Skriften – Side 2

Apostelen og evangelisten Matteus

Evangelisten Matteus og engel, maleri av Rembrandt. — Evangelisten Matteus og engelen. Maleri av Rembrandt.

21. september er minnedagen for Matteus, også kalt «Levi, sønn av Alfeus» (at en jøde hadde to navn var ikke uvanlig). Han var i arbeid ved tollboden i Kapernaum da Jesus en dag kom forbi og kalte ham til disippel. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham. Kort tid etter var Jesus middagsgjest hjemme hos Matteus, sammen med andre disipler og «mange tollere og syndere». Fariseerne tok anstøt av dette og spurte Jesu disipler: «Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?»

Tollerne var en forhatt yrkesgruppe, fordi de tjente den romerske okkupasjonsmakten og gjorde seg rike ved å kreve mer toll og skatt av folk enn det som loven foreskrev. Derfor ble de f.eks. ikke godkjent som dommere eller vitner, ettersom de var ansett som uhederlige. Og pengene deres ble betraktet som urene; jødene ville derfor ikke ta imot vekslepenger fra dem og passet alltid på å ha akkurat riktig sum å betale tollen med.

Jesu svar til fariseerne: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke … Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt 9,9-13). Herren viste her sin vilje til å tilgi og ta imot alle, selv de verste åpenlyse syndere. Dette var en stor trøst for Matteus og er også trøsterikt for oss, for det betyr at Jesus er villig til å tilgi hver og en av oss, uansett hvor skammelig og ille vi har oppført oss i livet vårt.

Som toller i romernes tjeneste må Matteus ha hatt ganske god utdannelse; han behersket utvilsomt både gresk, latin, hebraisk og arameisk språk. Gode evner til å organisere hadde han også, det synes i måten han disponerer stoffet som skal fortelles. Den Hellige Ånd gjorde bruk av disse ulike gavene og evnene da han inspirerte og ledet Matteus i skrivingen av evangelieboken som bærer hans navn.

«Evangeliet etter Matteus» er i første rekke beregnet på jødiske lesere, og ifølge flere av kirkefedrene ble boken først skrevet på arameisk. Noe arameisk manuskript eller avskrifter eksisterer imidlertid ikke i dag. Men Gud ledet også Matteus til å skrive det samme på gresk, og det er fra greske avskrifter våre norske utgaver av Matteusevangeliet er oversatt. Den greske versjonen har en umiskjennelig arameisk/hebraisk stil i språkføringen. Sitatene fra og henvisningene til Det gamle testamente er svært tallrike; gjennom hele boken møter vi utsagn ala «Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: …»

Planen og hensikten med Matteusevangeliet er nettopp å vise, med hjelp av de gammeltestamentlige profetiene, at Jesus fra Nasaret virkelig er Guds lovede Messias. Forfatteren av «den oppfylte profetiens evangelium» vil vise sine landsmenn at Jesus er Davids sønn som er kommet for å opprette et rike; ikke et politisk rike, som så mange forventet, men et «himmelrike» med plass for både jøder og hedninger. «Men hvordan kan Jesus være den lovede Messias, han som jo ble avvist av folket sitt og henrettet som en forbryter?» var det mange som innvendte. Matteus svarer: I profetbøkene er det nettopp forutsagt at Messias skulle bli forkastet av Israel, lide og dø – og oppstå igjen!

Matteus kan antas å ha forfattet evangelieboken sin en gang mellom år 50 og 60 e Kr. En tidligere foraktet toller, stemplet som forræder av det jødiske folk, viste nå ekte kjærlighet og omsorg for sine landsmenn ved å fortelle dem om frelseren deres, Jesus, og innby dem til å sette sin lit til ham.

Ifølge tidlig kirkelig tradisjon, kjempet apostelen Matteus i mange år for utbredelsen av evangeliet i Judea. Han la også ut på misjonsreiser til bl.a. Persia og asiatiske Etiopia (sør for Kaspiske hav), hvor det bodde mange israelitter. I Etiopia led han antagelig martyrdøden.

