Evangeliet og pietismen

Foredrag av Tor Jakob Welde.

Hva er pietisme? I moderne norsk dagligtale brukes uttrykkene «pietist» og «pietisme» ofte nokså upresist og sleivete, når man vil si noe om en «gammeldags og dyster» type kristendom. I media er det også iblant snakk om den betydningen pietismen hadde for utviklingen av det norske samfunnet på 1800-tallet; den kjente legpredikanten Hans Nielsen Hauge var en imponerende gründer som startet mange fabrikker og bedrifter rundt om i Norge. De gamle pietistene arbeidet samvittighetsfullt og bra og hadde en høy etisk standard, så litt inspirasjon fra Hauge og co. kan visst være sunt for noen og enhver i dag, sies det.

Den åndelige bevegelsen vi kaller for pietismen oppsto i siste halvdel av 1600-tallet i den lutherske kirken i Tyskland, og bredte seg derfra til Skandinavia og andre deler av verden. Dette foredraget har fått overskriften ”Evangeliet og pietismen” fordi jeg her vil rette oppmerksomheten mot de helt sentrale trosspørsmålene, om hvordan pietismen har framstilt evangeliet, frelsen, omvendelsen, troen osv. Det skal sies at det opp gjennom årene har vært ulike retninger, mange pietistiske vekkelsesbevegelser med hvert sitt særpreg. Men det finnes en pietistisk «essens» som går igjen mer eller mindre over hele linjen.

Kort og enkelt sagt, så finnes det «bare to steder å søke etter Gud: i ditt eget hjerte – eller i evangeliet”.[1] Og pietismen endte i praksis med å henvise mennesker til sitt eget hjerte, for at de skulle finne Gud der. Essensen i pietismen ble at den faktisk ledet mennesket til å basere sin nådestand for Gud på sine personlige erfaringer i hjertet, på anger, omvendelse, ”tro”, indre fornyelse, følelser, – istedenfor å stole på evangeliets objektive sannhet, om nåden som Kristus har fortjent og vunnet for oss og som han tilbyr og overrekker oss uten betingelser i nådens midler, ordet og sakramentene.

C. F. W. Walther (1811-1887) (iblant kalt ”Amerikas Luther”) har sagt – og dette gjør vi klokt i å tenke på regelmessig og ofte – at det viktigste kjennetegnet ved vår kjære evangelisk-lutherske kirke er dens objektivitet; den har noe som er objektivt, fast og sikkert. De lutherske lærene har dette ved seg at de vil hindre og bevare mennesket fra å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, og de leder i stedet mennesket til å søke sin frelse utenfor seg selv. Mens noe som er karakteristisk for andre kirkesamfunn er deres subjektivitet, at de leder mennesket til å basere sin frelse på seg selv, på noe i seg selv.[2] Men samme Walther påpeker i tillegg at også mange lutheranere som bekjenner læren helt korrekt, i praksis ofte tenker helt «uluthersk» – fordi alle mennesker av naturen helst vil bygge sin frelse ikke på noe utenfor seg selv, men derimot basere den på seg selv.[3] Med andre ord, det fins en liten ”pietist” i oss alle, en som gjerne vil bli from – for å bli frelst. Men å tenke slik er farlig for oss, fordi det jo slett ikke fins noen frelse der, i egen fromhet og egne gjerninger.

Det er en utbredt oppfatning at pietismen førte til en positiv fornyelse av den lutherske kirken. Men dette er det vanskelig å si seg enig i, når vi ser hvordan pietismen faktisk har forvansket og forfalsket evangeliet. Evangeliet og pietismen – det er jo en alvorlig konflikt mellom disse to!

Hva er evangeliet?

I middelalderen, før Luther og reformasjonen, ble evangeliet hovedsakelig oppfattet som Lex Christi, Kristi lov, som mennesket måtte oppfylle. En bibelfortelling som gjorde dypt inntrykk og som man bet seg spesielt merke i, var den om mannen som kom til Jesus og spurte: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Mannen svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,25-28). Og dette var for de fleste middelaldermennesker det virkelige evangeliet.[4] De lærte nok at det er Guds nåde som frelser oss, javisst, men samtidig at vi må gjøre noe for å fortjene Guds nåde. Og hva vi må gjøre får vi vite gjennom loven: Gjør det, så skal du leve. Så lov og evangelium var blandet sammen, og man forsto ikke helt hva som var hva.

