Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Kristi inntog i Jerusalem,  tresnitt av Albrecht Dürer, 1511. Fra Wikiart.
Kristi inntog i Jerusalem, tresnitt av Albrecht Dürer, 1511. 

Preken på 1. søndag i advent

Matteus 21,1-9.

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

I dag begynner vi et nytt kirkeår, og vi har tent det første lyset i adventsstaken. Hva betyr ordet advent nå igjen? For alle som snakker norsk, dansk eller svensk er det vel nokså lett å ta feil og tro at det må bety ventetid eller noe lignende – når det heter «ad-VENT» – siden vi jo venter på at det snart skal bli jul? Men så blir vi minnet på at ordet advent er fra et annet språk, latin – og det betyr komme eller ankomst. For advent handler om at det er noen som kommer. Og den som kommer, er ingen hvem-som-helst; det er en konge. Ja, det er Herren Gud selv som kommer.

Mange mennesker tenker seg at Gud er en som sitter i ro, langt der ute et sted; en som på avstand betrakter livet her på jorden, alt det han satte i gang for lenge siden. Han er liksom bare en tilskuer, en fremmed som ikke når ned til oss. Og vi når heller ikke opp til ham.

Men Bibelen forteller oss at Gud er ikke langt vekke; Han kommer til oss, her hvor vi er! Men er ikke det egentlig skremmende? Må vi ikke bli veldig redde hvis det er sant at Gud selv, den Allmektige og Allvitende Gud kommer? Han vet jo alt om oss. Han kan lese oss som en åpen bok, og vi vet at det står mye på sidene i denne boken vår som ikke er bra og som vi har grunn til å skamme oss over. Det står blant annet om at vi ofte nesten har glemt Gud, og ikke har villet ha ham som herre og konge i våre liv. Vi har i stedet ønsket å være vår egen herre, bestemme selv, følge vårt eget hjerte. Vi har ofte ønsket å gå våre egne veier og bare gjøre som vi selv vil. Må vi ikke da skjelve av angst, når den hellige Gud kommer til oss?

Men så leser vi: Frykt ikke, Sions datter, men fryd deg! Kongen din kommer til deg, ikke ridende på en krigshest, ikke fryktinngytende med sverd og spyd for å ta deg, straffe deg for alt du har gjort galt. Nei, han kommer til deg ydmyk, saktmodig, ridende på et esel; han er nemlig Fredsfyrsten, en konge som kommer med fred. Han sier han er kommet for å forkynne et gledesbudskap for fattige, for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren (Luk 4,18-19). Matteus og de tre andre evangelistene forteller oss om en Jesus som går omkring og er synderes venn og som inviterer alle som strever og bærer tunge byrder til å komme til ham, for han vil gi oss hvile.

Jesu inntog i Jerusalem er jo noe vi hører om i kirken også på Palmesøndag, for det var som kjent da, like før påske, at det skjedde. Så hvorfor er nettopp denne teksten hos Matteus blitt valgt som adventtekst og blitt lest i kirkene på første søndag i advent gjennom så mange århundrer? Årsaken må utvilsomt være at kristne menigheter straks ved begynnelsen av kirkeåret skal få høre det trøsterike budskapet at Jesus også i dette nye kirkeåret vil komme til oss. Han er ikke trøtt og lei av oss på grunn av all synd og elendighet i livet vårt, alt rot og tull. Han vil ikke overlate oss til oss selv og alle problemene og bekymringene våre, vil ikke la oss gå til grunne i hjelpeløshet og ensomhet. Mange ganger føler vi oss som en rykende veke inni oss, som et lys som er i ferd med å slokne, eller som et knekket siv. Men Jesus kommer så mild og saktmodig, med all sin kjærlighet; han vil ikke slokke en rykende veke eller knuse et knekket siv (Matt 12,20), han er frelseren vår som vil hjelpe oss og være vår venn. Og derfor synger vi av glede i dag: «Hosianna, lov og ære vår konge evig vere!» «Velsignet være ham som kommer i Herrens navn!» Vi hyller ham og tar imot ham som frelserkongen vår.