Apostlene Peter og Paulus

29. juni er minnedagen for to av de mest kjente personene fra Det nye testamente. Begge led martyrdøden i Roma under keiser Neros harde kristenforfølgelse (år 64-68); apostelen Peters grav ligger med stor sannsynlighet under den nåværende Peterskirken, mens Paulus’ grav trolig befinner seg under kirken som har fått navnet «St Paulus utenfor Murene», også i Roma.

De to hadde svært ulik bakgrunn og ulik personlighet, men begge ble kalt av Jesus til å tjene ham og hans rikes sak. Fremdeles den dag i dag tjener de kirken gjennom skriftene de forfattet ved Den Hellige Ånds inspirasjon. Peter skrev de to brevene som bærer hans navn og regnes dessuten som den apostoliske autoriteten bak Markusevangeliet (da det er alminnelig enighet om at Markus gjengir Peters forkynnelse). Paulus skrev tretten av brevene i Det nye testamente og regnes som den apostoliske autoriteten bak Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger (fordi Lukas var Paulus’ nære medarbeider).

Simon, sønn av Johannes, var fisker av yrke, fra Betsaida, men bosatt i Kapernaum ved Gennesaretsjøen da han ble kalt til apostel. Han var gift og hadde ifølge en tidlig kilde også barn. Av Jesus fikk han det arameiske tilnavnet Kefas, som betyr «stein» eller «klippe», på gresk: Petros (Peter). Evangelieberetningene fremstiller ham imidlertid som en som ikke i seg selv er særlig klippefast, men som tenker og snakker impulsivt og brått, på sett og vis en ustabil og upålitelig person. Da Herren snakket om at han snart skulle dø i Jerusalem, ga Peter seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16,22). Dette (litt typiske) utbruddet ga Jesus ham streng refs for. Selv om Peter var først blant disiplene til å bekjenne klart og frimodig «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), hadde han likevel til å begynne med ingen klar forståelse av hva som var Jesu oppdrag. Når Jesus sier «Du er Peter (Petros), og på denne klippen (petra) vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18), sikter han ikke til Peters person som noen klippefast grunnvoll å bygge på, men på den guddommelige åpenbaringen Peter hadde tatt imot og nettopp gitt uttrykk for med sin bekjennelse.

Peter tilhørte Jesu innerste krets. Han var ildfull, virksom, djerv og snar, en leder i disippelflokken, men også den som av menneskefrykt fornektet sin herre tre ganger. Etter pinsedagen sto Peter fram som en viktig talsmann for den nye kristne bevegelsen. Troen hans hadde virkelig modnet, og han var en modig og trofast leder i kirkens første tid. Han ble ikke sjalu da Paulus fikk en sentral rolle etter sin omvendelse og misjonærkallet. Paulus forteller at da Peter, Johannes og Jakob «forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne» [dvs. jødefolket] (Gal 2,9).

Paulus (inntil sin omvendelse kjent som Saulus) var spesielt utvalgt til nettopp å være hedningfolkenes apostel. Selv om Peter var først ute med å døpe en omvendt ikke-jøde (offiseren Kornelius, Apg 10), ble Paulus raskt lederen i arbeidet med å føre evangeliet ut til den gresk-romerske verden. Jesus befalte Ananias å gå og døpe Saulus, «for jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk» (Apg 9,15).

Med sin bakgrunn var Paulus spesielt godt egnet til denne oppgaven. Han var født og oppvokst i Tarsus, universitetsby og gresk-romersk kultursentrum i Lilleasia (nåtidens Tyrkia). Fra sin jødiske far av Benjamins stamme hadde han arvet romersk statsborgerskap. Dette ga ham innpass i Romerriket og en viss rettssikkerhet, samt god forståelse for romersk samfunn og kultur. Han fikk utdannelse i Jerusalem under rabbi Gamaliel, fariseernes fremste lærer, som gjorde at han hadde grundig kunnskap om Skriften. I tillegg hadde han lært seg teltmakerhåndverket. Den flerkulturelle bakgrunnen og utdannelsen skinner igjennom i brevene hans, sammen med en brennende iver for Jesus Kristus og evangeliet.