I løpet av middelalderen oppsto mange fromhetsbevegelser, reformbevegelser som ville forbedre moralen og disiplinen blant folk. Men så, i første halvdel av 1500-tallet, kom endelig den helt nødvendige reformasjonen av læren. Da Martin Luther fordypet seg i Bibelen, gikk det opp for ham at fra første til siste side av Skriften taler Gud til oss på to helt ulike måter: gjennom lov og evangelium. Loven er det Guds ord som forteller oss hva vi må gjøre, og hvilken dom vi har i vente dersom vi ikke gjør det. Evangeliet derimot er det Guds ord som forteller oss hva Gud har gjort for oss, til vår frelse. Loven sier: «Gjør dette!» Evangeliet sier: «Jeg har gjort det i istedenfor deg! Dine synder er tilgitt. Se, Guds Lam!” ProfetenMoses forkynte ikke bare lov, men også evangelium. Det samme gjorde profeten Jesaja. Og da Jesus Messias kom, forkynte også han både lov og evangelium. Likeså apostelen Paulus m.fl. Vi mennesker behøver begge de to budskapene fra Gud. Loven driver oss til evangeliet. De to hører nært sammen, men de må ikke sammenblandes; lov og evangelium må skilles klart fra hverandre, ellers kan vi ikke forstå Kristus og frelsens hemmelighet.

Luther hadde strevd så lenge med å bli from, så Gud skulle bli fornøyd med ham. Men han fikk det jo ikke til, uansett hvor mye han strevde på lovens vei. Han kom i stor sjelenød. Men så fikk han endelig oppdage hva evangeliet er for noe; det skinte imot ham i den hellige Skrift, og det satte ham fri. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, Kristi rettferdighet, som gis oss helt gratis som en gave. Det var noe objektivt, fast og sikkert som Gud tilbød Luther, ga og overrakte ham i nådens midler, Ordet og sakramentene, og som troen bare fikk ta imot uten betingelser, uten å måtte prestere noe først. Det var ikke noe inni ham selv, noe i hjertet, noe subjektivt, men noe utenfor ham som Luther fikk stole på – Guds løfter i evangeliet, løfter som ikke kan svikte, men som står faste som en klippe.

Evangeliet er ikke bare et råmateriale, eller noe slags halvfabrikat, et utgangspunkt som vi mennesker må jobbe videre med så godt vi kan, for å fortjene Guds nåde. Nei, evangeliet er en erklæring, en proklamasjon om at Gud i Kristus har ”forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger” (2 Kor 5,19). Det handler om noe objektivt, noe som er fullbrakt, en ferdig gave som overrekkes til deg i evangeliet: ”Vær så god! Bare ta imot! Du skal ikke prestere eller gjøre noe for å få det.”

Pietismens gjennombrudd

Philipp J. Spener (1635-1705)
Philipp J. Spener (1635-1705) 

Om lag 150 år etter den lutherske reformasjon, tjener Philipp Jakob Spener (”pietismens far”) som pastor i Frankfurt am Main, og han er trist og forskrekket når han betrakter det tyske samfunnet – og kirken. Etter mange lange år med krig, var det kaos og enorme problemer i landet. Soldater som var blitt arbeidsledige etter Trettiårskrigen (1618-1648) drev omkring og plyndret på egen hånd. Dødelige pestepidemier hadde herjet, og det var mye fattigdom, drukkenskap og kriminalitet blant folket. Foreldreløse barn og unge drev rundt i skogene og forsøkte å overleve som best de kunne. Blant de politiske lederne, og også det kirkelige lederskap, var det mye umoral. Philipp Spener var svært kritisk til hvordan kirkens teologer og pastorer var så opptatt av lærediskusjoner, teologiske debatter og krangler. Vanlige folk forsto ingenting av denne intellektualismen, og de var lei av alle stridighetene. Var det mer interessant og attraktivt å debattere og diskutere, enn å gi åndelig føde til hjorden, forkynne Guds ord for vanlige folk på en måte som var aktuell for dem? Kirketukten fungerte også svært dårlig. Men hva som var den rette lære opptok kirkens ledere sterkt.