Kongen i Norge de siste tiårene er som kjent Harald. Og hvis kong Harald kommer hit til byen en dag, samler det seg nok ganske mange mennesker for å ta imot ham og se ham. Da forventer vi at han skal komme i en flott bil, en stor, svart og helt nyvasket og bonet bil, med egen privatsjåfør, slik som han pleier. Hvis du er en av dem som står der og vifter med norsk flagg, blir du nok veldig overrasket og skuffet dersom kongen kommer kjørende i en helt enkel liten bil, kanskje en gammel lyseblå folkevogn? Hva er dette for noe? Det er vel ikke slik en ekte konge skal komme kjørende? Tror han at det er en slik konge vi vil ha? Er det kanskje bare lureri, noen som har kledd seg ut som kongen? Vi forventer noe helt annet av kongen vår.

Og litt slik tenkte mange av jødene i Jerusalem den dagen Jesus kom ridende inn i byen på et esel han hadde fått låne, og ble hyllet som konge av de som gikk foran og de som fulgte bak. Han så jo helt enkel og fattig ut. Ingen flott purpurkappe eller rustning, som andre konger på den tiden kledde seg i. Ingen flott krigshest, og ingen soldater med våpen hadde han med seg. Bare en flokk med fiskere fra Galilea og andre helt vanlige folk. Han så ikke særlig kongelig ut, denne mannen. Det skal sies at kong David og andre konger i Jerusalem også hadde brukt esel som ridedyr – i fredstid. Men de kongene så i hvert fall ikke fattige ut, slik som Jesus fra Nasaret. Og nå som landet var okkupert av romerne, var det vel behov for en sterk krigerkonge som kunne jage vekk fienden. Mange fikk det ikke til å stemme at han som kom ridende så ydmyk og saktmodig kunne være Messias, kongen de hadde ventet på så lenge.

Mange hadde ikke forstått at Messias skulle være en helt annerledes konge. «Min kongsmakt er ikke av denne verden,» sa Jesus (Joh 18,36). Hans rike er ikke et ytre verdslig rike, men et åndelig rike, et nåderike. Han var kommet for å beseire den fiendtlige okkupasjonsmakten; ikke den mektige romerske keiseren og soldatene hans, men den åndelige fienden – syndens og djevelens makt, dødens rike, som hadde fått makten over hele menneskeslekten etter syndefallet. Han var kommet for å befri oss fra denne ulykkelige situasjonen vår. Og det kunne han ikke gjøre ved hjelp av sverd og spyd, pil og bue, eller andre verdslige våpen. Men hvordan gjorde han det? Ved å leve et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved å dø på et kors som et sonoffer for våre synder.

Jesus så så svak ut. Ja, han så ut som den mest ynkelige kongen i hele verdenshistorien, da han ble hånet med tornekrone på hodet, purpurkappe over skuldrene, stav i hånden, og da han ble løftet opp på korset, der det var plassert et skilt med påskriften «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Mange ble forferdet over hvordan han så ut, som profeten Jesaja hadde skrevet om: Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte.. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe…. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred ved hans sår ble vi helbredet (Jesaja 53). Da han døde der på Golgata, så det ut som tidenes største nederlag. Men i virkeligheten var det tidenes største seier; for han beseiret syndens og dødens makt, og dødens rike, – ved å smake døden i stedet for oss. Det var derfor han kom – ridende på et esel – inn i Jerusalem.

Jesus er konge, men hans kongerike er altså helt annerledes fra alle andre store og kjente herskeres riker. Keiser Napoleon Bonaparte, den mektige franske lederen, har sagt noe bra: «Alexander den Store, Cæsar Augustus, keiser Karl den Store og jeg, Napoleon – vi grunnla store riker, mektige imperier. Men hva grunnla vi dem på? På våpenmakt og vold. Men Jesus Kristus – han grunnla sitt rike på kjærlighet.» Så sant. Jesu kongerike er et nåderike, og derfor bygger og regjerer han riket sitt ved hjelp av nådens midler, med sitt kjærlighetsord som han har gitt oss gjennom apostlenes og profetenes vitnesbyrd i Bibelen; han bygger, styrer og regjerer sitt rike gjennom evangeliet i ord og sakrament.