På gamle norske primstaver er 25. januar «Pålsmesse», som ble feiret til minne om Paulus’ omvendelse ved Damaskus. Han som tidligere hadde forsøkt å utrydde den kristne menigheten (Apg 8,1-3), ble en av kirkens viktigste ledere. Han fikk det strabasiøst, var stadig på reise, i fare på elver og blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørkenen, på havet, blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden, som han skriver i 2 Kor 11,26-27. Og da martyrdøden nærmet seg: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg» (2 Tim 4,7-8).

Bare én skapelsesberetning, ikke to!

Det er en utbredt oppfatning at Første Mosebok inneholder to ulike skapelsesberetninger. Men et litt nærmere studium viser at den såkalte «nr. 2» er en fortsettelsesfortelling, ikke en alternativ skapelsesberetning.

Skapelsen av Adam, maleri av Michelangelo Buonarroti, ca 1511.

Første Mosebok er en meget fint komponert bok! Etter en innledning om skapelsen av verden (1 Mos 1,1 – 2,3), skildres den fortsatte historien i ti (10) hovedavsnitt. Alle de ti hovedavsnittene innledes med en setning inneholdende det hebraiske nøkkelordet toledoth, som har betydningen «fortsettelseshistorie», «slektshistorie» o.l.

Det mange har ment er «den andre skapelsesberetningen» er altså egentlig den første fortsettelseshistorien (!). Dette kommer fint fram i den nyeste norske bibeloversettelsen (2011). (I 1978-oversettelsen gjorde man derimot en kunstig oppdeling av det fjerde verset i kapittel 2, – og dette passet «utmerket» med den dårlige teorien om to ulike skapelsesberetninger).

1) Den første av de ti fortsettelseshistoriene begynner altså med 1 Mos 2,4: (Overskrift: Mennesket i Edens hage) «Dette er historien (toledoth) om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen» (min kursivering). Her tar forfatteren først et lite steg tilbake, går inn på den sjette skapelsesdagen og forteller nærmere om hvordan det gikk til da Gud skapte mannen og kvinnen. I denne første fortsettelseshistorien er det menneskene som står i sentrum, og hvordan Gud viser dem omsorg. (Skapelsen av dyr og planter, som også nevnes, har underordnet betydning. Derfor nevnes ikke alt i strengt kronologisk rekkefølge, men derimot i logisk rekkefølge). Videre fortelles det om hva som skjedde med de første menneskene i tiden som fulgte, blant annet om syndefallet, og Kain og Abel.

2) Den andre fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 5,1: «Dette er boken om Adams slektshistorie (toledoth).» Også her knyttes det an til det foregående (for Adam er jo omtalt tidligere), før det fortelles videre om hva som hendte i Adams slekt.

3) Den tredje fortsettelseshistorien begynner med 1 Mos 6,9: «Dette er Noahs slektshistorie (toledoth).» Personen Noah var allerede nevnt mot slutten av forrige hovedavsnitt, men her fortelles det videre om ham og hans familie, og storflommen.

De resterende sju «toledothene» i Første Mosebok finner vi ved å slå opp følgende vers:
1 Mos 10,1; 11,10; 11,27; 25,12; 25,19; 36,1 og 37,2. Alle avsnittene har altså dette til felles: de knytter an til noe som allerede er omtalt og forteller videre om hva som skjedde i fortsettelsen. Det avsnittet som ofte feilaktig kalles «den andre skapelsesberetningen» er tydelig å forstå som en fortsettelseshistorie, som først utdyper og beskriver nærmere ting som er omtalt tidligere, før det fortelles om hendelsene som fulgte videre.

