Det kommer til å koste

Preken på 2. søndag etter treenighetssøndag

Lukas 14,25-35:

Store folkeskarer fulgte med Jesus, og han vendte seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. 

Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men ikke makter å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.’ Eller om en konge vil dra i krig mot en annen konge, setter han seg ikke da først ned og tenker over om han med sine ti tusen mann er sterk nok til å møte den andre, som kommer mot ham med tjue tusen? Og er han ikke det, sender han menn av sted for å be om fred mens fienden ennå er langt borte.

Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.

Salt er en god ting. Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste. Den som har ører å høre med, hør!»

 

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Amen.

På en reise til Albania for noen uker siden, i forbindelse med KELKs kirkekonferanse i kystbyen Durrës, ble jeg minnet om Jesu lignelse om han som begynte å bygge et tårn. Ved en lang sandstrand sto mange nye turisthoteller på rekke og rad. En del av hotellene så fine ut, men så var det et som dessverre ødela helhetsinntrykket nokså brutalt: en bygning med mange etasjer, men der alle veggene manglet. Byggearbeidet hadde tydeligvis stanset opp for ganske lenge siden, og nå sto den uferdige bygningen der som et forferdelig stygt, åpent sår, midt mellom de andre hotellene. Hvor lenge er det meningen at denne fiaskoen skal få stå der og skjemme byens strandpromenade slik? Her er det visst noen som har gjort svært dårlig planlegging, vært uforstandig og feilberegnet hva det ville koste. Vedkommende hadde ikke penger nok til å gjøre bygningen ferdig. Som Jesus sier i teksten: «Da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.»

Men er det da slik at folk må betale ganske mye for å bli en Jesu disippel? Må du ha betydelige ressurser for å kunne bli en kristen og følge ham? Vi vet at Guds lov krever at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» «Gjør det, så skal du leve,» sa Jesus til en som kom til ham og spurte hva han måtte gjøre for å arve evig liv. Gjør det, så skal du arve evig liv. Men tenker vi at «hvis jeg skjerper meg skikkelig, så må jeg vel kunne klare dette,» tar vi feil. Vi klarer ikke å oppfylle lovens krav. Nei, vi fattige syndere har ikke noen kraft, evne eller ressurser til det. Det koster mye, mye mer enn vi kan betale. Vi er helt blakke. Vi har bare syndene våre å komme med.

Men: Jesus, Guds Sønn, har kommet ned til oss; han ble fattig for å gjøre oss rike. Han har betalt all vår skyld og gjeld til siste øre, og hans fullkomne rettferdighet, hellighet og lovoppfyllelse gjelder som vår egen. Av bare nåde er dette nemlig gitt oss i gave av Gud, og vi har fått ta imot den store gaven ved troen. På grunn av Jesu hellige liv, hans uskyldige lidelse og død, og hans seierrike oppstandelse, eier vi nå tilgivelse, fred med Gud, og evig liv. Helt ufortjent. Det kommer ikke an på oss, våre krefter eller noe vi må bidra med. Alt er av nåde, for Kristi skyld.

Men når vi så har fått alt dette, når Gud har kalt oss ved evangeliet og ført oss til tro, når vi tilhører Jesus og gjerne vil følge ham; da må vi være klar over at det kommer til å bli kamp. Vi kommer til å møte mye motstand, fra verden, djevelen, og vår egen iboende syndige natur. Det må vi være forberedt på, og det er dette Jesus snakker om i teksten vår. Han vil gi oss det som trengs av kraft og styrke, men vi trenger å beregne hvor store omkostninger det kan få for oss å være hans disipler og stå i den gode striden. Å være en kristen er ikke noen dans på roser, det blir ikke enkelt. Vi må ikke tenke på det som en liten hobby, en fritidsaktivitet som vi liksom kan ha på si’, og «dette kommer nok til å gå så greit, at…» Nei, dette kommer til å kreve mye! Er du beredt på det? Jesus vil ikke at vi skal være uforberedt, for i så fall kommer vi raskt til å gi opp når motgangen melder seg.

Jesus bar korset sitt for oss opp til Golgata, og vi som vil følge ham og være hans disipler må også være villige til å bære det korset Gud legger på oss. Den som ikke er villig til dette, kan bare gi opp kampen med en gang. Å bære sitt kors betyr å fornekte seg selv, å legge til side egne ønsker og egen vilje for Jesu navns skyld. Å akseptere lidelser og problemer for Guds rikes skyld. Vi kan ikke la andre ting, andre mennesker, andre hensyn få komme i veien for Jesus og lojaliteten mot ham: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel,» sier han. For mange av de første disiplene ble det jo slik at de måtte dø på grunn av bekjennelsen til Jesus. De ble rett og slett henrettet. Det samme skjer den dag i dag en del steder i verden. Ikke i Norge, men det betyr likevel ikke at det her i landet er enkelt å være en kristen som trofast bekjenner seg til alt Guds ord.

«Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord … Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord,» har han sagt. Det kan ofte være en fristelse for kristne å la være å bekjenne troen, og la være å holde fast på ordet og undervisningen fra Jesus og hans utvalgte apostler. Da kunne livet blitt enklere og behageligere, både i forholdet til de nærmeste familiemedlemmer og venner – og resten av verden. Men OBS: «Vennskap med verden betyr fiendskap mot Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!» sier Bibelen (Jakobs brev 4,4). Og Jesus sier i teksten vår: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Vi må altså være villige til å la alt fare, om nødvendig, for Jesu skyld. Som Luther sier i salmen: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder.»

Paulus skriver i dagens episteltekst: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16-17). Samme med oss. Vi skal ikke skamme oss over evangeliet. Men så må vi heller ikke skamme oss over det den hellige apostelen skriver i avsnittet like etterpå. Blant annet flere vers som klart avviser at homoseksualitet er noe som er rett og godt i Guds øyne. Et svært aktuelt tema nå i disse dager. «De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse» (Rom 1,24-27).

Som alle har fått med seg, har vi nettopp hatt en måned med «Pride», med mange parader og arrangement til støtte for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner osv. Og da opplever kristne et sterkt press om at også vi må delta og stå under regnbueflaggets farger. Ingen av oss som er her ønsker vel heller at homofile eller andre skal bli trakassert, mobbet eller overfalt. Men saken er at Pride og regnbueflagget handler jo om så mye, mye mer enn bare retten til å få gå i fred på gaten. Det handler også om å prøve å få alle folk til å tenke helt nytt og annerledes og ubibelsk om kjønn, seksualitet, ekteskap og familie. Og det handler om å feire det seksuelle mangfoldet, inkludert homoseksuelt samliv og såkalt likekjønnet ekteskap, og såkalt «polyamorøse» forhold, med mer. Vi snakker om en radikal regnbue-revolusjon, som kristne ikke kan være med å hylle dersom vi vil holde fast ved Guds ord.

Så vi er nødt for å stå imot det sterke presset om å bli med på feiringen, selv om det betyr at vi kommer til å bli kalt for «fordomsfulle» og «motstandere av kjærligheten», ja, motstandere av mangfold og alt som er fint og godt i verden. Vi husker hva de kalte Jesus. Han fikk høre at han hadde en ond ånd. Og «har de kalt husherren for Beelsebul, kan da husfolket hans vente noe bedre?» (Matt 10,25). Også vi må jo da forvente å bli kalt ondskapsfulle og andre stygge ting, dessverre. For Jesu skyld, fordi vi holder fast på hans ord.

Jesus er kjent for å ta vennlig imot de utstøtte i samfunnet. Han viste dem ikke en kald skulder. Heller ikke vi skal gi folk en kald skulder. Vi skal vise mennesker at vi bryr oss og vil dem vel. Men da må vi finne andre måter å vise det på enn å delta i en feiring av synden deres, som de forsvarer. Jesus gjorde det jo ikke på den måten. Han brydde seg for eksempel om de foraktede tollerne, som var kjent for å svindle folk. Han brydde seg også om prostituerte og andre kvinner som var kjent for å leve et syndefullt liv. Men han sa ikke til dem at «dere er flotte folk, dere er bra nok akkurat som dere er, og dette skal vi feire nå i dag». Nei, han tok imot dem og underviste dem om Guds rike. Han sa ikke at det var greit å bare fortsette å leve som før. Han forkynte lov og evangelium. «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» Han sa til en kvinne som var blitt grepet i hor: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå og synd ikke mer fra nå av

Jesus forkynte ikke syndenes tillatelse, men syndenes tilgivelse. Og de som tok imot budskapet hans, fikk et helt nytt liv og tenkte: Jeg har fått syndene mine tilgitt, hele syndebyrden min er løftet av skuldrene mine. Nå vil jeg leve for Gud, jeg vil følge Jesus, jeg tror på ham, verdens frelser. Nå vil jeg vende meg bort fra det gamle syndelivet mitt og begynne på nytt, med blanke ark. Vi kan for eksempel tenke på tolleren Sakkeus.

Alle er vi syndere, og vi bør vokte oss vel for å forakte andre mennesker som har litt andre synder enn de vi selv har å stri med. I avsnittet jeg siterte fra Romerne 1 nevnes også synder som misunnelse, grådighet, strid, svik og falskhet, sladder og baktalelse, å være ulydig mot foreldrene sine, og uforstandig, upålitelig, ukjærlig og ubarmhjertig. Vi har selv så mye å be om tilgivelse for, at det fins ingen grunn til å være høy på pæra og tenke at vi er bedre enn andre. Uten Guds nåde og tilgivelse var vi helt fortapt.

Men uansett kan vi ikke heie på folk som farer vill, vifte med flagg og rope hurra for Pride, en stolthet for noe Gud har forbudt. Seksuelt samliv hører ifølge Guds ord kun hjemme innenfor ekteskapet, mellom en mann og en kvinne.