Vi synger i en salme: «Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike. Dets herlighet er og så stor at det har ingen like». Men denne store herligheten ved Jesu rike er det bare troen som legger merke til, for den er ikke noe ytre som kan ses med øynene. Det ser vel heller ganske smått og ubetydelig ut når kongen Jesus Kristus kommer og møter oss mennesker i nådens midler. Bibelordet og sakramentene er i verdens øyne nokså små, svake og ubetydelige ting, og nådemidlene møter derfor mye likegyldighet og forakt. «Det der kan vel ikke være noe særlig å bruke tiden på, det finnes da viktigere ting å holde på med,» synes mange. Men: det finnes faktisk ikke noe viktigere å bruke tid på enn nådemidlene, der Gud gir oss og overrekker oss sin nåde, tilgivelse, fred og evig liv.

«Bibelen, den er jo bare menneskeord,» er det mange som sier, «så vi kan ikke bry oss så mye om hva som står skrevet i den der gamle boken.» Men: Bibelen er ikke bare menneskeord. Bibelen er ført i pennen av mennesker, ja det er sant; det var utvalgte profeter og apostler som talte og skrev, men fra begynnelse til slutt er Bibelen inspirert, innblest, av Gud Den Hellige Ånd, slik at den er Guds ord. I den hellige Skrift er det Herren Gud selv som taler til oss.

«Dåpen, hva er det som er så spesielt med den?» sier mange, «det er jo bare en seremoni, med noe helt vanlig vann?» Men dåpen er ikke bare noe vanlig vann: I dåpen er Guds ord forent med vannet, og når en liten unge blir døpt ved døpefonten her i kirken, er det Gud som kommer til et hjelpeløst lite menneske og gjør det til sitt eget barn, ved å vaske bort all synd og føde han eller henne på nytt, åndelig.

Nattverden virker heller ikke særlig imponerende, ytre sett. «Er ikke det bare noe brød og litt vin? Kan det være noe særlig å bry seg om?» tenker dessverre mange. Men nattverden er i høyeste grad noe å bry seg om, for der kommer kongen Jesus til oss og blir oss så veldig nær; han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke. På den måten forsikrer han hver og en om at alle våre synder virkelig er oss tilgitt. «Gjør dette til minne om meg,» sier han. Den som er likegyldig til nattverden, viser derfor egentlig likegyldighet mot Jesu vilje, og mot hans legeme og blod. Han kommer til oss i nattverden i dag, for å gi oss styrke til å stå imot alle angrep og flammende piler fra den vonde fienden. Den styrken trenger vi.

Adventstiden er en forberedelsestid der vi ser fram imot den store julefesten til minne om Jesu fødsel i Betlehem, da Gud kom til oss som et lite fattig menneskebarn. Og disse adventukene skal hjelpe til å gjøre julens innhold dypere for oss. Men advent handler også om at vi skal være forberedt på hans gjenkomst; når han skal komme igjen på den siste dag. Og i dag på første søndag i advent tenker vi spesielt på dette at han stadig kommer til oss, her og nå, gjennom nådens midler. Jesus vil komme til oss også i dette kirkeåret. Han er ikke lei av oss. Han vil alltid være nær oss og være vår venn.

Tenk å ha denne kongen til venn! Vi kan snakke til ham, han har lovet å høre på oss. Vi trenger ikke å avtale tid, ringe for å høre om kongen muligens kan gi oss audiens en gang i neste uke. Vi får folde hendene våre og be til ham til alle tider, når som helst, både dag og natt. Vi får legge alle ting, alle bekymringer og gleder fram for ham, han vil alltid høre på oss, og vi vet at han vil oss bare det aller beste for tid og evighet. Han er Guds Sønn, som er gitt all makt i himmel og på jord. Alt som er vondt og vanskelig i livet vårt vil han vende til det beste for oss, og en dag – den kan komme fortere enn vi aner – vil han komme og ta oss ut av denne verden og hjem til seg, for at vi for alltid skal få være med ham og få oppleve evig glede og jubel. Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Gud være takk og lov! Amen.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)