Slå opp i Første Mosebok og les selv – én skapelsesberetning og ti fortsettelseshistorier.

_____________________________________________________________________________________

I tidsskriftet Biblicum (nr. 3-4, 1981) hadde Seth Erlandsson en fin og nyttig gjennomgang av skapelsesberetningen og den første fortsettelseshistorien. Anbefales:

Verdens skapelse: http://www.biblicum.se/Tidskriften/Arkiv/1981/3-4/Världens_skapelse_1:1-2:3

Verdens fortsettelseshistorie: http://www.biblicum.se/Tidskriften/Arkiv/1981/3-4/Världens_fortsättningshistoria_2:4-4:26

I tillegg tar Erlandsson en gjennomgang av hva bibelkritiske forskere har ment om disse skriftavsnittene, bl.a. påstander om paralleller med diverse babylonske epos og myter. Anbefales også:

http://www.biblicum.se/Tidskriften/Arkiv/1981/3-4/Bibelkritiken_och_1_Mos._1-3

Apostelen og evangelisten Johannes

Kristus på korset med Maria og Johannes. Maleri av Roger van der Weyden (Wikimedia Commons) — Kristus på korset med Maria og Johannes. Maleri av Roger van der Weyden.

27. desember er minnedagen for den fjerde evangelisten. Johannes, sønn av fiskeren Sebedeus, og bror av Jakob, var en av Jesu tolv apostler, «den disippel han hadde kjær» (Joh 19,26). Han og broren fikk av Jesus kallenavnet ”Boanerges”, tordensønner (Mark 3,17), antagelig fordi de iblant viste et ildfullt temperament. Begge arbeidet som fiskere på Gennesaretsjøen da Herren kalte dem til disipler. Johannes fikk sammen med Peter i oppgave å stelle i stand det siste påskemåltidet, og på Golgata betrodde Jesus sin mor Maria til Johannes’ omsorg.

”Evangeliet etter Johannes” skal ha blitt forfattet i Efesos, hvor han bodde den senere delen av sitt liv; derfra foretok han en omfattende virksomhet i Lilleasia. Han skrev også Åpenbaringsboken (på øya Patmos, dit han antagelig ble forvist under keiser Domitians forfølgelse) og de tre Johannesbrevene. Det fortelles fra hans alderdom at han på grunn av fysisk skrøpelighet måtte bæres til de kristnes sammenkomster i Efesos og at han der holdt følgende korte preken: ”Mine barn, elsk hverandre!” ”Kjærlighetens apostel” døde en naturlig død, mer enn nitti år gammel, ca år 100 e.Kr.

Johannesevangeliet er trolig skrevet ca år 90 e.Kr , flere tiår senere enn de tre andre evangeliebøkene, og derfor forutsetter forfatteren at leserne allerede er kjent med mange viktige hendelser i Jesu liv. Han utfyller bildet med en del episoder som ikke finnes hos de andre, bl.a. samtalene med Nikodemus og kvinnen ved brønnen, bryllupet i Kana og oppvekkingen av Lasarus. Undergjerningene som er tatt med, kalles alle for ”tegn”. Johannes gir imidlertid aller mest plass til Jesu undervisning, forkynnelse og bønner. Her snakker Herren om seg selv som den gode hyrde, livets brød, det levende vann, verdens lys, veien, sannheten og livet; han underviser og ber for disiplene, og svarer på fariseernes spørsmål.

Evangeliet etter Johannes kjennetegnes ved en enkel og ren stil, stor dybde og skjønnhet. Målet med boken er at de allerede troende leserne skal få trenge dypere inn i de kristne sannhetene, ikke minst læren om Jesu person, hans guddomsherlighet (som vranglærere hadde begynt å fornekte). Jesus er sann Gud og samtidig et sant menneske, han er det evige ”Ordet”, Guds Sønn, som har tatt bolig iblant oss, full av nåde og sannhet (Joh 1,1-18).

