvis inn i den åndelige død, og da kan løpet plutselig være kjørt. Om ikke Jesus skulle komme tilbake i min tid her på jorden, så er det likevel slik at døden brått kan banke på døren. Det kan skje at du og jeg plutselig og uventet omkommer i en trafikkulykke, for eksempel. Bare de siste par ukene har det vært flere alvorlige togulykker i Europa. Med ett kan vi stå i evigheten. Vi må være våkne og beredt.
Det er veldig strenge, advarende ord Jesus sier: «Sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.»
Spesielt for en som er pastor, kan disse ordene og denne lignelsen være ganske så skremmende. For en pastor, en hyrde, har jo fått nettopp den viktige oppgaven med å gi de andre tjenerne mat, åndelig mat i rette tid. «Fø mine lam» (som Jesus sa til Peter en annen gang). Det kan virke som om Jesus med denne lignelsen spesielt tenker på pastorene: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?» «En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre.» En pastor bør jo, bedre enn de fleste, kjenne sin herres vilje. Hvis han likevel ikke steller i stand, og ikke gir flokken sin mat i rett tid, er det uhyre alvorlig. Tenk hvis jeg, en pastor, glemmer å tenke på Jesu gjenkomst og blir mer opptatt av å ha det fett her i verden, følge mine egne lyster og bli populær og få ære; «det er vel ikke så nøye med å gi dem mat i rette tid, rett type mat, rette porsjoner? For eksempel det å forkynne loven, alvorstunge, strenge tanker om synd og straff; ikke liker jeg å snakke om det, og ikke liker de å høre om det. Det kan ikke være nødvendig å mase så mye om slikt. Kanskje en gang i året kan være nok? De fleste mennesker i vår tid synes at den slags forkynnelse er helt forkastelig. Jeg vil heller snakke om kjærlighet og barmhjertighet, fred på jord, miljøspørsmål, osv., saker som føles aktuelle for folk.» Det er stor krise i kirke og menighet hvis ikke hyrden lar folkene sine få mat i rette tid, det er jo en slags mishandling av tjenestefolket, en grov forbrytelse. Hvordan skal tjenerne i husholdningen kunne utføre sin tjeneste dersom de ikke får mat, dersom de ikke blir riktig ernært av Guds ord, i rett tid, dersom de ikke får både lov og evangelium, uten sammenblanding av de to? Vi trenger jo alle å høre loven – og vi trenger å motta det betingelsesløse evangeliet. Vi trenger dessuten Guds veiledning om samliv, om mann og kvinne, ekteskapet osv. osv.
Kjære venner i Den Lutherske Bekjennelseskirke. For noen få uker siden var det 35 år siden den første norske LBK-menigheten ble grunnlagt. Vi har mye å være takknemlige for. Vi har blitt velsignet, vi har fått rikelig anledning til å ta til oss av solid bibelsk undervisning. Men Jesus sier: «Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.» Dette er alvorlige ord til oss om ansvar og forvalterskap. Vi må for all del ikke være eller bli en «tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil». Forvaltersøndagen er en dag for alvorlig selvransakelse, og en dag for å be med David: «Gå ikke i rette med din tjener for ingen som lever er rettferdig for deg» (Sal 143,2).
Så la oss vende om på ny. Ingen av oss trenger å synke ned i fortvilelse ved tanken på hvor skrøpelige og dårlige forvaltere vi kanskje har vært. For i dag er nådens dag. Det er ikke for sent. Herrens barmhjertighet er ny hver morgen. Og akkurat nå er vi på gudstjeneste. Hva er gudstjeneste? – Først og fremst at Gud tjener oss. Han inviterer oss til å komme med syndene våre, vi bekjenner dem for ham, vi har forsømt oss og gjort urett. Vi trenger tilgivelse, vi trenger Jesus, vi trenger fred med Gud. Og alt dette får vi her i gudstjenesten! Gud gir det til oss her, det vi trenger aller mest. Og tenk, helt gratis! Fordi Guds lidende tjener, Jesus, har betalt hele regningen, til siste øre. Den var dyr for ham å betale, han betalte med sitt eget hellige blod. Men vi får den fulle og ferdige frelsen som en gave, helt gratis. Ved evangeliet, i ord og sakrament, overrekker han den til oss. Vi får bare ta imot, bare stole på det han lover oss. I gudstjenesten gir han oss undervisning og rettledning gjennom sitt ord. Og han gir oss sin velsignelse. Så i gudstjenesten gjør Gud oss en ufattelig stor tjeneste. Snakk om god service! (Service betyr jo tjeneste.)
Og som vårt svar på tjenesten vi mottar, tjener vi ham når vi synger og lovpriser hans navn, når vi sammen bekjenner vår tro, når vi gir pengegaver til arbeidet i hans rike og bruker tid og krefter, evner og talent på ulike måter i kirken. Også i hverdagen vil vi leve til Guds ære, med uselvisk tjeneste på hver vår plass, i hjemmet, på arbeidsplassen, på skolen osv. La oss være årvåkne for hvordan vi kan hjelpe, tjene og elske vår neste – i dag; da tjener vi jo samtidig Jesus. «Enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!» skriver apostelen Paulus, «jeg søker ikke mitt eget beste, men alle de andres, så de kan bli frelst» (1 Kor 10,31.33). Og la oss alltid vente Herren vår tilbake, våkne og beredt. Lykkelige er vi når han kommer og finner oss aktive i tjeneste for ham. Amen.
Bønn: Kjære Herre Jesus Kristus, nådige Gud. Vi takker deg for ditt ord til advarsel og formaning, trøst og glede. Fyll oss med din gode Hellige Ånd, gi oss en ny og større glede og iver i tjenesten for deg. Hjelp oss å holde oss våkne og alltid beredt mens vi venter på din gjenkomst. Vi takker deg for LBK og for denne flotte helgen vi har fått være sammen her på Utsyn på Finnøy. Hvor god du er imot oss, Herre, så helt ufortjent. Amen.
Evan Luth 