Landsfyrstens religion var statsreligionen, slik var loven, og folket var medlemmer av statskirken. Men de fleste hadde visst ikke noe personlig forhold til Jesus, hverken legfolket eller pastorene, mente Spener. Det var noe upersonlig, formelt, stivt, kaldt og tørt over kirkelivet, det var mangel på oppriktig gudsfrykt og hellighet, hjertefølt og levende kristendom. Det er lett å forstå Speners sukk. Noe måtte gjøres! Men hva?

Nå kan likevel ikke situasjonen ha vært totalt beksvart. For eksempel var det jo på denne tiden at pastor Paul Gerhardt skrev sine mange vakre og oppbyggelige salmer, som har trøstet og hjulpet kristne mennesker i over 300 år (”Velt alle dine veier og all din hjertesorg på ham som evig eier den hele himlens borg”). Og jeg vil også nevne den kjente luthersk-ortodokse teologen Johann Gerhard (som levde en generasjon tidligere), som et eksempel på en Guds tjener som var svært opptatt av den rene lære (han skrev svære teologiske verker på latin) – men som samtidig også presenterte de vakreste andakter og trøsterike evangeliske prekener, med appell til både hjerte og hode hos vanlige folk. Det var og er altså ingen nødvendig motsetning mellom de to tingene, å appellere til både hjerte og hode. Og det fantes utvilsomt mange gode unntak fra dette som Philipp Spener kritiserte så sterkt hos kirkens teologer og ledere. Vi må også ha klart for oss at det helt siden Luthers tid hadde kommet mange og harde angrep på den lutherske kirkes lære, både fra Roma – den katolske kirke, og fra Geneve og Zürich – den kalvinistiske og reformerte leiren, og dessuten fra de egne lutherske rekker. Derfor hadde det i lange tider vært absolutt nødvendig å bruke tid og krefter på å «krangle» om teologi, kjempe for den ekte lutherske, bibelske læren, forsvare den mot alle angrep og forsøk på forfalskninger.

Likevel, det er tydelig at etter den lange krigen var det oppstått en del problemer i luthersk kirkeliv. Hva kan gjøres for å rette på denne situasjonen? spurte Philipp Spener seg. Etter den lutherske reformasjon av læren, mente han at verket nå måtte fullføres med en reformasjon av det kristne livet. I 1675 utga Spener et skrift med tittelen”Pia Desideria” – som betyr: Fromme ønsker. (Og fra pia, som betyr ”from”, oppsto senere ordet ”pietismen”). Her listet han opp en del forslag til hva som burde gjøres:

Han ønsket 1) mer bibelstudium, så de kristne skulle bli bedre kjent med innholdet i Skriften, lese den både alene og sammen i studiegrupper i hjemmene, i tillegg til undervisningen i gudstjenesteprekenen. 2) Han ønsket mer involvering av legfolket i alle deler av kirkens liv, og 3) å framheve at de troende må praktisere sin tro og kunnskapen om Gud, 4) at religiøse, teologiske diskusjoner må foregå i ydmykhet og kjærlighet, der en så langt som mulig unngår krangling og kontroverser, (5) at det må sørges for at pastorer er både velutdannede og gudfryktige, fromme, og (6) at forkynnelsen, prekenen, må sikte på å utvikle og styrke troen til den vanlige kristne.

På denne listen var det jo mye bra. Og ”Pia Desideria” fikk en enorm innflytelse på kirkens videre utvikling. Også ortodoks-lutherske teologer skrøt av boken, til å begynne med. Men etter hvert som de skjønte bedre hvordan Philipp Spener tenkte og hvordan han og etterfølgerne i praksis forsøkte å reformere kirken, ble det mye motstand. For blant annet viste det seg at det oppsto kirkelig uorden på grunn av disse bibelstudiegruppene, ”konventiklene”, som i praksis utviklet seg til små kirker inni kirken, små klikker av troende som ofte mente de var frommere og mer hellige enn de andre medlemmene i menigheten og likte å holde seg for seg selv. Her lå det også en kime til en utvikling med legpredikanter uten kall fra kirken, og pietistiske misjonsforeninger som lever sitt eget liv, der man går på misjonsmøte og bønnemøte, men sjelden til gudstjeneste og nattverd i kirken. Det var ikke slik Spener hadde tenkt seg det, men slik ble det mange steder.