Detalj fra Johanneskatedralen i Warszawa. ( http://en.wikipedia.org/wiki/File:St._John's_Cathedral,_Warsaw_–_Relief_-_22.jpg ) — Detalj fra Johanneskatedralen i Warszawa.

I kirkekunsten er symbolet for den fjerde evangelisten en ørn, bl.a. på grunn av åpningskapitlets «høytflyvende» perspektiv på Kristus:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Evangelisten Lukas

18. oktober er minnedagen for evangelisten Lukas.

Lukas, «vår kjære lege» (Kol 4,14), var en trofast følgesvenn og medarbeider til apostelen Paulus. I vanskelige tider, da andre skilte lag med apostelen (2 Tim 4,11), forble Lukas ved hans side. Han kom antagelig fra Antiokia i Syria, et tidlig sentrum for hedningekristne og en by kjent for sine utdanningsinstitusjoner for kunst og vitenskap. Lukas var også selv velutdannet; ikke bare var han lege av yrke, men viser også svært gode litterære ferdigheter og kunnskap om historie, samfunn m.m. De stadige referansene til forskjellige herskeres regjeringstid og lignende (Luk 3,1, Apg 11,28) er med på å understreke at menneskene og hendelsene det fortelles om virkelig eksisterte og fant sted.

Lukas var sannsynligvis en omvendt hedning (Kol 4,11.14) og dermed den eneste av de nytestamentlige forfatterne med ikke-jødisk bakgrunn. Han forteller grundig om Jesu liv og virksomhet etter selv å ha gått gjennom en mengde øyenvitneskildringer (Luk 1,1-4). Evangelieboken (og dens fortsettelse, Apostlenes gjerninger) er stilet til Teofilus, trolig en romersk embetsmann. Tilblivelsestid: ca. 55-65 e.Kr. Det som særlig fremheves er «det gode budskapet», forkynnelsen av evangeliet, og at dette gjelder alle jordens folk. I keiser Augustus’ regjeringstid er Herren, Kristus Jesus, kommet til verden som frelseren for hele Adams ætt. Han oppsøker de bortkomne og fortapte får, han er tolleres og synderes venn.

Ifølge tradisjonen døde Lukas en naturlig død nær byen Theben i Hellas, 84 år gammel.

Evangelisten Lukas (til høyre), som vanlig assosiert med en okse, og evangelisten Markus (assosiert med en løve). Maleri av Matthias Storm.

Ett evangelium – fire evangelister

Det finnes bare ett evangelium, ikke flere ulike. Men evangeliet om frelseren Jesu Kristi liv her på jord, hans undervisning og gjerninger, lidelse, død, og oppstandelse, er blitt oss fortalt på fire forskjellige måter av de hellige evangelistene. Tallet 4 har en spesiell plass i Bibelen; vi leser om jordens fire vinder, fire himmelretninger, fire engler osv. De fire evangelistene har ofte vært assosiert med vesenene i Esek 1,10 og Åp 4,7 og derfor i kunsten blitt symbolisert ved en løve (Markus), okse (Lukas), menneske (Matteus), og ørn (Johannes).

De fire evangeliebøkene er de mest grunnleggende og viktigste skriftene i Bibelen; hele Det gamle testamente peker fram mot dem, og de andre nytestamentlige skriftene kommenterer og refererer til det evangelistene forteller om: Jesu liv, død og oppstandelse. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud (2 Tim 3,16), og akkurat som GTs profeter mottok fra Gud hvert ord de skulle tale og skrive, sto NTs evangelister og apostler under Den Hellige Ånds inspirasjon. Jesus selv skrev ingen bøker, men lovet at Talsmannen skulle komme og minne dem om alt det han hadde lært dem (Joh 14,26; 16,13).