Jeg leste at i California ble det nylig lagt fram et nytt lovforslag som vil gjøre det kriminelt å forkynne eller si noe negativt om homoseksualitet og andre legninger. Hvis den loven går igjennom vil det sannsynligvis bli forbudt å sitere fra Romerbrevets kapittel 1, slik jeg gjorde, der det altså brukes uttrykk som «skammelige lidenskaper», «unaturlig samliv» og «villfarelse». Dette vil vel da bli å regne som «hatprat», hatefull tale. Da må du nok i fengsel, hvis du forkynner på den måten. Så det kan komme til å koste å være en Jesu disippel. Det får omkostninger å følge og bekjenne ham.

For tiden pågår jo også verdensmesterskapet i fotball for kvinner, der USA er store favoritter til å vinne gullmedaljen. For unge jenter som spiller fotball, er  noe av det aller største man kan oppnå å bli tatt ut til landslaget og få spille i VM. Derfor var det gripende å lese om en ung kristen kvinne, Jaelene Hinkle, en av Amerikas beste forsvarsspillere, og aktiv på et klubblag i Nord-Carolina. For tre år siden var hun ny på USAs landslag og fikk spille åtte kamper. Men så, i juni for to år siden, skulle landslaget til Europa for å møte Sverige og Norge, og da ble det bestemt at spillerne skulle ha regnbuefargede numre på draktene, i anledning «Pride». Det er ellers en kjent sak at både landslagstreneren og nesten halvparten av spillerne er lesbiske, og at flere av dem har inngått såkalt likekjønnet ekteskap. Jaelene Hinkle var tatt ut til troppen som skulle reise. I tre dager ba hun til Gud om hjelp til å gjøre det rette. Og det endte med at hun ble hjemme. Hun kunne ikke spille med regnbuerevolusjonens farger på ryggen, det ville være i strid med hennes kristne tro.

Hun fortalte litt senere i et intervju at hun visste hun hadde gjort det rette, selv om det var ungjentedrømmen som nå antagelig falt i grus. «Hvis jeg aldri blir tatt ut til å spille landskamper igjen, er det bare en del av Guds plan, og da er det greit.» Etterpå fikk hun hard kritikk på sosiale medier, og under de neste kampene med klubblaget sitt, ble hun møtt med buing og vaiende regnbueflagg fra tribunen. Likevel har hun fortsatt å spille svært bra. Men er altså ikke med til VM i Frankrike i år.

Som kristne er vi kalt til å bære kors, til å gi avkall på ting for Jesu skyld: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.» Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden; hva gagner det et menneske om det får spille på landslaget og vinne VM-gull, men taper sin sjel, mister seg selv og går til grunne? (Mark 8,36, Luk 9,25). Hvis du ikke vil bære korset, mister du den evige seiersprisen.

«Salt er en god ting,» sier Jesus videre i teksten. «Men hvis også saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det kan ikke brukes, verken i jord eller gjødsel, det er bare til å kaste.» Den trofaste kristne fotballkvinnen er ganske salt og god. Andre folk får noe å tenke på når de hører om en som er villig til å gi avkall på noe stort, fordi hun heller vil følge Jesus og gjøre det som er rett. «Dere er jordens salt!» sier han til disiplene sine. Salt brukes jo både som smakstilsetning og konserveringsmiddel, samt til gjødsel, fordi ganske mange planter vokser best i litt saltholdig jord. Jesu disipler skal være annerledes, vi skal følge hans og apostlenes ord, ikke tidsånden og all verdens trender. Slik får vi en påvirkningskraft som mennesker rundt oss behøver. Det er viktig at saltet ikke mister sin kraft. Vi må ikke bli utydelige, sløve og falle fra troen.

Kraften som trengs har vi ikke i oss selv. Den mottar vi jo fra Gud i nådens midler, evangeliet i ord og sakrament. La oss derfor gjøre rikelig bruk av nådemidlene.

Men iblant kan det for en kristen føles som om «det er jeg imot verden». Som om en stor hær kommer imot meg, for å krige mot meg. Hvordan skal dette gå? Jeg er ikke sterk nok til å møte denne fienden. For jeg har ikke en kamp bare mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Men hvis Gud er med deg og kjemper ved din side, er faktisk du og Gud i overtall mot den sterke fienden som kommer imot deg med tjue tusen mann. Ta bare på «Guds fulle rustning», så kan du gjøre motstand og bli stående. «Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn,» skriver apostelen Paulus. «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10-18)

Da trenger vi ikke å være redde i kampen, når vi må bære kors og møte motgang og motstand for Jesu navns skyld. Han sier: «Vær ikke redd for det du skal lide! … Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans» (Åp 2,10). «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33) Med sin død og oppstandelse har han også beseiret den onde fienden, djevelen, og dødens makt. La oss derfor stå faste, som standhaftige og trofaste Jesu disipler, og si med salmisten: «Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?» (Sal 118,6) Jesus har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han skal hjelpe oss.

«Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? Når voldsmenn og fiender nærmer seg for å sluke meg, da snubler de og faller selv. Om en hær vil beleire meg, er mitt hjerte uten frykt. Om krigen truer, er jeg likevel trygg.» (Sal 27,1-3) «Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern.» (Sal 18,3) Amen.

Reklamer