Spener sa at kristendom ikke først og fremst er kunnskap og viten, men handling! Etter hvert skulle den tankegangen dessverre føre til en stor likegyldighet for lærespørsmål rundt omkring i kirker og menigheter.

August Hermann Francke (1663-1727)
August Hermann Francke (1663-1727)

Men handlekraftige – det var utvilsomt mange av pietistene, ikke minst pastor August Hermann Francke, som overtok som bevegelsens store leder etter Spener. Et nytt universitet ble grunnlagt i den tyske byen Halle, der pastorer av rett pietistisk merke fikk sin utdannelse. Francke grunnla det første Waisenhus, for fattige og foreldreløse barn, der de fikk skolegang og et sted å bo. Senere kom det Waisenhus også i København, Stavanger og mange andre byer. Mye forskjellig hjelpearbeid ble satt i gang. Og det ble ytremisjonsvirksom- het i stor stil: I samarbeid med danskekongen Frederik 4. grunnla man en berømt misjonsstasjon i Trankebar i India. En norsk pietist, pastor Thomas von Westen, startet Samemisjonen. Misjonærer ble også utsendt til Grønland og mange andre steder. I tillegg startet man en ny sterk satsning på konfirmasjonsundervisning; bl.a. skrev den danske biskopen Erik Pontoppidan sin berømte forklaring til Luthers lille katekisme.

Det fins utvilsomt mye positivt å si om pietistene, om deres iver for misjon, for sjelenes frelse, for flittigere bruk av Bibelen, og for at den enkelte kristne skulle få et ekte og inderlig trosfellesskap med Frelseren Jesus. Mye var svært verdifullt. Og de fleste pietistene anså også seg selv for å være ekte, bekjennelsestro lutheranere; det var jo ikke kirkens lære det var noe feil med, det var heller det kristne livet som trengte en fornyelse, tenkte de. De mente det godt, og de så kanskje ikke helt at de faktisk kom i konflikt med viktige lutherske og bibelske lærer og prinsipper. For de flyttet i praksis oppmerksomheten fra Guds ords objektive sannheter – over til menneskets egne, åndelige erfaringer og følelser. Pietismen oppmuntret til mer bibelstudium, som nevnt, men i stedet for at man spurte ”Hva er det Gud vil lære oss i dette bibelavsnittet?” ble ofte det viktigste spørsmålet: ”Hva får dette bibelavsnittet deg til å føle?” Guds ords løfte og forsikring om syndstilgivelse var liksom ikke like viktig som at du følte deg tilgitt. Og August Francke, den store lederen i Halle, begynte å snakke om at en kristen burde kunne fortelle om det nøyaktige tidspunktet for sitt omvendelsesgjennombrudd.

Pietismen ville jo gjerne hjelpe mennesker til fred, frimodighet og ekte glede. Men når folk ble henvist til å stole på subjektivitet, følelser og personlige erfaringer, som jo ikke er noen fast grunn, ble konsekvensen i stedet ofte fortvilelse og nød. C. F. W. Walther, som jeg siterte fra innledningsvis, fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hva pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre med et troende menneske.

(Les videre om Walthers ulykksalige nærkontakt med pietismen i del 2 (av 3) av foredraget, som publiseres neste fredag.)


[1]H. Senkbeil, Sanctification: Christ in action, (Northwestern Publishing House, 1989), s. 183.

[2]Sitert i J.T. Mueller, Christian Dogmatics (Concordia Publishing House, 1934), s. 456.

[3]Sitert i F. Pieper, Christian Dogmatics, vol. III (Concordia Publishing House , 1953), s. 218.

[4] H. Sasse, «Bibeln och Luther» i Ditt ord är sanning. En handbok om Bibeln, red. S. Erlandsson  (Stiftelsen Biblicum, 1971), s. 195.

Reklamer

Publisert av

evan luth

Tor Jakob Welde - evangelisk-luthersk pastor i Den Lutherske Bekjennelseskirke (LBK)