Evangelistene var Guds instrumenter eller redskap, men ikke «mekanisk» som skrivemaskiner; Gud tok hele personligheten deres i sin tjeneste, inkludert deres individuelle språklige stil. Målet alle fire har til felles, er dette som Johannes uttrykker: «… for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,31). Men hver evangeliebok har sin egen spesielle plan for presentasjonen. De inkluderer ikke alltid de samme hendelsene; ledet og inspirert av Ånden har hver evangelist gjort et eget utvalg. Ingen av dem har ment å skrive en «dagbok» over Jesu liv, der hendelser burde stå i nøye kronologisk rekkefølge. De tar heller ikke alltid med de samme detaljene, jf. hvordan fire ulike journalister ikke fremhever nøyaktig det samme ved dekningen av f.eks en rettsak, en ulykke eller et kongelig bryllup.

Evangelist-firkløverets skrifter, med sine ulike synsvinkler og fremstillinger, utgjør en unik enhet; det vi her presenteres for er ikke menneskelige tanker og menneskeord, men Guds ord, og er derfor fullt ut pålitelig og troverdig i alt. (Jf. 1 Tess 2,13; Sal 45,2; 1 Kor 2,13; Luk 1,70; Apg 28,25).

Evangelisten Markus

april er minnedagen for evangelisten Markus.

Johannes Markus (hans fullstendige navn) var sønn av Maria som huset menigheten i Jerusalem (Apg 12,12). Ifølge tidlige kilder var han blant de sytti disiplene som ble utsendt av Jesus (Luk 10,1). Han er også blitt assosiert med den unge mannen som flyktet uten klær da Jesus ble arrestert i Getsemane (Mark 14,51f). Han ledsaget Paulus på den første misjonsreisen, sammen med Barnabas (hans fetter, Kol 4,10).

Noen år senere er han apostelen Peters tolk og nære medarbeider; Peter kaller ham «min sønn» (1 Pet 5,13), og ifølge tidlige opplysninger er evangeliet etter Markus mye basert på Peters muntlige prekener og taler. Nøyaktige detaljbeskrivelser i boken tyder da også på at forfatterens kilde har vært øyenvitne til hendelsene. F.eks. når det beskrives at Jesus kommer hjem til Simon Peters hus, der svigermoren ligger til sengs med feber: «Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp» (Mark 1,31). Og når det fortelles om da Jesus møtte en «døvstum» mann: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» (7,32-34)

Markusevangeliet ble trolig skrevet ned ca år 55 60 e.Kr., i Roma. Det er spesielt beregnet på mennesker av hedensk bakgrunn og forklarer derfor jødiske skikker for dem (7,2-4; 15,42), mens henvisninger til Det gamle testamente forekommer sjelden.

Med bare seksten kapitler er dette det korteste av NTs fire evangelieskrifter. Det kalles iblant for «handlingenes evangelium», fordi det særlig fremhever Jesu travle virksomhet, hans imponerende makt og kraft, undergjerninger, som vitner om at denne mannen er Guds Sønn. Flere ganger nevnes det at Jesus og disiplene ikke hadde tid til å spise, fordi det var så mange som kom og gikk (3,20; 6,31). Den hyppige bruken av ordet «straks» (mer enn 40 ganger, av totalt 80 i hele NT) bidrar også til å gi leseren en følelse av at ting skjer ganske hurtig: «Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem» (2,12).

I senere år var Markus leder for den kristne menigheten i Alexandria, Egypt, og han led martyrdøden der eller i Kyrene, Libya. Levningene hans skal senere ha endt opp i Venezia; han er derfor byens «skytshelgen» og feires på minnedagen (dødsdagen) den 25. april, både på Markusplassen og i Markuskirken. I kirkekunsten er evangelisten Markus ofte symbolisert ved en løve, gjerne med vinger. Og ved filmfestivalen i Venezia er det gjeveste pristrofeet «Gulløven», en bevinget Markus-løve.